Bibelhelg 24.-25. januar 2008 Misjonshuset (NLM Tønsberg) og Granly kirke (DELK)
ved pensjonert sokneprest Harald Kaasa Hammer
|
Lørdag 24. januar kl 16 i Granly kirke 1. bibeltime: Mitt liv er i himlen,
mitt kors det er her Ef 3,13-17 (Norsk Salmebok 682) 2. bibeltime: Endetiden – trussel eller trøst? 1
Tess 4,13-5,11 (Norsk Salmebok 258) Søndag 25. januar kl 17 i Misjonshuset 3. bibeltime: Jesu oppstandelse og vår. 1 Kor 15
(Norsk Salmebok 156) |
Disse dagene skal vi lese tekster av Paulus. La oss høre hvordan Paulus presenterer seg i begynnelsen av brevet til Titus:
Fra Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel, som er satt til å føre Guds utvalgte til tro og lære dem å kjenne den sannhet som gir gudsfrykt 2 og håp om evig liv. Tit 1,1-2
Og vi leser videre fra kapittel 2:
Tit 2,11-14 For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. 12 Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, 13 mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. 14 For han ga seg selv for oss for å kjøpe oss fri fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.
Når jeg skal lede oss gjennom denne bibelhelgen, vil det jeg sier ha to sider:
ð Jeg våger å komme med noen vurderinger til ettertanke ved lesning av Guds ord: Hvordan preger samtiden oss?
ð Målet er at Guds vilje skal preges inn i oss. Det er det som kalles helliggjørelse.
Helliggjørelse = å bli utskilt til spesielt bruk!
1 Tess 2,13 Da dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det - ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror.
Rom 6,22 Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten av det blir helliggjørelse og til slutt det evige liv.
Jeg har lenge planlagt å innlede til denne bibelhelgen med noen tanker om pietismen. Og så, da jeg hentet inn Tønsbergs Blad til morgenen i dag, måtte jeg dra på smilebåndet: "Oppgjør med pietismen" stod det på forsiden, og midt inne i avisen gikk overskriften over en dobbeltside. Innholdet er ikke noe å smile av. Jeg synes det er tragisk å lese om Margaret Skjelbred. Hun har opplevd pietismens bakside så sterkt, med alle forbud og alt som var synd, at hun har fått både pietismen og Bibelen i vrangstrupen. Nå har hennes historie sikkert mange sider. Men for meg som ikke kjenner henne, bekrefter det alvoret i hvilken arv vi gir våre barn.
Guds bud og menneskebud
Hver
generasjon må rense Guds bud
for
menneskebud og stivnete tradisjoner,
slik
at det er Guds vilje
vi overleverer til barna våre.
Hvis
vi ikke gjør denne jobben,
risikerer
vi at barna våre ikke bare
rister
av seg menneskebudene,
men
også Guds egne bud.
(Tegning av børste mot lovtavler,
Voksenkatekismen s 223)
Kanskje er det mange i forsamlingen i dag, som har lignende erfaringer som Margaret Skjelbred, men som likevel har holdt fast i den kristne tro og det kristne fellesskap. Jeg håper det jeg skal si videre kan være en hjelp til å sortere tanker og følelser.
Våren 2008 gav Kirkelig kulturverksted ut en plate med H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marits utvalgte salmer. Hun sa at det var et privilegium å kunne velge sine yndlingssangere til å synge sine kjæreste salmer. I plateomslaget skriver hun litt om hver av salmene, og der turte hun å erte på seg alle politisk korrekte synsere i landet. Hun turte nemlig å si noe positivt om pietistene. Det gjør man ikke ustraffet i vår tid! Hun skrev:
Ingen vinner frem til den evige ro er en salme som bringer fram noen av kristendommens mange paradokser. ”Porten kalles trang og veien heter smal, dog kan Herrens nåde åpne himlens sal”. Vi må kjempe alvorlig og trenge oss fram, men vi får alt av bare nåde. Det fine med denne sterke teksten er at den maner oss til å gi alt for å finne kjernen, det egentlige. Hvor ofte samtales det om ”det egentlige” i dagens samfunn? Salmen er et opprør mot den tiden vi lever i. Den uttrykker klart en pietistisk livsholdning, men i lys av alt det overflatiske som tar mye plass i samfunnsbildet i dag, blir faktisk pietismen ganske relevant.
