Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy, 30. september 2003

Foredrag i Færder Rotary 30. september 2009 (Punkt 1-6)

«Når det skjærer seg»
- tilnærming, oppgjør og forsoning mellom mennesker

1. Kriseberedskap

De fleste mennesker prøver å ha en overflate av sorgløshet og vennlighet, og prøver å styre unna konflikter med sine medmennesker. Men hva gjør vi når det skjærer seg?

            I det følgende vil jeg først og fremst snakke om tilgivelsen, og ikke så mye om tilgivelsens grenser. En mer problemorientert tilnærmingsmåte har sine fordeler, men kan lett trekke oppmerksomheten bort fra den enkle øvelse i å gå inn i oppgjør når noe har skåret seg.

            Når jeg samtaler med par som skal gifte seg, bruker jeg tid på ekteskapsløftet: Å elske - å ære - og å bygge opp kriseberedskap. Jeg utfordrer de to til å velge et heldig øyeblikk, og så fortelle hverandre: «Slik ønsker jeg at du skal oppføre deg når du skal be om tilgivelse. Dette ønsker jeg å høre.» «Slik ønsker jeg at du skal tilgi meg, når du er klar for det.»

2. Å tåle, unnskylde eller tilgi

Det er fint hvis partene kan bli enige om hvordan de forstår noen viktige ord, slik at det ikke blir unødige misforståelser. Slike ord er for eksempel å tåle, unnskylde og tilgi.

Vi snakker ikke om tilgivelse når det gjelder småting eller når det gjelder ting vi gjør like ofte mot andre som de mot oss. Da snakker vi om romslighet og raushet, om å tåle, å være overbærende og å vise barmhjertighet. Jeg bør tåle det samme av andre som jeg venter at de skal tåle av meg.

            Men når jeg kjenner at noen har gått over streken og ødelagt noe i forholdet mellom oss, og når jeg selv har gått over streken, da er det ikke bare snakk om å tåle. Da bør det et oppgjør og en tilgivelseshandling til.

Jeg ber om unnskyldning når jeg har skadet noen uten å ville det. Da ber jeg om at den jeg har skadet må prøve å forstå at det ikke var min skyld. Men hvis jeg har skadet noen med vilje, skal jeg be om tilgivelse. Det er ikke alltid lett å se forskjellen. Hvis jeg må bruke mange ord for å forklare at det ikke var min skyld, da er det stor sjanse for at jeg egentlig har gjort det med vilje, men prøver å bortforklare det med unnskyldninger.

            Tilgivelse og unnskyldning er svar på en forespørsel. Jeg sier ikke ”Jeg tilgir deg” til en som ikke har bedt om det. Jeg kan mene at jeg skal tåle det han gjorde, og da kan jeg si ”Det der skal jeg tåle” eller ”Det der velger jeg å overse” eller ”Det der vil jeg glemme”. - Det kan jo være at den andre gjorde det med vilje, og aldeles ikke ønsker tilgivelse, men ville at du skulle ha den skaden. Da er det uvelkomment om du sier at du tilgir.

Jeg sier heller ikke ”Jeg unnskylder deg” uten at han har bedt om det. Kanskje vil han ikke unnskyldes for det han gjorde, fordi han mener at han hadde rett til å gjøre det. Å unnskylde uten at den andre har bedt om det, kan virke ovenfra og nedad: ”Du forstår ikke hva du gjør, stakkar. Men jeg unnskylder deg.”

3. Å snakke samme språk

«Å si det samme som» - «å snakke samme språk»

Det greske ordet for bekjennelse er «homologein». Ordet er en fin nøkkel i forsoningsarbeidet. Det betyr å si det samme som, å snakke likt, og å bruke de samme ordene om det som er skjedd. Starten på en tilgivelseshandling er at vi begge kan omtale det vonde som har skjedd med de samme ordene: «Det var galt av meg ...» «Ja, det var galt av deg ...» «Du oppførte deg som en dritt mot meg i går.» «Ja, jeg oppførte meg som en dritt mot deg i går.»

            De som har vært gjennom noen kriser med andre mennesker, vet at når de er kommet så langt at de kan bruke de samme ordene om det som er skjedd, da er de nesten fremme.

To tankevekkere fra Sør-Afrika

Offer eller overlevende?

