Sokneprest Harald
Kaasa Hammer, tale i Nøtterøy Normisjon 24. april 2007
Søndre Slagen
KFUK/KFUM 7. oktober 2007/Normisjon Sandefjord 11. november 2007
Det er en flott formulering i denne salmen av Grundtvig: «Guds ord, det er vårt arvegods, det våre barns skal være!» Vi har arvet Guds ord fra våre foreldre, og nå er det vårt. Men det er arvegods, og våre barn har rett til å overta denne arven fra oss.
Utgangspunktet for at vi har valgt kveldens emne, er at mange spør hva som skjer med Bibelen og bibelsk forkynnelse i vår generasjon. Er kirken i ferd med å miste respekten for Guds ord, og er enkeltkristne i ferd med å rote bort den arven vi skulle gi videre til våre barn?
Vi har en
parallell i et av slagordene i den globale miljøkrise verden er kommet opp i:
"Vi låner kloden av våre barn!" Neste generasjon har like stor rett
til denne jordens ressurser som vi, derfor må ikke vi overlevere jorden i en
dårligere forfatning enn vi mottok den i. Gud satte mennesket til å verne og
dyrke (kultivere) jorden, som Guds medarbeidere. Vi skal altså sette jorden i
en bedre og bedre forfatning. (Brundtlandrapporten
kom i 1987 og satte for første gang fokus på global bæredyktighet: Vi låner
kloden av våre barn!)
Og slik er det også med Guds ord: Nå er Guds ord vårt - det var foreldres, og de gav det til oss som en arv - nå er det vår tur å gi det videre til våre barn. Og da blir det store spørsmålet: Hva har vi gjort med det Gudsord vi skal gi videre til våre barn?
For 100 år siden gikk bølgene høyt. Det var store teologiske stridigheter, og kampen stod om Jesu oppstandelse. Mange hevdet den gangen at kirken ikke lenger kunne forkynne at Jesus var stått opp fra de døde, og at kirken ikke kunne vente at moderne mennesker skulle tro på Jesu oppstandelse. Er det noen som stiller spørsmål ved Jesu oppstandelse i dag? Nei. Det er godt at disse delene av Det nye testamente ikke ble strøket i bibelutgavene den gangen, for i dag har Jesu oppstandelse betydning i kirken.
En annen side ved stridighetene den gang, er noe de som stod sentralt i striden spådde den gang: Om 50 år vil ikke kampen stå om lærespørsmål som Jesu oppstandelse og andre under, men om etikken. Da vil mange hevde at kirken ikke kan forkynne den bibelske etikk lenger, og at kirken ikke kan vente at moderne mennesker skal rette seg etter den bibelske etikk. Det har rast mange debatter de siste 50 år. Og temaet har vært akkurat dette: Kan kirken holde fast på etikken i Det nye testamente, og kan kirken vente at moderne mennesker skal velge å leve etter Jesu bud? Og nå - som den gang - er det viktig at ikke vi stryker etikken fra Det nye testamente, for det kan komme en generasjon etter oss som ser at etikken i Det nye testamente er en åpenbaring av Guds godhet!
Kanskje
vil frihetslengselen fra forrige århundre - om noen år - være strukket til det
umenneskelige, så alle verdier måles etter om de gir enkeltmennesket frihet fra
alle forpliktelser mot sine medmennesker. Da kan det bli et rop etter Guds bud,
fordi alle menneskebud har mistet sin kraft.
Hvis det ikke kommer et historisk vendepunkt, hvis det
er slik at historien bare går fremover på én vei, da kan vår vesterlandske
kultur enda en gang stå i ferd med å gå under, slik den var i ferd med å gå
under i de store moderniseringsprosjektene i forrige århundre: kommunismen og
nazismen. Det tredje store prosjektet har ikke havarert enda, og det er
velferdsstaten. Men det er et spørsmål om velferdsstaten kan overleve
miljøkrisen. En globalisert verden kan ikke gi norsk levestandard til alle
verdens folk. Det er nok mat til alle verdens seks milliarder, men det er ikke
nok ressurser til å gi dem norsk forbruk og norsk levestandard.
