Skoleungdomsprest Harald Kaasa Hammer

Bisp Eysteinsgt 4, 3100 Tønsberg

tlf (033)17231 /privat (033)69696

28. august 1999

Til Vårt Land

 

FORSONING UTEN SONING?

 

Den kristne tro er satt på to store prøver gjennom nyhets­bildet i det siste: Stasi og incest. Ofrene for det hemmelige statspolitiet, og ofrene for seksuelle overgrep har enorme behov for forsoning. Men det er håpløst å skape forsoning uten oppgjør. Vi kan ikke glatte over en himmelropende urett, og tro at alt retter seg.

     Finnes det rom i kirken for et incest-offer? Kan det virkelig finnes et sted for soning og helbredelse? Eller møter incest-offeret bare krav om tilgivelse i kirkedøra? Er det også et rom for en incest-for­bryter? Finnes det et sted hvor fortiden kan gjøres opp? Eller er han henvist til barm­hjertig glemsel? Kunne det til og med hende at det kunne finnes et rom i kirken, hvor både incest-offeret og incest-for­bryteren en gang kan møtes?

     Selv om Stasi har med politikk og et annet land å gjøre, er spørs­målene til kirken de samme. Hvordan skal kristne i det tidligere Øst-Tyskland forholde seg til menig­hetsledere som har angitt dem til stats­politiet. Har kirken bare krav å komme med, krav om barmhjertighet, over­bærenhet og til­givelse?

 

DE VELLYKKEDES BIBEL

Jeg er redd for at velment overbærenhetsforkynnelse stenger for for­soningskraften i kirkens tro. Hevn-tanken er blitt tabu. Hevn-salmene i Det gamle testamente skjules under mange forklaringer. Dommen er fortiet, og fortapelsen et beklagelig faktum som gjemmes bort i velment konsen­trasjon om det posi­tive i kristendommen. Dette er en kristendom som passer bra for vellykkede mennesker, og den kan nok langt på vei fungere som trøst for noen.

     Men 'vellykkede' mennesker har ingen rett til å røve bibelens bredde fra dem som har opplevet himmelropende urett! Dessuten har 'vel­lykkede' mennesker også sine mørke rom, som roper etter soning og lys. 'Alle har sitt, stort eller litt. Himlen alene for sorgen er kvitt.'

 

TO HALVE SANNHETER

Hos Gud møter vi både barmhjertighet og soningskrav. Gud er barmhjertig. Hans rause fader-favn venter på den for­tapte sønn. Jesus utfordret oss til å gjengjelde Guds raushet, med å være rause overfor hverandre. Han fortalte om en ubarm­hjertig tjener som fikk en veldig gjeld ettergitt av sin herre, for så å gå ut og kreve sin medtjener for småpenger.

     Men hva hvis summene var byttet om? Hvis den første fikk ettergitt 200 kroner, skulle han da være forpliktet til å ettergi den andre 2 millioner? Hvis et barn har stjålet 10 kroner, skal det da være forpliktet til å ettergi en far som voldtar henne? Hvis en øst-tysker har tenkt en ond tanke, må han da late som ingenting overfor en Stasi-agent i menig­hetsrådet?

     Gud ga sin sønn til soning for våre synder. Guds nåde er ikke at han sletter våre synder med et himmelsk pennestrøk! I påsken ser vi hvor mye som skulle til. Han har talt hvert hår på vårt hode, og han tåler ikke at noen krenker oss. Alle undertryktes sukk lukkes inn i Guds sukk. All vrede og for­tvilelse over urettferdigheten lukkes inn i Guds vrede. På lang­fredag øses vreden ut, så jorden skjelver. Så mye måtte det til for å sone krenkelsene. En dag venter dommen over all urett i verden.

     Disse to sidene ved Gud er det vanskelig for mennesker å holde sammen. For tiden er barmhjertigheten hans mest populær, og kristendom er å åpne seg for Gud. Vi har hatt tider hvor soningskravet hans har vært mer popu­lært. Da var kristendom å vende om fra sine synder og å få gjort opp sin sak med ham.

