«De første kapitlene i Bibelen»

3. peiskveld

Kveldens tema: Evas og Adams fristelser og fall og unnskyldninger

Harald Kaasa Hammer – Peiskveld i Teie kirke 6. januar 2015

 

1. Repetisjon og presentasjon av kveldens tema

Vi konsentrerer oss denne våren om de første fire kapitlene i Bibelen.

På peiskveldene i januar og februar har vi lest de to skapelsesberetningene i kapittel 1 og 2.

Den første skapelsesberetningen handler om våre livsbetingelser: Lys, tid, vann, grønne vekster, dyreliv, hverandre og hvile. Vi regner at denne beretningen er skrevet ned på 500-tallet før Kristus. Jødefolket var i eksil i Babylon og var sterkt presset av babylonske horoskoper, stjernetro og skjebnetro. Første skapelsesberetnings budskap er at stjernene er satt der til å lyse, ikke til å bestemme. Menneskene er skapt i Guds bilde til mann og kvinne, og vi er satt til å bestemme i skaperverket. Vi skal ikke la oss bestemme, verken av stjernene eller naturen.

Den andre skapelsesberetningen er antagelig skrevet ned omkring år 1000 før Kristus, på Davids og Salomos tid. Vi kjenner igjen freden og tonen i Salomos ordspråk. Herren Gud former mennesket av jordens muld og blåser livspust inn i dets nese, og mennesket blir til en levende sjel. Gud planter en hage og setter mennesket til å dyrke og passe hagen. Mennesket får lov å gi dyrene navn, og får slik bestemme dyrenes egenskaper og kvaliteter. Gud skaper kvinnen, og ordner ekteskapet: «Mannen skal forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.» 1 Mos 2,24

Den andre skapelsesfortellingen går over i syndefallsberetningen, som er kveldens tema: Evas og Adams fristelser og fall og unnskyldninger.

Eva og Adam leverer de tre klassiske unnskyldningene som mennesker har brukt til alle tider. Den første: «Det er noe djevelskap! Det er djevelens skyld! Det er Satan som er skyld i all elendighet i verden!» Den andre unnskyldningen er å skylde på andre: «Det var ikke min skyld! Det var hun som ga meg av treet!» Den tredje unnskyldningen er å skylde på Gud: «Kvinnen som DU ga meg! Hvis Gud hadde vært rettferdig og allmektig, så kunne han ha stoppet og forhindret alt det vonde i verden!» Har du hørt det før? Har du brukt disse unnskyldningene selv?

Å unnskylde seg er svært ofte å løpe fra ansvaret. Gud ga mennesket ansvar og satte oss til å forvalte og ta herredømme i skaperverket. Å unnskylde seg i stedet for å ta ansvar, er å stige ned fra den plass Gud har gitt oss. Vi gjør oss til stakkarer som er prisgitt krefter vi ikke har herredømme over.

 

2. En kamp for å få tak i budskapet i urhistorien

Med denne innledningen har jeg ønsket å understreke at dette er vår historie. Dette er menneskenes urhistorie, som forteller helt grunnleggende sannheter om menneskelivet. Men i vår tid er disse delene av Bibelens budskap på mange måter skjult av et teppe som heter «VANSKELIG».

 

Det er mye som kan være vanskelig å få til å stemme i det vi leser i begynnelsen av Bibelen. Men jeg kjenner det viktig å flytte grensen mellom det som er vanskelig å få til å stemme, og det som er budskapene i disse kapitlene.

 

Jeg er født rett etter krigen, og vokste opp i en tid med mange entrepenører som ville bygge landet opp igjen i sitt bilde, med helt andre autoriteter enn Bibelen, alt fra Einar Gerhardsen til Torbjørn Egner. Norge har hatt en fantastisk oppbygningstid frem til dagens velferdssamfunn og kulturåpenhet. Men Bibelen har på mange måter vært en ikke-sak, eller så full av urimeligheter at det ikke har vært noen grunn til å tro på den.

