Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

Søndag etter jul, I. rekke

29. desember 1996 kl 11.00

Nøtterøy kirke

 

INNLEDNING TIL GUDSTJENESTEN

 

Romjulen er tiden for å ta julegavene i nærmere øyensyn. Det er berikende å se hva Jesus gjør med andre mennesker. I dag er det Simeon og Anna Fanuelsdatter vi skal møte i prekenteksten, og de to gamle gir oss de store perspektivene i juleevangeliet.

 

La oss bøye oss for den veldige Gud og bekjenne våre synder!

 

 

PREKEN

 

LUK 2,25  I Jerusalem bodde det den gang en mann som hette Simeon; han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel. Den Hellige Ånd var over ham, 26  og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede. 27  Nå kom han til templet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikk var etter loven, 28  tok Simeon barnet i sine armer, priste Gud og sa: 29  Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har sagt. 30  Med egne øyne har jeg sett din frelse, 31  som du har beredt i alle folks påsyn, 32  et lys som blir til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel. 33  Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. 34  Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: "Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. 35  Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd." 36  Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var høyt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år 37  og hadde siden levd som enke, til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. 38  Nå kom også hun fram og lovpriste Gud; og hun talte om barnet til alle som ventet på frelse for Jerusalem.

 

I juletiden er vi i vippepunktet mellom den gamle og den nye pakt. Gjennom to tusen år ble forventningene bygget opp, helt fra Abraham for første gang fikk løftet om at hans ætt skulle bli til et folk som skulle bringe velsignelser til alle andre folk på jorden. Det er Guds plan og vilje med jødefolket. Herren har dannet og utvalgt dette folket for å bringe Guds velsignelser til alle andre folkeslag. Så lenge dette ikke er jødefolkets drøm og ønske, er de ikke i sitt rette element. I den grad vi i dag taler om jødefolket som Guds utvalgte folk, er det på grunn av deres misjon i Guds frelsesplan. Når vi i dag ber for jødefolket og velsigner dem, er det på grunn av deres oppdrag i Guds frelsesplan! Vårt ønske er at de skal gå inn i det oppdrag Gud ga Abraham, det er det eneste som gjør dem til et spesielt folk til forskjell fra alle andre folk:

 

1MO 12,1  Herren sa til Abram: "Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! 2  Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! 3  Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes."

 

Etter to tusen års forberedelse, kom vendepunktet. Nå kom verdens frelser. Han kom for å bære bort verdens synd, og nagle den opp på korset. Så sendte han folket ut med evangeliet til jordens ender, én apostel for hver av stammene i jødefolket. Etter tusen år, kom hans sendebud også til våre kyster. Derfor er vi samlet i Nøtterøy kirke i dag.

 

Guds frelseshistorie er full av mysterier og paradokser. Det folket som Gud hadde utvalgt til frelsesfolk for alle folk, tok livet av Guds egen Sønn. Noe av drivkraften for apostlene som brakte evangeliet til andre folkeslag, var at jødefolket jagde dem ut av synagogene, kastet stein og jagde apostlene fra by til by. Snakk om ironi! Slik ble løftet til Abraham virkelighet, slik ble velsignelsen brakt fra by til by på rekordtid. Det er ikke rart at Paulus kaller frelseshistorien for et mysterium!

 

Paulus undrer seg stadig over dette. Han bærer en inderlig sorg i sitt hjerte:

 

RMR 9,2  Jeg har en stor sorg i hjertet, noe som alltid piner meg. 31  Israel strakte seg etter loven med dens rettferdighet, men de nådde ikke opp til loven. 32  Hvorfor ikke? Fordi de holdt seg til gjerninger, ikke til tro. 10,1  Brødre, av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst.

 

Paulus formidler en profeti om at jødefolket en gang skal vende om. Og han åpenbarer en merkelig side ved Guds plan. Ved at jødefolket avviste Jesus og jaget hans apostler fra by til by, kom evangeliet ut til andre folkeslag. Og når deres avvisning av Jesus førte til velsignelse for andre folkeslag, hvor mye mer vil det ikke bety for misjonen når jødefolket vender om og kommer med i frelsesplanen på en direkte måte! Paulus skriver slik til hedningekristne i Rom:

 

RMR 11, 25 Brødre, jeg vil si dere en hemmelighet, så dere ikke skal ha for store tanker om deres egen forstand: En del av Israel er blitt forherdet, inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall. 26  På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort all ugudelighet fra Jakob. 11,1  Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme. 11  Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, ved at de falt kom frelsen til de andre folk, og så skulle jødene bli misunnelige på dem. 12  Når deres fall har ført til rikdom for verden og tapet av dem er blitt til rikdom for de andre folk, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall?

