Åndens frukt og gaver - Frimodighet og medansvar

Tale i Granly kirke, Eik ved Harald Kaasa Hammer 15. november 2008

 

Det er litt spesielt for meg å bli invitert av Arne Christian Grytnes til komme hit og tale om tjenesten og tjenesteoppgaver. Jeg har i mange sammenhenger fortalt om en kveld for 16-17 år siden, da Arne Christian ba meg komme og tale til gruppeledere i DELK. Da jeg gikk rundt og hilste på gruppelederne, sa de en etter en: "Jeg heter … og jeg har fått i oppgave å lede en gruppe for tenåringer." Det var omtrent som å være i KameratKlubben. Der lærer medlemmene å presentere seg slik: "Jeg heter Leif, og jeg er alkoholiker!" Det er greit å si fra med en gang!

Men hjemme hos Arne Christian sa en etter en: "Jeg heter Anne og har fått i oppgave å lede en gruppe for barn." Det gjorde et sterkt inntrykk på meg at alle presenterte seg med omtrent de samme ordene. "Jeg har fått i oppgave å…" Jeg ble helt rørt, og har fortalt om dere i mange sammenhenger.

            Og i dag spør jeg: Kan jeg ha noe å lære bort om dette til menigheten deres? Ja, Arne Christian mener tydeligvis det, og jeg mottok sterke inntrykk sist han spurte meg, så her er jeg, der er dere!

 

Jeg har et annet sterkt minne, som jeg vil dele med dere. Jeg var på møte i et hjem i studietiden, det var en kveld med arbeidere i Nordstrand menighet. En av gjestene var min lærer i dogmatikk, professor Leiv Aalen, og han skulle si noen ord til avslutning. Leiv Aalen var Professor med stor P, og jeg må innrømme at jeg lurte på hva han kunne ha å bringe til det praktiske menighetsarbeidet vi hadde snakket om. Så leste han Jesu fortelling om talentene: Om en som fikk fem talenter, og en fikk to og en fikk en talent, etter det hver enkelt hadde evne til. De skulle forvalte disse pengesummene mens deres Herre reiste utenlands. Da han kom tilbake og skulle motta oppgjør for deres forvaltning, hadde de som hadde fått fem og to talenter, forvaltet dem til beste for Herren sin, mens det var den som hadde bare fått bare en talent, som gravde den ned i jorda. Og professoren sa at det ofte er den som har fått minst som er mest fristet til å grave talenten ned, og ikke la det bli noe av forvaltningen, han har jo så lite i forhold til de andre. Professoren satte mange tanker i sving.

 

I Teie menighetsråd har vi satt opp noen satsingsområder, og ett av dem lyder slik: "Å hjelpe alle til å finne sin tjenesteoppgave, og ta vare på den." - Formuleringen er inspirert av kvelden hos Hans Christian. Tanken er at hver kristen skal vite hva som er deres tjenesteoppgave nummer en, slik at alle kan si: "Jeg har fått i oppgave av menigheten å…"

Én måte å ta vare på den oppgaven på, er å svare slik, når du blir spurt om å sitte i arrangementskomiteen: "Jeg har fått i oppgave av menigheten å hjelpe til i søndagsskolen. Hvis jeg også skal være i arrangementskomiteen, vil jeg ikke ha den ro jeg trenger til å forberede meg til søndagsskolesamlingene. Men det høres interessant ut, så hvis menigheten vil løse meg fra oppgavene i søndagsskolen, så kan det være greit å gjøre noe annet en stund."

Hører du hvordan det gir frihet å ha en oppgave som du vet er din?

Herrens kirke

Når vi kaller oss en kirke, så betyr det at vi hører Herren til, og at fellesskapet i menigheten er Herrens eiendom. Kyriaké på gresk betyr det som hører Herren til, kyriaké ð kirke. Da må vi også oppføre oss som om Herren er her, og vi er hans, at menigheten først og fremst er hans menighet, og vi må tro at han steller med oss slik vi har lært ham å kjenne i Det nye testamente. Vi har ikke 2000 års avstand til Jesus. Vi må ikke tenke oss tilbake til nytestamentlig tid for å få kontakt med ham. Akkurat nå sitter han ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, og leder sin menighet, også her på Eik.

Dessuten har han vært med å skape hver enkelt av oss, og kjenner mer enn godt nok hva hver enkelt har evne til, for det er jo han som har satt oss sammen og gitt oss disse evnene. Vi kan ikke fortelle ham noe han ikke vet fra før! "Du visste alt om meg før du meg kalla, og gav meg plass ved nådens rike bord!" (Norsk salmebok 453 Kor stort min Gud)

            Menigheten er ikke vår oppfinnelse, selv om vi ofte oppfører oss slik! Ofte må vi i ettertid se at Ånden kan gjøre sitt arbeid også når vi tror at vi drar hele lasset. Det kom ut en bok med en meget talende tittel for noen år siden: "Nå ser jeg at Gud har ledet". Vi ser det ofte etterpå. Slik Bjørnson skrev i fedrelandsangen vår: "Alt hva fedrene har strevet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett!"