Jeg var konfirmant i 1960. Hvis noen på den tiden hadde spurt et konfirmantkull hva som gjorde det vanskelig å tro, ville svarene komme som perler på en snor: «Vi kan ikke tro at verden ble skapt på seks dager, eller at en slange kan snakke til Eva. Ingen kan vel tro på jomfrufødselen eller at Jesus gikk på vannet, for ikke å snakke om Jesu oppstandelse!»

            I 1981 ble jeg selv konfirmantlærer, og stilte det samme spørsmålet: Hva gjør det vanskelig å tro? Og da var det et helt annet svar som dominerte: «Jeg er redd for hva de andre vil si hvis jeg blir en kristen.»

I dag vil ikke barnebarna mine løfte på øyelokket en gang når vi leser at en slange snakker til Eva. I en lærebok for videregående skole som kom ut i 1997 står det «For ikke så altfor mange år siden var det store debatter om religiøs tro og moderne naturvitenskap. Hovedspørsmålet var om tro og vitenskap egentlig sto i strid med hverandre. … svært få ser noen nytte i å drøfte dette spørsmålet i dag.» (Sidsel Øyestad Grande og Jan Fredrik Myklebust: LOGOS, J. W. Cappelens forlag 1997, side11-12)

 

I min oppvekst ble alle budskapene i Bibelens første kapitler stoppet av ett spørsmål: «Du tror vel ikke at verden ble skapt på seks dager?!» Dette satte en effektiv stopper for å oppfatte noe budskap i disse kapitlene i det hele tatt!

 

La meg ta en sammenligning: Hvor mange har hørt på NRK og værmeldingen i dag? … Men vet dere ikke at NRK farer med løgn og bedrag hver eneste dag? Det første jeg hørte på radioen i dag tidlig var: «Sola har stått opp!» Det er jo blank løgn! Bak på Tønsbergs Blad er det en halv side med værvarsling hver dag. I dag står det for eksempel: «Soloppgang: 07:07  Sola ned: 17:53» Dette er et stort bedrag. Sånn skriver de mot bedre vitende! Alle med et minimum av skolegang vet at det ikke er sola som går opp og går ned! – Alle vet at sola ikke står opp om morgenen.

            Tenk deg om jeg skulle mase om løgn og bedrag hver gang noen skrudde på NRK eller snakket om værmeldingen. Jeg tror dere som er rundt meg hadde blitt ganske slitne. Til slutt hadde jeg kanskje oppnådd at dere ikke orket mer å høre på budskapene fra NRK og Meteorologisk institutt.

 

Men budskapene fra Meteorologisk institutt er viktige for oss likevel, selv om de farer med løgn og bedrag. Bedraget er i hvert fall synsbedrag, for alle kan jo se at sola går opp og at sola går ned!

 


Det er forskjell mellom å forstå en sak og å få noe til å stemme

Tom Rønningen sa noe tankevekkende på den første peiskvelden i denne serien: «Det er jo genialt at Bibelen forteller om skapelsen på en måte som mennesker til alle tider kan forstå!»

            Jeg ble litt overrasket da han sa det, og måtte tenke både en og to ganger over det. Og jeg tror han har rett. Det er lett å forstå det Bibelen forteller: «Da sa Gud: ‘Det skal bli lys!’ Og det ble lys.» Det kan alle forstå. Men en annen ting er om vi får det til å stemme! Det er to forskjellige ting. Jeg kan forstå den likefremme betydningen: «Da sa Gud: ‘Det skal bli lys!’ Og det ble lys.» Det er enkle og forståelige ord. Problemet er når jeg skal få det til å stemme med alle tanker jeg ellers har inne i hodet mitt.

            Mange skal ha meg til å stole på vitenskapen. Og det som stemmer med vitenskapen, det er liksom sant. Men hva når vitenskapen forandrer seg hele tiden? Da jeg vokste opp, mener jeg å huske at var verden skapt på seks millioner år. Nå er de kommet opp i 13,7 milliarder år.

 

BIG BANG skjedde for 13,7 milliarder år siden

 

Den første perioden av historien varte i en brøkdel av et sekund.