     Vi har ingen rett til å velge en av disse sannhetene, for da blir de halve sannheter. Det er greit nok for den som velger seg sitt Guds-bilde utfra bakgrunn og gemytt. De kan nok forkynne for andre med samme bakgrunn og gemytt. Men de har ingen rett til å innsnevre Bibelens budskap til det som er nok for dem. De har ingen rett til å sortere Bibelens innhold. For da berøver de incest-ofrene og Stasi-ofrene deres bibelske rom!

 

HEVN PÅ KORSET

De bibelske hevn-salmene er alltid rettet til Gud. De er ikke bønn om hjelp til selv å hevne. De samme hevnmotivene trer frem i Det nye testamente, både hos Jesus, Paulus og Johannes, kjærlighetens apostel. 'Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.'

     Under dette perspektivet, er det ikke snakk om å møte et incest-offer med krav om å ettergi, men det er tale om å knytte barnets vrede til Guds vrede. På mesterlig måte viser Åse Mostad dette i et dikt i Vårt Land 14.4.92:

 

Incestofferets salme

 

Sint i dypet av mitt hjerte

rasende på voldsmanns ferd

Hvorfor laget du den smerte,

hvorfor brøt du ned mitt verd?

 

Med forakt jeg ser til deg

Hold deg alltid unna meg!

 

Tilgi, sier varme stemmer

med et blikk som ei forstår

Jeg hans adferd aldri glemmer

Ekkel hånd meg stadig når

 

Skrike vil jeg, rope ut:

Synden hans, den kjenner Gud!

 

Ja.. Guds lam den synden kjenner

også kroppen hans fikk sår

Skammens tornekrone brenner

mens han taus iblant dem står.

 

Se Guds lam! Han alt har båret

følgene av voldsmanns ferd,

Der på kors han henger såret,

viser han hva jeg er verd

 

Tårevåt jeg ser til deg.

Hold deg alltid nær til meg!

 

Her ligger evangeliet til incest-offer og Stasi-offer: Dommens evangelium. La 'vellykkede' nøye seg med Guds overbærenhet. Men la dem ikke ta korset fra ofrene for urett og overgrep.

 

TILGIVELSE ELLER SONING?

I avisene er det nylig kommet frem at enkelte prester ber incest-ofrene om å tilgi dem som har forgrepet seg. Det vitner om liten innlevelse. Ikke rart da at ikke-religiøse mennesker overtar, og lar barnas bitterhet slippe løs. Det er bedre det enn å kreve tilgivelse på toppen av over­grepet. Men heller ikke denne behandlingen er god nok. Bitterhet kan nok være en god krykke for en krenket personlighet. Men bitterhet kveler livet på lang sikt. Vi skulle lede barnets vrede inn i Guds vrede.

     Når et barn har kollidert slik med de voksnes synder, trenger det å komme nær til det stedet hvor Gud behandler de voksnes synder. Vi starter ikke den kristne barneoppdragelsen med ord om kors og fortapelse. Men når de voksnes verden slik har brutt inn i deres liv, kan vi ikke fortsette å behandle dem som uerfarne. For dem vil kors og fortapelse være tegn på at Gud tar dem på alvor. 'Der på kors han henger såret, viser han hva jeg er verd,' skriver Åse Mostad. Barnets lidelse må kobles til Jesu lidelse. Da er det på soningens og bedringens vei. På den ene siden av denne veien ligger selv­foraktens grøft. På den andre siden ligger bitterheten. Men soningens vei kan kanskje en gang ende i for­soning, når tiden er moden for det.

 

SLIK GUD HAR TILGITT

Paulus oppfordrer til å tilgi slik Gud har tilgitt. Hvordan tilgir Gud? Her har vi nok tåkelagt mye i moderne forkynnelse. 'Uforbeholden' er blitt et mote-ord i forkynnelsen. Guds uforbeholdne kjærlighet og Guds ufor­beholdne tilgivelse. Det høres fint ut når livet er enkelt. Men når uretten knuger, blir det for flatt.

     Gud tilgir den som vender om til ham. DERSOM vi bekjenner våre synder, tilgir han. Han sendte sin sønn til soning. Det er grunnlaget for Guds tilgivelse. Hans tilgivelse er for­beholden. Hvis vi ikke ber om tilgivelse, må vi en dag sone synden selv. Hans kjærlighet lar seg ikke uforbeholdent mis­bruke. Han er overbærende en tid. Men så kommer det store skillet: fortapelse eller evig liv. Han elsker incest-offeret så høyt at han ikke gir uforbeholden kjærlighet og tilgivelse til voldsmannen.

