Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
Peiskveld i Teie kirke 27. august 2001
9. søndag etter pinse handlet tekstene om de falske profeter. En profet er først og fremst en som sier frem Guds ord. Dagen er en advarsel mot dem som forfalsker Guds ord for menigheten. Det er ikke bare et indre anliggende mellom prestene og biskopen. Det berører menighetens livsgrunnlag. Derfor uttalte Jesus sine advarsler offentlig og til alle.
I de siste 500 år har alle som har råd, kunnet skaffe seg en Bibel, og lese selv hva Gud sier. Før det var menigheten helt avhengig av hva presten sa var Guds ord. I dag kan alle lese og se om presten virkelig taler Guds ord. I hvert fall i vårt land. Vi må bare skjerpe oss, så vi ruker det privilegiet vi har, som har Guds ord så rikelig spredt i landet vårt.
I min oppvekst og ungdom sto kampen om tolkninger av Guds ord.
Jesu oppstandelse fra de døde ble diskutert, særlig av dem som var mer opptatt av Jesu leveregler enn av hans guddom.
Likeså jomfrufødselen, om Jesus kunne vært født av en jomfru.
Underne var også heftig diskutert. Går det an å tro at Jesus gikk på vannet, helbredet syke og vakte opp døde?
I dag diskuteres ikke disse spørsmålene lenger. Det er ikke slike spørsmål barn og unge kommer med. Hvis de da ikke har lært dem av foreldrene sine.
I dag spørres det lite om tolkninger. Det spørres om hvilke deler av Bibelstoffet som har autoritet. Er Bibelen bare en hjelp til frelse, eller er det en veiledning for livet, livet med Gud i denne verden? Mange i dag vil isolere autoriteten i Bibelen til bare å gjelde uforbeholden tilgivelse. Og så lukkes Bibelen for menigheten. Hva er vitsen med å lese Bibelen, hvis den bare skal brukes til å få tilgivelse? Det kan man jo få bare man ber om det.
Jeg skal nevne noen slagord som lukker Bibelen for menigheten og hver enkelt av oss. Du kjenner dem sikkert igjen.
“Du må ikke ta Bibelen bokstavelig!”
“Alle tolker Bibelen forskjellig!”
“Jammen Paulus sa nå så mye rart!”
“Kirken har forvansket Jesu enkle lære!”
“Bibelord er noe man bruker til å slå hverandre i hodet med!”
“Det går ikke an å snakke om ‘Guds klare ord’!”
“Vi kan aldri bli enige likevel!”
“Det er så vanskelig!”
Det er en kjerne av sannhet i alle slagordene. Slik er det med all propaganda. Propaganda er halve sannheter. Derfor kan vi ikke bare blåse av dem. Derfor slipper de så lett inn til oss.
Hvis disse slagordene får menigheten til å slutte å lese i Bibelen selv, da er det noe tragisk som skjer. Da blir nemlig mennesker autoritet i stedet for Bibelen. Da sier noen "Jeg holder meg til Hammer!" og andre sier "Jeg holder meg til Josephsen!" Noen sier "Jeg holder meg til Bækken!" og andre sier "Jeg holder meg til Woie." Da er menigheten havnet i vrang lære og død tro. Da blir spørsmålet: “Hvem skal jeg høre på?” i stedet for: “Hva står det i Bibelen?”
Presten må ikke komme mellom menigheten og Bibelen. Prestens oppgave er å åpne Bibelen på menighetens fang. Presten skal lese Bibelen sammen med menigheten. Han skal ikke sortere Bibelen for menigheten. Menigheten skal kjenne igjen det de leser i det presten sier.
Fil 4,5
NO 1930: "Eders saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker!"
Bibelselskapet 1978: "La alle mennesker få merke at dere er vennlige!"
Å streke under = Troshistorie
Opplevelsen i Novosibirsk. Forelesning om understrekningene i Dostojevskijs Nytestamente.