0,0…01 sekund – med 43 nuller før ett-tallet:

 

0,0000000000 0000000000 0000000000 0000000000 0001

 

Totalt varte Big bang i

0,000 0001 sekund

 

Bibelen beskriver denne delen av skapelsen som en hel dag

 

(Oscar Skarsaune: SKAPERKODEN, Avenir forlag, Oslo 2008, side 80f)

 

Vi skal om et øyeblikk lese fra tredje kapittel i 1 Mosebok. Midt i denne skjebnesvangre teksten står det et vers som er meget lett å forstå. Men mange har nok vanskelig for å få det til å stemme med alle tanker vi ellers har i hodet. Hør!

Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. 1 Mos 3,8

 

– Er det ikke vakkert? Mange er travelt opptatt med å fortelle meg at dette selvfølgelig er billedlig å forstå. Det kan godt være at de har rett. Jeg vet ikke. Men jeg lurer på hvorfor de så bombastisk erklærer at det selvsagt er billedlig å forstå, - metaforer som det heter på fint. Det kan godt være at de har rett. Men det kan jo hende at det betyr rett frem det som står der. Dette vet vi ikke! Tenk om skeptikerne en dag får høre at det knaser i grusen av lette trinn, og så får de høre hvordan Gud går og nynner for seg selv, der han vandrer omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Det blir litt av en overraskelse!!

 


I den stille, klare morgen, som når dagen travlest er,

og ved soleglad med kveldens milde vind,

i den tause midnattstime, og ved månens bleke skjær,

jeg vil lytte etter lyden av hans trinn.

Se, han kommer! Jesus kommer!

Fikentreet varsler sommer,

vår forløsningstime kommer!

Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn

870 (i N13) Ukjent engelsk forfatter og komponist,
oversatt av Henry Albert Tandberg 1928 (Han som skrev: Jeg er en seiler)

 

Vi leser 1 Mosebok kapittel 3, vers 1-13.

 

Forsakelsen

Urhistorien forteller noe grunnleggende om vår motstander djevelen.

Vi må ikke innbille oss at vi er dyktigere til å stå imot fristelser enn Eva og Adam var. Derfor bekjenner vi forsakelsen som lød ved vår dåp:

«Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen!»

 

Å forsake er et aktivt NEI. Å bekjenne troen er et aktivt JA.

 

Djevelen er fristeren

Den første rollen vi møter djevelen i, er som fristeren. Senere i Bibelen møter vi ham som anklageren. Diabolos er blitt til djevel på norsk. Det kommer av ordet diaballo som betyr å kaste noe inn i mellom, altså å baktale, å kaste skitt på noen, og å stikke kjepper i hjulene for noen.

 

Djevelen er gjenkjennelig allerede i sin første tilnærming til menneskene. (1 Mos 3,1-6) Han har fem kjennetegn og metoder:

 

1. Djevelen bruker list:

1 Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde skapt.

 

2. Djevelen sår tvil om Guds ord:

Slangen sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?»

Kjenner dere igjen tonen hos barn som ikke får lov til noe:
«Jeg får ikke lov til NOEN ting!»

 

3. Djevelen lyver med halve sannheter om konsekvensene,

4 Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! …

Dette var en halv sannhet. Adam og Eva døde ikke umiddelbart etter at de hadde brutt kontakten med sin Skaper, men døden og dommen venter oss alle.

(God propaganda inneholder ingen løgner som en kan bli tatt for, men den inneholder halve sannheter.)

 

 

4. Djevelen setter Gud i uheldig lys,

5 Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.»

Djevelen vil vise hvor urimelig Gud er. Gud vil jo ikke la oss få vite det han vet.

 

5. Djevelen får oss til å feste blikket på det forbudte.

6 Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet - et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste.

 

Djevelens spill

Djevelen baktaler Gud, han vil trekke deg med til steder der Guds handlinger ser ubegripelige ut, og han fyrer opp under enhver tvil og forargelse. Og når han først har fått tak i lillefingeren din, snur han rundt og viser deg alle dine nederlag og anklager deg til du drukner i fortvilelse.

