Tale på Tønsberg Y's men, Solvangkirken, 11. januar 2011

Tale på tirsdagsmøtet, Fredtun, Tjøme, 8. februar 2010

Skam eller frihet

Jeg har tatt med meg en illustrasjon, det første symbolet på skam,

… et fikenblad.

A. Det som ikke skal snakkes om

Skam er vel for mange det vi ikke skal snakke om. Det kjennes litt spesielt å skulle snakke om det som ikke skal snakkes om. Men kanskje er nettopp det veien ut av skammen.

(Tommy Helsten: Flodhästen i vardagsrummet, Cordia 1998. ISBN10: 9186082647 / ISBN13: 789186082642)

 

Husker dere kvinnen ved brønnen? Hun hadde sneket seg ut mens alle andre sov middag. Men ved brønnen møtte hun Jesus. Etter samtalen var hun så forfjamset at hun lot vannkrukken stå, og løp inn i byen. Hva var det hun sa? "Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort!"

Hvordan oppleves skammen?

Vi reagerer så forskjellig. Men de fleste kjenner vel en ekkel følelse i magen. Vi rødmer og begynner å svette i hendene. Vi vil ikke møte andres blikk, og har mest lyst til å gjemme oss.

Den gode skammen og den vonde skammen

Det er ikke all skam som er negativ. En viss porsjon skam er nødvendig. Akkurat som det er nødvendig med en viss porsjon samvittighet. Vi befinner oss på en skala mellom skamfullhet og skamløshet, mellom svart samvittighet og samvittighetsløshet.

 

Hvis skammen gjør meg handlingslammet og isolerer meg fra det gode samliv med andre, da er ikke skammen god lenger. Da er skammen blitt nådeløs og ødeleggende, og jeg føler meg uverdig, skitten og utenfor.

B. Tre slags skam

Kanskje kan vi snakke om tre slags skam: personlig skam, påført skam og religiøs skam.

 

Jeg vokste opp i et hjem med en lys og glad kristendom. Likevel opplevde jeg at jeg vokste opp med mye skam. Når jeg ser tilbake forstår jeg noe av det: Jeg følte personlig skam på grunn av alle kvisene mine, jeg opplevde at jeg ble påført skam ved masse erting og mobbing, og så fikk jeg med meg en seiglivet religiøs skam.

Jeg tror nok at forkynnelsen lærte meg å skamme meg over mine synder. Det er greit slik vi ber i den gamle inngangsbønnen «å lære å sørge over mine synder» - men det er ikke greit å fortsette å skamme seg over å være en synder etter at syndene er bekjent og gjort opp. Da er veien kort til selvforakt.

1. Personlig skam

Den personlige skammen er ofte et uttrykk for mindreverd. Vi kjenner mindreverd fordi vi ikke strekker til. Og så støtter menneskene rundt oss opp under vår mindreverdsfølelse, direkte eller indirekte. Direkte støtter de opp rundt mindreverdsfølelsen ved kritikk og mobbing, og indirekte ved å idealisere det vakre og slanke og rike og suverene og vellykkede. Det er vel få ting som øker skamfølelsen så sterkt som reklamen.

            Jeg kan føle mindreverd for mitt utseende, for handikap, jeg kan skamme meg over at jeg har mindre penger enn andre, over at jeg ikke tilhører de vellykkede miljøene. Jeg kan skamme meg over at jeg ikke takler livet og vanskelighetene som jeg ønsker.

Noen makter ikke å løfte hodet igjen etter en konkurs eller en skilsmisse. I karrieresamfunnet er det ikke lett å være arbeidsløs.

 

Det var personlig skam. Så skal jeg si litt om påført skam og religiøs skam.

2. Påført skam

Én type skam er vi heldigvis blitt flinkere til å sette ord på, og det er den påførte skam. Til alle tider har mennesker ydmyket andre ved mishandling og overgrep, voldtekt og trakassering. I vår tid har vi fått et overtydelig eksempel på det under krigen i Serbia. Der var systematisk voldtekt en del av krigføringen. Det har det alltid vært. Det er den sterkeste måten å ydmyke en motstander på.

Det skal mye forsoningsarbeid før mennesker kan løfte hodet etter slike ydmykelser.

 

Ydmykelser både i kriger mellom folkegrupper, og i kriger i familien.