Sånt skriver man ikke ustraffet i vår tid! Pietismen er selve arvefienden for de fremskrittsvennlige kulturradikalere, og nåde den som sier noe positivt om pietismen. Kronprinsessens salmekommentar samlet alvorlige menn og kvinner i et debattprogram på TV (Redaksjon EN på NRK?), og de diskuterte om medlemmer av kongehuset skulle ha lov å uttale seg offentlig i kontroversielle spørsmål! - Hurra for ytringsfriheten!
Hele opptrinnet rundt kronprinsessens plate bringer tankene tilbake til den såkalte statspietismen for 250 år siden. Det var den pietistiske kong Christian VI som i 1736 gav Danmark-Norge konfirmasjonsloven i 1736 og allmueskoleloven i 1739, som en gave ved 200-årsjubileet for reformasjonen i Norge. Og dermed er vi kommet ned til en av røttene til DELK: Pontoppidans katekismeforklaring fra 1737.
Det tjener ikke noe å skru tiden tilbake til statspietismen på 1700-tallet, og heller ikke å skru pedagogikken tilbake til Pontoppidan. Men det er tankevekkende at en kronprinsesse i 2008 henter frem idealer fra pietismen.
Hvis jeg skal karakterisere pietistene i deres oppgangstid, så var det mennesker som hadde sitt hjemland og sin rikdom i himmelen, og dermed hadde de en utrolig handlefrihet i livet her på jorden. Det var ingen vits i å skaffe seg selv rikdommer på jorden, når det ventet så mye mere i himmelen. Dermed kunne de bruke all tid og krefter på sine store prosjekter: misjon, helsestell og skolestell. Her var pietistene pionerer og entrepenører. De la grunnlaget for det senere offentlige helsestell, skolestell og internasjonale ansvar i Norge. Det er vanskelig å overvurdere pietistenes betydning for oppbyggingen av det moderne Norge!
Når hjertet blir så berørt av Jesus at det som er viktig for Jesus blir det aller viktigste for oss, da inntrer en hellig likegyldighet med andre verdier. Vi synger ut denne likegyldigheten i flere av våre åndelige sanger:
Da Jesus satte sjelen fri (Norsk Salmebok 378)
3 Hva gjør det så om her på jord i hytte eller slott jeg bor?
Er dagen skyfull eller klar, hvor Jesus er, jeg himlen har!
Å at jeg kunne min Jesus prise (Norsk Salmebok 376,5)
5 Snart er vi hjemme og står for
tronen, hva gjør det da om solen har oss brent?
En av pietistenes modeller var Nehemja. Han var travelt opptatt med å bygge opp igjen Jerusalems murer etter at folket hadde fått vende tilbake fra Babylon. Da noen ville friste ham bort fra arbeidet, sa han:
Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme. Arbeidet
ville stanse hvis jeg forlot det og drog ned til dere. Nehemja 6,3
Nehemja svarte ikke at ”Det er synd!”, men ”Jeg har ikke tid til sånt!”.
I pietismens oppgangstid snakket de ikke først og fremst om forbud. Det var så mye de ikke hadde tid til, fordi de var fullt opptatt med Jesu store prosjekter: misjon, helsestell og opplæring.
Alle bevegelser har sin opptur og sin nedtur. Når vi ser
tilbake i historiens landskap, er det som regel nedturene vi ser. Hvis vi ser
mot solen, ser vi bare skyggesidene av fjell og åser. Slik er det når vi ser
bakover i historien mot pietismen. Da ser vi bare nedgangssiden
av pietismen. Da pilene begynte å gå nedover, prøvde pietistene å bevare
oppturens entusiasme ved hjelp av regler og forbud, disiplin og instruksjoner.
I en av de kjæreste åndelige sanger, merker vi lengselen tilbake til vekkelsenes tid, til de sterke åndelige mødre og fedre og de gode gamle dager. Salmen begynte betegnende nok med ordet "Akk!". Nå er det pyntet litt på salmen, så den begynner med "O":
O Fader, la ditt ord, din Ånd hos oss få overhånd!
Din vekst du har vel her, men akk, hvor tynn den er!
Kom, gi oss samme lys og kraft som fedrene har hatt.
H. A. Brorson 1765 Norsk Salmebok
530
Pietistene prøvde å vedlikeholde fedrenes og mødrenes livsstil ved å si hva gode kristne skulle beskjeftige seg med og hva de ikke skulle beskjeftige seg med. De prøvde å holde entusiasmen ved like med regler og kunstig åndedrett. Det ble slitsomt for alle parter!