Når Bibelens veiledning angripes eller nedvurderes i vår tid, er det for mange av oss det mest dyrebare som angripes og nedvurderes. Det er lett å bli sur og bitter når en føler at det er så mange som ikke bryr seg om det som er viktig for meg. Vi trenger spesielt to formaningsord fra Det nye testamente i denne tiden:
Hebr 12,15 Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet.
1 Pet 4,19 Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sin sjel til den trofaste Skaper og gjøre det gode.
Vi skal velge å gjøre det gode, også under vanskelige forhold. Kanskje er det en mer grunnleggende sannhet enn vi ofte tenker på!
Ved å velge det gode, velger vi Guds vei i stedet for denne verdens vei! Det bringer velsignelse. Et hovedanliggende i denne bibeltimen er å peke på at Gud har en vilje midt i denne verden, og han inviterer oss til å spille på lag med ham. Å velge det gode, er også å møte dem som ser annerledes på ting, med respekt og godhet, og frykt for å tale usant til dem og om dem!
Du skal ikke si: Hva kommer det av at alt var bedre i gamle dager enn nå?
Du spør ikke slik om du er klok. (Fork 7,10)
Stridighetene i kirken for 100 år siden understreker akkurat dette. Vi drømmer oss ikke tilbake til tidligere tider. Vi ser fremover mot Jesus Kristus, han som har fått all makt i himmel og på jord, han som er herre i endetiden også. Han står ved tidens ende og håper og ønsker at vi er mange som hilser hans gjenkomst med glede.
Ved tiden ende har Jesus ett hovedspørsmål: "Har dere holdt fast på mitt ord?"
"Den
som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi
skal komme og bo hos ham." (Joh 14,23)
"De
ord jeg har talt til dere, er ånd og liv!" (Joh 6,63)
"Den
som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden" (Joh 8,51)
Kanskje vil han si til oss, som han sa til menigheten i Filadelfia, en av de syv menighetene i Johannes åpenbaring: "Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn." (Åp 3,8)
Dette er et godt spørsmål. Og det er to grøfter å falle i her. Den ene er å opphøye det jeg kjenner i mitt hjerte til å være Guds ord. Den andre grøften er å si at «Jeg holder meg til hele Bibelen.»
Hvis jeg opphøyer det jeg kjenner i mitt hjerte til å være Guds ord, da setter jeg opp en autoritet i mitt hjerte ved siden av Guds ord.
En variant av denne dobbelte autoriteten opplever vi når den katolske kirke sier at paven kan uttale seg med like stor autoritet som apostlene i Det nye testamente. En annen variant er kirkesamfunn som mener at Ånden taler med myndighet til noen enkeltpersoner slik at menigheten skal gjøre som de sier. Og en tredje variant er de som vil viske ut forskjellen mellom det som Jesus åpenbarte for apostlene og den virkningshistiorie som apostelordet har hatt frem til i dag.
Det er ikke så rart at noen tenker slik. Bibelen gir oss ikke en oppskriftsbok for alt som kan hende oss i livet, sånn at det bare er å følge den i blind lydighet. Gud vil lede oss frem til et åndelig skjønn, han vil ikke bare ha viljeløse nikkedukker.
Sal
32,8-9 Jeg vil lære deg og vise deg
den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd. 9 Vær ikke lik hest og muldyr som ikke har
forstand. Deres villskap må tøyles med tømme og bissel, ellers kommer de
ikke til deg.
Fil
1,9-11 Og dette er min bønn, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, 10 slik at dere i de forskjellige spørsmål kan dømme om hva som er rett. Så skal dere
stå rene og uten feil på Kristi dag, 11 fylt av rettferds frukt, som skapes ved
Jesus Kristus, Gud til pris og ære.
Rom
12,2-3 Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så
dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans
behag, det fullkomne. 3 I kraft av den nåde jeg har fått, sier jeg til hver
enkelt av dere: Gjør deg ikke større tanker enn du bør, men bruk din forstand
og vær sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt
ham.
Gud vil bygge opp et åndelig skjønn og åndelig dømmekraft i oss. Men denne dømmekraften er ikke en autoritet ved siden av Guds ord. Det er i sitt ord han har gitt oss veiledning, og det vi hører og tenker må prøves på den bibelske åpenbaring.
Apg 17,11 Jødene i Berøa var mer høysinnet enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte.