            Jeg har en setning som ofte gjaller i øregangen min. En kvinne satt på kontoret mitt og hvisket: «Det er ikke rart at mannen min slår meg, så dum som jeg er!» Da er det ikke blåmerkene som er verst! Da har mannen maktet så slå selvrespekten ut av henne. Da er hun dukket ned i skammen, i selvforakt, motløshet og ensomhet.

Når andre har skylden og du bærer skammen

Når det gjelder påført skam, er det nødvendig å skille mellom skyld og skam.

La meg ta et eksempel: Sett at du sitter i et selskap og har pyntet deg med din fineste kjole eller hviteste skjortebryst. Så søler kelneren saus ned over brystet ditt, og festen er spolert. Du kan ikke gå rundt med en svær, brun sauseflekk som alle ser! Det er kelneren som har skylden, men du sitter med skammen. Du ønsker bare å forlate selskapet fortest mulig.          For meg er dette et godt eksempel.

En prestekollega kom med en god løsning på problemet. Hvis kelneren går inn til gjestene og ber om ordet, og forklarer for alle at det var han som sølte på deg, og beklager dypt det som har skjedd, og ber om at alle må gjøre sitt til at det kan bli en hyggelig fest for deg likevel, - ja, da vil du kanskje få mot til å bli i selskapet resten av kvelden. Kanskje.

 

Når du bærer skammen, mens en annen sitter med skylden, da bør han eller hun ta ansvaret, så du kan settes fri!

Skam over egne overgrep

Kanskje kjenner du nå skam fordi du har brakt skam over et annet menneske. Det var du som hadde skylden, og den andre sitter med skammen. Da er det godt at du er her. Kanskje kan denne kvelden hjelpe deg til å løse den andre ut av skammen.

Hvem får deg til å skamme deg?

Det er nødvendig å stille seg noen spørsmål for å komme seg opp av skammens gjørme:

 

Dessverre er det noen som - med stor nøling - må innrømme at mor alltid pirker i min vonde samvittighet, at far alltid får meg til å skamme meg. De har en sperre mot å utlevere sine foreldre. I lojalitet mot foreldrene og det fjerde bud, tar de all skyld for skammen på seg selv.

Kanskje er pubertetsopprøret et nødvendig opprør for å frigjøre seg fra skammen! Jeg tror foreldrene har like mye behov for puberteten som barn. Det er tragisk når barn må ta pubertetsoppgjøret når de er over førti.

            Her må vi som er foreldre ta ansvar, og kanskje ta en ærlig samtale med våre barn. Har vi brukt skammen som oppdragelsesmiddel? "Du skulle skamme deg!" Vil du at barnet ditt skal føle skam hvis det ikke oppfyller dine forventninger?

            De som ikke bryter skammens bånd, kan komme til å la skammen gå i arv til sine barn igjen. Jo utydeligere skammens opprinnelse er, desto vanskeligere er det å hanskes med den!

 

Jeg har et minne som jeg tar godt vare på. I 1976, to år etter at jeg begynte som prest, ga jeg ut en oversettelse av Luthers lille katekisme. Det er en bok som er bare en millimeter tykk. Da sa faren min til meg: «Harald, hvis du ikke får gjort noe mer i livet, så skal du være fornøyd med det!» Det er ikke alle som har vært så heldig i valget av sin jordiske far! Mange treller under fedres krav og forventninger lenge etter at fedrene er døde.

Skam på grunn av kjønn

Noen kjenner seg mindreverdige fordi de er kvinner. Både samfunnsstrukturer og mannfolkprat har dukket kvinner ned i selvforakt i mange år.

            I vår tid har det snudd om, så mange menn er blitt handlingslammet. I enkelte miljøer har kvinnene tatt enerett på egenskaper som omsorg og ansvar, innlevelse og barmhjertighet. Det eneste som skal være typisk for menn er å bestemme og dominere. Hvem tør å si noe da? Det vi sier er forutbestemt til å tas ille opp.

            Det er interessant at det bare er ett eneste sted i Bibelen hvor det settes likhetstegn mellom egenskaper hos Gud og mor eller far. Det er en del steder hvor det står om hvor sammenligningen sier at Gud er mer enn jordiske mødre og fedre, men altså ett sted hvor det settes likhetstegn:

Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. Sal 103,13. Se også Luk 6,36.

