Martin Luther om å gi keiseren hva keiserens er

Hva er det nå som tilhører keiseren? Det er alt det som han har rett og makt til osv. Det skal man gjerne gi ham; men man skal heller ikke gi ham mer enn det som er hans. Nå vet man jo at den kristelige tro, dåpen, sakramentet eller Herrens nattverd, evangeliet, Kristus hos Faderens høyre hånd, og det evige liv, ikke er keiserens. Altså kan ikke keiseren gjøre med det som han vil. Vil keiseren eller øvrigheten befale noe i dette, da skal jeg si: Nei, kjære keiser, kjære fyrste, kjære herre, kjære frue, jeg hverken kan eller vil gjøre det; for Kristus har befalt meg at jeg skal gi keiseren det som keiserens er, men ikke det som Guds er.

Liv og gods skal jeg gi keiseren, men vil ikke keiseren la seg nøye med det, men fordrer sjelen, så skal jeg si: Kjære keiser eller øvrighet, det tilkommer ikke dere å kreve slikt. Vis meg brev og segl på at dere har en sådan makt. Blir dette tatt opp for å være ulydighet, så må jeg tåle det. Men det er i virkeligheten hverken opprør eller ulydighet, om jeg ikke vil vise lydighet i det som øvrigheten ikke har makt eller rett til. Keiseren og øvrigheten har jo sverget å være tro mot den samme Gud og Herre som jeg. Med hvilken rett vil de nå være herre over samme Gud, over Hans evangelium, sakramente, dåp osv., og i dette befale som de vil? Men det hjelper ikke. De er forherdet og forstokket og vil ikke høre. Men i sin tid skal de vel føle det som vil møte dem.