Ånden bygger menigheten med omtanke

Ånden ikke er så passiv som vi kanskje ofte føler på. Han driver på og bygger menigheten vår. La oss prøve å få øye på hva han gjør her hos oss. La oss lese mer om dette:

Den Hellige Ånd deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han vil. 1 Kor 12,11

Nåden er gitt hver enkelt av oss alt etter som Kristi gave blir tilmålt. Ef 4,7

Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham. Rom 12,3

… alt etter den oppgave som er tilmålt hver enkelt del. Ef 4,16

 

Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til gagn: å forkynne visdom, å meddele kunnskap, én får en særskilt trosgave, en annen får den nådegave å helbrede, å gjøre mektige gjerninger, å tale profetisk, å bedømme åndsåpenbaringer, ulike slag av tungetale, tydning av tungetale. 1 Kor 12,7-11

Fra Kristus kommer hele legemets vekst; det sammenføyes og holdes sammen av hvert støttende bånd, alt etter den oppgave som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser legemet og blir bygd opp i kjærlighet. Ef 4,16

Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. 1 Pet 4,10

Hva er en nådegave?

Først en enkel definisjon:

En nådegave er en gave som Gud har sendt med deg til menigheten.

 

Christian Schwarz som startet arbeidet med naturlig menighetsutvikling har sagt det litt mer nøyaktig. Det som er interessant med hans definisjon, er at han har prøvd den ut i samtale med ledere i mange kirkesamfunn, og både lutheranere og pinsevenner og katolikker er med på denne definisjonen:

En nådegave er en særskilt evne som Den Hellige Ånd gir - av Guds nåde - til ethvert lem på Kristi legeme, og som må settes inn i arbeidet med å bygge opp menigheten.

 

Jeg tror det er mulig å si dette så enkelt som jeg gjorde i sted:

En nådegave er en gave som Gud har sendt med deg til menigheten.

 

legemegaveLa meg vise det med den gaven som jeg har fått med meg. Utenpå står det en merkelapp: Kjære Harald! Ta denne gaven med til menigheten! Hilsen Den hellige ånd.

Når jeg åpner gaven, ser jeg at det er en Bibel. Det er ikke alltid at gavene fra Den hellige ånd har klar instruksjon om hvordan gavene skal brukes. Men i pakken som jeg har fått med meg, ligger det en instruksjon:

Kjære Harald! Du skal åpne Bibelen på menighetens fang! Hilsen Den hellige ånd

 

Er det noen som har fått med seg en gave i dag?

(Opptrinn med menighetslemmer som har fått gaver på forhånd.)

 

Åndens frukt og Åndens gaver

Nå har jeg snakket om de gaver Ånden deler ut. Han deler ut sine gaver med omtanke for hver enkelt av oss, og med omtanke for den menigheten vi tilhører.

 

gaver fruktDet kan være fruktbart å skjelne mellom Åndens gaver og Åndens frukt. Åndens frukt er de gode egenskaper som vokser frem innenfra og preger vår adferd. Åndens gaver er Jesu evner som han deler ut til hver enkelt, etter grundig vurdering og plan. Den hellige ånd vil omskape oss etter Jesu modell, og deler ut av Jesu personlighet og evner.

Frukt er noe som kommer ut av et tre, noe som kommer innenfra. Gaver er noe som kommer utenfra, som henges på treet.

 

Det er noen mennesker som står litt på avstand og lurer på om de tør å bli kristne. De lurer på om de kommer til å bli sære. Da er det fint å lese hva som er Åndens tydelige program for den som blir kristen. Jeg tror vi alle skulle ønske at følgende egenskaper var dem vi var mest kjent for:

 (Åndens frukt er) kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet og selvbeherskelse. Gal 5,22-23

 

Dette er Jesu personlighetstrekk. Og jeg tror alle skulle ønske seg slike personlighetstrekk, både hos dem de omgås hver dag, og hos seg selv.

            Ånden ønsker å skape og fremelske Jesu personlighet i oss. Disse gode personlighetstrekkene er Åndens frukt i våre liv, egenskaper som han planter i oss, egenskaper som vokser frem innenfra og etter hvert preger vår adferd. Det er dette som kalles helliggjørelse: at Ånden preger Jesu personlighet inn i oss, så Jesus vinner skikkelse i oss.