 

Djevelen er en sjelefiende som vil flise opp mine bånd til Gud. Han sår tvil inn i min tro, løgn inn i min tillit, baktalelser inn i min takknemlighet, motvilje inn i min tjeneste, likegyldighet inn i min gudsfrykt, og han sår fristelser inn i min kjærlighet.

 

De tre grunnleggende unnskyldningene

Det er temmelig avslørende å se de umiddelbare konsekvenser av syndefallet i 1 Mos 3.

            Det første som viste seg var skammen. Mennesket som Gud hadde skapt til å herske over fugler og dyr og fisker, - mennesket som Gud hadde satt til å verne og dyrke haven, - mennesket som Gud ga den tillit å få bestemme dyrenes navn, - dette frie og taleføre mennesket gjemte seg for Gud.

            Det andre som skjedde, var at mennesket begynte å unnskylde seg. De tre grunnleggende unnskyldningene ble tatt i bruk med en gang: "Kvinnen fristet meg" - "Kvinnen som du gav meg" - "Slangen fristet meg". Vi bekrefter syndefallet hver gang vi trekker oss unna ansvaret og unnskylder oss.

 

1. «Kvinnen fristet meg!» sa Adam.

Og vi følger opp: «Jeg kunne ikke noe for det. Det var ikke min feil. Det var hun som sa... Han kom og... De sa at jeg måtte...»

Skyld ikke på andre! - La oss i stedet reise oss og ta ansvar! Det er fristerinnens ansvar at hun frister, og mitt ansvar at jeg gir etter. Jeg er også i stand til å friste andre, og har mitt ansvar for det.

 

2. «Kvinnen som du ga meg!» sa Adam.

Og vi følger opp: «Hvor er Gud der mennesker fritt driver overgrep og etnisk rensing?»

Skyld ikke på Gud! - La oss i stedet reise oss og ta ansvar! Det er mennesker som står for urettferdigheten. Dette er også vi troendes til, dersom vi vikler oss inn i urettferdighet! Dette må vi rydde opp i! Vi kan nok undres over at Gud ikke griper inn og stopper ondskapen, men ondskapen er vår, og hans verdensstyre ligger langt over vår forstand. (Jes 55,8-9)

 

3. «Slangen fristet meg!» sa Eva.

Og vi følger opp: «Det var djevelen som var løs under krigen. Landsvikerne var besatt. Det er fordervsmaktene som rår. Vi ble ridd av demoniske styresmakter.»

Skyld ikke på djevelen. - La oss i stedet reise oss og ta ansvar! Alt dette er også vi troendes til, hvis vi vikler oss inn i urettferdige strukturer! Dette må vi rydde opp i.

 

Å skylde på andre og på Gud og på djevelen er å løpe fra ansvaret.

Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Jak 1,13-14

 

Adam, hvor er du?

Gud ropte på Adam for å få ham frem i lyset, og for at Adam selv skulle sette ord på hva som var skjedd. Han hørte på mannens og kvinnens unnskyldninger, og så trakk han både mannen og kvinnen og slangen til ansvar. Det går en klar linje fra Guds første oppgjør med alle tre parter, mannen og kvinnen og fristeren, og frem til dommens dag hvor alle parter skal stå til ansvar, både djevelen og hver enkelt mann og kvinne.

 

Unnskyldninger på fristelsens tre

I vår kultur forer vi hverandre med slagord som avdramatiserer synden. For eksempel "Det er menneskelig å feile...". - Det er påfallende at fortsettelsen ikke tas med: "... men det er djevelsk å fortsette med det!" (Errare humanum est, sed diabolicum perseverare.)

 

Det er så lett å fore hverandre med unnskyldninger: «Ingen er fullkommen! Alt flyter! Det er så mange tolkninger! Det er så vanskelig! Jeg får det ikke til! Jeg kan ikke noe for det! Når ingen andre er glad i meg, så må jeg være det selv! Gud kan da ikke være så stiv på det! Det er ikke så farlig! Det er lov å prøve seg! Det bare ble sånn! Det bare er sånn! Alle andre gjør det! Jeg gjør meg ikke bedre enn jeg er! Pytt, pytt, en pølse i slaktetiden! Det du ikke vet, har du ikke vondt av! Har du lyst, har du lov! Litt må man da unne seg!»

