Vel
møtt! Å sette ned urnen er en enkel seremoni.
Jeg
sier først noen ord,
så
senker kirketjeneren urnen i jorda,
så
kan de som vil fylle en spade jord over urnen.
Til
slutt lyser jeg velsignelsen over oss som er samlet,
og
vi går fra hverandre.
Når
vi har gått, vil kirketjeneren fylle gravstedet helt igjen.
Kjære
_____ og _____ ...!
Vi
er her for å sette ned urnen med asken etter ______.
Slik
markerer vi den endelige avslutning av hennes/hans liv.
Det
skjer med respekt og verdighet.
Gravskikkene
i et land viser menneskeverdet hos oss.
Derfor
er dette en viktig seremoni.
Men
minnene våre etter _______ lever videre,
og
mange tanker og følelser.
Senere
skal det reises en stein på gravstedet.
Dette
skal være et sted vi kan gå og minnes ______,
som
ektefelle, og far/mor og svigerfar/-mor og bestefar/-mor og venn.
Vi
ønsker at dette må være et fredfullt sted,
et
sted hvor minner og tanker og følelser kan få rom,
og
hvor minner og tanker og følelser
etter
hvert kan slå seg til ro.
Samtidig
som kirkegården er et sted å ta farvel,
er
kirkegården et sted hvor vi møter oss selv,
og
vår egen lange og korte historie.
Dette
møtet med oss selv beskrives
rett
på sak i en av salmene våre:
Alt jeg ser i dødens port:
sorg og glede, smått og stort.
Gud,
når du til oppbrudd kaller,
hele
livets dag trer frem:
barndom,
ungdom, moden alder,
arbeid,
hvile, gjerning, hjem.
Alt
jeg ser i dødens port:
sorg
og glede, smått og stort.
Takk
for alle livets gleder,
tusenfryd
ved veiens kant,
takk
for sorgens stille steder,
takk
for hver en venn jeg vant!
Takk
for minner, takk for håp,
takk
for smertens bitre dåp!
Norsk salmebok 867
«Takk
for sorgens stille steder»
Vi
ønsker at dette gravstedet skal være
et
av «sorgens stille steder» i våre liv.
[Urnen
senkes i jorden.]
[De
som vil kan fylle en spade jord over urnen.]
Ta
imot velsignelsen:
Herren
velsigne deg og bevare deg
Herren
la sitt ansikt lyse over deg
Og
være deg nådig.
Herren
løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen.