Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy - Tlf
950 08 961 – hkh180446@gmail.com
Bibelen starter med en fanfare, en jubelsang over skapelsen,
i syv vers. Og vi blir fra første stund kjent med en Gud som føler. Det
er ikke så lett for oss nordmenn å begripe, vi som har så mye filosofi og så
mange teorier med oss i bagasjen. Men i vår undring får vi et umiddelbart møte
med en Gud som vi kan kommunisere med! Gud har skaperglede, over naturen han
har skapt og menneskene, slik vi har skaperglede når vi har lagd noe fint:
1 Mos 1,31 Gud så på alt det han hadde gjort, og se,
det var overmåte godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.
Og på den syvende dag hvilte Gud. En Gud som trenger hvile,
lugger i våre filosofiske tankebaner. Men det går an å tro på ham!
Og så ordnes livet i naturen:
1 Mos 2,15 Herren Gud tok mannen og satte ham i Eden
til å dyrke og passe hagen.
Å dyrke - det er kulturoppdraget. Å passe - naturvern var
med fra første stund!
Underveis skjer det noe tankevekkende:
1 Mos 2,19 Herren Gud tok jord og formet alle dyrene
på marken og alle fuglene under himmelen, og han førte dem til mannen for å se
hva han ville kalle dem. Det navnet mannen gav hver levende skapning, det
skulle den ha.
Vi merker Guds avventende nyssgjerrighet.
Han kommer til mannen med alle de flotte dyrene og fuglene han har skapt. Og så
vil han at mannen skal sette navn på dem. Det er stor forskjell på å overøse
andre med gaver - så de ikke får tid til å ta imot - og det å overrekke en
gave. Da rekker vi gaven frem, og slipper ikke taket før vi kjenner at den
andre har tatt tak. Da blir gaven et kjærlighetsbånd mellom oss, mellom den som
overrekker og den som tar imot. Mannen får sette navn på gavene, og det navnet
han gir dem, det skal de ha. Slik fylles vi av avventende nyssgjerrighet
når vi gir et kjæledyr eller en dukke til et barn. De får lov å sette navn på
gaven selv. Og det navnet skal kjæledyret og dukken ha, samme hvor rart navnet
blir. Det handler om delaktighet og medansvar. De som har greie på hebraisk
tankegang, sier at å gi navn er å tildele egenskaper. Gud trakk mennesket med
inn i skapelsen!
Og så
skapte Gud kvinnen, og mannen brøt ut i jubelsang! (1 Mos 2,23)
Vi kjenner historien videre, hvordan mennesket flyktet fra
ansvar til unnskyldninger i syndefallet. Eva skyldte på djevelen: «Slangen
fristet meg.» Adam skyldte på Eva, - ja, på Gud selv: «Kvinnen - som du
gav meg - hun…» Det er de tre grunnunnskyldningene. Og vi hører ekkoet av disse
grunnunnskyldningene igjen i vår samtid, og dypt i hver vår personlighet: Vi
skylder på hverandre, på djevelen og på Gud selv - i stedet for å ta ansvar, i
stedet for å gå inn i skaperverket for å verne og dyrke frem både naturen og
våre medmennesker.
Det er mye undring og glede og fortvilelse både hos Gud og
mennesker i skapelsesberetningen og syndefallsberetningen. Da Guds egen Sønn
kom til jorden, var undringen der fra første stund, i juleevangeliet:
Luk 2,18-19 Alle som hørte på, undret seg over det
gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det.
Jesus viste at han var hjemme i skaperverket. Han
gikk stadig ut til øde steder for å be. Han tok disippelflokken med seg på
fjellet, og underviste dem i det vi kaller fjell-prekenen eller berg-prekenen. Han
tok med seg de nærmeste disiplene opp på et høyt fjell og viste dem den store
sammenhengen, hvem han egentlig var.
Dette
virker kanskje så selvsagt for oss. Vi legger kanskje ikke merke til om Jesus
er i byen eller på landet, i ørkenen eller på et fjell. Men vi skal ikke mer
enn vel 100 år tilbake i vår egen kultur før naturen var noe skummelt for folk,
og fjellet var skummelt. Det har skjedd en revolusjon i vårt folks naturfølelse
og naturopplevelse, noe som kommer til uttrykk i sterke bevegelser for naturvern
og naturopplevelser i landet vårt. Jesus var hjemme i naturen, og tok disiplene
med seg ut i naturen og opp på fjellet. Og der åpenbarte han de store
sammenhengene for dem. (Mark 1,35;
Mark 6,31; Matt 4,1; Matt 5,1; Matt 17,1-3)
Undring ble til tro, for dem som fulgte Jesus. Troen
gir en grunnleggende livsopplevelse. Troen åpner for de store sammenhengene.
Tiltroen og tilliten til Jesus åpner for kommunikasjon med vår Skaper. Slik kan
Skaperen også bli det han inderlig ønsker å bli. Skaperen ønsker å bli vår
himmelske Far. (Joh 1,12)
Gud er en Gud med følelser - for alt og alle han
skaper - slik vi har følelser for skaperverket og for våre medmennesker. Vi har
en Gud som elsker!
Joh 3,16 For så høyt har
Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som
tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.