Studentprest Harald Kaasa Hammer
Maria budskapsdag II
1 Sam 2,1-10
(Fri tekst=17 s e pi T)
Studentgudstjeneste, Majorstua kirke 22.3.1992 kl 1800
Maria budskapsdag er en forunderlig dag i kirkeåret. Vi leser tekster som står der og står der, - helt til også vi stanser og betrakter dem, og må utbryte: Er det virkelig det som står der!!
Slik forstår vi litt mer av det som står om Maria: To ganger leser vi at hun ikke forstod det hun hørte, og likevel gjemte hun ordene i sitt hjerte, og grunnet på dem. Det er slik en får visdom. (Luk 2,18-19 og 50-51)
Denne holdningen er nok også bakgrunnen for Marias glitrende lovsang. Den er en overveldende lovsang, mesterlig vevet sammen av gammeltestamentlige tråder.
Eivind Skeie treffer godt når han skriver:
Skriftens skjulte ord og dunkle løfter
brister nå som knoppene om våren. (NoS 118,2)
Måtte dette bli virkelighet gjennom denne gudstjenesten!
La oss åpne oss for Gud og bekjenne våre synder...
Har dere lagt merke til Marias reaksjon da engelen kom til henne for å fortelle om barnet hun skulle føde? Hvis en engel hadde vist seg for meg, ville jeg blitt så fortumlet at jeg ikke hadde hørt hva han sa. Men Maria reagerte annerledes: 'Hun ble forskrekket over engelens ord, og underet seg over hva denne hilsenen kunne bety.'(Luk 1,29)
Engelen hilste henne slik: 'Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!' Så bibelkjent som Maria må ha vært, ble hun forskrekket fordi engelen hentet ord fra dommertiden i Israel. Engelen siterte engleord til den store Gideon: 'Herren er med deg, du djerve kriger!' (Domm 6,12)
Kort tid etter hørte Maria enda en hilsen fra det samme bibelavsnittet. Slektningen hennes, Elisabeth, hilste henne med ordene: 'Velsignet er du blant kvinner!'(Luk 2,42) Det er ord fra Debora-kvadet, kanskje det eldste skrift-stykket i Det gamle testamente. Fra jødefolket kom inn i Kanaans land på 1200 tallet f Kr, og frem til de første kongene kom på 1000-tallet, ble folket styrt av dommere. En av dem var Debora. Hun ble kalt en mor i Israel.(Domm 5,7) Hun synger om Jael: 'Hun skal være velsignet blant kvinner!'(Domm 5,24), fordi hun befridde folket fra hærføreren Sisera.
Det er ikke rart at Maria ble forskrekket over slike kraftige linjer inn til hennes liv og barnet hun skulle føde. Vi har grunn til å la oss forskrekke, vi også, over den politiske frigjøringssang Maria synger. Vi gjentar denne sangen hver Maria budskapsdag, selv om kommunismen er erklært død og begravet noen år nå:
'Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg over Gud, min frelser. Han støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.'
Det ligger en gnagende hunger etter rettferdighet i Marias lovsang, og en overveldende tro på at Gud hevder rettferdigheten. Maria henter sine sterke frihetstoner fra dommer Debora, 1000 år før henne. For slik sang Debora:
'Hør dere konger! Lytt nå fyrster! Jeg vil synge og spille for Herren. Det fantes ingen fører i Israel før jeg stod fram, stod fram som en mor i Israel. Mitt hjerte slår for Israels høvdinger, for folket som villig møtte fram. Lovsyng Herren! Hør hvor de jubler, de som deler bytte ved vanningsstedene. Der priser de Herrens rettferdige gjerninger, hans frelsesverk mot folket Israel.'(Domm 5)
I denne kraftige sangtradisjonen står Maria med sin lovsang, med sin rettferdighetshunger og sin rettferdighetstro.
Da dommertiden gikk mot slutten, sto Hanna frem. Hun var barnløs, og følte det himmelropende urettferdig. Men hun lot ikke Gud få fred. 'I sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt.'(1 Sam 1,10) Og så fikk hun bli mor til Samuel, profeten som skulle salve den første konge for jødefolket.
PREKENTEKSTEN I DAG ER HANNAS LOVSANG I 1 SAM 2,1-10
Hanna bad og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren, Herren gir meg stor kraft. Nå kan jeg le av mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse. Ingen er hellig som Herren, for ingen er til uten du; det er ingen klippe som vår Gud. Slutt med alt det stolte skryt, hold opp med all den frekke tale! For Herren er en Gud som allting vet, han prøver hver en gjerning. Stridsmenns buer brytes i stykker, men de trette ruster seg med kraft. Mette må tjene for sitt brød, men de sultne slipper å hungre mer, Barnløs kvinne får sju sønner, den barnrike visner bort. Herren tar liv og gir liv, han sender mennesker til dødsriket og kan føre dem opp derfra. Herren gjør fattig og han gjør rik, han fornedrer og han opphøyer. Han reiser de ringe opp av støvet, og løfter de fattige fra asken. Han lar dem sitte sammen med stormenn og gir dem en ærefull plass. For jordens søyler hører Herren til, han bygde verden opp på dem. Han verner sine fromme på veien, men de onde forgår i mørket: For ingen er sterk i egen kraft. De som strider mot Herren, går til grunne. Han lar det tordne over dem fra himmelen, Herren dømmer den vide jord. Måtte han gi sin konge styrke og gi sin salvede stor kraft!
