Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
"Åpen dag" i Teie kirke 26. september 2000
Slavekoret fra Nebukadnesar, - mange kjenner de lengselfulle, mektige tonene fra Verdis opera. Vi skal tilbake til Nebukadnesars tid.
Jeg skal fortelle om Nehemja. Det er flott å ha et "Ja!" i navnet sitt!
Nehemjas folk, jødefolket, de drømte om gamle dager. De drømte 500 år gamle drømmer om David og hans store rike. David var Askeladden i jødefolkets drømmer. Den lille gjetergutten med røde kinn, som ble konge og krigsmann. (1 Sam 16,12 og 17,42) Aldri har Israel vært så stort og mektig som under David.
Og så drømte de om Salomo, Davids sønn, han som bygde tempelet. Salomos tempel på Sions berg, det strålte over alle høydedrag i Israel. Tempelet ga folket verdighet og varme hjerter. Tempelet var kranset av faste murer og stolte porter. Murene verget det hellige sted, og portene åpnet veien for det hellige folk.
Tempelet var stedet for den hellige tjeneste. Der var tempelsangerne. De fylte tempelet med tronstigningssalmer og kongesalmer, tillitssalmer og takkesalmer. Der var prestene og levittene. De bar frem takkoffer og soningsoffer for folket, og leste opp av Guds lov. Guds lov var folkets grunnlov og stolthet. Kong Salomo øste av Herrens visdom og drysset den ut i glitrende ordspråk. Det var tider det!
Men storhetstidene varte ikke lenge. Begjær etter penger og fremmede kvinner tappet kongene for kraft og gudsfrykt og omsorg for folket. De søkte ikke Herrens visdom lenger, det var ikke Herrens hjelp de søkte. De gjorde avtaler i sør og i nord, snart med den ene og snart med den andre. De solgte sin sjel og sin tro til fremmede konger og fremmede guder, og blandet seg med fremmede folk. Tempelet stod der, og Jerusalems murer og porter. Men Guds ord var ikke hellig lenger. Landet hadde de fått på den klare betingelse at de holdt seg til Herrens ord og søkte all sin hjelp hos ham. Men nå hadde de brutt sin del av pakten.
Da lot Herren assyrerkongen knuse Israel ti stammer i nord, og kong Nebukadnesar hente Judas to stammer i sør til fangenskap i Babylon. Folket var drevet ut av løftets land. Der hjemme var tempelet knust, murene revet ned, og i Babylon stilnet sangen.
Salme 137,1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi tenkte på Sion. 2 På
piletrærne der i landet lot vi harpene
våre henge. 3 Der bad de oss
synge, de som holdt oss fanget; de som plaget oss, krevde glede: "Syng for oss av Sions sanger!" 4
Hvordan kan vi synge Herrens sang her på
fremmed jord? 5 Nei, glemmer
jeg deg, Jerusalem, da la min høyre hånd
bli glemt! 6 La tungen henge fast ved ganen hvis jeg ikke minnes deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede!
Etter femti år i Babylon, fikk folket så smått lov til å vende tilbake. Perserne hadde overtatt makten etter babylonerne, og de var mildere stemt mot jødene. Jødene fikk lov å reise tempelet igjen, men det fikk ikke den gamle storheten. De som husket det gamle tempelet, brast i gråt. (Esra 3,12) Restene av Jerusalem lå som en steinrøys, der enhver kunne tråkke seg vei. Ingen murer voktet det hellige sted og ingen porter satte skille mellom rent og urent. Jerusalem var ingen strålende by, den fylte ingen hjerter med stolthet og varme, den ga ikke verdighet og livsmot til trette sjeler. Folket sank ned i motløshet. De sang 500 år gamle salmer og drømte 500 år gamle drømmer. - Den som drømmer 500 år gamle drømmer, trenger lang tid på å våkne når et barn roper "Se!".
Men så
stod det frem en mann med et "Ja!" i navnet sitt. Nehemja! Nehemja
bar også en drøm i sitt hjerte, men hans drøm var ikke 500 år gammel. Han
drømte fremover! Han bar på drømmen om den hellige by, Jerusalem. Og han bar en
lengsel som åpnet hans hjerte for Guds lengsel. Nehemja hadde et bankende
hjerte, - for sitt folk, for Guds frelsesplan og for Guds hellige ord.