Hva skal vi tenke om det Jesus sa like før han forlot disiplene?
Joh 16,12-13 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13 Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme.
Er det et generelt ord til alle kristne? Ja, da er det åpent for alle å komme med tillegg til Det nye testamente. Eller er det ord til apostlene om at Jesus skal utruste dem med Den Hellige Ånd for å kunne vitne om Jesu ord og gjerninger? Det er dette vitnesbyrdet som vi har fått i Det nye testamente!
Den andre grøften er å si ganske lettvint at vi tror hvert
ord i hele Bibelen, og vil leve etter det. Da er det lett å bli vippet av
pinnen: «Mener dere virkelig at prostituerte og homofile skal drepes, slik det
står i Det gamle testamente?» Vi må kunne svare på et slikt spørsmål! (Avisdebatt i Tønsbergs Blad mellom Sissel Lagarhus og
biskop Sigurd Osberg i 1992)
Vi trenger å skjerpe vår oppmerksomhet på at Bibelen er delt opp i et gammelt og et nytt testamente!
Når noen skriver et nytt testamente, settes det gamle testamentet ut av kraft. Det kan være interessant å lese et foreldet testamente også, fordi jeg lærer den å kjenne som har skrevet testamentet, og jeg lærer noe om hans og hennes historie. F eks kan han ha skrevet det første testamentet før han giftet seg og fikk barn, og så da han fikk kone og barn var det naturlig å skrive et nytt testamente. Det gamle testamentet er nyttig for å lære ham å kjenne, men det er ikke gyldig lenger.
«Dette er den nye pakt i mitt blod,» sa Jesus da han innstiftet nattverden. De ordene gav navnet på Det nye testamente. Den gamle pakt var en pakt med jødefolket. Den nye pakt er en pakt med det nye gudsfolket, de som er vunnet for troen blant alle folkeslag. Det var ikke noe krav at de som kom med i den nye pakt, også måtte gå inn i den gamle pakt.
1 Kor 7,18 Om noen ble kalt som omskåret, skal han ikke prøve å forandre det. Om noen er blitt kalt som uomskåret, skal han ikke la seg omskjære.
Galaterbrevet er tydelig på bruddet med den gamle pakt. Mennesker fra andre folkeslag skulle ikke omskjæres og bli jøder, før de kunne bli kristne.
Når det gjelder forholdet til forskrifter i Det gamle testamente er dette spesielt tydelig i kap 6-10 i Hebreerbrevet.
Hebr 6,18-20 Med løfte og ed, to ting som ikke kan
forandres - og Gud kan ikke lyve - skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. 19
Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når inn gjennom
forhenget, 20 dit Jesus gikk inn som forløper for oss, han som til evig tid er
blitt øversteprest av samme slag som Melkisedek. (Jesus av Juda stamme, mens
alle andre prester er av Levi stamme.
Hebr 7,12-13 Når
prestedømmet blir forandret, er det nødvendig at også loven blir forandret.
13 For han det er tale om her, hørte til en annen stamme, og ingen fra den
stammen har gjort tjeneste ved alteret.
Hebr 7,18-19 Dermed
blir et eldre bud opphevet fordi det er svakt og unyttig. 19 Loven førte jo
ikke noe fram til fullendelse. Men nå kommer noe bedre, et håp som gjør at vi
kan komme Gud nær.
Hebr 7,22 Derfor er den også så mye bedre, den
pakten Jesus går god for.
Hebr 8,6-7 Men nå har Kristus fått en langt høyere
prestetjeneste, siden han
(Kristus) er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. 7 Hvis det
ikke hadde vært noe å utsette på den første pakten, hadde det ikke vært bruk
for en annen.
Hebr
8,13 Når Gud taler om en ny pakt, har
han dermed sagt at den første er foreldet.
Og det som blir gammelt og foreldet, vil snart være
borte.
Hebr 9,9-11 Dette er et bilde på den tiden som nå
er. De bærer fram gaver og offer som ikke kan gjøre den som dyrker Gud,
fullkommen når det gjelder samvittigheten. 10 Akkurat som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter. De skulle gjelde fram til tiden da den
rette ordningen ble innført. 11 Men Kristus er kommet som øversteprest for
alt det gode vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer
fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke
tilhører denne skapte verden.
