HKH: Andakt under barnehagegudstjenesten i Teie kirke
torsdag 10. september 1998 kl 11.00

 

Elisabeth:             Elisabeth Tolleifsen

Harald og Arve:  Harald Kaasa Hammer

 

Det er ikke nødvendig å kunne replikkene utenat. Manuskriptet ligger på lesepulten.

 

Det ligger en stor Bibel på lesepulten.

 

Elisabeth og Harald står ved lesepulten. Elisabeth står på Haralds venstre side.

Harald har dukken Arve på høyre arm. Elisabeth passer på å se mot Arve og ikke mot Harald.

 

Harald:       (Til barna:) Hvem har skapt alle blomstene? Hva vet dere om det?
Tror dere at Gud var stolt av blomstene?
Likte han å se på det han hadde skapt? --
Hvis jeg hadde klart å skape en blomst, da ville jeg løpt rundt og sagt: Kom å se hva jeg har klart! Er den ikke fin?
Hvem har skapt deg og meg, da? Hva vet dere om det? --
Tror dere Gud er stolt av å ha skapt oss?
Tror dere at han liker å se på oss? --
Jeg har med meg en dukke som heter Arve og han er larve.
- Sånn ser han ut.
Og så har Elisabeth lyst til å prate med ham. Men han er litt sjenert.

Elisabeth:   Hei, Arve. Jeg har så lyst til å prate med deg.

Arve:          Jeg vet ikke om jeg tør å snakke med deg?

Elisabeth:   Hvorfor ikke det da?

Arve:          Jeg vet ikke om du er ærlig.

Elisabeth:   Da får du prøve meg, da vel.

Arve:          Flott! Svar nå helt ærlig: Synes du at jeg er den peneste du har sett?

Elisabeth:   Eeeeee.

Arve:          Der kan du se! Det er ikke så lett å være ærlig.

Elisabeth:   Jeg synes ikke du er den peneste jeg har sett. Men jeg har lyst til å bli kjent med deg.

Arve:          Det var fint sagt. Men er du helt sikker på det? Har du sett sånne som meg før?

Elisabeth:   Ja, jeg har nok det. Jeg har noen sånne hjemme i hagen min. Og de spiser opp kålhodene mine. Og det er jeg ikke glad for.

Arve:          Der var du ærlig en gang til. Men jeg vet om en til som har lyst til å bli kjent med meg, selv om jeg av og til gjør ting som han ikke er så glad for.

Elisabeth:   Så fint da! Hva heter han?

Arve:          Jeg vet ikke helt hva han heter. Men det er han som har skapt meg.

Elisabeth:   Er det Gud du mener?

Arve:          Ja, det er det. Du, Elisabeth, hva tror du Gud tenkte da han skapte meg akkurat sånn som jeg ser ut.

Elisabeth:   (Smiler.) Jeg tror han må ha tenkt på noe veldig lurt.

Arve:          Visste du at det står om meg i Bibelen?

Elisabeth:   Nei, nå tuller du!

Arve:          Det gjør jeg vel ikke! Ta og bla opp helt foran i Bibelen, så skal du se. Midt på side 1 står det om meg. Nemlig.

Elisabeth:   Ja, nå husker jeg det. Jeg tror jeg har det her. (1 Mos 1,25 og 30)

“Gud skapte alle slags ville dyr og alle slags husdyr og krypet på marken av alle slag. Og Gud så at det var godt.”

Arve:          Hørte du det! “Gud skapte krypet på marken.” Det er meg! “Og Gud så at det var godt!” Han likte å se på meg. Det tenker jeg ofte på når jeg kjenner meg liten og stygg og skitten. Gud likte å se på krypet på marken.
Du, Elisabeth! Har du det sånn av og til, at du skulle ønske at du var litt penere?

Elisabeth:   Ja, jeg skulle nok ønske det.

Arve:          Da synes jeg du skal lese om deg også. Det står jo om deg der også!

Elisabeth:   Ja, det står litt etterpå her. (Ser ned i Bibelen)

Arve:          Ja, det er klart at det står etterpå. Gud skapte sånne som meg før han skapte sånne som deg. Det er jeg stolt av!

Elisabeth:   Nå skal du høre hva som står om sånne som meg: (1 Mos 1,27 og 31)

“Og Gud skapte mennesket, til mann og kvinne skapte han dem. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.”

Arve:          Der kan du se! Det synes jeg du skal tenke på når du ønsker at du hadde vært penere. Gud liker å se på deg, for han har laget deg, og han er stolt av deg!
- Men Elisabeth, du må lese det om presangen min også!

Elisabeth:   Ja, her står det om presangen din: 1 Mos 1,30

Og Gud sa: “Til alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, gir jeg alle grønne planter til føde."

Arve:          “Alle grønne planter!” Det er litt av en presang! Nå har jeg ikke tid å snakke med deg lenger. For nå må jeg ut til presangen min.

Elisabeth:   Men du, Arve. Kan du ikke spare kålhodene mine, da?

Arve:          Jeg skal tenke på det. Siden Gud er så stolt av deg, så skal jeg tenke på det.

Elisabeth:   Ha det bra, Arve. Vi sees!

Arve:          Ja, det gjør vi. Ha det!