Historien
om Nehemja begynner i år 445 før Kristi fødsel. Nehemja er en av de siste
skikkelsene i Det gamle testamente. Etter Nehemja kom det fire hundreår i tåke
og taushet, frem til solen gikk opp ved Jesu fødsel.
Nehemja
var ikke vendt tilbake til sitt fedreland. Han var munnsjenk for perserkongen.
En dag kom det noen reisende fra Jerusalem, og Nehemja måtte få vite hvordan
det stod til i Jerusalem.
Nehemja 1,3 De svarte: "De som slapp fra fangenskapet og nå
er tilbake der i landet, lever i stor nød og vanære. Muren omkring Jerusalem er
revet ned, og portene er brent opp." 4 Da jeg hørte dette,
satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager og fastet og bad til
himmelens Gud.
5 Jeg sa: Å Herre, himmelens Gud, du store og
fryktinngytende Gud, du som holder din pakt og viser miskunn mot dem som elsker
deg og holder dine bud. 6 La ditt øre gi akt og dine øyne være åpne,
så du hører din tjeners bønn, når jeg ber til deg både dag og natt for dine tjenere
israelittene. Jeg bekjenner de synder som vi israelitter har gjort mot deg.
Både jeg og min fars ætt har syndet. 7 Vi har båret oss ille at mot
deg og har ikke holdt de bud og forskrifter og lover som du gav din tjener
Moses. 8 Kom i hu det ordet du talte til din tjener Moses da du sa:
"Dersom dere er troløse, vil jeg spre dere blant folkene. 9 Men
hvis dere vender om til meg, holder mine bud og lever etter dem, da vil jeg
samle dere, om dere så er drevet bort helt til verdens ende, og føre dere til
det stedet som jeg har valgt til bolig for mitt navn." 10 De er
jo dine tjenere og ditt folk, som du har fridd ut med din store kraft og din
sterke hånd. 11 Herre, hør da og gi akt på bønnene fra din tjener og
dine tjenere, som gjerne vil frykte ditt navn.
Lykkelig
det folk som har slike forbedere!
Og Nehemja
fortsatte sin bønn:
La din tjener ha lykken med seg i dag, og la meg møte
barmhjertighet hos denne mannen! Jeg var
munnskjenk hos kongen da dette hendte.
2,1 I det tjuende året Artaxerxes var konge, hendte det en dag i måneden nisan at vinen ble satt fram for kongen, og jeg tok og rakte den til ham. Jeg hadde aldri før vært bedrøvet når jeg stod foran kongen. 2 Men nå sa han til meg: "Hvorfor er du så bedrøvet? Du er da ikke syk. Dette kan bare bety at du har en hjertesorg." Da ble jeg meget redd 3 og sa til kongen: "Kongen leve evig! Må jeg ikke se bedrøvet ut når byen der mine fedre er gravlagt, ligger i ruiner, og dens porter er ødelagt av brann?" 4 Kongen spurte: "Hva er det du ønsker?" Da bad jeg til himmelens Gud, 5 og jeg sa til kongen: "Om kongen så synes, og om du har godvilje for din tjener, så la meg få dra til Judea, til byen der mine fedre er gravlagt, så jeg kan bygge den opp igjen."
Ikke rart at Nehemja ble redd. Men Nehemja svarte på tillit med tillit. Han åpnet sitt hjerte, og la frem sine planer. Gud holdt sin hånd over Nehemja der og da. Og kongen viste godvilje for sin tjener. Han syntes vel om Nehemjas planer. Kongen gav ham brev til stattholderne vest for Eufrat, så de lot ham passere med sine medarbeidere til Jerusalem. Og Nehemja fikk brev til oppsynsmannen for kongens skoger, at han skulle få det tømmeret han trengte.
Og dermed la Nehemja i vei. Nehemja hadde et åpent og mykt hjerte, og Gud ga ham lykke i alt han foretok seg. (5 Mos 29,9) Nehemja hadde ikke bare et åpent og mykt hjerte mot Gud. Han viste igjen og igjen at han hadde et åpent og mykt hjerte for sine medarbeidere. Han hadde forstand til ikke å løpe langt foran dem. Han hadde fullmakt, men han trengte også tillit.
Da han nådde Jerusalem, forkynte han ikke straks hva kongen hadde gitt ham fullmakt til. Han forstod at han ikke ville komme langt uten tillit hos folkets ledere. Nehemja gikk ut om natten og gjorde seg kjent i terrenget. Med egne øyne fikk han se det utsendingene hadde fortalt ham. Så kalte han folkets ledere sammen. Han snakket ikke om "jeg" og "dere", han snakket om "vi" og "oss", og de forstod at han var en av dem.