I den grad en finner et kjønnsrollemønster hos Gud, så er det altså dette.

 

Nå har jeg sagt litt om personlig skam og påført skam. Den tredje gruppen av skam, kan vi kalle religiøs skam. Denne gangen kommer jeg ikke til å si noe om å skamme seg over å være en kristen. Jeg vil først og fremst si noe om skammen i forhold til Gud.

3. Den religiøse skammen

Jeg skal nevne to typer religiøs skam: Utilstrekkelighet og syndighet.

a. Er det synd å ikke strekke til?

Det er noen som ber Gud om tilgivelse for alt de ikke rekker. Er det riktig å bekjenne vår utilstrekkelighet som synd? Det er kanskje særlig generasjonene før oss som gjør det.

Vi er i ferd med å få et sunnere syn på Guds skaperverk. Gud har skapt hver enkelt av oss med plan og omtanke. Han har fordelt evner og begrensninger på hver enkelt av oss. Tydeligst kommer dette til uttrykk da Moses unnskyldte seg og mente at han ikke kunne utføre oppdraget Gud hadde gitt ham.

Men Moses sa til Herren: «Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener; jeg har vanskelig for å tale og uttrykke meg.» Da sa Herren: «Hvem er det som har gitt mennesket munn? Hvem er det som gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? Gå nå, så skal jeg være med deg når du taler, og lære deg hva du skal si!» 2 Mos 4,10-12 (Se også Rom 9, 20)

 

Gud har skapt akkurat meg, men han trengte visst bare ett eksemplar. (Harald Schøyen)

 

Har du tenkt på at hviledagen markerer vår utilstrekkelighet? Den er en ukentlig påminnelse om at vi trenger å komme oss! Hvis vi ikke tar den ukentlige hviledagen på alvor, da lever på tvers av de grenser Gud har satt for oss. Det er et stort selvbedrag, og vi er garantert å bli helt nedkjørt. Vi er ikke skapt til å jobbe i ett, uten avveksling hver syvende dag.

            Vi skal ta vare på kroppen og utvikle våre ressurser, men vi skal respektere grensene, og ikke gjøre livet til en ekstremsport. Det er ikke synd å ikke strekke til, det er Gud som har gitt oss evner og begrensinger. Ja, Gud har til og med porsjonert ut vår tro:

Rom 12, 3 I kraft av den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Gjør deg ikke større tanker enn du bør, men bruk din forstand og vær sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.

Skal en kristen definere seg som en synder?

Er det nok for en kristen å definere seg som en tilgitt synder? Nei! Det er noe som heter å bli født på ny, til et nytt liv, med et nytt hjerte, og det er noe som heter barnekåret. Et barn er ikke bare en tilgitt synder, det er mye mer!

 

I min oppvekst sang vi ofte dette verset:

Du som freden meg forkynner, du en frelser, jeg en synder,

du med Amen, jeg med bønn, du med nåden, jeg med skammen –

å, hvor vi dog passer sammen, du Guds salvede, Guds Sønn!

Norsk salmebok nr 338, av Christian Richardt 1880

 

Det er et godt vers, men det må ikke få stå alene! Cristian Richard har også skrevet en annen salme:

Alltid freidig når du går veier Gud tør kjenne,

selv om du til målet når først ved verdens ende!

Norsk salmebok nr 416, av Christian Richardt 1867

 

Jeg tenker meg at den første salmen kan passe når jeg går til skriftemål. Da gruer jeg meg for å fortelle hva jeg har gjort. Men når jeg går ut etter å ha fått overrakt tilgivelsen og velsignelsen, da synger jeg Alltid freidig!

 

Det er positivt å strekke seg etter det gode, men det er negativt å jages av skam.

Vi skal strekke oss etter modning i troen, men vi skal ikke skamme oss over hvor liten den er!

C. Veier ut av skammen

Hvordan skal jeg komme meg ut av skammen, og hvordan skal vi hjelpe hverandre ut i friheten?

