HKHammer 12. juni 1998
under GåUt’98, Santalmisjonens og Lagets sommerstevne i Grimstad
(To personer står ved siden av hverandre med hver sin mikrofon. De kan godt ha manus.
A er litt rask og overfladisk til å begynne med. B er jente, litt stille til å begynne med.)
A: Hei!
B: Hei.
A: Så flott å se deg!
B: Hm.
A: Åssen er livet?!
B: Livet?
A: Jaja. Jeg mener: Åssen går det?
B: Joda. OK.
Men livet. Jeg synes jeg er for tjukk rundt livet.
Og så er det sommer. Og da synes det så godt.
A: Det er bare du som tenker på livet ditt.
Du er jo du. Det er deg jeg er glad for å se. Ikke livet ditt.
B: Javel. Det er greit nok med deg. Men alle andre ser at jeg er tjukk.
A: Ønsker du å se ut som Moder Teresa, eller?
B: (Blir helt taus.)
A: Tror du hun drev og slanket seg?
B: (Lyser opp i et skøyeraktig smil.)
Hvis jeg bare kunne bli som Moder Teresa!
A: Ikke så tynn vel?
B: Nei. Men hvis jeg ble som Moder Teresa ville ingen tenke på hvordan jeg så ut!
Jeg tror Gud må ha det gøy.
A: Hva mener du med det?
B: Mens Cindy og fru Smith bølger med kroppene sine på veggplakatene,
så skaper Gud et skrukkete lite kvinnemenneske som utkonkurrerer alle sammen.
Det er jo kjempeflott!
A: Mm.
B: Vet du hva? Nå får du meg til å like meg her.
A: Har du ikke likt opplegget, eller?
B: Joda. Jeg har likt Grimstad og hallen og alle menneskene her.
Men jeg har ikke likt meg her.
A: Neivel.
B: Men nå tror jeg at jeg begynner å like meg her også.
A: Så fint da!
B: Ja, er det ikke?!
(A og B stille fem sekunder før de går og setter seg)
(To personer står ved siden av hverandre med hver sin mikrofon.
De kan godt ha manus. Rolig samtale.)
A: Du?
B: Ja.
A: Du ser ikke helt god ut i dag.
B: Er du frekk, eller?
A: Ikke vær så hårsår, da. Du ser bare litt sliten ut.
B: Javel. Takk for at du bryr deg. Jeg er kvalm.
A: Huff, ja. Det tar på å pakke.
B: Det ble 30 pappkasser! Utenom seilbrettet og møblene.
A: Men nå er det gjort, og så går nok kvalmen over.
B: Ja, det er det jeg er redd for.
A: Å? Det må da være deilig når alt er i boks!
B: Joda. Men det er kvalmt også.
A: Hva da?
B: 30 pappkasser. Det er akkurat som de er surret rundt beina mine. 30 tunge blylodd!
A: Slapp av! Du er bare sliten.
Tenk på all kosen som er oppi de kassene!
Den tekanna di, for eksempel. Folk blir i godt humør bare de ser den.
Og bildene som tanta di har malt.
Og så porselenet fra bestemora di.
Det er jo kjærlighet i hver kasse!
Og så de rålekre møblene, som faren din kjøpte til deg.
B: Jada. Alt er så deilig så!
A: Ikke ta den såre tonen.
Er du bortskjemt, eller? Blylodd, du liksom!
B: Men hvor kan jeg reise med 30 pappkasser og alle møblene?
A: Reise? Du har jo fått leilighet og lån og alt!
B: Lånet, ja. Blylodd det også.
A: Du skal ikke reise med det lånet. Du skal bo!
B: (taus)
A: Du ble så stille?
B: Ja, for akkurat nå vil Gud at jeg skal reise, og ikke bo.
Og så sitter baken min fast i deilige møbler,
og øynene sitter fast i deilige bilder,
og fingrene sitter fast i deilig porselen,
og føttene sitter fast i seilbrettet,
- og lommeboka sitter fast i banken.
A: Ja, da så. Da har du ikke mye å reise med.
B: Er det rart at jeg er kvalm?
A: Nei, det er kanskje ikke det.
(A og B stille fem sekunder før de går og setter seg)
(Fem personer. De kan godt ha synlig manus.
1, 2, 3 og 4 står ved siden av hverandre. De kan dele én mikrofon.
5 står utenfor synsfeltet. En mikrofon står klar til ham et par meter fra de andre.)
1: Det er i grunnen mye en kan skaffe seg for penger.
Det står noe merkelig om det i Lukasevangeliet 16,9.
2: “Jeg sier dere: Bruk pengene,
som det hefter så mye urett ved,
til å vinne dere venner
som kan ta imot dere i de evige boliger
når pengene tar slutt.”
3: (gjentar) “Jeg sier dere: Bruk pengene,
som det hefter så mye urett ved,
til å vinne dere venner
som kan ta imot dere i de evige boliger
når pengene tar slutt.”
4: Nå skal vi tenke oss hvordan dette kommer til å foregå.
Vi fire er akkurat blitt innkvartert i “de evige boliger”
Og nå venter vi bare på nummer fem.
5: (Kommer raskt inn i synsfeltet, stanser ved mikrofonen og ser seg undrende rundt.)
Er det sånn det ser ut her?
(De fire lyser opp av glede.)
1: Hei! Endelig kom du!
2: Vi har ventet sånn på deg!
3: Nå ble vi redde for at du ikke skulle komme.
4: Jeg har lurt sånn på hvordan du ser ut!
5: Jeg kjenner ikke dere, jeg. Dere må ta feil!
Nei, forresten. Det går vel ikke an her, det.
1: Kjenner du oss ikke?
Hvis det ikke hadde vært for deg, hadde ikke vi vært her.
5: Nei, det kan vel ikke være sant.
2: Joda. Husker du det ikke?
På “Operasjon dagsverk” ga du fem kroner til Kirkens Nødhjelp.
For dem fikk jeg en sprøyte som reddet livet mitt.
Husker du ikke det?
5: Nei.
2: Jeg ble så nysgjerrig på hvorfor noen ville redde livet mitt.
3: Og så ga du 7 kroner på en misjonsgudstjeneste.
For dem fikk jeg en kassett om Jesus, og ble frelst.
(Peker ut over forsamlingen.) Alle de der borte hørte den også.
5: Akkurat det husker jeg, Jeg hadde en femtilapp og noen kronestykker i lomma.
Så ga jeg kronestykkene.
Men det skrangla slik i offerskåla at jeg ble helt flau.
Jeg skulle
gjerne gitt femtilappen for ikke å bli ledd ut.
4: Men husker du bønnen du ba på barneleiren i 1980?
Akkurat da holdt landsbyen vår på å regne bort.
Men så kom det fire tømmerstokker,
så vi kom oss over til haugen hvor misjonærene var.
1: Skjønner du nå hvorfor vi er så glade for å se deg?
5: (Nølende.) Jo. Men jeg føler meg litt flau også.
Hadde jeg bare visst at det virket sånn, så....
2: “Jeg sier dere: Bruk pengene,
som det hefter så mye urett ved,
til å vinne dere venner
som kan ta imot dere i de evige boliger
når pengene tar slutt.”
(Alle står stille i fem sekunder før de går ned.)