Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

Søndag etter jul, 1. rekke

27. desember 1998 kl 11.00

Teie kirke

Inngangsord

Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Nå er vi i den stille juletiden. Den travle førjulstiden er forbi. Vi har tid og ro til å la budskapet synke.

 

Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderum.

Der samles mine tanker,

der har min lengsel hjemme,

der har min tro sin skatt.

 

Jeg håper denne gudstjenesten kan være et godt sted for akkurat dette:

Å samle tankene, å forankre lengselen, og feste troen til den skatten Gud har gitt.

 

Vi trenger å rydde plass til dette midt i julen. Gjør vi ikke det? - selv om julens sentrum ligger åpent for tankene og lengselen og troen?

 

La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder...

Preken

Rundt Jesusbarnet er det massevis av mennesker. Hver for seg speiler de en side av Jesusbarnet og hvem han er. Sakarja og Elisabeth og døperen Johannes, som bare var tre måneder, Josef, Maria, keiser Augustus i Rom, landshøvding Kvirinius i Syria, David, hyrdene, en engel og en himmelsk hærskare, Herodes, overprestene og de skriftlærde og vismennene fra Østerland. Hver for seg speiler de en side av Jesusbarnet og hvem han er.

            I dag skal vi se Jesus med to andre øyenpar: Simeon som bodde i Jerusalem og en profet som het Anna, Fanuels datter.

            Maria og Josef levde i forskriftene i den gamle pakt. De sørget for at Jesus ble omskåret etter åtte dager (Luk 2,21), som alle andre jødegutter. Etter enda 33 dager tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham frem for Herren (Luk 2,22).

Prekentekst

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kapittel fra vers 25:

Luk 2,25  I Jerusalem bodde det den gang en mann som hette Simeon; han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel. Den Hellige Ånd var over ham, 26  og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede. 27  Nå kom han til templet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikk var etter loven, 28  tok Simeon barnet i sine armer, priste Gud og sa: 29  Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har sagt. 30  Med egne øyne har jeg sett din frelse, 31  som du har beredt i alle folks påsyn, 32  et lys som blir til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel. 33  Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. 34  Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: "Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. 35  Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd." 36  Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var høyt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år 37  og hadde siden levd som enke, til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. 38  Nå kom også hun fram og lovpriste Gud; og hun talte om barnet til alle som ventet på frelse for Jerusalem.

Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.

Mellom den gamle og den nye pakt

I juletiden er vi på dørstokken mellom den gamle og den nye pakt. Gjennom to tusen år var forventningene bygget opp, - helt fra Abraham for første gang fikk løftet om at hans ætt skulle bli til et folk som skulle bringe velsignelser til alle andre folk på jorden, - og helt til Jesus kom som Herrens velsignelse for alle folkeslag, og misjonens tid kunne begynne.

De stille i landet

I samme kapittel som juleevangeliet får vi et nærbilde av to gamle. De tilhørte den lille resten av jødefolket som vi hører så ofte om i de gammeltestamentlige profetiene, og som Paulus skrev om i Romerbrevet:

Rom 9,27  Og Jesaja roper ut over Israel: Om Israel var så tallrikt som havets sand, skal bare en rest bli frelst. 11,5  På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud har valgt ut av nåde.

 

Det er et vakkert bilde som tegnes av disse to som “ventet på frelsen for Jerusalem”. I Salmenes bok finnes en helt spesiell beskrivelse av slike som Simeon og Anna Fanuels datter: “De stille i landet” (Salme 35,20). Er det ikke et vakkert uttrykk?! Midt i et folk som hadde mistet mål og forpliktelse, midt i et folk som lot uretten blomstre, fantes det noen rettskafne og gudfryktige, som ventet trofast på den tid Herren ville gi, i stedet for å ta skjeen i egen hånd og provosere frem en løsning før tiden. Legg merke til beskrivelsen av Simeon:

I Jerusalem bodde det den gang en mann som hette Simeon; han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel. Luk 2,25.

Rettskaffen

<> Syndfri

1. Johannes brev 1,7 Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. 8 Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.

Gudfryktig

- tar inn Gudsdimensjonen i alle avgjørelser

- redd for å rote til det Gud holder på med. (“Hvem har tatt...”)

Forklaringen til budene “Vi skal frykte og elske Gud så vi...”

Efeserne 4,2 Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.

Ventet på tiden

Livsmottoet for de stille i landet var: “Vent på Herren!”, “Bi på Herren!”.

Salme 37,7  Vær stille for Herren og vent på ham! Bli ikke brennende harm på den som har lykken med seg, på den som setter onde planer i verk!

Salme 37,34  Vent på Herren og følg hans vei! Han løfter deg opp, så du arver landet; du får se at de onde utryddes.

Salme 130,7  Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn, hos ham er full forløsning.

Ordsp 20,22  Si ikke: "Jeg vil gjengjelde ondt med ondt." Vent på Herren, så hjelper han deg.

Jesaja 28,16 Derfor, så sier Herren vår Gud: Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en velprøvd stein, en dyrebar, grunnfast hjørnestein. Den som tror, har ingen hast.

Jes 30,15  Så sa Herren Gud, Israels Hellige: “Hvis dere vender om og holder dere i ro, da skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.” Men dere ville ikke. 16  Dere sa: “Nei, med hester vil vi fare av sted,” — ja, dere skal visst få fare! “og med raske vogner vil vi kjøre.” — Ja, raske blir de som forfølger dere!