Det gisper en lidenskapelig rettferdighetstørst mot oss fra disse versene. En kvinnelig, politisk rettferdighetstørst, som ikke vi er vant med i vår tids ulike kvinneroller.
'Skriftens skjulte ord og dunkle løfter
brister nå som knoppene om våren,'
og blir til øredøvende frihetstoner i Debora-kvadet, i Hannas lovsang og i Marias lovsang.
I 200 år har rettferdighetstørsten forandret vår del av verden gjennom franske og kommunistiske revolusjoner. I dag, når kommunismen sies å være begravet, må kanskje vi kristne overta rettferdighetstørsten, og målbære den i verdens-samfunnet. Det er ikke vanskelig å vemmes over det sørgelige søppelet etter kommunismen. Slagordene om FRIHET, LIKHET OG BRODERSKAP er druknet i blod. Revolusjonene har spist sine egne barn. Men når hykleriet nå er avdekket, - hvem skal nå målbære ropet etter FRIHET, LIKHET OG BRODERSKAP?
La de franske revolusjonære og marxist-leninist-stalinistene være så gudfiendtlige de være vil, - men ordene FRIHET, LIKHET OG BRODERSKAP tok de ut av kirkens munn. Enda lyder de i Afrika og Latin-Amerika. Afrikanske frigjøringsledere lærte ordene på misjonens skoler. De står fortsatt på i kampen, slik kirkeledere i Latin-Amerika gjør det. Men når disse ordene er stilnet i Europa, må vi som ga dem disse ordene få dem inn i våre munner igjen. Det kan nok føles som å få en annens gebiss inn i munnen. Men det er kirkens gamle ord, og vi må trene oss i å bruke dem igjen.
'Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,' sa Jesus, 'for de skal mettes.' (Matt 5,6)
'Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde!' Sa profeten Jesaja (35,4). 'Se, der er deres Gud. Nå kommer han for å straffe, Gud vil gjøre gjengjeld. Han kommer selv og frelser dere.'
----------
Blir dette for voldsomt for deg?
Har du et urolig hjerte? Har du fått hjerteflimmer fordi noen har pirket inn i ditt innerste privatliv, slik at selv hjerteslagene dine og pusten er forstyrret? Da er kanskje sjelslivet ditt stemt så du kan høre ropet fra millioner urolige hjerter, hjerter som tørster og hungrer etter svar:
- Finnes det rettferdighet?
- Finnes det en rettferdig verdensorden?
- Finnes det noen fast klippe i verden?
- Finnes det noe hellig som kan pløye opp alle urettferdige, undertrykkende strukturer?
Hanna så hele verdens urettferdighet gjennom sitt personlige problem: Hun kunne ikke få barn. Hennes egen sorg ga henne ører og øyne for alle undertryktes sorg. Hanna ble bønnhørt, og gjennom sin bønnhørelse fikk hun forventning om alle undertryktes befrielse:
1 Sam 2,1-5: Hanna bad og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren, Herren gir meg stor kraft. Nå kan jeg le av mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse. Ingen er hellig som Herren, for ingen er til uten du; det er ingen klippe som vår Gud. Slutt med alt det stolte skryt, hold opp med all den frekke tale! For Herren er en Gud som allting vet, han prøver hver en gjerning. Stridsmenns buer brytes i stykker, men de trette ruster seg med kraft. Mette må tjene for sitt brød, men de sultne slipper å hungre mer, Barnløs kvinne får sju sønner, den barnrike visner bort.
Guds rettferdighet utbres i verden i tre avdelinger:
1. Gjennom Guds verdensstyre, hvor han bruker myndighetene på tross av deres synd og motstand. Og gjennom alle mennesker av god vilje, - og dem er det heldigvis mange av!
2. Gjennom evangeliet, som er båret av Guds lidenskap for retten! På korset skjedde endelig rett og rettferdighet. Der kan undertrykte få slukket sin rettferdighetstørst, - hvis bare ikke dommens ord drukner i et platt overbærenhetens evangelium. Overbærenhet er en viktig dyd for den som bare opplever skrubbsår i livet. Men når sårene går like inn i hjerterøttene, må det soning til! 'Si til de urolige hjerter: Nå kommer Gud for å gjøre gjengjeld.' Se på korset: Det finnes rettferdighet i denne verden, det finnes en rettferdig verdensorden. Så mye skal det til for å sone det dere har måttet lide!