Hebr 9,15 Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra
lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige
arven som var lovet dem.
Hebr 10,9 Deretter sier han: Se, her kommer jeg for
å gjøre din vilje. Han opphever det
første for å la det andre gjelde.
2 Tim 3,15-17 Helt fra du var et lite barn, har du kjent
de hellige skriftene,
de som kan gi deg visdom til
frelse ved troen på Kristus Jesus. 16
Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til
opplæring, tilrettevisning,
veiledning og oppdragelse i rettferd,
så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god
gjerning.
Det gamle testamente var de første kristnes bibel, men de leste
det i lys av evangeliet fra Jesus Kristus. Kirken har i mange år hatt en tommelfingerregel for lesningen av Det
gamle testamente: De forskrifter i Det gamle testamente, som er bekreftet i Det
nye testamente, gjelder videre i kirken. Dette gjelder for eksempel de ti bud,
som regnes som Guds grunnleggende vilje for menneskelivet.
Vi har i over hundre år hatt en spesiell metode å lese Bibelen etter, en metode som kalles den historisk-kritiske metode. Metoden er nok ikke ment å være så kritisk som den høres ut. På det beste betyr denne metoden at en setter seg grundig inn i bibelsk samtidshistorie for å forstå Bibelen bedre. Da er det en historisk-belysende metode, og det trenger vi. Da betyr «kritisk» å forstå, og å få evne til å bedømme og tolke Bibelen, altså å få evne til å forstå Bibelen ut fra kjennskap til bibelsk samtid.
Men metoden har også blitt brukt kritisk i ordets negative betydning, nemlig å se hvilke deler av Bibelen som overlever vår kritiske vurdering. For eksempel har en ved å bedømme Bibelen ut fra annen litteratur fra Bibelens samtid, plukket teksten fra hverandre og etter hvert fått sterke meninger om hva Jesus egentlig sa, og hva menighetene etterpå har lagt Jesus i munnen. En kjent boktittel er: "Hvem Jesus var, og hva kirken har gjort ham til" av Kristian Schjelderup 1924. (Jfr Albert Schweitzer: "Geschichte der Leben-Jesu-Forschung")
Det er god grunn til å spørre hvem som kritiserer hvem i den historisk-kritiske metode. Hvordan plasserer mennesket seg i forhold til Guds ord? Er Guds ord ovenfra, eller er det under menneskets lupe? Er det en åpenbaring eller er det bare et av flere vitnesbyrd fra samtiden?
Etter hvert har teologene heldigvis blitt kritiske også til ordet «historie». Og det er med god grunn. På engelsk skiller en mellom «history» og «story». På tysk skiller en mellom «Historie» og «Geschicte», altså mellom det som historisk har skjedd, og den historiefortelling man har spunnet omkring denne hendelsen. Mye av det som presenteres som fakta og historie fra Jesu tid, holder ikke helt prøven på historisitet.
Et velkjent argument for ikke å ta Jesu etiske veiledning alvorlig i dag, er at forholdene var så helt annerledes den gang. Derfor kan ikke Jesu befalinger anvendes i dag. Nå må vi si at de lærde strides ganske kraftig om holdbarheten i de såkalte historiske beskrivelser av forholdene den gang. Ofte har de som brenner for en sak, eller brenner for en frihet i forhold til Jesu ord, laget seg en historiefremstilling som passer som hånd i hanske for argumentene sine. På det verste kan man kalle dette for myte-fabrikasjon. Det ligger ofte en sterk overdrivelse av vår tids fortreffelighet i slike historiefremstillinger: I dag vet vi så meget bedre enn den gang!
Jeg
kan nevne et par eksempler på historie-myter i norsk kirkehistorie. For å
fremheve betydningen av Hans Nielsen Hauge, har mange beskrevet tiden han levde
i som knusktørr opplysningstid i åndelig mørke og armod. Men hva da med Johan
Nordahl Brun? Han levde i denne tiden, og skrev: «Jesus lever, graven brast,
han stod opp med guddoms velde!» Her er det ikke mye åndelig mørke og armod!
