Melsomvik-kirken 13. november 2008 kl 20.
Når vi skal åpne Bibelen og lese om hva den sier om seksuell adferd mellom to av samme kjønn, er det viktig for meg å være bevisst hvem jeg er, jeg som åpner Bibelen:
For det første vil jeg lese Bibelen som om det var jeg selv som var usikker på mine seksuelle følelser. Hvordan leser jeg Bibelen hvis jeg føler meg mer tiltrukket av menn enn av kvinner? Hvordan leser jeg Bibelen hvis jeg kjenner at det er en mann som tiltrekker meg spesielt?
For det andre vil jeg lese Bibelen som om vår egen datter kom til oss og fortalte at hun hadde funnet en kvinne hun ville dele livet sammen med. Nå ville hun komme og presentere henne for oss, og hun ville overnatte hos oss sammen med sin kjæreste. Eller om vår egen sønn kom til oss og fortalte at han hadde funnet en mann han ville dele livet sammen med. Nå ville han presentere ham for oss, og overnatte hos oss sammen med sin kjæreste.
Det er gode grunner til at jeg vil åpne Bibelen med slike tanker og følelser: Jeg har opplevd at gode kolleger har endret forståelse av Guds vilje når de har opplevd å få spørsmålet presentert midt i sin egen familie. Det vi leser og forstår av Bibelen må tåle møte med livets realiteter. Ellers er ikke bibellesningen vår troverdig!
Når vi skal åpne Bibelen og lese om hva den sier om seksuell adferd mellom to av samme kjønn, er det viktig for meg å være bevisst på hva jeg venter av Bibelen:
Hva så når jeg leser 3 Mos 20,13?
Når en mann har omgang med en annen mann slik som en har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø; det hviler blodskyld på dem.
3
Mos 18,22 Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det
er en styggedom.
Betyr dette at menigheten er forpliktet til å straffe homoseksuell adferd med døden? Ja, dette spørsmålet må vi kunne svare på, hvis vi mener at Den hellige Skrift er eneste norm for lære og forkynnelse, og eneste norm for vår kirkes tro og liv.
Svaret på dette spørsmålet ligger rett foran nesen på oss: Vår Bibel består av et gammelt testamente og et nytt testamente. Både i bibelens tid og i vår tid er det slik at når et nytt testamente skrives, settes det forrige testamentet ut av kraft.
Da Jesus innstiftet nattverden, står det: Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: "Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere." Luk 22,20. Den gamle pakt var Guds pakt med jødefolket, som ble inngått med hvert nytt slektsledd ved at guttebarna ble omskåret. I Det nye testamente taler Gud om en ny pakt, som avløser den gamle. I Hebreerbrevet leser vi: "Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Men det som holder på å bli gammelt og foreldet, vil snart være borte." Hebr 8,13. Og enda tydeligere blir det i det 9. kapittel (vers 1 og 10-11): "Også den første pakt hadde sine forskrifter om gudstjeneste, og den hadde sin jordiske helligdom. Likesom reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter, som gjelder inntil den tid da alt skulle settes i den rette skikk. Men Kristus er kommet som øversteprest for de goder vi nå har."
Dette betyr at renhetsforskriftene i Det gamle testamente ikke gjelder i Det nye testamente. Vi er ikke forpliktet til å bruke dødsstraff mot dem som utfører homoseksuelle handlinger.
Det ligger en forskjell inne i selve Bibelen, en forskjell mellom den gamle pakt og den nye pakt, mellom Det gamle testamente og Det nye testamente. Vi som hører Jesus til, er medlemmer av den nye pakt, og vi må ikke lese Det gamle testamente som om Jesus ikke hadde kommet og gitt oss den nye pakt i sitt blod, som er utøst for oss.
Vi må altså spørre: Hva står det om homoseksuelle handlinger i Jesu forskrifter for oss? Hva er Det nye testamentes veiledning for oss, når vi opplever tiltrekning til en av det samme kjønn?
Eller er det sånn at Det nye testamente betyr syndenes forlatelse - punktum? Er det slik at jødene hadde forskrifter i den gamle pakt, men vi som er i den nye pakt har bare kjærligheten som veiviser, og hvis vi bare vi handler i kjærlighet, så er det godt i Guds øyne?
Nei, Jesus sa noe annet: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Matt 28,19-20. I begynnelsen av Apostlenes gjerninger skriver Lukas om "den dagen Jesus ble tatt opp til himmelen. Da hadde han ved Den hellige ånd gitt sine befalinger til de apostler han hadde utvalgt," står det. Apg 1,1-2. Og han gav apostlene fullmakt og oppdrag: "Som Far har sendt meg, sender jeg dere." Joh 20,21. "Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg." Luk 10,16.
Når vi åpner Det nye testamente, åpner vi apostlenes ord, som de har talt og skrevet på Jesu oppdrag. Dette er Jesu vilje for sine disipler til alle tider! På mange områder merker vi at det er det samme som står i Det nye testamente og Det gamle testamente. Gud er jo den samme. Men det er forskrifter i den gamle pakt som er avløst i den nye pakt.