Hvordan kan vi bli klar over Åndens gaver og Åndens frukt i våre liv?

- Ja, skal vi nå være klar over Åndens frukt og Åndens gaver? Er det ikke best å ikke vite om denne utrustningen? Er det ikke fare for at vi blir selvopptatte og høye på pæra?

 

Paulus utfordrer oss til å strebe etter de høyeste nådegaver,

Streb etter de største nådegavene! 1 Kor 12,31

 

Og han skriver:

Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? 2 Kor 13,5

 

Det er ett godt botemiddel mot selvgodhet og overlegenhet, og det er å ta på alvor at Åndens gaver ikke er privat utrustning men menighetsutrustning!

Ingen kan bli god alene! Den som forsøker, blir snart selvgod!

Ingen kan bli hellig alene! Det er et fellesprosjekt i menigheten!

Den som forsøker å bli hellig alene, blir snart skinnhellig!

Vi må gi hverandre frimodighet

Vi kan se etter spor av Jesus hos hverandre, og hjelpe frem både Jesu personlighet og hans evner i menigheten, slik at menigheten virkelig kan være Jesu legeme midt i denne verden!

 

La meg nevne et eksempel fra Det gamle testamente: Jakob hadde oppført seg lumpent overfor Esau, og var redd for å møte ham, men så møtte han velvilje hos sin bror, og sa:

Da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt;
så vennlig var du mot meg. 1 Mos 33,10

 

Jakob så spor av Gud i Esau, og han sa det til ham!

 

Vi kan se etter spor av Jesus hos hverandre.

 

La meg nevne et par eksempler på hvordan Jesu egenskaper kan komme til syne blant oss.

 

Det ligger befrielse i å bli klar over sin nådegave og sin tjeneste. Da kan jeg prioritere den oppgaven, og vite hva jeg skal svare, når jeg blir spurt om noe, og kjenner at jeg egentlig skal si nei, men så er jeg for feig eller svak til å si nei. Det er jo lettere å si ja enn å si nei.

            Når en leder i menigheten spør om du kan ta på deg en oppgave, skal du be om å få tenke over det et par dager. Og hvis du ikke tror at det er veien videre for deg, kan du svare at du tror Gud vil at du skal prioritere den tjenesten du har.

Plan- og prosjektorientering eller ressursorientering?

Denne måten å tenke på om tjenester i menigheten må gjøre noe med hvordan menigheten ledes. For å si det ganske enkelt: Det er to måter å tenke ledelse på i menigheten:

Enten sitter menighetsråd og eldsteråd og ruger ut gode ideer, og så spør de folk om de vil gjøre det ledelsen har funnet ut. Etter hvert blir det slitsomt for ledelsen å spørre og spørre, og menigheten blir sliten av alle spørsmålene.

Den andre måten å lede på er å finne ut hva den enkelte er utrustet med, og hvordan den utrustningen kan brukes i menigheten.

Da blir menigheten bygd opp nedenfra av nådegaver, i stedet for å bli styrt ovenfra av gode planleggere som klekker ut gode prosjekter.

Vi kan ikke si at det bare er enten/eller. Vi trenger ledere i menigheten. Og noen trenger ledernes hjelp til å finne sin tjeneste. Men det er godt om lederne først og fremst fokuserer på å utruste menigheten til tjeneste. Og så å lytte seg frem til den enkeltes nådegaver, og så ser sin oppgave i å hjelpe frem nådegavene og knytte gavene sammen, slik at alle de lokale nådegavene til sammen blir Jesu legeme på i vårt lokalmiljø.

Hvis ledelsen arbeider slik, er det større sjanse for at menighetens Herre får profilere menigheten etter sin vilje!

 

Hvis det er planer som er vanskelig å få gjennomført, og det blir umulig å få engasjerte frivillige, da kan det være et hint fra menighetens Herre. Kanskje han ikke er like engasjert av dette tiltaket som menighetsrådet er.

Nådegavetest i Teie menighet

I vår menighet har de tre siste menighetsrådene gjennomført en nådegavetest, for å øve inn denne måten å tenke menighet på. På et møte ble det spørsmål om å ta på seg en oppgave, og ingen meldte seg. Så gikk runden rundt bordet, fra den ene til den andre. Er det noen som kjenner seg igjen i situasjonen? Så kom turen til Ruth Elisabeth Røed, og svaret hennes skal jeg aldri glemme: "Etter nådegavetesten er det klart for meg at akkurat den oppgaven skal ikke jeg ta på meg!"

Et ønske for DELK-menigheten på Eik:

Jeg ønsker for hver av dere at dere får frimodighet til å presentere dere slik: "Jeg heter Anne, og jeg har fått i oppgave å gjøre i stand kirkerommet og pynte foran gudstjenesten."