Et annet eksempel er historieskrivingnen som brukes
for å fremheve en annen leder fra 1800-tallet som sies å ha bredere inflytelse enn
Hans Nielsen Hauge, nemlig Lars Levi Læstadius (1800-1861). Det er ikke måte på
elendighetsbeskrivelse for å tegne det svaret bakgrunnen for hans lysende
gjerning i nordområdene. Det var mye elendighet, det er nok sant, men
historiefremstillingen er så ensidig svart-hvit at en blir mistenksom. Eller
grunnleggeren av Oxfordgruppebevegelsen, Frank Buchman, som sa etter et
Norgesbesøk på 1930-tallet: "Vi fant Norge som en råtten bakevje, og
etterlater oss Norge som en sprudlende fjellbekk!"
Eller historiemyten om «den
mørke middelalder». Sigrid Undset skrev den moderne kvinnen Kristin
Lavransdatter inn i middelalderen, og sa «Menneskenes hjerter forandrer seg
aldeles intet alle sine dager.»
Det er altså god grunn til å stille spørsmål tilbake til dem som så heftig sier at situasjonen i dag er så forskjellig, at det ikke går an å anvende Guds ord til mennesker i det første århundre på mennesker i det tjueførste århundre. Vi må spørre: Hva slags historiefremstilling er det dere bygger på? Har dere laget dere en historiefremstilling som tjener som unnskyldning for ikke å ta Guds livslover på alvor?
Vi kan merke relativiseringen av etikken i Det nye testamente ved utbredte og godtatte argumentasjonsmåter i vår tid, for eksempel: "Vi må skille mellom evangelienes Jesus og Paulusbrevene. Jesus forkynte tilgivelsens evangelium, Paulus er opptatt av formaninger og regler. Vi må bedømme Paulus ut fra Jesu forkynnelse."
Dette er en argumentasjon fra den historisk-kritiske tradisjon. En setter skille mellom Jesus i evangeliene og det apostlene skrev i brevene. Evangeliene er liksom det opprinnelige, og bud og formaninger i brevene er apostlenes senere påfunn. Dette er en merkelig måte å se det på. For det første er det bred enighet om at brevene er skrevet ned før evangeliene ble skrevet ned, og både Peter og Johannes står bak både brev og evangelier. For det andre sa Jesus til apostlene: "Den som hører dere, hører meg!" (Luk 10,16) Det er slik en konge gir fullmakt til sine ambassadører: "Den som hører dere, hører meg!". Våre Jesusord - inklusive evangeliene - har vi fra apostlene, og Paulus har fra første århundre vært regnet som apostel ved siden av de elve som Jesus valgte. Vi har ingen Jesusord å bedømme apostlene etter, apostelordene er våre Jesusord.
Det er nok en tendens i dag til å fremstille evangeliet så enkelt at evangeliet er Guds nåde og tilgivelsen for Jesu Kristi skyld. Punktum! Når det gjelder livet i denne verden, så får vi leve det så godt vi kan uavhengig av de nytestamentlige formaninger. Vi får satse på Guds raushet og romslighet. Jesus vet jo hvor vanskelig det kan være å leve. Raushet er blitt det store godordet i norsk forkynnelse i dag. Det er grunn til å spørre hvorfor!
Nordmenn som ligger på verdenstoppen i forbruk. Derfor har vi bruk for en raus gud, som ikke tar det så alvorlig om vi bruker og kaster mat som andre trenger for å overleve. Nordmenn har bruk for en raus gud som lar oss kjøpe klimakvoter i stedet for å stanse CO2-utslippene som gjør at Stillehavsøyene forsvinner. Nordmenn har bruk for en raus gud som kan lukke ørene for alle som sulter og tørster etter rettferdighet og rettferdig fordeling. Gud har oppfylt bønnen «Gi oss i dag vårt daglige brød». Det er fremdeles mat nok til alle seks milliarder på jorda. Men det er vi som ikke deler den maten han har gitt verdens befolkning. Og ingen kan si at vi ikke vet om den urettferdige fordelingen, eller ikke kan dele.
Det er interessant at fjorårets fredsprisvinner Junus sier at verdens fattigdom kan utryddes. Jan Egeland som har vært assisterende generalsekretær i FN med særlig ansvar for nødhjelp og katastrofehjelp, sier det samme. Og statsminister Jens Stoltenberg sa i siste nyttårstale at vi har intelligens og evne til å løse verdens fattigdomsproblem. Men det er vilje og prioritering det kommer an på.