I forsoningsarbeidet i Sør-Afrika etter apartheid, er de mer opptatt av å snakke om overlevende enn om offer. Et offer er en stakkar, en overlevende har vist seighet og styrke og menneskelig verdighet.

Sannhetskommisjonen

Biskop Desmond Tutu, som fikk Nobels fredspris i 1984, fikk en viktig oppgave etter at apartheid-regimet falt. Han ledet et tiltak som ble kalt sannhetskommisjonen. Dette var et alternativ til dom og fengselsstraff for de som hadde utøvet vold under apartheid-tiden.

            Den anklagede fikk møte dem som ugjerningene hans hadde gått ut over. Dersom han kunne fremstille det han hadde gjort på en slik måte at de overlevende og deres pårørende aksepterte fremstillingen, slapp han fri. Hvis de ikke kunne komme til enighet som hva som hadde skjedd, gikk saken til domstolen.

            Erfaringen har vist at ingen som er satt fri av sannhetskommisjonen i ettertid er blitt utsatt for hevnaksjoner av de overlevende og deres pårørende.

4. Grunnlag for en tilgivelseshandling: respekt, ærlighet og tid

Utgangspunktet for bønn om tilgivelse er respekt

Det første som må skje er at vi innstiller oss på rollene: Du er den skadelidende, og det er jeg som har skadet deg. Det er ikke jeg som skal foreslå at vi setter en strek over det jeg har gjort. Det kan du som overlevende foreslå, når du er klar til det. Noen er svært raske til å tilgi seg selv. Det er respektløst.

Utgangspunktet for å tilgi er ærlighet

Et uærlig oppgjør kan bare gjøre vondt verre. Målet for et oppgjør er jo å reparere et ødelagt tillitsforhold. Hvis du bare bestemmer deg for å tilgi, uten at følelsene er i takt med ordene du sier, da vil forholdet bli uekte, og det er fryktelig vanskelig å få til et ordentlig oppgjør senere.

Tid er respekt

Det er ikke lett å bytte følelser på et øyeblikk når en er såret. Derfor er det viktig å gi hverandre tid. Legg opp til at den andre skal kunne si at dette er vanskelig, at han gjerne vil være ærlig når han tilgir, og trenger tid. Det kan være behov for å gå stille i dørene en stund etter et oppgjør, slik at det kan bygges opp ny tillit.

5. Hvordan foregår en tilgivelseshandling?

Hvordan be om tilgivelse

Jeg kan starte slik: "Du, jeg er lei meg for det jeg sa i går. Jeg følte at jeg latterliggjorde dine meninger for de andre." Jeg vil så lytte til din reaksjon før jeg går videre. Så kan jeg si: "Det var ikke rett av meg ... Jeg hadde ingen rett til ... Jeg innser at det var helt galt av meg ... Jeg ville sette stor pris på om du kunne tilgi meg."

Hvordan skal du svare på en bønn om tilgivelse?

Her er noen eksempler på hvordan du kan svare på en bønn om tilgivelse.

            Vi tar det enkleste først: "Jeg oppfattet faktisk ikke noe vondt i det du sa. Men jeg er glad for at du bryr deg om forholdet mellom oss, og vil rydde opp. Jeg forstår at du er lei deg for det du sa. Du er tilgitt!"

            Eller hvis det gjorde vondt: "Ja, jeg ble lei meg. Jeg synes ikke du var snill mot meg. Jeg kjente at det ble vanskeligere å snakke med deg etterpå. Takk for at du kom og ville gjøre opp. Du er tilgitt!"

            Eller i svært alvorlige tilfeller: "Ja, jeg ble virkelig såret av det du sa. Jeg kan nesten ikke tro at noe kan bli som før mellom oss. Men du skal ha takk fordi du kommer og ber om tilgivelse. Jeg skal prøve å komme dit hen at jeg kan si at jeg tilgir deg. Men du må gi meg tid til å komme meg."

6. Faren for avsporinger

Det som foregår når jeg ber om tilgivelse og du skal tilgi, kan være en følelsesmessig påkjenning for begge parter, og det er lett å spore av for begge to!

a. Når jeg skal be om tilgivelse

Når jeg har innsett at jeg har såret deg, har jeg ingen rett til å kreve tilgivelse: "Du tilgi meg ..."