La oss tenke på to typiske pietister fra vår tid: Annie Schau Berntsen og mor Teresa. De er som hentet ut av pietismens oppgangstid. De hadde begge sitt hjem i himlen, og brukte mye tid sammen med sin himmelske frelser. Samtidig hadde de hendene fulle med misjon og helsestell og opplæring. De snakket begge så inderlig om bønn, at en skulle tro at de ikke hadde tid til annet. Og de fikk gjort så mye, at en skulle tro at de aldri hadde tid til å be!
Kunne vi tenke oss at Annie Schau Berntsen eller mor Teresa ville bryte av sitt helsearbeid for å gå på swing-kurs? Jeg tror ingen av dem ville sagt at det var synd å danse swing. Jeg har oppfattet dem begge som rause personer. Men ingen av dem ville ha tatt av sin dyrebare tid med pasientene for å gå på swing-kurs. Kanskje bare som en hjelp til å koble helt av og hente nye krefter.
Verden trenger slike mennesker, mennesker som er så opptatt av misjon og nødhjelp og opplæring, at de glemmer alt som heter swing-kurs. Men det er å begynne i helt feil ende å innføre forbud mot å danse swing!
I dagens kirkeliv er "her og nå" tre viktige ord. De tre ordene brukes ofte som motvekt mot å ønske seg vekk fra denne verden. Kanskje er grunnen til vår tids vektlegging av "her og nå" at tidligere generasjoner la for liten vekt på første trosartikkel om Gud som skaper, og bare konsentrert seg om frelsen i Kristus? Så har kirken oppdaget første trosartikkel igjen, og dermed gleden over å leve i Guds skaperverk.
Det ser ut som den kristne kulturen har svingt fra pilegrimstanken til gleden over Guds skaperverk. Vi finner grunnlag for begge betoninger i Bibelen. Vi finner lovsang og glede over skaperverket både i Det gamle og Det nye testamentet:
Sal 8,4 Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, 10 Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!
1 Tim 4,4 Alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe skal forkastes når det mottas med takk.
Men vi finner også pilegrimstankene, at vi er gjester på jorden:
Hebr 11,13 I tro døde alle troende i den gamle pakt uten å ha vunnet det som var lovt. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.
Jak 4,4 Dere troløse! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.
Vi kan ikke kreve at alle tre trosartikler skal være like sterke hos alle. Vi er jo sammen i troen, og da kan vi styrke ulike sider av troen sammen. Men alle tre trosartikler bør være representert i den enkeltes tro, ellers får troen en mangelsykdom.
Det er grøfter på begge sider av veien. Enten en ensidig forakt for denne verden, eller en så stor opptatthet av verden at frelsen blir uviktig. Jeg tror det er den siste grøften vi er nærmest i vår tid.
Jeg tror nok det allmenne bønneliv for mange har svingt fra "Herre, frels meg!" og over til "Herre, hjelp meg!". Hjelp meg med det som er mitt, hjelp meg å oppnå mine mål, la oss få slippe det som er vanskelig, både jeg og alle mine!
Det er et anliggende med denne bibelhelgen å komme seg opp av grøftene og vandre sammen på troens vei. Den veien er smal, men den er ikke så smal at vi ikke kan gå på den. For det er Jesus som har åpnet denne veien for oss. Han vil ha oss med i sitt følge på veien, og ikke i grøftene!
Vi trenger Annie Schau Berntsen og mor Teresa i vår tid som vekkere og korrektiv i et samfunn som til de grader lever her og nå! Og vi trenger en kronprinsesse som våger å peke på helt andre verdier enn det å skaffe seg et best mulig liv her og nå. Vi bruker jo vanvittig mange krefter og timer på akkurat det. Vi er langt på vei blitt vaktmestere på heltid for å holde hus og hage i stand, og hytte og bil og båt og klær og sportsutstyr og datamaskin. Og så skal vi holde oss orientert, både om nyheter og hva som går på TV av sport og såpeserier.
Vi trenger vekkere og korrektiv, men trenger vi dårlig samvittighet? Jeg tror ikke de to moderne pietistene hadde ønsket at vi skulle skilles i kveld med svart samvittighet. Hvor mye positivt har din dårlige samvittighet ført til i livet ditt? Er dårlig samvittighet en åndelig kraftkilde for deg?