Jesus vil fri oss fra skammen

Vi må innse at vi ikke når fullkommenheten så lenge vi lever på jorden. Men det er ikke meningen at vi skal leve i skam. Jesus vil føre oss ut i frihet. På samme måte som han gjorde opp for våre synder, så har han også tatt skammen opp på korset. Dette skjedde for 2000 år siden, midt i vår historie. Frihet fra skam er ikke noe som bare hører fremtiden og himmelen til, like lite som tilgivelsen hører fremtiden og himmelen til. Den er fullbyrdet her på jorden!

1 Tim 1, 5 Guds mål for oss er den kjærlighet som springer fram av et rent hjerte, en god samvittighet og en oppriktig tro.

Ros eller kjærlighet og tilhørighet?

Skal vi motvirke skammen ved å rose hverandre opp i skyene? Vi skal være rause med ros og takk. Men det spørs om ros er en god medisin mot skam. Tvert imot kan ros og beundring skape prestasjonspress til å leve opp til all rosen. Og så fortsetter bare stresset.

Mange som sliter med skam, kommer inn i et febrilsk jag etter anerkjennelse og beundring. Det er slitsomt for den som har det slik, og det er slitsomt å rose når vi føler at den som gjør noe fint hungrer etter ros hele tiden.

Hvis du er ute etter å få takk for det du gjør, skal du ikke velge å arbeide med konfirmanter, da skal du drive med kor, eller være prest og sånt! (Harald Vekrum, tidligere kateket på Nøtterøy)

 

Vi lærer konfirmantene en sang om Guds kjærlighet og tilhørighet til ham. Salmer 97, nr 37:

Han skapte skogen og han skapte vannet. Han skapte skyers lek og vindens spill.

Han legger varsomt hånden på din panne og sier: Det er godt at du er til.

Fellesskap med Gud og med hverandre - posisjonering

Da Jesus lærte disiplene å be Fadervår, plasserte han oss som barn overfor vår himmelske Far. Han plasserte oss ikke som ansatte som skulle strebe for at Gud skulle bli fornøyd, eller som treller som skulle frykte for å komme nær vår harde Herre.

            Når jeg bekjenner troen, inntar jeg denne barneplassen og bekjenner Gud som min skaper og Far. Da bekjenner jeg at det er han som har satt meg sammen med mine evner og med mine begrensninger, og at han lytter til meg og følger med meg, slik han lytter til Jesus og er opptatt av det han holder på med. I lille katekisme starter forklaringen til trosbekjennelsen slik: « Jeg tror at Gud har skapt meg og alle skapninger, at han har gitt meg kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, og fremdeles holder alt dette ved like.»

            Det aller første som sies når vi kommer sammen til gudstjeneste, er: «Kjære menighet!» Lytt etter de ordene! La det være Guds første hilsen til deg! Og så fortsetter det: «Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.» Kjære, nåde, fred og Far - det er ord som kan åpne et skamfullt hjerte. Kanskje skulle vi ha dvelt lenger ved denne åpningen, før vi går videre til noe annet som også er viktig, nemlig syndsbekjennelsen. Dette er noe det arbeides med i kirken for tiden. Det er ikke vår syndsbekjennelse som starter vårt forhold til Gud, det er hans kjærlighet, fredsvilje og nåde!

            Når vi bærer barn til dåpen, blir de Guds barn og skal tilhøre ham. Hør godt etter ordene som sies: «Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn for at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham… Den allmektige Gud har nå gitt deg sin Hellige Ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet. Han styrke deg med sin nåde til det evige liv. Fred være med deg.»

 

Jeg har nevnt fire elementer som hjelper oss til et sunt, kristent syn på oss selv: Fadervår, trosbekjennelsen, inngangsordene i gudstjenesten, og dåpen. Vi kan samle dette i et vers som vi gjerne kan gjenta hver eneste dag:

Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves.

1 Kor 15,10

 

I forbindelse med skam, snakker vi ofte om selvfølelse. Det er ikke et helt godt ord, men det er ikke lett å finne en god oversettelse. Self-esteem heter det på engelsk, og handler om hvordan vi verdsetter oss selv.

Hva kan vi gjøre i menigheten for å hjelpe hverandre ut av skammen?

Skam er en ensom greie. Gud har gitt oss menigheten som et fellesskap hvor hver av oss er like mye verdt. Noen skammer seg for at de er avhengige av andre menneskers hjelp. I menigheten snus dette til takknemlighet fordi vi hører sammen. Som menighet har vi noen grunnleggende bidrag til å avlaste skammen hos hverandre.