 

Jeg skal heller ikke smiske: "Vi har jo alltid vært venner, ikke sant ...".

 

Det er fristende å la tonefallet si det stikk motsatte av ordene jeg bruker. "Så unnskyll'a!!" kan ose av irritasjon. Da har jeg bedt om unnskyldning, og jeg har på en måte gjort min plikt, men jeg har samtidig vist at du er altfor hårsår og nøye. Eller jeg kan feie av hele greia: «Ja, ja, ja! Unnskyld, unnskyld, unnskyld!» - og så føler du deg bare dum!

 

Det er fristende å snu anklagen over på deg: "Du får tilgi at jeg var så sur mot deg, men du skjønner at jeg blir så irritert når folk oppfører seg slik som deg, og jeg synes godt at du kunne ta deg sammen." Her er det ikke mye bønn om tilgivelse igjen i slutten av setningen!

b. Når jeg skal tilgi

Det er lett å bli sjenert når jeg kommer og vil be deg om tilgivelse. Det er fristende å glatte over så godt som mulig:

"Det er ikke noe å bry seg om!"

"Nei, det har jeg ikke tenkt på!"

Selv om slike svar kan være sanne noen ganger, så skal du likevel ta bønnen om tilgivelse på alvor. Det har helt sikkert kostet meg mye å ta initiativ til et oppgjør. Da må ikke du la din sjenanse avlyse initiativet til å rette opp forholdet mellom oss.

7. Noen vanskelige spørsmål om tilgivelse

Når skal jeg si at andre bør be meg om tilgivelse?

Når du kjenner at det den andre har gjort har ødelagt noe mellom dere, at tilliten er brutt, og du kjenner deg hemmet når dere møtes, - da er det grunn til å fortelle hva som er skjedd, og foreslå et oppgjør. En tommelfingerregel kan være at dersom du husker på det som er skjedd mer enn to-tre dager, da er det grunn til å prøve å få til et oppgjør.

Hva hvis den andre ikke vil tilgi?

Dette er noe av det såreste en kan oppleve. Sørg for å ha bedt om tilgivelse én gang, på en skikkelig måte. Når du har gjort det, og fått avslag, skal du vise slik respekt at du ikke maser. Ta det ikke opp igjen, hvis ikke du selv har skiftet oppfatning av saken, eller hvis du ikke har følelse av at den andre har skiftet oppfatning.

Hva hvis den andre ikke vil be om tilgivelse?

En tilgivelse er ikke fullført, hvis ikke begge parter er med på den. Gud tilgir bare når vi bekjenner syndene. Han tvangs-tilgir ingen! Men han krever ikke at vi skal huske hver enkelt synd. Vi kan be enkelt slik vi gjør i Fader vår: "Forlat oss vår skyld!" Da erklærer vi at vi vil åpne hele vårt liv mot ham.

            Gud har gjort tilgivelsen ferdig på forhånd, og venter på vår bønn om tilgivelse. Dette er til lærdom for oss, når vi skal tilgi. Det er godt for din egen sjelefred å gjøre tilgivelsen ferdig for den som ikke ber deg om tilgivelse. Det er sårt hvis den andre ikke vil be om tilgivelse. Vi kan si én gang, helt tydelig, at tilgivelsen ligger ferdig til avhenting, - og så får utspillet ligge hos den andre.

Må de to møtes?

I spesielt dramatiske tilfelle, som overgrep og grove svik, skal en ikke se det som selvsagt at oppgjøret skal begynne i et møte mellom de to. En megler kan ha samtaler med hver av dem. I noen tilfelle kan forutsetningen være at de har hver sin rådgiver, og at det ikke er på tale med noe møte i det hele tatt. Men det kan være godt å vite om hverandre, at begge parter er i prosess med en rådgiver.

            Såret etter det som er skjedd kan være gripe så dypt at en ikke skal foreslå noe møte før mange skritt er tilbakelagt. Kanskje skal det ikke skje i dette livet. Den overlevende må først komme seg på bena, så hun kan se overgriperen ansikt til ansikt, og ikke nedenfra. Det er så mye som må få tid å gro etter et tillitsbrudd og en fornedrelse. Det har dessverre skjedd press på mange overlevende: ”Overgriperen vil ikke få sjelefred før du har tilgitt ham.” Både overgriperens og den overlevendes rådgivere bør være våkne her, og ikke presse overgriperens sjelenød ned over den overlevende.