Nehemja 2,17 "Dere ser hvor dårlig det står til hos oss.
Jerusalem ligger i ruiner, og portene er brent. Kom, la oss bygge opp igjen
Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være til spott og spe." 18
Så fortalte jeg dem hvordan min Gud hadde holdt sin gode hånd over meg, og hva
kongen hadde sagt til meg. Da sa de: "Vi vil gå i gang med å bygge!"
Og de tok fatt på det gode verket med full kraft.
Nehemja
delte ut ansvar for porter og tårn og for murene mellom portene. Jerusalems
ledere arbeidet på muren nærmest der de bodde, og Nehemja delte ut oppgaver til
dem som kom reisende fra Jeriko og Tekoa for å ta del i arbeidet. Snart
arbeidet de side om side: presten og gullsmeden, salveblanderen og levitten, en
mann og hans døtre.
Saueporten ble først satt i stand. Der ble offersauene tatt inn
til tempelet. Og murene vokste mellom Saueporten, Fiskeporten og Gamleporten,
Dalporten, Askeporten og Kildeporten, Vannporten, Hesteporten og
Mønstringsporten, hele veien rundt til Saueporten. To tusen meter mur skulle
bygges, og Nehemja holdt nøye oversikt over hvem som arbeidet på hvilken
strekning. Deres navn ble skrevet omhyggelig ned, så de selv og deres
etterkommere kunne vite at dette storverket var deres, og dette ville de holde
i hevd. Det skulle være en ære og verdighet i familien når en far kom leiende
med sin sønn over bakkekammen på Oljeberget. Da kunne han si: "Se der, min
sønn, der ligger Jerusalems mur som et sløyfebånd rundt tempelet, Guds gave til
sitt folk. Og ser du der, til høyre for Østporten, der arbeidet din bestefar
Hananja. Du har fått navn etter ham. La oss gå bort og legge våre hender på
steinene han løftet på plass, og hedre din bestefars navn og velsigne hans
minne!"
Nehemjaboken er vevet rundt
hundrevis av navn. Navnene ligger der som perlekjeder i fortellingen. Fra hvert
navn går velsignelser til barn og barnebarn og barnebarns barn, og fra hver
etterkommer går livstråder tilbake til Jerusalems porter og murer.
"Eljasjib og Sakkur, Meremot og Mesjullam, Sadok og Hananja" Navnene
gir ikke mye mening til fjerne nordmenn i en fjern fremtid. Men tenk hvilken
mening det ga lille Hananja at hans bestefars navn var nevnt blant dem som
bygget Jerusalems murer!
Det var
driv over arbeidet. Men det var nok av fiender og farer. Nehemjas kloke lederskap
ble presset til det ytterste. Han måtte takle ytre fiender, og takle uro blant
sine egne. Han måtte rydde opp i urettferdighet, som han selv var en del av. Og
han måtte stanse forfallstegn straks verket var fullført.
De ytre
fiendene meldte seg allerede før Nehemja nådde frem til Jerusalem. Det var
stattholderen Sanballat i Samaria og tjenestemannen Tobia fra Ammon. Deres
fremferd er som en lærebok i skitne triks, og Nehemjas svar viser at fast
lederskap kan forenes med lydhørhet og et mykt hjerte.
1. Tobia
og Sanballat første våpen var å spotte ledelsen. Nehemja visste at Gud
så alt fra himmelen, og holdt øye med Sanballat og Tobia. Nehemja svarte dem:
Nehemja 2,20 "Himmelens Gud vil la det lykkes for oss. Vi som tjener ham, vil gå i gang med å bygge. Men dere har ingen del og ingen rett i Jerusalem og får ikke noe ettermæle her."
2. Tobias
og Sanballats neste våpen var å spre spott blant sine frender og
stridsmenn: "Hva er det disse usle jødene driver på med? La dem bygge så
mye de vil. Bare en rev hopper opp på steinmuren deres, river han den
ned." Spott er et drepende våpen mot en som prøver å stable seg på beina.
Nehemja tok spotten på alvor, og fastholdt deres synd.
