Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
Familiemesse med dåp
Teie kirke 12. februar 2006 kl 11.00
Såmannssøndag - fri tekst
093 Det skjer et under i verden
INNGANGSPROSESJON
Korsbærer = klokker, Dåpsmugge, Druer, Aks, Dåpsfamilien, Aspirantkoret
ASPIRANTKORET: I trygge hender
INNGANGSORD
DÅPSPÅMINNELSE
DÅP
GLORIA
KOLLEKTBØNN
LESNING: Jes 55,10-11 Guds ord vender ikke tomt tilbake (Maria finner tekstleser)
040,1-4 Herre Gud ditt dyre navn og ære
------------------------
PREKEN: Fortellingen om Jona - Guds lille profet
------------------------
ASPIRANTKORET: Fly, lille engel
KUNNGJØRINGER
725 Jeg folder mine hender små (ett vers etter hvert bønneledd)
FORBØNN (Fra familiegudstjenesten, uten «I stillhet…»)
943 Måne og sol (offertoriesalme)
TAKKOFFER (Konfirmanter bærer frem offer)
«Du er vårt håp»
OFFERTORIEBØNN (Konfirmanter leverer offer, og ministranter druer og aks)
«Du er vårt håp»
NATTVERD Med intinksjon
040,5-8 Herre Gud ditt dyre navn og ære
053 Jeg er trygg hos deg
389 Vær meg nær, å Gud
VELSIGNELSE/UTSENDELSE
ASPIRANTKORET: Vi er Guds engler
0230 Syng lovsang, hele jorden (under utgangsprosesjonen)
UTGANGSPROSESJON
Presten først, Aspirantkoret (Ikke korset, dåpsmugge, druer og aks)
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.
I dag er det såmannssøndag. Jesus er den store såmannen som sår Guds ord. Han legger Guds ord inn i hjertene våre, når vi hører det. Guds ord er som korn, når det får spire og gro blir det til store strå og aks, og så blir det mange korn. Korn blir til brød som vi kan spise og leve av, og korn kan vi dele med andre. Sånn er det troen vår blir til. Jesus legger Guds ord inn i hjertet vårt, og så sender han oss ut til andre for å dele Guds ord med dem. Guds ord har vi i Bibelen, og i dag skal vi samle inn penger så vi kan gi bibler til dem som ikke har fått Guds ord enda.
Aspirantkoret synger i gudstjenesten i dag. Dere hadde konsert i går. Og i dag synger dere flere sanger om engler. Gud sender oss engler som hjelper oss å tro.
Så har vi noen gjester her i dag, fra pinsemenigheten Betel. Vi besøker hverandre et par ganger i året, og har god kontakt med hverandre. Det er vi veldig glade for. I år inviterer vi hverandre til å oppleve dåp i hverandres menigheter.
I dag er det dåp i Teie kirke. Vi er her for å takke for lille Martin som er født. Og så skal vi legge ham i Guds hender, og vi ber for ham og familien og fadderne, at han må få vokse opp som Guds barn, og bli til glede for familien sin, og for alle oss andre i menigheten.
Jeg skal fortelle om Jona. Jona levde flere
hundre år før Jesus ble født. Jona var profet. En profet kan høre tydelig hva
Gud sier, og så får han en viktig beskjed å gå med, noe viktig som Gud vil si
til menneskene. Jona var en av de tolv små profeter. Jeg tror at han følte seg
som en ekstra liten profet.
Og nå skal du høre. Jona satt og gråt på en
haug utenfor den store byen Ninive. Men Gud var hos ham.
«De vil ikke tro på meg,» sa Jona. «Etter det
som er skjedd, kommer de ikke til å tro på meg.»
«Det er vel ikke så farlig om de ikke tror på
deg,» sa Gud. «Nå tror de jo på meg!»
«Åhh! Jeg visste det ville gå slik,» sa Jona
og pustet tungt. «Det har skjedd så mye de siste dagene. Jeg skjønner ingen
ting!»
«Nei, du gjør visst ikke det,» sa Gud. «Bare
gråt du, gutten min. Du er min profet.»
Vil du høre hva som hadde skjedd? Det er litt
rart. Jona var den eneste profeten som opplevde at folk hørte på ham. Folket
gjorde som han sa. De sluttet å gjøre det vonde som de selv ville, og begynte å
gjøre det gode som Gud ville. Det hadde ingen profet opplevd før. Men Jona
ville gjerne være som de fire store profetene, sånn som Jesaja og Jeremia,
Esekiel og Daniel. Og dem var det ingen som hørte på.
Noen dager før hadde Gud kommet til Jona og
sagt: «Gå inn i den store byen og si at nå er det nok. De er så slemme mot
hverandre. Jeg kan ikke se rolig på det lenger.»