Må jeg tilgi?

"Tilgi, sier varme stemmer, med et blikk som ei forstår." (Fra Incestofferets salme av Åse Mostad)

            Mange har forstått så lite av dybden i et overgrep, at de buser ut med at "Du må jo tilgi!" Slik har mange fått en ekstrabyrde som dytter dem ned i selvforakt og skyldfølelse. Det kreves tid og tid og atter tid, - og dyp respekt, så en ikke gjør vondt verre.

            Mange kvinner har tilgitt seg til døde, bokstavelig talt, fordi de ikke har fått hjelp til å skille mellom tilgivelse og ny sjanse. En mishandlet ektefelle må ha rett til å beskytte seg, og si: "Jeg tilgir deg for det du har gjort, fordi du innrømmer det og er lei deg for smertene mine. Men jeg kan ikke ta sjansen på at det samme kan skje en gang til."

            De som har opplevd incest eller overgrep, bør absolutt finne en de kan ha tillit til. Det er for tunge ting å bære for seg selv. Det samme gjelder de som har begått incest eller overgrep.

Er det en kristenplikt å tilgi?

«Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.» Ef 4,32

            Slik Gud har tilgitt dere i Kristus, - ja, hvordan var det Gud tilga? Han sa ikke bare: Vi setter en strek over det, jeg skal glemme det du har gjort. Nei, han tok synden så alvorlig at han lot Kristus bli korsfestet for synden.

            Hvis Gud bare skulle glemme synden min, og late som ingenting, da ville jeg stadig leve i utrygghet: Hva kommer til å skje hvis Gud får hukommelsen tilbake? Jeg skal slippe det. Jeg har grunn til å være trygg. Gud har straffet synden min på korset. Regningen min er ikke glemt, den er betalt. Dermed er det ikke farlig om han husker synden. Han vil se at den er festet på korset. Jeg har ikke en Gud som bare er barmhjertig og glemmer. Da ville han vært uberegnelig. Jeg har en forsonet Gud. Derfor kan jeg være trygg!

            Det nærmeste målet i et oppgjør mellom mennesker er å gjenopprette tillit og trygghet på hverandre. Men bak dette ligger et større mål: at synden som er gjort skal nagles til korset. Da er synden plassert der den skal, synderen har fått tilgivelse hos Gud, og alle parter kan være tryggere i fremtiden. Da kan vi begge være ferdig med det som er skjedd, ikke bare prøve å late som ingenting. Å late som ingenting er for lettvint, og det er ikke ekte.

8. Tillegg A: Tilnærming når det har gått riktig galt

Krise = fare + mulighet

Det kinesiske tegnet for krise er sammensatt av to tegn som betyr fare og mulighet. Krise betyr fare for undergang og en mulighet til vekst og modning. Det norske ordet krise kommer av et gresk ord som betyr bedømme, vurdere, bedømme.

Må vi dette?

Når to parter som har mistet tilliten til hverandre skal møtes, vil de som regel føle seg presset av forventninger de selv har og forventninger de tror den andre har, og forventninger fra rådgivere og andre i omgivelsene.

”Nå skal vi liksom bli venner! - etter det hun har gjort mot meg!”

”Nå skal vi liksom tilgi hverandre! – og så vet jeg at hun bare vil fortsette som før!”

 

Når partene møtes bør alle parter ha små mål, for eksempel at vi skal prøve å bli enige om én ting. For eksempel når den ene sier ”Jeg har ikke tillit til deg” kan den andre svare ”Du har ikke tillit til meg”. Da er de blitt enige om noe, uten at den første trenger å forklare og argumentere, og uten at den andre går i forsvarsposisjon. Å ikke ha tillit til en person er et faktum, selv om den andre kan mene at det er grunnløst og fornærmende.

 

Det viktigste målet i et oppgjør mellom mennesker er å gjenopprette tillit og trygghet på hverandre. For noen kan dette være så uoppnåelig at de avlyser enhver samtale. Men det går i hvert fall an å høre på hverandre, og prøve å gjengi hvordan den andre har det på en måte som den andre kan istemme. ”Tante har ikke tillit til at jeg snakker sant.”