Ja, en dårlig samvittighet som straks fører til omvendelse er fint. Tenk på fortellingen om Sakkeus, fortellingen om den bortkomne sønn, eller han som angret at han hadde sagt nei til å arbeide på åkeren til faren sin. Men det å gå med vond samvittighet gjør en bare sur og vanskelig å være sammen med! Vi må ikke begynne i den enden! Vi må heller be om et nytt møte med Jesus, så det som er viktig for ham, blir viktig for oss!
Pietismens nedgangstid må lære oss at vi ikke kan holde ilden ved like ved forbud og tvang og press på menneskers vonde samvittighet! Vi må begynne i en annen ende!
Hvis jeg banker på hos naboen min og sier: ”Nå har vi vært naboer i 12 år, og jeg har så vond samvittighet for at jeg ikke har snakket med deg om Jesus!” - da kan det vært at naboen svarer: ”Hvis du kommer hit for å lette din vonde samvittighet, kan du bare gå igjen. Samvittigheten din har jeg ikke bruk for. Men hvis du kommer hit fordi du unner meg å bli frelst, da er du velkommen inn! For frelsen har jeg bruk for.”
Tit 2,11-14 For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. 12 Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, 13 mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. 14 For han ga seg selv for oss for å kjøpe oss fri fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.
Nåden har som siktemål frelse for alle mennesker, og målet med frelsen er at vi skal bli kjøpt fri fra all urett og bli renset så vi kan være Jesu eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.
Mens vi venter, skal vi si nei og si ja midt i denne verden, for å være med i bevegelsen ut til alle mennesker med frelse og gode gjerninger.
Måtte Jesus røre ved oss, ved sin Hellige ånd, og skape nye hjerter som
banker for menneskers frelse, for at de skal smake Guds kjærlighet ved våre
gode gjerninger, og få opplæring til å bli Jesu disipler og etterfølgere!
Hittil har vi konsentrert oss om hjemmet i himlen og tjenesten på jorden. Misjon og omsorg og undervisning er menighetens felles oppdrag. Men korset er noe vi bærer hver for oss. Tittelen på denne bibeltimen er hentet fra en åndelig sang som kanskje noen her har et helt spesielt forhold til: ”Mitt liv er i himlen, mitt kors det er her”. Det er diakonissenes sang! ”Min Herre har kalt meg, og glad vil jeg gå” av Sigvald Skavland (Norsk Salmebok 682)
1 Min Herre har kalt meg, og glad vil jeg gå.
Jeg takker for tjenesten han lot meg få.
Han førte meg bort fra min selvvalgte vei.
|: Jeg priser deg, Jesus, som bandt meg til deg! :|
6 Du Herre som kalte meg, gjør du meg sterk
og brennende til din barmhjertighets verk!
Mitt liv er i himlen, mitt kors det er her,
|: barmhjertige Frelser, din tjener jeg er. :|
Denne salmen er en tjenestesalme. ”Min Herre har kalt meg og glad vil jeg gå”. Men hva med korset? Er tjenesten et kors? Her gjelder det å ha tungen rett i munnen.
Tjen Herren med glede! synger salmisten i Det gamle testamente. Salme 100,2
Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver! 2 Kor 9,7
Men tjenesten kan koste. Korset er også en del av troens vei:
Jesus sa til disiplene: "Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg." Matt 16, 24
Vi må ikke male kristenlivet ensidig som kors og forsakelse og trengsel, men vi må heller ikke beskrive kristenlivet så rosenrødt at vi tror noe er galt når troen koster! Gud leder sine barn på så ulike måter!
Denne salmen står i en sjelesørgerisk tradisjon hvor mennesker fikk hjelp til å sette ord på det vanskelige, og hjelp til å bære det vanskelige i livet. Vi skal ikke pynte oss med vanskeligheter. Men vi skal heller ikke være så ensidig opptatt av å bli kvitt vanskelighetene, at vi ikke får hjelp til å bære det vi må bære!
I velferdssamfunnet – hvor staten skal avhjelpe all nød – kan vi komme til å miste perspektivene fullstendig. Etter tsunami-katastrofen 2. juledag 2004, opplevde vi en utrolig klappjakt i media på utenriksministeren. Det var nærmest som han ble holdt ansvarlig for hele katastrofen. Det fortelles at noe lignende skjedde i opplysningstiden på slutten av 1700-tallet. Etter et jordskjelv reiste det seg en protestbølge i Frankrike: Slike ting skal jo ikke skje i et opplyst samfunn!
