HKHammer 12. september 2003

Den Hellige Ånd i kirken, i hjertet, i det overnaturlige og i menigheten

Det kan være lærerikt å se på hvordan man har snakket om Den Hellige Ånd i vår nære forhistorie. Grovt oppdelt kan vi kanskje si at det har vært snakket om Ånden på fire måter de siste 500 årene.

a. Fra reformasjonen på 1500-tallet ble Den Hellige Ånd knyttet ensidig til Kirken som institusjon, slik vi merker det i Luthers forklaring. I lange tider så en Åndens gjerning først og fremst i det at vi hadde en levende kirke, i det at mennesker ble innlemmet i denne kirken ved dåpen og ved at Ånden kaller mennesker til omvendelse og frelse, og ved at Ånden vekker tro i menneskers hjerter og knytter dem inn i kirken gjennom lokal-menigheten. Dette er langt på vei en institusjonell forståelse av Ånden.

b. Fra slutten av 1600-tallet snakket en mer om Den Hellige Ånd i forbindelse med den enkeltes omvendelse og fromhet. De snakket om Åndens gjerning i den enkeltes hjerte. Pietistene la vekt på at det ikke var nok å tilhøre kirken som institusjon; den enkelte ble kalt til personlig avgjørelse og personlig tilegnelse. De forkynte at Den Hellige Ånd gav den enkelte en ny fødsel til liv med Gud og knyttet de troende sammen i kjærlighet og tjeneste. Etter hvert ble det mest individuelt-personlige erfaringer en tenkte på når en snakket om Åndens gjerning.

c. Fra 1902 fikk vi Pinsebevegelsen, som talte om Den Hellige Ånd som en personlig kontakt med det overnaturlige. Det ble en ny oppmerksomhet omkring Ånds-ytringer som tungetale, profeti og helbredelse. Disse ytringene har selvsagt forekommet ellers i kirkehistorien også. For eksempel forekom det tungetale i startfasen for den lestadianske vekkelse fra 1845, og i fortsettelsen var «rørelse» et påfallende fenomen i enkelte grener av denne vekkelsen. Både i Pinsebevegelsen og nyere karismatiske menigheter snakker de om Ånds-erfaringene som noe overnaturlig. Ordet er forståelig i møte med dem som ikke tror annet enn det de kan se og ta og føle på, et materialistisk livssyn. Til dem er det nødvendig å si at det er mer mellom himmel og jord. Men vi må ikke tale slik om den overnaturlige verden at vi ikke regner med Den Hellige Ånd i den naturlige verden. Han er med å skape den også.

d. Ensidighet er aldri bra. Det er noe å lære av alle disse tre epokene. Men vi må i tillegg tale om Den Hellige Ånd i menigheten, i vår menighet her hos oss. Vi trenger øvelse i å se etter Åndens gaver og knytte dem sammen med kjærlighetens sambånd. (Ef 4,16) Målet med å snakke om Ånden er ikke å løfte den enkelte opp på et høyere plan, men å knytte oss sammen i menigheten og knytte sammen lemmene på Jesu legeme - midt i denne verden.