Nehemja 4,4 "Hør, vår
Gud, hvordan vi blir spottet! La spotten komme tilbake på dem selv! Lag det så
at de blir røvet og ført som fanger til et fremmed land! 5 Dekk
ikke over deres skyld og la ikke deres synd bli strøket ut for ditt åsyn. For
de har krenket deg med sin framferd mot bygningsmennene."
6 Så bygde vi på muren og føyde den
sammen i halv høyde rundt hele byen. Og folket var ivrig med i arbeidet.
3.
Sanballat og Tobia ble rasende da de så at gjenreisningen av Jerusalems murer
gikk fremover. Deres tredje våpen var trusler. De slo seg sammen med folkene
i omegnen, og sverget på at de ville dra opp og kjempe mot Jerusalem og skape
forvirring der. Nehemja svarte med to tiltak.
Nehemja 4,9 Vi bad til vår Gud og satte ut vaktposter både dag og natt for å holde dem borte.
4. Nå
ville Sanballat og Tobia overraske jødene med et sjokkangrep. Men jødene
i grenseområdene meldte fra hva som var på gang. Slik fikk Nehemja vite om det.
Et annet problem var at truslene begynte å tære på motet hos jødene. De så mer
på alt som lå i grus enn på det de skulle bygge. Kreftene ebbet ut hos bærerne.
Da stilte Nehemja folket opp bak muren med sverd og spyd og buer, og han holdt
en flammende apell:
Nehemja 4,14 "Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, han som
er stor og fryktinngytende, og strid for brødre, sønner og døtre, koner og
hjem!"
15
Da våre fiender fikk høre at vi visste hva de hadde fore, og Gud således
hadde hindret dem i å sette planene i verk, vendte vi alle tilbake til muren,
hver til sitt arbeid.
Våpnene var
til trussel for fiendene, men de kjentes også som en trygghet for dem som bar
dem. De arbeidet med den ene hånden, og holdt våpenet med den andre. Nehemja
plasserte ut hornblåsere, så alle kunne vite når fienden nærmet seg, og være
trygge på at situasjonen var under kontroll. Nehemja sparte seg ikke selv
heller:
Nehemja 4,23 Selv kom vi aldri ut av klærne, verken jeg eller mine frender og tjenere eller vaktmennene som fulgte meg. Hver mann hadde våpen i hånd.
5.
Sanballat og Tobia hadde ikke gitt opp å få has på Nehemja. De skjønte at de
måtte legge om sin strategi. Kunne de ikke stanse Nehemja med spott og trusler
og sjokkangrep, så skulle de nok stanse ham med sitt femte og sjette våpen,
nemlig møter og sakspapirer! Fire ganger innkalte de Nehemja til møte.
Men Nehemja svarte:
Nehemja 6,3 "Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke
komme. Arbeidet ville stanse hvis jeg forlot det og drog ned til dere."
Nehemjas
svar står der som et sterk eksempel på prioritering, og har vært et lysende
forbilde på å velge det ene nødvendige: "Søk først Guds rike og hans
rettferdighet!"
6. Da
Nehemja ikke lot seg stanse med møtevirksomhet, prøvde de seg med brev og
sakspapirer. De sa at det gikk rykter om at Nehemja ville ta kongemakt over
jødene. Dette måtte han forklare for dem.
Nehemja 6,8 Men jeg sendte dette svar til Sanballat: "Det har ikke hendt noe slikt som du påstår. Det er bare noe du har funnet på selv."
9 Alle prøvde nemlig å skremme oss.
De tenkte at vi da ville bli trette og holde opp med arbeidet, så det ikke ble
fullført. Men nå fortsatte jeg arbeidet med større iver.
7. Da
satte Sanballat og Tobias inn sitt sjuende og siste triks. De ville lokke
Nehemja inn i en skandale. De ville ha ham til å tre inn i Herrens helligdom,
der bare prestene hadde adgang.
Nehemja 6,10 En dag kom jeg
til Sjemaja. Da sa han: "La oss gå sammen til Guds hus, inn i
tempelhallen, og la oss stenge dørene der. For det kommer noen som vil drepe
deg; de kommer for å drepe deg i natt." 11 Men jeg svarte:
"Skulle en mann som jeg rømme? Og hvordan kunne en mann som jeg gå inn i
templet uten å miste livet? Nei, jeg går ikke dit." 12 Jeg
skjønte nemlig at det ikke var Gud som hadde sendt ham. Han uttalte denne
spådommen om meg fordi Tobia og Sanballat hadde leid ham til det.