Jesus åpenbarte at Gud er Gud over hele skaperverket, at det er han som holder hele universet i sine hender, og at han har et universelt mål: å sammenfatte alt i Kristus.
Ef
1,7-10 I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for
syndene. Så stor og rik er hans nåde, 8 som han i rikt mål har latt oss få.
Slik gav han oss all visdom og innsikt, 9 da han kunngjorde oss sin viljes
hemmelighet, den frie beslutning han hadde fattet 10 om å fullføre sin
frelsesplan når tiden var inne: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på
jord.
Jesus åpenbarte sin metode for å fullføre Guds planer med denne verden: Å kalle mennesker inn til forsoning med Gud, og inn i Guds plan med menneskeheten. Guds mål er ikke at vi skal fortsette å være store syndere, bare med den forskjell at vi kan bli tilgitte syndere, hvis vi bare får til å tro på Jesus.
Jesus vil ha oss inn på Guds lag, inn i hans frelsesplan. Hans mål er ikke bare en indre religiøs fred i hjertet til den enkelte, hans mål er verdensmisjon og frelse for alle folkeslag, og å føre menneskene inn på fredens vei. Hør hva som ble profetert om døperen Johannes:
Luk 1,76-79 Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet, for du skal
gå fram foran Herren og rydde vei for ham 77 og lære hans folk å kjenne
frelsen, at deres synder blir tilgitt, 78 for vår Gud er rik på miskunn. Slik
skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang 79 og skinne for dem som
bor i mørke og dødens skygge, og lede våre skritt inn på fredens vei.
Denne frelsen har to
avdelinger. Den første er å utbre Guds rike midt i denne verden. Det er i ferd
med å skje. Vi kommer stadig nærmere målet for denne verdens tid:
Matt 24,14 Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til
vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.
Og så kommer den
andre avdeling i frelsesplanen:
2 Pet 3,10-15 Herrens dag skal komme som en tyv. Da
skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og
jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. 11
Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke
leve, 12 mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da
skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte. 13 Men vi ser fram til det han har lovt: en
ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. 14 Fordi dere venter på
dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten
flekk og lyte. 15 Og når Herren i sitt tålmod dryger med å komme, så skal dere
se det som en mulighet til frelse.
Frelsen betyr både
tilgivelse og rettferdighet, både nåde for syndere og forandring
av syndere! Det er dette som heter helliggjørelse, å gjøre syndere hellige og
rene. Helliggjørelse er ikke å blankpusse sin egen, private fromhet.
Helliggjørelse er å komme inn i Guds frelsesplan med livet sitt.
Derfor snakker ikke
Jesus bare om tilgivelse og nåde. Han snakker om elever - disipler - som skal
lære å holde alt han har befalt.
Matt 28,18-20 Da trådte Jesus fram og talte til dem:
Meg er gitt all makt i himmel og på jord. 19 Gå derfor ut og gjør alle
folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den
Hellige Ånds navn 20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se,
jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.
Jesus sa ikke: «Meg
er gitt all makt i syndige menneskehjerter». Han vil føde oss på ny til et liv
i hans følge. Og han har åpenbart Guds vilje for oss, Guds metode for å leve
midt i denne verden. De ti bud ble gitt etter syndefallet. De er ikke høye
idealer som vi aldri kan nå. De er Guds veiledning for hvordan vi skal leve i
syndefallets verden. Når Luther forklarer de ti bud, er det tydelig at han
beskriver en livsførsel som er mulig i syndefallets verden.
Jesus åpenbarer Guds vilje for våre liv i syndefallets verden, og han
åpenbarer Guds metode for å kunne utbre Guds rike og herredømme i denne verden
som er hans skaperverk, denne verden som han elsker og som han setter himmel og
jord i bevegelse for å frelse!
Joh 3,16 For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den
enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig
liv.
Jesu siste ord til
apostlene var at de skulle gjøre alle folkeslag til disipler og lære dem å
holde alt han hadde befalt dem. Nå er det vår tur til å levere videre Guds
ord til våre barn, og lære dem å holde alt han befalte sine disipler. Det gjør
vi best ved å holde fast på Jesu ord og holde hans ord sammen med
våre barn.