For det første ser vi at Jesus bekrefter ekteskapet, slik det har vært fra skapelsen av: Jesus sa: "Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: `Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.` Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille." Matt 19,4-6. Og Jesus fortsetter i vers 12: "Noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gitt avkall på kjønnsliv for himmelrikets skyld. La den som kan, ta dette til seg."
Så leser vi fra 1 Kor 6,9 og 1 Tim 1,10:
1 Kor 6,9-10 Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder, eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn, eller som lar seg ligge med, 10 verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.
1 Tim 1,8-11 Men vi vet at loven er god når vi bruker den rett, 9 og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere, og for dem som slår sin far og mor, for mordere, 10 dem som driver hor, menn som ligger med menn, dem som driver med menneskehandel, løgnere og dem som sverger falskt, og alt annet som strider mot den sunne lære. 11 Dette er i samsvar med evangeliet om herligheten hos Gud, den salige, det evangeliet som er betrodd meg.
Dette er altså adferd som er så grunnleggende mot Guds vilje, at de som holder på med slike ting ikke kan arve Guds rike. Evangeliet er at de som har drevet på med slike ting kan vende om fra sin ferd, få tilgivelse for sine synder, og ledes inn i et nytt liv til Guds ære. Men de som fortsetter å drive på med slike ting, snur seg bort fra veien til herligheten hos Gud!
I Romerbrevet har vi et lengre avsnitt om homoseksuelle handlinger både hos menn og kvinner:
Rom 1,18-28 Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv åpenbart det. 20 Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. 21 De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. 23 De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr. 24 Derfor overga Gud dem til urenhet, så de fulgte sitt hjertes lyster og vanæret kroppen sin med hverandre. 25 De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. 26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. 27 På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse. 28 De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.
Og kapitlet slutter slik:
Rom 1,32 De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø (3 Mos 20,13). Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.
Vi legger merke til at Moses og Paulus ikke bare omtaler homoseksuelle handlinger som noe galt og mot loven og noe de mener noe om, men de bruker kraftige og følelsesladete ord:
I Det gamle testamente: styggedom (3 Mos 20,13), avskyelig (3 Mos 18,22).
I Det nye testamente: urenhet, vanære, skammelige lidenskaper, og det som ikke sømmer seg (Rom 1,24-28).
I offentlig tale i Norge, har denne språkbruken vært dominerende helt fram til vår tid. Dannete mennesker skulle enten ikke snakke om slike ting, eller snakke om det som noe ekkelt, og med nedsettende ord og vendinger. Dette ble også underbygget av at Straffelovens paragraf 213 som fastsatte straff for homoseksuelle handlinger. Loven ble opphevet i 1972.
Fra midten av 1900-tallet begynte noen å ville gjøre det stuerent å snakke om homoseksuelle handlinger. Vi fikk "Forbundet av 1948" som nok i den første tiden vernet om sine medlemmers anonymitet, men etter hvert ble det mer og mer vanlig "å stå frem", og i dag ønsker mange å bli respektert som homofile.
Dermed er vi kulturelt sett
kommet på samme nivå som i nytestamentlig tid. Roma og Korint og Efesus var
hovedsteder for romersk og gresk kultur, og der var det stuerent å
skrive om homoseksuelle handlinger og homoseksuelle forhold. Paulus har skrevet
det vi leste til menighetene i nettopp disse byene. Paulus var en lærd mann og
en bereist mann, og han kjente kulturene godt. (Se
Bjørn Helge Sandvei, lærer i gresk på Menighetsfakultetet 1976-2008, i Luthersk
kirketidende 5/2000, 17/2005 og 1/2006.)
Hvordan skal vi forstå det vi leser i Det nye testamente om homoseksuelle handlinger? Ja, når vi leser disse bibelavsnittene, er det ikke lett å forstå noe annet enn at homoseksuelle handlinger er mot Guds vilje, og noe motbydelig i hans øyne.
Da Bispemøtets utvalg i 1977 (Hygen-utvalget) og i 1995 (Heiene-utvalget) leverte sine innstillinger om homofilispørsmålet, var det uenighet om tolkningen av sentrale ord i de avsnittene vi har lest fra Det nye testamente: menn som ligger med menn, eller som lar seg ligge med.
Det er klart at når ord kan tolkes og forstås forskjellig, så skal kirken være forsiktig med å si at det er bare den ene tolkningen og forståelsen av ordet som er riktig.
Men da Lærenemnda i 2006 avga sin uttalelse om "Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken" hadde teologene kommet til enighet: "De tre tekstene i Det nye testamente som direkte omtaler homoseksuelle handlinger … er i sin ordlyd klart avvisende. De språklige uklarheter som ennå måtte finnes, gir ikke grunnlag for noen annen konklusjon. I samsvar med jødiske tekster fra samme tid, representerer disse paulinske tekstene en forståelsesramme der differensieringen mellom mann og kvinne slik den er gitt i skapelsen, innebar at homoseksuelle handlinger og begjær var å forstå som brudd på Guds skapervilje, og som symptom på frafall og avgudsdyrkelse." (side 59) Dette var en felles konklusjon for hele lærenemnda, uten merknader eller protokolltilførsler fra noen av medlemmene.