 

Tenk litt på dette! I dag er er det 14 millioner jøder i verden. De er spredt rundt i alle land på jorden. Det er visstnok bare et par nasjoner i hele verden hvor det ikke bor jøder. Tenk så på hvor kostbart det er å sende misjonærer fra Norge til disse nasjonene. Det tar år med språkopplæring og innføring i historie og kultur, vaksinasjoner og hjemreiser ... Ja, mange her vet litt om det, vi har sendt misjonærer fra vår menighet til Mali og Hong Kong og Kina og flere andre land. Men den dagen da jødefolket vender om, da er de allerede i alle verdens land. Da kan de oppfylle Guds løfte til Abraham, og bringe velsignelse til alle folkeslag uten alt det styret som vi må drive med i misjonen!

 

“De stille i landet”

 

I samme kapittel som juleevangeliet får vi et nærbilde av to gamle. De tilhørte den lille resten av jødefolket som vi hører så ofte om i de gammeltestamentlige profetiene, og som Paulus skrev om i Romerbrevet:

 

RMR 9,27  Og Jesaja roper ut over Israel: Om Israel var så tallrikt som havets sand, skal bare en rest bli frelst. 11,5  På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud har valgt ut av nåde.

 

Simeon og Anna Fanuelsdatter er representanter for denne resten. Det er et vakkert bilde som tegnes av disse to gamle som “ventet på frelsen for Jerusalem”. I Salmenes bok finnes det en rammende beskrivelse av slike som Simeon og Anna Fanuelsdatter: “De stille i landet”. Er det ikke et vakkert uttrykk?! Midt i folket som virret hit og dit, og lot uretten blomstre, fantes det noen rettskafne, gudfryktige, som ventet trofast på den tid Herren ville gi. De tok ikke skjeen i egen hånd, de provosere ikke frem en løsning før tiden. Livsmottoet for disse stille i landet var: “Vent på Herren!”, “Bi på Herren!”.

 

SLM 37,7  Vær stille for Herren og vent på ham! Bli ikke brennende harm på den som har lykken med seg, på den som setter onde planer i verk!

SLM 37,34  Vent på Herren og følg hans vei! Han løfter deg opp, så du arver landet; du får se at de onde utryddes.

SLM 130,7  Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn, hos ham er full forløsning.

OSP 20,22  Si ikke: "Jeg vil gjengjelde ondt med ondt." Vent på Herren, så hjelper han deg.

JES 30,15  Så sa Herren Gud, Israels Hellige: "Hvis dere vender om og holder dere i ro, da skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være." Men dere ville ikke. 16  Dere sa: "Nei, med hester vil vi fare av sted," — ja, dere skal visst få fare! "og med raske vogner vil vi kjøre." — Ja, raske blir de som forfølger dere!

 

Disse stille i landet, som ventet på Herren, - de levde tydeligvis ikke isolert fra omverdenen, de opplevde gnisninger og slitasje fra alle som ville provosere frem sine løsninger, de som vred og vrengte på sannheten, og ville gå snikveier for å nå sine politiske mål. Derfor preges salmen om de stille i landet av klage til Gud, klage over uretten og over alle som gjør livet surt for dem som vil vente på Herren. Og hør på denne klagen i Salme 35, og hvordan den har gitt ord til Simeon, når han endelig får se frelsen de har ventet på, med egne øyne:

 

SLM 35,17  Hvor lenge vil du se på, Herre? Berg mitt liv fra dem som herjer, det beste jeg har, fra løvene! 18  Jeg vil takke deg i den store forsamling og prise deg i den tallrike flokk. 19  La ikke svikefulle fiender få triumfere over meg! De som hater meg uten grunn, skal ikke blunke hånlig med øyet! 20  De skaper ikke fred med sin tale, men mot de stille i landet tenker de ut svikefulle ord. 21  De sperrer opp munnen imot meg, de roper hånsord og sier: "Vi har sett det med egne øyne!" 22  Du har sett det, Herre. Vær ikke taus, vær ikke langt borte fra meg, Herre! 23  Reis deg, våkn opp og skaff meg rett, min Gud og Herre, før min sak! 24  Døm meg i din rettferd, Herre, min Gud, la dem ikke triumfere over meg.