«Å, nei!» sa Jona. «Det kan jeg ikke. De vil
ikke høre på lille meg. Hvem er vel jeg?»
«Jeg har sendt deg,» sa Gud.
«Ja, men hør nå her! Tenk på hvem du
sender da, hvem vil høre på det jeg sier?»
Men Gud sa ikke mer. Han hadde visst sagt
nok.
Jona kjente at han ble helt tom inne i seg.
Redd ble han også. Så solgte han huset sitt og eselet sitt, og begynte å gå mot
havet. Han gikk først gjennom Ninive, den store byen. Han fikk vondt inne i
seg. Han så en mann som satt i en grøft. Mannen var lei seg, for de rike hadde tatt gården hans. Oppe fra
et vindu hørte Jona en dame som skrek - og mannen som brølte og slo henne. Så
fikk Jona se en klynge av barn som ropte og lo, og mellom dem lå en liten
stakkar og blødde neseblod.
«Å, Herregud, de tenker bare på seg selv alle
sammen,» sa Jona.
«Ja, alle sammen,» sa Gud.
Da sa ikke Jona mer, for han forstod hva Gud
mente.
Jona kom seg ned til havna i en by som het
Joppe, og gikk og så på båtene som lå langs kaien. Der var det båter fra mange
land med fremmede flagg i masten. Jona så på de fine flaggene, og drømte seg
bort.
«Hvor skal du hen, da?» spurte Gud.
«Åhh, kan du ikke la meg være alene!» knurret
Jona.
«Vil du det?» spurte Gud.
Jona klarte ikke å svare, og gikk oppgitt
videre.
Så fikk han se Tarsis-flagget i masta på en
lasteskute. Jona kunne godt tenke seg å reise til Tarsis. Han fant frem til
skipperen, og spurte om å få være med. Men på den tiden var de redde for å ta
med passasjerer som rømte fra farlige guder. Derfor spurte skipperen hvem Jona
var og hvorfor han ville til Tarsis.
«J-jeg heter e-- Petter,» stammet Jona. Så
gjorde han seg kjekk. Han dultet skipperen i siden og fortsatte: «Jeg lurer på
om dere har en bra gud borte hos dere.»
«Jasså?» hvisket Gud i øret hans.
«La meg få fred!» tenkte Jona.
«Freden har du hos meg,» hvisket Gud. «Du ser
jo at du begynner å lyve og bedra når du går bort fra meg.»
Jona hadde ikke noe å svare nå heller.
Skipperen, - han hadde ikke hørt hva Gud sa.
Han trodde at Jona kunne bli en grei passasjer, og tok ham med seg. Så seilte
de av sted.
Da kom det en voldsom virvelvind, og bølgene
slo inn i båten, så den holdt på å fylles. Men Jona lå og sov på en pute bak i
båten. Mannskapet ristet ham våken.
«Petter!» ropte de. De visste jo ikke hva han
het. «Bryr du deg ikke om at vi går under?»
Da reiste Jona seg og så at vinden og sjøen
truet.
Og han så alle øynene som stirret på ham.
«Ja, det er sant,» sa han fortvilet. «Det er
min skyld. Det er jeg som rømmer fra guden min. Dere får kaste meg over bord,
sånn at dere kan berge livet.»
Men det skulle han ikke ha sagt. For de
gjorde det med en gang. Plask, sa det!
Der lå Jona og kavet og harket og hostet og
spyttet midt ute på havet. Stormen var stilnet, og han så skipet gli langsomt
bort i kveldsbrisen.
«Å, Herregud!» skrek Jona, og plasket med
armene.
«Ja,» sa Gud.
Da ble Jona så forskrekket at han sank igjen.
«Herre, hjelp!» hostet han da han kom opp
igjen.
«Ja,» sa Gud.
Jona trådde vannet og ble litt roligere.
Plutselig steg et voldsomt fjell opp ved
siden av ham.
Det prustet en svær vannstråle til værs. Jona
så rett inn i et grådig gap. Nå var alt håp ute.
«Herre, du sa jo at du skulle hjelpe!»
«Ja,» sa Gud.
«Men ser du ikke at jeg blir slukt?«
«Jo. Jeg gjør det på min måte, jeg.»
«Du pleier det,» sa Jona. Men så rykket han
til: «Har du tenkt at den hvalen skal sluke meg?»
«Ja,» sa Gud.
Men da fikk Jona panikk. «Du vet vel at ingen
kan overleve inni en hvalmage!» ropte han.
«Denne hvalen har jeg sendt,» sa Gud.
Så fosset Jona på en bølge inn i hvalgapet,
ble sugd ned gjennom halsen, og rumlet rundt i hvalmagen. Jona var roligere nå,
men han hadde slått seg både her og der.