Nehemja
hadde ikke latt noen krise få overtaket, og han avslutter første del av sin bok
med stolthet og seier:
Nehemja 6,15 Femtito dager etter at vi begynte med arbeidet, stod
muren ferdig, den tjuefemte dagen i måneden elul. 16 Da alle våre
fiender hørte om dette, og alle folkene omkring oss fikk se det, mistet de mye
av aktelsen for seg selv og skjønte at det var med vår Guds hjelp dette verket
var utført.
Midt
innimellom alle angrepene utenfra, fikk Nehemja indre problemer å hanskes med.
Folket merket at det var kommet en rettskaffen leder til området deres. Han gav
dem respekt og verdighet. Da kjente de seg frie til å protestere på det som var
urimelig. Mange menn og konene deres kom med sterke klagemål mot sine
landsmenn, og Nehemja ga seg tid til å lytte.
Nehemja 5,6 Da jeg hørte
deres klagemål og det de fortalte, ble jeg brennende harm. 7 Etter å
ha tenkt saken igjennom, irettesatte jeg stormennene og forstanderne og sa til
dem: "Dere legger byrder på deres landsmenn!" Så sammenkalte jeg et
stort folkemøte mot dem 8 og sa: "Våre jødiske brødre som var
solgt til andre folk, har vi kjøpt fri så langt vi kunne. Men dere selger nå
deres egne landsmenn, så vi må kjøpe dem fri igjen." Da tidde de og visste
ikke hva de skulle svare. 9 Så sa jeg: "Det er ikke rett det
dere gjør. Burde dere ikke heller ferdes i frykt for vår Gud, så dere kan unngå
spott fra andre folk som er våre fiender? 10 Jeg og mine brødre og
mine menn har også lånt dem penger og korn. La oss ettergi dem denne
gjelden!" 12 Da svarte de: "Ja, vi skal la dem få det
tilbake og ikke kreve noe av dem. Vi skal gjøre som du sier." Så kalte jeg
fram prestene, og i deres nærvær lot jeg dem sverge på at de ville holde sitt
løfte.
Nehemja
var en rettskaffen mann. Han ønsket å være rettferdig, også når det gikk ut
over ham selv. Og han var raus med sine medarbeidere.
Nehemja 5,17 Hundre og femti mann av jødene og forstanderne spiste
ved mitt bord, dessuten de som kom til oss fra grannefolkene. 18
Hver dag gikk det med en okse, seks utsøkte sauer og noen fugler, og hver
tiende dag var det rikelig med vin av alle slag. Dette bekostet jeg selv.
Likevel gjorde jeg ikke krav på det underhold som stattholderen har rett til.
For arbeidet var en tung byrde for mitt folk. 19 Kom meg i hu, min
Gud, og regn meg til gode alt det jeg har gjort for dette folket!
Slik taler
en rettskaffen mann.
Nå var
Jerusalems murer og porter på plass. Folkets sentrum og stolthet reiste seg på
Sionsberget. Folket var reist opp fra selvforakt til selvrespekt. Det neste
prosjektet var å fylle byen med mennesker, vende deres hjerter til Gud, og gi
dem en tempeltjeneste som åpnet folkets hjerte mot Gud, så Gud kunne slå sine
hjertedører på vid vegg mot folket.
Nehemja
var en sterk leder, med både fullmakt og tillit, men han måtte ikke gjøre alt
selv. Han hadde evnen til å gi fra seg ansvar. Han overlot styret i Jerusalem
til sin bror, og ga tydelige regler for åpning og lukking av Jerusalems porter.
(7,1-3)
Gud ga
Nehemja den tanke at han skulle samle stormennene og forstanderne og hele
folket, så de kunne skrives inn i ættelister. Folket var jo ført bort fra
landet i puljer, og hadde kommet tilbake i puljer, og de måtte få orden på sitt
statsborgerskap og sin tilhørighet. (7,5)
Så gjaldt det om å befolke Jerusalem. Stormennene og en
tiendedel av folket bosatte seg der, og folket gav lovord til de menn som var
villige til å bosette seg der. (11,2)
Nå overtok
Esra, den skriftlærde. Folket samlet seg ved Vannporten, og bad Esra hente
Moseloven som Herren hadde gitt Israel. Og Esra leste fra tidlig om morgenen
til midt på dagen, for menn og kvinner og alle som kunne forstå det de hørte.