·      Skammen er en lidelse som medkristne kan lytte til, og slik la den skamfulle få åpne slusene for skammen, uten frykt for avvisning eller bagatellisering: “Neimen det er da ikke noe å skamme seg over!” Vi skal ta hverandres skamfølelse på alvor, og vi kan være åpne for hverandre om at skam er noe alle føler på, noen mer og andre mindre.

·      Den skamfulles skam kan settes i forbindelse med Jesus på skammens tre. (Gal 3,13)

·      Den skamfulle settes i forbindelse med han som reiste opp skamfulle mennesker, og møtte dem med respekt, uansett hvor langt nede de lå. Tenk på Jesu spørsmål “Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” i Luk 18,41, og “Vil du bli frisk?” i Joh 5,6.

·      I menigheten skal den skamfulle møtes med det han og hun trenger mer enn noe annet: Å bli elsket og føle seg elsket, å oppleve respekt og få en ny verdighet.

·      Den delen av skammen som har med synd og skyld å gjøre, skal flyttes over på korset, så den skamfulle kan settes fri fra skylden. Mange kan ikke helt kjenne seg hjemme i menigheten, fordi de gjemmer på sin skam. «De skulle bare visst hvem jeg egentlig er!» tenker de. Men Jesus vet! Han kom både med nåden og med sannheten. Joh 1,17

·      Vi kneler vi sammen i nattverden og viser hverandre at vi hver for oss trenger Guds nåde, og skylder ham alt godt vi får oppleve.

·      Vi deler troen med hverandre, så ingen trenger å skamme seg over sin lille tro.

 

Et troens ord til slutt:

1. Johannes brev 3,20 Selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. 21 Mine kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud.


Litteratur:

Jeg anbefaler:

Berit Okkenhaug: Når jeg skjuler mitt ansikt, Verbum forlag, Oslo 2009.

Momenter

The truth will make you free, but first it makes you miserable!

Adams fristelse

Adam ble fristet til å bli som Gud.

Jesus vant over Satan ved å velge menneskets vei ≠ den lettvinte veien.

Lengselen i skammen

etter anerkjennelse

etter fellesskap

 

Synderinnen i Simons hus Luk 7,31ff

Lengselen var sterkere enn frykten for Simon. Simon: Hun er uverdig, hører til utenfor.

Hun søker! Sakkeus ble oppsøkt.

                Kor mykje stort…at han kan herleg løysa opp den mørke gåta di. Den dag du bøygjer hjartans kne, du vert i sanning fri.

Korintermenigheten: Legg merke til dere selv // Jakob: Kryping for de rike

1 Kor 1, 26 Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt.

1 Kor 1, 28 Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe,

Jak 2, 2-3 Sett at det kommer to menn inn i menigheten - den ene i fine klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. 3 Så sier dere til ham som er pent kledd: «Vær så god, her er en god plass«, men til den fattige: «Du kan stå der«, eller: «Sett deg her på gulvet ved føttene mine«. Om dere altså bare bryr dere om ham med de fine klærne,

Moder Teresa hadde bare én sjef, derfor var hun et fritt menneske

Derfor stod hun frem så utrolig sterk og modig, og alle kunne ha tillit til det hun sa.

Luk 10, 27 Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.«

Å bli i Jesu ord

Jak 1, 23-25 For den som hører Ordet uten å gjøre etter det, han ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil: 24 Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. 25 Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, han blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Han skal være lykkelig i sin gjerning.

 

Norsk Salmebok 842, 5

Sin brud skal Kristus smykke og gjøre ren og fin med edelt gyllenstykke og frelsens hvite lin.

Da skjules skam og flekker og finnes ikke mer, når han sin hånd utrekker og glad mot bruden ler.

Å skamlegge synden

I Luthers forklaringer til De ti bud og Skriftemålet eksemplifiseres bare konkrete synder og ikke tanker eller syndige motiver.

«Du kan ikke hindre fuglene å fly over ditt hode, men du kan hindre at de bygger rede i ditt hår.»

 

Steingrunnen: «Ja, du er en stor synder, men Jesus er en enda større frelser!»

Skyld

Det hører med til vårt menneskeverd å bli stilt til ansvar for det livet vi lever. Dermed pådrar vi oss også skyld. (Berit Okkenhaug)