"Alle har sitt, stort eller litt, himlen alene for sorger er kvitt," synger vi i Tomas Kingos salme fra 1681. (Norsk Salmebok 462)
Alle mennesker får smake lidelser, lidelsesperioder eller akutte smerter. En del lidelser kan vi nok unngå ved hjelp av gode leger og et fornuftig levesett, men ikke alle. Vi som vil følge Jesus kalles til å ta opp våre kors. Det nytter ikke å pynte på dette uttrykket. Et kors er aldri behagelig, og det kan bety ekstra lidelser utenom de som hører menneskelivet til.
Mange har funnet hjelp i å skjelne mellom det ytre og det indre kors. Det ytre kors er lidelser jeg kan bli
kvitt ved å fornekte min tro. Dette var tema i inngangsuken til fasten. Det indre kors er lidelser jeg ikke kan
hindre: sykdommer, død og den risiko som jeg deler med resten av verden, men
også "kors og trengsel" som Gud legger på meg for å oppdra meg som
kristen.
Lidelsene er tegn på at verden er gått av hengslene. For
noen er lidelsene forvarsler om dommen som venter. Men for oss som hører
Kristus til, er lidelsene fødselsveer, smertetrekninger som varsler det nye som
skal komme.
Når en kvinne skal føde, er hun
engstelig, for hennes tid er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt
smertene, i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Joh 16,21
Paulus tegner opp en verdensforståelse som gir trygghet på
at alt er under Guds kontroll. Det var Gud som la verden under forgjengelighet.
Han stengte porten til livets tre, så ikke ondskapen skulle vokse uhemmet. (1 Mos 3,19 og 22-24; Rom 5,12)
Jeg mener at det vi må lide her i
tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og
bli vår. Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i
herlighet. For det som er skapt, ble lagt under forgjengelighet, ikke
frivillig, men på grunn av ham som gjorde det slik. Likevel var det håp, for
det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del
i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at alt som er skapt,
stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag. Rom 8,18-22
Hvorfor må også kristne lide under verdens forgjengelighet,
når Jesus har løftet av oss vår synd og skyld?
Vi er ikke
lovet å leve under en egen paraply som kristne. Vi er innvevet i naturen og
lider sammen med den og med våre medmennesker. Også vi som har fått Ånden, må
vente på den endelige forløsningen.
Også vi som har fått Ånden, den
første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den
dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt. Rom 8,23
Jeg
ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det
onde. Joh 17,15
Derfor
skal de som lider når det er Guds vilje, overgi sin sjel til den trofaste
Skaper og gjøre det gode. 1 Pet
4,19
Til det indre kors hører også lidelser og prøvelser som Gud
legger på oss for å oppdra oss. Når Gud refser oss, er det et ledd i frelsen og
et ledd i hans oppdragelse. Vi åpner oss for hans oppdragelse i gudstjenesten:
"Du oppdrar oss for ditt rike ved kors og trengsel". (Forbønn III i
Gudstjenestebok for Den norske kirke)
Når vi dømmes av Herren, blir vi
refset, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. 1 Kor 11,32
Har
dere glemt de manende ord som taler til dere som til sønner: Min sønn, forakt
ikke Herrens tukt, mist ikke motet når han refser deg. For Herren tukter den
han elsker, og refser hver sønn han tar seg av. At dere må lide, det tjener til
å oppdra dere; for Gud behandler dere som barn. Finnes det en sønn som ikke
blir tuktet av sin far? All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn
til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt
oppøvd ved den. Hebr 12,5-7 og 11
Et av målene med å ta opp sitt kors, er at egoismen skal dø.
Et kors er til å dø på!
Den som vil følge etter meg, må
fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. Matt 16,24
Lidelser er stadige påminnelser om at det ikke er her vi
egentlig hører hjemme.
I tro døde alle disse uten å ha
vunnet det som var lovt. De bare så det langt borte og hilste det, og de
bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. Hebr
11,13
Lidelser og prøvelser gjør oss i stand til å trøste andre.
Han trøster oss i all vår nød,
for at vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.
For likesom vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også
rikelig trøst. Lider vi vondt, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir
vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som hjelper dere til å holde
ut de samme lidelser som vi må tåle. 2 Kor 1,4-6
4 Så er jeg frelst, så er jeg fri, så har jeg vunnet frem.
Så er min strid med ett forbi, så er jeg i mitt hjem,
det hjem min Frelser lovet har hver den som korset med ham bar,
Guds paradis, vårt rette hjem, det ny Jerusalem.
Karl Marthinussen 1954