 

Det så mørkt ut for de stille i landet i mange hundre år. Det var som om alle de andre vant og hadde fremgang hele tiden. De hadde tiden på sin side, de kunne slå fakta i bordet mot alle som valgte den stille veien “Vi har sett det med egne øyne!”. Ikke rart at de stille i landet ble utålmodige, og ropte til Gud: “Reis deg, våkn opp og skaff meg rett, min Gud og Herre, før min sak!”.

          Og så, da Jesus var født, var det Simeons tur å si: “Jeg har sett det med egne øyne!”. “Med egne øyne har jeg sett din frelse.”

 

Det er vel flere enn meg som kjenner at vi blir varme om hjertet når vi leser om disse menneskene som ventet og håpet, tålmodige eller utålmodige. Ja, de kunne være desperat utålmodige i perioder, men de rettet håpet mot Gud! I kapitlet foran leser vi om foreldrene til døperen Johannes:

 

LUK 1,6  De var begge gudfryktige mennesker, som levde etter alle Herrens bud og forskrifter, og ingen hadde noe å utsette på dem.

 

Jesus selv gikk inn i denne tradisjonen:

 

LUK 2,52  Og Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.

 

Og det samme leser vi om de første kristne etter pinsedagen:

 

APO 2,46  De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen; i hjemmene brøt de brødet, og de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede. 47  De lovet Gud, og alle satte pris på dem. Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten.

 

Det er godt å la slike beskrivelser synke inn i oss. Av og til trenger vi å feste øynene på det helt, helt enkle: Det er noe godt Gud vil med menneskene, godhet forstår alle, enten de forkaster den eller ikke. Det er nok noe av grunnen til at julen har slik tak i folket vårt, langt utover dem som vanligvis har sin gang i kirken.

 

Jesus står midt i historien

 

Nå har vi festet øynene på den lange mellomperioden mellom da løftet ble gitt til Abraham og frem til Jesus. Så har vi dvelt ved to gamle som levde da Jesus kom. Jesus står som midpunktet i vår historie. Det er god grunn til at vår tidsregning er før og etter Kristi fødsel. Jesus kom som frelseren, den salvede, som brakte frelsestiden til jorden, så jødefolket kunne utføre sin misjon som Guds utvalgte folk, å bringe velsignelse, rettferdighet og frelse til alle andre folkeslag.

 

Simeon varslet at det ikke bare skulle være harmoni rundt Jesus. Han kom ikke bare til de stille i landet, kan skulle gå rett inn i denne verdens urettferdighet og smerte, og kalle både lidende og de voldelige til frelse, både de undertrykte og undertrykkerne:

 

 

LUK 2,34  Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: "Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. 35  Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd."

 

Da Jesus stod fram i Israel, brakte han en forsmak på det som kommer etter den mellomperioden vi lever i, mellom Jesu første komme til frelse, og hans andre komme til dom og nyskapelse.

 

Mange flokker og to flokker

 

I vår tid, den mellomperioden vi lever i, er evangeliet på vei ut til stadig nye folkeslag, og til stadig nye generasjoner i vårt folk. Så lenge vi er i denne mellomperioden er det mange flokker, men når Jesus kommer igjen, vil han skille oss i to flokker. I mellomtiden er det så mye vi ikke kan vite. Noen har tydelig tatt imot frelsen, de har bekjent sine synder for Gud, og tatt imot velsignelsen fra ham. Andre har hørt evangeliet, og har sagt nei, og bekjenner høyt og tydelig at de ikke vil høre tale om noen frelse. Noen sier ingenting, men er litt med, og litt på avstand. Noen holder til i menigheten, men viser ingen ting av hva de tror og tenker. Andre er aldri å se i menigheten, men viser mange tegn på gudsfrykt.