Plattform og minefelt

Når to parter som har mistet tilliten til hverandre skal møtes, må de finne en felles plattform, og begge må være enige om at det er en plattform. ”Du har feil og jeg har rett, og nå skal jeg overbevise deg” er ikke en plattform, det er en slagmark. ”Vi har det fælt” er en plattform.

Under arbeidet med å finne en plattform må partene bli enige om å holde seg unna minefeltene. Å nærme seg minefeltene uten å ha en plattform, vil føre til ny eksplosjon. ”Når du begynner på det der, blir jeg rasende” er en tydelig markering av et minefelt. Partene bør bli enige om et tegn som angir fare, f eks en løftet hånd med sprikende fingre, - og da skal den andre stanse. Det bør kanskje ikke være nødvendig å begrunne hvorfor en løftet hånden. Det er bedre med et slikt avtalt tegn enn å bli avbrutt når en snakker.

Vi skal forlate temaet vi er inne på, dersom en av oss ønsker det. Det er ikke OK å si: ”Nå skal du høre på meg!” Det er OK å si: ”Jeg orker ikke å høre på det du sier.”

Forutsetninger

Her følger noen eksempler på forutsetninger for et møte og en samtale. Partene kan krysse av de forutsetningene de synes må være der. Når én part har krysset av en forutsetning, bør den gjelde. Punktene nedenfor kan motsi hverandre.

-          At vi møtes betyr ikke at vi har bestemt oss for å glemme det som har vært.

-          At vi møtes betyr ikke at saken mellom oss er blitt mindre alvorlig.

-          At vi møtes betyr ikke at vi mener at vi begge har skyld for det som er skjedd, og at det er litt feil på begge sider.

-          At vi møtes betyr at vi skal høre på hverandre uten å måtte tro på hverandre, uten å forsvare oss, og uten at du skal godkjenne alle mine argumenter.

-          At jeg hører på deg uten å protestere, betyr ikke at jeg er enig med deg, eller at jeg har fått noe å tenke på.

-          Jeg ønsker å prøve å tro at du er ærlig.

-          Den som sier noe, har selv førsteretten til å tolke det han sier.

-          Jeg skal prøve å komme med jeg-budskap i stedet for du-budskap. ”Jeg synes dette er vanskelig” i stedet for ”Du er vanskelig”. ”Jeg får gåsehud når du snakker” i stedet for ”Du gir meg gåsehud”.

En måte å starte på

”Hvordan har du det? Hva er din oppfatning av situasjonen?”

Det er kommet noe mellom oss.

Jeg har ikke tillit til deg.

Jeg tror det er andre som styrer deg.

Jeg tror du har baktanker med det du sier.

Jeg er redd for at du skal bruke alt jeg sier mot meg.

Jeg er redd for at du skal tolke meg på en måte jeg ikke kjenner meg igjen i.

”Hva er det som skjer akkurat nå?”

Dette er et meget godt spørsmål å ha i bakhodet i de ulike fasene av en samtale.

Sitter jeg og planlegger mitt neste angrep, eller lytter jeg til det hun sier?

Prøver jeg å bryte ned den andres selvtillit?

Er jeg opptatt av å få rett, eller er jeg opptatt av å finne frem til det rette?

Holder samtalen på å gå i stå?

Har vi egentlig begitt oss inn i et minefelt, eller leter vi etter en plattform?

Har jeg stengt inne følelsene mine, eller kan jeg slippe frem min fortvilelse?

9. Tillegg B:
Fra en preken i Teie kirke 13. mars 2000, samtale med konfirmanter

Tekst: Lukas 7,36-50 Jesus er på besøk hos fariséeren Simon. En syndefull kvinne kommer inn og salver Jesu føtter. Fariseeren murrer. Jesus sier at hun har syndet mye og er blitt tilgitt mye.

Tom André: Hva er tilgivelse? Hva mener du med tilgivelse?

Presten: Tilgivelse er at to mennesker blir enige om to ting:

 

Jesus unnskyldte ikke kvinnen. Han var enig i at hun hadde mange synder, og sa det mens alle hørte på. Han sa ikke til Simon: ”Du er ikke bedre selv!” Nei, han var enig med Simon og med dem som stod rundt dem og med kvinnen selv, at hun hadde mange synder. Kvinnen var også enig i at hun hadde mange synder på samvittigheten. Det var derfor hun kom til Jesus, og det var derfor hun gråt    

.