Men folket ble bedrøvet da de hørte lovens ord. Da sa Nehemja og Esra og
levittene:
Nehemja 8,9 "Denne
dagen er helliget Herren deres Gud. Dere skal ikke sørge og gråte!" For
hele folket gråt da de hørte det som stod i loven. 10 Så sa Esra til
dem: "Gå nå hjem, spis festkost og drikk søt vin! Send også noe av det til
dem som ingen dekker bord for. Denne dagen er jo viet til vår Herre. Vær ikke
bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke." 12 Så gikk alle
bort. De spiste og drakk, sendte gaver og holdt en stor gledesfest. For de
hadde skjønt det som ble sagt til dem.
Esra fant
fram i Moseloven, at hele folket skulle bygge seg løvhytter i høytiden i den
sjuende måned. Og dette ble ropt ut i alle byer. Ikke siden Josva ledet folket
fra ørkenen og inn i det lovede land, hadde folk feiret løvhyttefesten. Hele
menigheten som var kommet hjem fra fangenskapet, laget løvhytter som de bodde
i. Og de var jublende glade.
Men så, da
de ettertrykkelig hadde feiret at Guds lov først og fremst ga grunn til takk og
glede, da var det tid for å vende blikket mot dem selv og deres ulydighet mot
Guds gode vilje. Nå var det tid for syndsbekjennelse og faste.
Nehemja 9,1 Den tjuefjerde dagen i den samme måneden kom
israelittene sammen og holdt faste, kledd i botsdrakt og med jord på hodet. 2
De som var av Israels ætt, skilte seg fra alle fremmede. De stod fram og
bekjente sine synder og fedrenes misgjerninger. 3 En fjerdepart av
dagen stod de hver på sin plass og hørte på dem som leste opp av boken med
Herren deres Guds lov. Og en annen fjerdepart av dagen bekjente de sine synder
og tilbad Herren sin Gud.
Så trådte
levittene frem og oppmuntret folket til å lovsynge Herrens herlige navn. Og det
gjorde de ved å nevne Guds mektige gjerninger med sitt folk. Slik er også vår
trosbekjennelse en lovprisning hvor vi nevner Guds mektige gjerninger, fra skapelsen
frem til oppstandelsen og det evige liv. Bekjennelsen var både en
trosbekjennelse og en syndsbekjennelse, og den ble avsluttet med at folkets
ledere skrev under en bindende pakt.
Dermed var alt klart til å innvie bymuren. Muren var bygget opp, portene var på plass. Loven var blitt folkets levende eiendom, tempeltjenesten var sikret og byen var befolket. Innvielsen skulle skje med en "gledesfest med lovprisning og sang, til klangen av cymbler, harper og lyrer." (12,27) Sangerne kom fra sine landsbyene de hadde bygget seg rundt Jerusalem. Nehemja samlet dem i to store lovsangskor som gikk hver sin vei rundt muren og møttes ved templet.
Nehemja 12,43 Den dagen bar de fram store offer, og de var glade;
for Gud hadde gitt dem stor glede. Kvinnene og barna gledet seg også, og
jubelropene i Jerusalem kunne høres lang vei. 44 Samme dagen ble det oppnevnt menn som skulle
ha tilsyn med lagerrommene hvor de oppbevarte de hellige gavene, førstegrøden
og all tienden. Der skulle de samle det som kom inn fra bymarkene, og som
prestene og levittene hadde
rett til etter loven. Gleden i Judea var stor fordi prestene og
levittene igjen gjorde tjeneste i helligdommen.
Etter tolv
år reiste Nehemja tilbake til perserkongen Artaxerxes i Babylon. Bare et par år
etter ville han tilbake, og ba kongen om å få reise enda en gang. I Jerusalem
fikk han nye saker å rydde opp i. Tre store problemer måtte han ta tak i.
For det
første hadde erkefienden Tobia fått fotfeste i tempelets forgård. Presten som
hadde tilsyn med forgården var nemlig en slektning av Tobia. Tobias hadde fått
et lagerrom i forgårdene til tempelet, der de hellige gaver skulle samles og
levittene skulle ha sin tjeneste.