3. Den tredje avdeling for Guds rettferdighet kommer når han en dag reiser seg og lukker døren. I dag er døren åpen, så urettferdige kan gå inn og bli rettferdiggjort. I dag er nådens tid, og det er en strevsom tid, for vi kan ikke se forskjell på rettferdiges skjebne og urettferdiges skjebne. Men når nådens tid er over, skal rettferdstørsten stilles for alltid. Da skal Herren dømme levende og døde. Og 'vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.'(2 Pet 3,13)
------
Men er vi mottagelige for den rettferdige verdensorden? Har vi ikke plassert Gud så langt ute i verdensbildet, at vi ikke er i stand til å høre rettferdighetstonene? Er vi ute av stand til å tro på en Gud som er nær ved? Jeg er redd for at vi i vår vestlige verden har kapslet oss slik inn i filosofiske gudsforestillinger at vi ikke hører Guds åndedrag. Vi hører ikke når han pruster oss inn i øret i fortvilelse over urettferdigheten. Vi hører ikke når han stille trekker pusten og sukker sammen med oss. Og vi er så forblindet at vi ikke begriper at det er han som hvert sekund blåser livets ånde inn i lungene våre. (Rom 8,26 Job 34,14-15)
'Så sier han som er høyt opphøyet, som troner evig og heter Den Hellige: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.'(Jes 57,15)
Gud er nærmere enn vi tror! Gud er like nær deg som ditt eget åndedrett! 'Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til!'(Apg 17,27-28) Men våger vi å slippe Bibelens ord om Guds nærhet inn på oss?
2 Sam 2,6-9: Herren tar liv og gir liv, han sender mennesker til dødsriket og kan føre dem opp derfra. Herren gjør fattig og han gjør rik, han fornedrer og han opphøyer. Han reiser de ringe opp av støvet, og løfter de fattige fra asken. Han lar dem sitte sammen med stormenn og gir dem en ærefull plass. For jordens søyler hører Herren til, han bygde verden opp på dem. Han verner sine fromme på veien, men de onde forgår i mørket: For ingen er sterk i egen kraft.
Det er en sterk understrøm i våre liv av Guds velsignelser. Og over våre liv har Gud lagt forgjengeligheten, som preger oss og hele skaperverket. I tillegg er det også andre elementer som preger vårt hverdagsliv, elementer som det er lettere for oss å erkjenne:
- Kjærlighet fra andre mennesker, og min egen sunne omsorg for meg selv.
- Mine egne synder og andres synder.
- Djevelens fristelser, og onde makter jeg har sluppet inn på meg.
Men hvorfor er vi så døve for Bibelens ord om Guds nærvær, hans velsignelser og hans forgjengelighetstegn? Det er forunderlig at det er mennesker i hungerskatastrofer som vitner for oss om Guds omsorg. Vi mette får det ikke inn i hodet vårt! Er det frykten for skjebnetro som stopper igjen ørene og øynene våre?
Vi trenger å kaste av oss filosofiens stillestående gudsbilde. Og vi trenger å kaste av oss skjebnetroens sementerende gudsbilde. VI HAR EN LEVENDE GUD! Han er nær. Han lytter. Han vil kommunisere. Han vil vite hva vi mener. Han vil påvirkes. Og han hører ropet etter rettferdighet.
Når folkene vrir seg i urett og smerte
og hvisker mot Gud sine anklager frem,
da samler han nøden på korset, og deler
sin vrede, sin dom og sin smerte med dem.
Gud vil ha oss med i kampen for rettferdigheten. Han vil smitte oss med sin lidenskap mot uretten! 700 år før Kristus, lød profetien om ham: 'Han skal bringe retten ut til folkene.'(Jes 42,1) Hvis vi ikke smittes av hans lidenskap mot uretten, har vi ikke lært ham å kjenne!
Luk 13,25-27: Når husbonden først har reist seg og lukket døren, og dere står utenfor og banker på og sier: 'Herre lukk opp for oss!' da skal han svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra.' Da vil dere si: 'Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.' Men han skal svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.'
Gud gi oss antenner som er gode nok til å ta inn disse ordene, - så de rister oss og ryster oss! - Så rettferdighetshungeren blir vår rettferdighetshunger. Så Deboras rettferdighetshunger, Hannas rettferdighetshunger og Marias rettferdighetshunger blir vår rettferdighetshunger.
Da kan Gud gi oss deres rettferdighetstro også. Troen på hans rettferdige verdensorden. Den som viste seg på korset og som skal vise seg på dommens dag! Da kan vi tro og vite:
En dag skal Herrens skaperdrømmer møte
den jord som slektens ondskap har lagt øde.
Og det er Dommens dag. Hvert kne seg bøye!
All ære til vår Skaper i det høye! (NoS 260)