Det som står mellom understekningene
Det er berikende å kjenne bakgrunnen for bibelen i geografi, kultur, historie og politikk. Det gir dypere forståelse av det en hører og leser, det gir mange muligheter til gjenkjennelse, og hjelp til å hente konkret hjelp inn i lignende situasjoner, f eks:
MARKUS - lærebok for de som skal døpes
LUKAS - skrevet for å underbygge troen med fakta (1,1-4)
JOHANNES - prekensamling for å gi tro og liv (20,30-31 og 21,25)
1 KORINTERBREV - til en menighet som er opptatt av nådegavene, men er svake i etikken
2. KORINTERBREV - til en menighet hvor Paulus er blitt baktalt
GALATERBREVET - til de som mener gjerninger betyr mer enn tro (sammenlign Jakobs br.)
TESSALONIKERBREVENE - til de som venter Jesu gjenkomst og lar alt skure
TIMOTEUSBREVENE - til en svak menighetsleder med solid bakgrunn
HEBREERBREVET - til andregenerasjons kristne som står i fare for å falle fra
JAKOBS BREV - til dem som mener troen fritar dem for gjerninger (sammenlign Galaterbr.)
JOHANNESBREVENE - fordypelse i Guds kjærlighet, og vaktsomhet mot forvrengt lære
JUDAS BREV - til noen som tror Gud tåler hva som helst
Apostelgjerningene 17,10 {TIL BERØA} Så snart det ble natt, sendte brødrene
Paulus og Silas til Berøa. Da de var kommet dit, gikk
de til jødenes synagoge. 11 Jødene der var mer høysinnet enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og
gransket skriftene daglig for å se om det stemte.
I vanlige bibler finnes følgende
hjelpemidler innarbeidet i utgaven:
a. Overskrifter
b. Henvisninger til andre steder i bibelen som handler om det
samme
c. Ordforklaringer
d. Kirkeårets tekster
e. Tidstabell
f. Kart
Bibelordbok
Bibelnøkkelen, eller Plan for daglig bibellesning
Studiebibelen
Bibelhåndboken
Bibelen består av 66 bøker, 39 i Det gamle testamente og 27 i Det nye testamente.
Det gamle testamente kan deles opp i tre hovedgrupper:
17 historiske bøker
5 Mosebøker
Josva, Dommerne, Ruth
Samuelsbøkene, Kongebøkene, Krønikebøkene
Esra, Nehemja og Ester
5 poetiske bøker
Job, Salmene, Ordspråkene, Forkynneren og Høysangen
17 profetiske bøker
4 store profeter (Jesaja, Jeremia, Esekiel og Daniel)
12 små profeter
Klagesangene. Mye tyder på at boken er skrevet av Jeremia.
Det nye testamente kan deles i fire hovedgrupper:
4 biografiske bøker
De fire evangeliene
1 historisk bok
Apostlenes gjerninger
21 pedagogiske bøker
13 brev fra Paulus
Hebreerbrevet
Jakobs brev
2 brev fra Peter
3 brev fra Johannes
Judas brev
1 profetisk bok
Johannes’ Åpenbaring
Det gamle testamente levde på folkemunne lenge før noe ble nedskrevet. Fedre lærte sine barn ord for ord, og rundt tempelet var det en meget nøyaktig overleveringskultur (tradisjon). Vi regner at det først kom fart i nedskrivningen av gammeltestamentlige skrifter ca år 1000 før Kristus. Da var det gått 800 år siden Abraham levde og 200 år siden Moses levde.
Det gamle testamente omtales ofte i Det nye testamente som Skriftene, og forelå som bokruller i tempelet og synagogene på Jesu tid.
· Det finnes mange oversettelser av GT til andre språk. Den mest kjente er Septuaginta på gresk. Denne oversettelsen ble til i tiden 200 f Kr til 100 e Kr. Det er denne oversettelsen som stort sett siteres i Det nye testamente. Septuaginta betyr 70, og historien forteller at 70 oversettere arbeidet hver for seg, og sammenlignet resultatet. Det var visstnok helt likt.
· Den eldste komplette avskrift av GT er fra omkring 900 e Kr.
· Dødehavsrullene som ble funnet i 1949 i Qumran, har deler av alle GTs bøker unntatt Esters bok. Det er tatt hensyn til foreløpige funn av forskjeller i Dødehavsrullene i våre bibeloversettelser fra 1978/1985, så på en måte kan en si at den oversettelsen er 1000 år eldre enn oversettelsen av 1930.