«Nå er du trygg,» sa Gud, «for nå er du i min
plan. Nå har du fred.»
«Fred? Kaller du dette fred? Jeg blir både
gul og blå, - og grønn i fjeset.» Jona kastet opp. «Jeg trodde alt skulle være
glede og fred og lovsang hos deg, jeg.»
«Åhh, nei du,» nå var det Gud som sukket. Og
sukket runget gjennom hvalmagen. «Du er trygg hos meg, fordi jeg er sterkest.
Men så lenge det er ondskap og sorg i verden, har jeg det vondt inni meg, og da
vil dere som er hos meg kjenne det vonde, dere også.»
I tre døgn ble Jona ristet og knadd i hvalens
mage. Men så begynte hvalen å hoste.
«Kanskje jeg har smittet deg,» tenkte Jona.
Men det var ikke tid til å være morsom, nå. Jonas ble slengt ut gjennom halsen
på hvalen, og PANG ned på en sandstrand. Der lå han og dro pusten, fillete og
forslått, og lurte på om han levde.
Etter en stund klarte han å løfte hodet.
Han likte ikke det han så. Tak, tårn, Ninive,
den store byen. Og han som trodde det var over nå.
«Du gir deg ikke,» sa Jona.
«Nei, pleier jeg det?» sa Gud.
Jona reiste seg opp, og gikk inn i byen,
innover og innover. En hel dag vandret han og hørte gråt og sorger, bitterhet
og forbannelser. Han gikk fremover mot noen lyder i det fjerne. Han hørte sang
og dans, trommer og harper. Det var fest på slottet. Kongen hadde nemlig fått
tak i det siste jordstykket i landet. Nå eide han alt.
Jona glemte helt å se seg for, og gikk rett
på kongens vakt.
Vakten grep Jona i den fillete skjorta og
brølte: «Hvem tror du du er?»
«J-jeg er Jona, Gud har sendt meg med beskjed
til kongen. Han må vende om.»
«Ha!» sa vakten. «Den var god! Dette må
kongen få høre!»
Så dro han Jona med seg inn i tronsalen.
Kongen lo da han fikk se den fillete, lille profeten midt i all stasen. Han
løftet hånden til stillhet.
«Nå, hva har du å si?» spurte han.
«Jeg skulle hilse fra Gud og si at dere må
slutte med det vonde. Ellers vil han ødelegge byen deres,» sa Jona.
Kongen stirret på ham. Lenge. Damene begynte
å fnise. Mennene flirte.
«Stille!» sa kongen. «Gå hjem alle sammen.
Festen er slutt.»
Statsministeren løp bort til kongen: «Hva går
det av deg? Du kan da ikke høre på han der!»
«Du,» sa kongen. «Hør på meg! Hvis det hadde
kommet en mektig, myndig profet - sånn som Jesaja eller Esekiel - da hadde jeg
sagt: ‘Ikke blås deg opp!’ - Men denne sveklingen der! Han hadde aldri turt å
komme hit av seg selv. Gud må ha sendt ham! - Si til alle i byen at de må
slutte med urettferdigheten. Det gjelder meg også. Halvdelen av det jeg eier
skal jeg gi til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal han få
firedobbelt igjen.»
Det var sånn det gikk, da Jona skulle være
profet. Og nå satt han der utenfor byen. Han forstod ingen ting. Her hadde Gud
kalt ham til profet, og så hørte de på ham! Folk pleide jo ikke høre på
profeter. Jona kunne ikke være noen skikkelig profet. Han kunne ikke annet enn
å gråte.
«De vil ikke tro meg,» sa Jona. «De vil ikke
tro at det var sant det jeg sa, når byen ikke blir ødelagt likevel. Jeg visste
du ikke ville ødelegge den byen.»
«Jasså,» sa Gud.
Da lot Gud et tre vokse opp over Jona, der
han satt i solsteiken, så det ikke skulle være så varmt for ham. Jona tørket
bort svetten. Han smilte opp mot treet og de tette bladene. Han tørket tårene
og hadde det godt.
Så lot Gud treet visne. Da begynte Jona å
gråte igjen.
«Hvorfor er gledene så korte hos deg, Gud?»
«Jona,» sa Gud stille. «Nå gråter du over
dette treet, som ikke er ditt en gang. Skulle ikke jeg gråte over alle
menneskene i denne byen? De er jo mine. - Si meg en ting Jona: Ville du
virkelig at jeg skulle ofre alle menneskene bare for at du skulle bli som de andre
profetene?»
«Du har alltid rett du, Gud,» sa Jona.
«Ja,» sa Gud.
«Jeg gråter likevel jeg,» sa Jona.
«Ja, det kan du
godt,» sa Gud. «Men du er min profet.»
Det var historien om Jona - Guds lille profet. Gud trenger små profeter!