            Og Jesus gjorde det klart for henne og for alle som hørte på, at det måtte bli slutt på synden: ”Gå bort med fred!” sa han. Før hadde hun bare laget ufred. En annen gang kom folk slepende til ham med en kvinne som var grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Og til henne sa han: ”Gå bort og synd ikke mer fra nå av!”

 

Å bekjenne sine synder betyr å si seg enig med Gud og mennesker i at det var galt det jeg gjorde. Det ordet som er brukt i Bibelen er å ”si det samme som” eller ”å bruke de samme ordene om det som er skjedd”.

 

Når vi har sviktet et menneske, skal vi be både mennesket og Gud om tilgivelse. Det er ikke nok å be mennesket om tilgivelse, for vi sårer Gud når vi sårer dem han elsker. Og det er ikke nok å be Gud om tilgivelse, når det er mennesker som går rundt og har det vondt på grunn av oss.

Live: Tilgir Gud alle? - uansett synd?

Presten: I 1. Johannes brev står det:

Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. 1 Joh 1,9

 

Gud tilgir ikke ved å si: ”Vi bare glemmer det!” Da ville han glemme konene som var bedradd, og han ville ikke brydd seg om barna som ble mobbet fordi faren deres drev hor.

            Gud tilgir ikke ved å glemme. Gud tilgir ved å løfte synden fra vår samvittighet og over på korset. Han lar Jesus dø på korset i stedet for hun som har synd på samvittigheten.

 

Når du spør om Gud tilgir alle uansett synd, må jeg svare to ting:

 

Jeg vil si noe alvorlig som både gjelder deg som er blitt sviktet og deg som har sviktet noen: To steder i historien kan du se hva Gud mener om det som er skjedd med deg: På korset og på dommens dag.

Tom André: Kan man tilgi alt? Kan man tilgi hva som helst?

Presten: Nå snakker vi om alvorlige ting, ikke bare en slengbemerkning eller en snøball i nakken.

            Mange mennesker har opplevd overgrep, voldtekt, svik, løgn. Vi mår regne med at noen av dere er her i kirkerommet. Når noen har fått livet ødelagt på den måten, blir det galt å si: Bare glem det!

 

Når vi snakker om tilgivelse, snakker vi om to ting: bekjennelse og korset. Vi snakker ikke om å glemme, men å nagle syndene fast der de hører hjemme: på korset.

Live: Forventes det at man skal tilgi alt?

Presten: Tilgivelse kan skje når man er enige om ting. Når man er enige, står man på samme plan. De som har opplevd overgrep, er blitt tråkket på. Hvis en som ligger i søla får beskjed om å tilgi, mens de ligger i søla, føler de at de blir tråkket enda lenger ned.

            Ut fra min erfaring, vil jeg si at vi må ikke begynne å snakke om tilgivelse, før den overlevende er kommet seg på beina, og kan møte overgriperen ansikt til ansikt som en likemann. Overgrepsoffer må ha lov til å si: Kjære Gud, du får tilgi ham du, men jeg klarer det ikke enda uten å miste all min selvrespekt.

Tom André: Holder det å be om tilgivelse?

Presten: Det kan føles temmelig lettvint å bare si ”Tilgi meg!” og så skal liksom alt være glemt. For ikke å snakke om hvordan det føles for den som er offer for mine synder. Hva må de tenke når jeg går til kirken? Og hva føler de hvis de kan høre hvordan jeg ber om tilgivelse?

            Når vi ber om tilgivelse, bør vi se opp på korset, på hva som foregår når Gud tilgir. Gud glemmer ikke synden vår, han legger den på Jesus. Å tilgi er ikke å glemme, men å nagle synden til korset!

            Det holder ikke å be om tilgivelse. Jeg må bekjenne synden først. Jeg må si meg enig i at det jeg gjorde var synd, og jeg må si meg enig i at det ikke må skje en gang til. Det er det vi kaller å angre!

            Noen går og lurer på om de angrer nok til at Gud kan tilgi dem. Til deg vil jeg si: Når du bekjenner, angrer du nok. Når du sier deg enig i at det du gjorde var synd og at dette ikke må skje en gang til, - da angrer du nok. Selv om du har mange andre følelser inne i deg også.