De fleste skriftene i Det gamle testamente er på hebraisk, jødenes språk. Noen er på arameisk, som er en hebraisk dialekt. Skriftspråket har firkanttegn uten vokaler, og skrives fra høyre mot venstre. Senere er vokalene føyet til. (bereshit bara elohim= I begynnelsen skapte Gud) Hebraisk er rekonstruert til et levende språk i Israel i dag.
I enkelte eldre bibelutgaver var det tatt med 10 (14?) skrifter fra senjødedommens tid, altså fra de siste århundrene før Kristus. Luther skrev at dette er “bøker som ikke kan regnes likestillet med den hellige skrifts kanoniske bøker, men som dog er nyttige og gode å lese.”
I det nye testamente er brevene fra apostlene sannsynligvis skrevet mellom år 51 (1 Tess) og år 70 (Judas brev), evangeliene er skrevet mellom ca år 60 og ca år 100. Johannesevangeliet er nok skrevet sist. Ca år 150 kan vi lese i en fortale til Lukasevangeliet: “Senere skrev Johannes, en av de tolv apostler, åpenbaringen på øya Patmos, og deretter evangeliet.”
Skriftene i Det nye testamente er skrevet på gresk. Bokstavene er i slekt med vårt alfabet. (En arch hn o logoV = I begynnelsen var ordet) Gresk har vært et levende språk hele tiden, men dagens gresk har naturligvis utviklet seg fra det som ble talt den gangen.
Det ble tidlig et behov for å sortere ut hvilke skrifter som var apostoliske. Det eksisterte mange evangelieberetninger og brev rundt omkring i menighetene. Noen var oppriktige forsøk på å beskrive Jesus og hans ord og gjerning, andre var spekulative forsøk på å innordne Jesus i samtidens filosofi. De skriftene som ikke kom med i Det nye testamente kalles apokryfe evangelier (gjemte eller skjulte). De som feilaktig utgir seg for å være skrevet at apostler, kalles psevdepigrafier (løgnskrifter, jfr psevdonym).
I sommer har De norske bokklubbene utgitt "Apokryfe evangelier". I forbindelse med lanseringen understreket Halvor Moxnes og Einar Thomassen at en her finner en gnostisk religiøs filosofi som blant annet bryter med Det nye testamentes oppfatning av kropp og sjel. Bibelen fremholder kroppen som Guds skaperverk, mens gnostisismen ser det som et mål at ånden skal frigjøre seg fra kroppen.
Allerede tidlig på 100-tallet finner vi oppregninger av bøkene som regnes som ekte. Mest kjent er et håndskrift fra omkring år 180 (funnet av bibliotekaren Muratori 1740) med oppregning og en kommentar om at skriftene som regnes med må ha apostolisk opphav. Omkring år 400 er det alminnelig enighet om omfanget av Det nye testamente. Origines, som døde omkring år 254, delte våre nå kjente nytestamentlige skrifter i to klasser: De erkjente og de omdiskuterte. De omdiskuterte var Hebr, 2. Pet, 2. og 3. Joh, Jak og Jud.
De nytestamentlige skriftene kalles apostoliske, og for at et skrift skulle godkjennes, måtte det oppfylle tre krav. Det snakkes om ‘den nytestamentlige kanon’ (kanon = rettesnor, prinsipp).
1. Det skulle være apostolisk, enten ved at apostelen hadde skrevet det selv, eller gjennom en sekretær.
2. Det skulle være allment utbredt og oppfattet som apostolisk i menighetene.
3. Det skulle ha ren lære, altså stå i forhold til de andre apostoliske skriftene.
Apostlene hadde et særlig oppdrag i frelseshistorien. De løftene Jesus ga dem, har sammenheng med deres oppdrag. Vi må være varsomme i forkynnelsen så vi ikke bruker ethvert løfte fra Jesus til "dere" som et løfte til kristne til enhver tid. Da reduserer vi Det nye testamente til å bli et eksempel på hvordan Gud åpenbarer sin vilje, i stedet for at det skal få stå som et enestående evangelium.
Johannes 16,12-13 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme.
Dette løftet gjaldt apostlene frem til de nytestamentlige skrifter var skrevet.