            På fristelsens tre henger alle disse unnskyldningene, og tusen andre. Det er bare å strekke seg opp og hente dem ned. De andre bruker dem også. Så pynter vi på unnskyldningen med et smil, et skuldertrekk. Og så legger vi på litt vond samvittighet for sikkerhets skyld. Det er visst sånn at bare vi har litt vond samvittighet, kan vi visst tillate oss hva som helst!

 

«Du kan mislykkes mange ganger, men du er ikke mislykket før du begynner å skylde på andre.» Olaus Petri 1493-1552 – brakte reformasjonen til Sverige.

 

Neste gang skal vi lese om det foreløpige oppgjøret Gud har med slangen og mannen og kvinnen, og om hva Gud gjør for å begrense skadene av syndefallet, og om Kain som dreper Abel. Kain gir oss to måter å unngå Guds konfrontasjon med det vi har gjort, en løgn og et motspørsmål: «Jeg vet ikke!» og «Er jeg min brors vokter?»

Disse to måtene å lure seg unna på, har vært brukt til alle tider: en løgn og et motspørsmål: «Jeg vet ikke!» og «Er jeg min brors vokter?» Kain hadde nettopp slått Abel i hjel da han sa dette. For å lure seg unna svarte han først med en løgn: «Jeg vet ikke!» Og så stilte han et provoserende motspørsmål: «Er jeg min brors vokter?»

 

Vi fortsetter altså å lese urhistorien, historien med grunnleggende sannheter om vår tilværelse.

 

 

 

--------------------------

Tillegg:

Dietrich Bonhoeffer: Etterfølgelsen, 1937
– Utgitt i 2011 på Luther forlag med tittelen Lydighetens vei

«Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. Vår kamp i dag gjelder den dyre nåde. Billig nåde betyr nåde som tilbudsvare – tilgivelse, trøst og sakrament til spottpris. Det betyr nåde som et kirkens uuttømmelige forrådskammer hvor den øses ut med lettferdige hender, tankeløst og grenseløst – nåde uten pris og omkostning. Billig nåde betyr rettferdiggjørelse av synden og ikke av synderen.

Billig nåde er tilgivelse uten bot, dåp uten menighetstukt, nattverd uten bekjennelse av synd, absolusjon uten personlig skriftemål. Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, nåde uten kors, nåde uten den levende Jesus Kristus. Man ga forkynnelsen og sakramentene billig, man døpte, man konfirmerte, man tilsa et helt folk syndenes forlatelse, uspurt og betingelsesløst. Man ga det hellige til spottere og vantro, man øste ut nådestrømmer uten ende. Men kallet inn i Kristi strenge etterfølgelse ble sjelden hørt. Hvor ble det av den gamle kirkes dype innsikt som i dåpskatekumenatet så trofast våket over grensen mellom kirke og verden, våket over den dyre nåde? Hvor ble det av Luthers advarsler mot en forkynnelse av evangeliet som gjorde menneskene sikre i sitt gudløse liv?

Nåden er dyr fordi den kaller til etterfølgelse, nåde er den fordi den kaller inn i Jesu Kristi etterfølgelse. Dyr er den fordi den koster mennesket livet, nåde er den fordi den skjenker ham livet. Dyr er den fordi den fordømmer synden, nåde fordi den rettferdiggjør synderen. Dyr er nåden fremfor alt fordi den var dyr for Gud, fordi den kostet Gud hans Sønns liv – ”Dere er dyrt kjøpt” – og fordi intet kan være billig for oss som er dyrt for Gud. Nåde er den fremfor alt fordi Gud ikke aktet sin sønn for dyr for vårt liv, men ga ham hen for oss. Den dyre nåde er at Gud ble menneske.»