Stillhet og klage

Disse stille i landet, som ventet på Herren, - de levde tydeligvis ikke isolert fra omverdenen. De opplevde gnisninger og slitasje fra alle som ville provosere frem sine løsninger. De opplevde gnisninger og slitasje fra dem som vred og vrengte på sannheten, og ville gå snikveier for å nå sine politiske mål. Derfor preges salmen om de stille i landet av klage til Gud, klage over uretten og over alle som gjør livet surt for dem som vil vente på Herren. Og hør på denne klagen i Salme 35, og hvordan den har gitt ord til Simeon, når han endelig får se frelsen de har ventet på, med egne øyne:

Salme 35,17  Hvor lenge vil du se på, Herre? Berg mitt liv fra dem som herjer, det beste jeg har, fra løvene! 18  Jeg vil takke deg i den store forsamling og prise deg i den tallrike flokk. 19  La ikke svikefulle fiender få triumfere over meg! De som hater meg uten grunn, skal ikke blunke hånlig med øyet! 20  De skaper ikke fred med sin tale, men mot de stille i landet tenker de ut svikefulle ord. 21  De sperrer opp munnen imot meg, de roper hånsord og sier: "Vi har sett det med egne øyne!" 22  Du har sett det, Herre. Vær ikke taus, vær ikke langt borte fra meg, Herre! 23  Reis deg, våkn opp og skaff meg rett, min Gud og Herre, før min sak! 24  Døm meg i din rettferd, Herre, min Gud, la dem ikke triumfere over meg.

 

Det så mørkt ut for de stille i landet i mange hundre år. Det var som om alle de andre vant og hadde fremgang hele tiden. De hadde tiden på sin side, de kunne slå fakta i bordet mot alle som valgte den stille veien “Vi har sett det med egne øyne!”. Ikke rart at de stille i landet ble utålmodige, og ropte til Gud: “Reis deg, våkn opp og skaff meg rett, min Gud og Herre, før min sak!”.

            Og så, da Jesus var født, var det Simeons tur å si: “Jeg har sett det med egne øyne!”.

Hva har Simeon og Anna å si om barnet?

Anna talte om barnet til alle som ventet på frelse for Jerusalem

Verdens sentrum. Sentrifugalt og sentripetalt.

 

Til deg skal folkeslagene komme.

 

Jes 66,19 De skal forkynne min herlighet blant folkeslagene.

 

Matteus 23,37 Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.

 

Simeon kalte Jesus et lys til åpenbaring for hedningene (folkeslagene)

Apostelgjerningene 17,30 Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om.

Til ære for Israel

Johannes 4,22 Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.

Til fall og oppreisning for mange i Israel

Fra det store hallel

Salmenes bok 118,22 Den steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. 23 Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne.

1. Peters brev 2,6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. 7 Altså blir den til ære for dere som tror. Men for dem som ikke tror, er den stein bygningsmennene vraket, blitt til hjørnestein, 8 ja, en snublestein og en klippe til fall.

 

Man skulle tro at de som smykket seg med å være Guds utvalgte folk, skulle kjenne hans Sønn, straks de så ham.

Et tegn som blir motsagt

Johannes 12,37 Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham.

Johannes 11,45 Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. 46 Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. 53 Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen

<> hykleri

2. Peters brev 3,10 Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.

Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd

Hebreerne 4,12 For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer.

Johannes 19,25 Ved Jesu kors stod hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena.

Mange flokker og to flokker

Da Jesus stod fram i Israel, brakte han en forsmak på det som kommer etter den mellomperioden vi lever i, mellom Jesu første komme til frelse, og hans andre komme til dom og nyskapelse.

 

I vår tid, den mellomperioden vi lever i, er evangeliet på vei ut til stadig nye folkeslag, og til stadig nye generasjoner i vårt land. Så lenge vi er i denne mellomperioden er det mange flokker, men når Jesus kommer igjen, vil han skille oss i to flokker. I mellomtiden er det så mye vi ikke kan vite. Noen har tydelig tatt imot frelsen, de har bekjent sine synder for Gud, og tatt imot velsignelsen fra ham. Andre har hørt evangeliet, og har sagt nei, og bekjenner høyt og tydelig at de ikke vil høre tale om noen frelse. Noen sier ingenting men er litt med, og litt borte. Noen holder til i menigheten, men viser ingen ting av hva de tror og tenker. Andre er aldri å se i menigheten, men viser mange tegn på gudsfrykt.

 

I dette virvaret av flokker er det ikke lett å holde tunga rett i munnen. På den ene side kan vi fristes til å dele befolkningen i to flokker her og nå, og sette opp klare kjennetegn på hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Jesus advarte mot dette, og sammenlignet det med å luke ugress i en hveteåker.

 

På den annen side kan vi fristes til å skyve fra oss den sannhet at en dag skal det være bare to flokker. Og så gjemmer vi alt bort i en det-går-nok-bra-holdning, man-kan-ikke-vite-hva-som-bor-innerst-i-hjertet-holdning. I det ene tilfelle tar man dommens dag på forskudd, og i det andre tilfelle tåkelegger man dommens dag.

            I vekkelsestider er det vel størst fare for at mennesker som er på vei, støtes bort, - mens i vår tid er det vel større fare for at mennesker ikke blir hjulpet frem til en nødvendig avklaring i forhold til Jesus, fordi vi er for redde og feige til å utfordre noen.

 

I begge tilfelle har vi mistet troen på en underfull forandring! Vi trenger å la oss smitte av Paulus’ inderlige lengsel etter å se sine brødre frelst, og samtidig av hans varsomhet med å slå hånden av dem. Han gir dem ikke opp, selv om de med sin munn fornekter. Han vet jo at han selv en gang fornektet Kristus og forfulgte de kristne. Han var et levende bevis på at det går an å vende om.

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd

som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.