Dette betyr at det ikke er uenighet om tolkning lenger. Men det er uenighet om autoritet: Hva betyr det for oss at apostelen Paulus skriver så tydelig og avvisende om homoseksuelle handlinger? I dette spørsmålet om autoritet delte altså Lærenemnda seg på midten.
En filosof jeg kjenner sier at når en teolog sier til menigheten at det og det i Det nye testamente må de ikke ta bokstavelig, da stiller denne teologen seg mellom menigheten og Bibelen, og menigheten har fått et nytt valg. Nå blir ikke valget å si ja eller nei til Det nye testamentes veiledning, men å velge hvilken teolog de skal høre på. (Dr. philos. Solveig Magnus Reindal) Da kan vi spørre med Paulus: "Er Kristus blitt delt?" Han skrev til korinterne:
Noen av dere sier: "Jeg holder meg til Paulus", mens andre sier "til Apollos", "til Kefas (Peter)" eller "til Kristus". Er da Kristus blitt delt? 1 Kor 1,12-13
Spørsmålet vårt handler nettopp om "Skriftforståelse og skriftbruk"! Hvilken autoritet har Det nye testamente? Det er ikke tvil om hva som står skrevet. Hvilken autoritet har apostlene?
Biskopen vår, Laila Riksåsen Dahl, sier at vi må prøve apostlenes ord på Jesus. (For eksempel i redegjørelsen "Derfor endret jeg syn" i flere aviser i slutten av januar 2006, der hun skriver: "Jesus Kristus er Skriftens sentrum; alt i Skriften må prøves på ham.") Men hvordan er det mulig å prøve apostlene på Jesus? Vi har ikke annen tilgang til Jesu ord enn ved apostlenes ord. Apostlene Peter og Johannes og Jakob og Judas (Jesu bror) og Paulus, de skrev sine brev først, og deretter ble evangeliene skrevet av apostlene direkte eller diktert av dem. Det nye testamente er resultatet av Jesu oppdrag til apostlene: "Som Far har sendt meg, sender jeg dere." Joh 20,21 "Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg." Luk 10,16.
Vi har ikke Jesusord utenom apostlenes ord som vi kan prøve apostlene på. Apostlenes ord er Jesu ord!
Jeg har nå lest avsnitt i Bibelen ut fra at dette er apostlenes overlevering av Jesu vilje for hans disipler, basert på at apostlene hadde sett hva Jesus gjorde, at de hadde hørt hans undervisning, og at de var utrustet med Den hellige ånd til å overlevere Jesu evangelium og gode vilje til oss gjennom Det nye testamente.
Det finnes også en annen måte å nærme seg bibeltekstene på. Det er å spørre hva disse ordene sa inn i samtiden den gang, og så se om det er ting i vår samtid som kan sammenlignes med hvordan det var da, og så vurdere om det er noe i disse ordene som kan overføres til vår tid, og vurdere hvordan dette kan gjøres.
Dette har mye for seg. Det har vært gjort mye for å formidle kunnskap om den bibelske samtid. Jeg tenker på bibelske atlas, arkeologiske funn, reiser til Bibelens land, til byene vi kjenner fra brevene og Johannes åpenbaring. Slik kunnskap gjør bibelordene levende for oss, og hjelper oss til å forstå at dette virkelig har skjedd.
Dette er en del av teologien som jeg vil kalle historisk-belysende teologisk arbeid. Men det er også noe som heter historisk-kritisk teologi. Den behøver ikke være så kritisk som den høres ut. Men noen retninger innenfor historisk-kritisk teologi står i fare for å danne seg ganske spesielle bilder av hvordan det var, - og så sier de at tiden den gang var så ulik vår, at vi ikke ukritisk kan overføre til vår tid alt som står i Bibelen. Jeg skal nevne et par eksempler på hvordan noen har laget seg bilder så fastlåste at de er som dogmer som ikke diskuteres. I praksis fungerer disse dogmene som gode grunner til ikke å ta Bibelen bokstavelig.
Ett etter ett av disse historiske dogmene er blitt punktert av forskere. Det virker som mange såkalt "historiske" argumenter er mer ønsketenkning enn profesjonell historieskrivning.
Hvordan leser jeg Bibelen hvis jeg føler meg mer tiltrukket av menn enn av kvinner?
Hvordan leser jeg Bibelen hvis jeg kjenner at det er én mann som tiltrekker meg spesielt?
Hvordan leser vi Bibelen hjemme hos oss, dersom vår egen datter eller sønn kommer til oss og forteller at de hadde funnet en av samme kjønn å dele livet sammen med, så nå ønsker hun eller han å presentere kjæresten for oss, og overnatte hos oss sammen med kjæresten?
Slik er vi blitt enige om å gjøre det i vårt hjem. Vi vil gjerne snakke med andre, om dette er en klok og god og riktig måte å takle situasjonen på.