 

I dette virvaret av flokker er det ikke lett å holde tunga rett i munnen. På den ene side kan vi fristes til å dele befolkningen i to flokker her og nå, og sette opp klare kjennetegn på hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Jesus advarte mot dette, og sammenlignet det med å luke ugress i en hveteåker:

 

MTT 13,24  Han la fram for dem en annen lignelse og sa: "Himmelriket kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. 26  Da nå kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. 28  Tjenerne spurte ham: Vil du vi skal gå og luke det bort? 29  Nei, svarte han, for da kommer dere til å rykke opp hveten sammen med ugresset. 30  La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset og bind det i bunter for å brenne det, og så skal dere samle hveten i låven min."

 

På den annen side kan vi fristes til å skyve fra oss den sannhet at en dag skal det være bare to flokker. Og så gjemmer vi alt bort i en det-går-nok-bra-holdning, man-kan-ikke-vite-hva-som-bor-innerst-i-hjertet-holdning. I det ene tilfelle tar man dommens dag på forskudd, og i det andre tilfelle tåkelegger man dommens dag.

          I vekkelsestider er det vel størst fare for at mennesker som er på vei, støtes bort, - mens i vår tid er det vel større fare for at mennesker ikke blir hjulpet frem til en nødvendig avklaring i forhold til Jesus, fordi vi er for forsiktige og feige til å utfordre noen.

 

I begge tilfelle har vi mistet troen på en underfull forandring! Vi trenger å la oss smitte av Paulus’ inderlige lengsel etter å se sine brødre frelst, og samtidig av hans varsomhet med å slå hånden av dem. Han gir dem ikke opp, selv om de med sin munn fornekter. Han vet jo at han selv en gang fornektet Kristus og forfulgte de kristne. Han var et levende bevis på at det går an å vende om.

Men du da, hvor er du?

 

Hvor er du hen i dette bildet? Hvilken flokk hører du til? Og hvilken flokk ønsker du å høre til?

 

Midt i en tid hvor det er så mange søkende mennesker, er det lett å idealisere det å være spørrende og søkende. Jeg vil si så tydelig jeg kan:  Det går an å finne fram! Det går an å komme fram til frelsesvisshet, så du kan si: Jeg vet at jeg hører Jesus Kristus til. Jeg vet at han er min frelser. Jeg vet at mine synder henger på Jesu kors.

 

Jesus “skal ikke knuse et knekket siv og ikke slokke en rykende veke,” (Matt 12,20) men han vil ikke at du bare skal ulme resten av livet. Han vil komme inn i livet ditt som en soloppgang (Luk 1,78), og vil tenne et lys i deg som skinner klart for deg selv og for alle  (Matt 5,16).

 

Da jeg ble innsatt som prest i Nøtterøy fikk jeg et ansettelsesbrev, hvor jeg ble minnet om mitt ordinasjonsløfte: at jeg skulle formane menigheten til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv. Vi som er prester minner oss stadig på denne oppgaven. Jeg håper menigheten også er bevisst på hva dere har prestene til. Når dere ser Christopher Woie, Tom Olaf Josephsen eller meg, så er det godt om dere midt i vennskap og vennlighet, kan si “Der er han som skal rekke meg Guds ord. Der er han som skal formane meg til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv.”

          Det er det jeg holder på med akkurat nå. Nå befinner du deg i mellomtiden mellom Jesu første og annet komme. Første gang kom han til frelse, andre gang kommer han for å holde oppgjør. Nå, i mellomtiden er tiden for sann omvendelse. Peter skrev slik til de som syntes det dro ut med Jesu gjenkomet:

 

2PE 3,9  Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. 15  Og når Herren i sitt tålmod dryger med å komme, så skal dere se det som en mulighet til frelse.

 

Nå er misjonens tid. Simeon sa: “30  Med egne øyne har jeg sett din frelse, 31  som du har beredt i alle folks påsyn, 32  et lys som blir til åpenbaring for hedningene.” I dag er dette blitt oppfylt i Nøtterøy kirke, og i dag lyder det til deg: Nå er nådens tid. Sørg for at du får visshet om du henger fast i Jesus eller ikke. Gjør det ikke vanskeligere enn det er! Bruk oss som er satt til å lede menigheten til omvendelse og tro. Gud er ikke for svak til å frelse deg!

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd

som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.