 

EN VELDIG OPPGAVE

Det aner meg at her ligger en veldig oppgave foran kirken. Hvordan skal vi forløse forsoningskreftene i evangeliet? Hvordan skal vi få gitt evan­geliet om dommen til barnet som er rammet av andres synd? Hvordan skal vi få gitt evangeliet om dommen til Stasi-offeret? Hvordan skal vi bli kvitt forkyn­nelsen av den lettvinte nåde, og erstatte den med den dyrt kjøpte nåde? Og hvordan skal vi for­kynne dette så det ikke blir et krav om til­givelse?

 

                        Skoleungdomsprest Harald Kaasa Hammer

 

MOMENTER

SONING, STRAFF OG FORSONING

av Harald Kaasa Hammer

 

Soning og forsoning angår oss alle. Vi opplever alle spenninger og brudd i forhold til andre mennesker. Og det blir et dirrende spørsmål for oss: Hvordan kan vi få et godt forhold til hverandre igjen? Hvordan kan det ødelagte repareres? Hvordan kan vi ordne livet mellom oss heretter?

     Soning og forsoning står sentralt både i teologi og jus og i samfunnets behandlingsapparat. Likevel har det lenge vært liten kontakt mellom disse fagområdene. Kanskje er det fordi så mange teologer bare har tenkt på forsoning mellom Gud og mennesker ("Mot Gud alene har jeg syndet." Sal 51,6). Men i det siste er det i høyere grad satt ord på den mellommenneskelige side av synd og forsoning, og dermed ligger det bedre til rette for kontakt om felles fagområder.

     Denne kontakten må ikke bli innelukket hos fagfolkene. Soning og forsoning angår alle mennesker, og det er livsfarlig om så sentrale ting blir livsfjerne skrivebordsdiskusjoner.

 

ER DET GODE ALLTID RETT?

Det er lett å gå seg vill når det er kontakt mellom fagområdene. Det er fristende for teologene å gå ut fra at det gode også er rett. Altså at den forsoningsforståelse som gir gode utsikter for behandling, også må være en rett teologisk forståelse. Teologer skal ha som mål å legge ut Guds ord. Jurister og behandlere kan være mer pragmatiske: det som hjelper er rett. Bare vi er klar over denne forskjellen, ligger det spennende muligheter i kontakt over faggrensene.

 

FORSONING ER BARE ÉN SIDE AV SAKEN

Frelsen har to sider: forløsning og forsoning.

     Forløsning er å bli fridd ut av uheldige forhold vi befinner oss i. Jesus frir oss fra vår skjebne, fra den truende død og fra djevelens makt. Her er mennesket et mer eller mindre uskyldig offer, en arena for kampen mellom Gud og Satan. Forløsning er et religiøst begrep, og dominerer frelsesforståelsen i de østlige, ortodokse kirker. Der er frelse å bli guddommeliggjort i det liturgiske rom, i gudstjenesten.

     Forsoning har med oppgjør å gjøre. Straffen for mine synder legges på Jesus i stedet, og jeg kan frikjennes fordi Jesus har sonet for mine synder. Her holdes mennesket ansvarlig. Straffen blir ikke strøket, men flyttet over på Jesus. Forsoning er et moralsk-rettslig begrep, og særpreger langt på veg frelsesforståelsen i våre vestlige kirker. Her er frelse å bli erklært rettferdig for Jesu skyld i den himmelske rettssal.

     I kontakten med andre fagfelt er det den moralsk-rettslige siden ved frelsen vi konsentrerer oss om.

 

DET ER NYTTIG Å SNAKKE SAMMEN

Gjennom samtaler med andre fagfolk, tror jeg at vi kan få frisk luft omkring en del spørsmål som lenge har gjort teologene forlegne. Jeg tenker f eks på tre problemstillinger:

     1. Kan et menneske holdes ansvarlig for sine handlinger?

     2. Hvem har rett til å dømme? Hvordan kan samfunnet dømme noen til straff når Jesus forbyr oss mennesker å dømme? Hvordan kan Gud dømme noen til fortapelse når Jesus forbyr oss mennesker å dømme?

     3. Hva med hevn-motivet i Det gamle og Det nye testamentet? Er Bibelen kristelig nok på dette området?