Nehemja syntes ille om dette, og kastet alle Tobias eiendeler ut
av rommet. Han irettesatte forstanderne som vanskjøttet Guds hus, og kalte
levittene tilbake til tjenesten i Guds hus. Så organiserte han ansvaret for
lagerrommet på en annen måte. I stedet for bare å ha en prest som ansvarlig,
lot han både en prest, en skriftlærd og en levitt få ansvaret, og ga dem en
medhjelper. De ble regnet for pålitelige, og de skulle sørge for at deres
brødre fikk sin del.
Det andre problemet var sabbaten. Det strømmet handelsmenn til byen som ville selge varer også på sabbaten, og jødene hadde gitt etter.
Nehemja 13,17 Da
irettesatte jeg stormennene i Judea og sa til dem: "Hvordan kan dere bære
dere så ille at og vanhellige sabbaten? 18 Var det ikke fordi
fedrene deres gjorde slikt, at vår Gud førte all denne ulykken over oss og
denne byen? Og nå øker dere Guds vrede mot Israel ved å vanhellige
sabbaten." 19 Så gav jeg ordre om at portene i Jerusalem skulle
stenges så snart det tok til å mørkne i portrommene kvelden før sabbaten, og at
de ikke skulle åpnes før sabbaten var over. Jeg satte noen av mine menn til å
holde vakt ved portene. De skulle passe på at ingen varer kom inn på
sabbatsdagen.
Når noen
setter tydelige grenser, er det straks at noen som prøver å tøye dem. Nehemja
brukte all sin autoritet til å stanse dem som tøyde sabbatsbudet.
20
Da hendte det både en og to ganger at kjøpmenn og folk som handlet med alle
slags varer, gav seg til utenfor Jerusalem om natten. 21 Jeg advarte
dem og sa til dem: "Hva skal det bety at dere gir dere til utenfor muren
om natten? Gjør dere det en gang til, legger jeg hånd på dere." Etter den
tid kom de ikke mer dit på sabbaten. 22 Siden bad jeg levittene
rense seg og komme og holde vakt ved portene, så sabbatsdagen kunne holdes hellig.
Min Gud, kom meg i hu også for dette, og forbarm deg over meg i din store
miskunn!
Det siste
problemet Nehemja tok tak i var jødene som hadde giftet seg med kvinner fra
nabofolkene. Slik satte de sjelen og folket i fare. Barna lærte fremmede språk,
og kunne ikke judeisk. Barnebarnet til øverstepresten hadde til og med giftet
seg med datteren til erkefienden Sanballat. Nehemja ble ganske fortvilet, og
tok mennene for seg!
Nehemja 13,25 Jeg irettesatte dem og forbannet dem. Ja, noen av
dem slo jeg, og jeg rev dem i håret. Så lot jeg dem sverge ved Gud at de ikke
skulle gi sine døtre til disse folks sønner og ikke ta deres døtre til koner
for sine sønner eller for seg selv. 26 Jeg sa: "Var det ikke på
grunn av sine fremmede koner at Salomo, Israels konge, syndet? Blant de mange
folkeslag fantes det ingen konge som han. Han var elsket av sin Gud, og det var
Gud som satte ham til konge over hele Israel. Likevel fikk de fremmede kvinnene
lokket ham til å synde."
Det var
ikke rart at Nehemja var fortvilet. Det var jo med Salomo ulykken begynte for
Israel. Salomo stod på toppen av Israels historie, men det var også med ham den
store nedturen begynte. Fra hans tid gikk det nedover med kongene og med
folket, så de var spredt og redde og motløse den gang Nehemja startet sitt
arbeid i Jerusalem.
Nehemja var trygg på at det han gjorde var til beste for Guds hus. Han talte til Gud med frimodighet. Slik ender Nehemjaboken:
Nehemja 13,14 Min Gud, kom meg i hu for dette! Glem ikke alt det
gode jeg har gjort for min Guds hus og for tjenesten der. 31 Min
Gud, kom meg i hu, og regn meg dette til gode!
Slik taler
en rettskaffen mann. Nehemja var ikke syndfri, men han var rettskaffen. Han
levde helhjertet og ærlig med Gud og mennesker, mot høy og mot lav. Når han ble
klar over sine feil, gjorde han opp for seg og rettet på sin livsførsel. Den
som tar Gud og hans nåde på ordet, den som bekjenner sin synd og tar imot hans
nåde, han kan møte sin Gud uten skam.
Nehemja var en mann, med "ja!" i navnet sitt. "Ja" er Guds navn, Jahwe. Nehemja var en Guds mann i sitt folk.