Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
Nøtterøy kirke, Langfredag 14. april 2006
Lidelseshistorien leses fra Markusevangeliet
133 Han gikk den tunge veien
Mark 14,26-15,32
-------------------
Jesu syv ord på korset
155 Gå under Jesu kors å stå
-----------------------
150 O hode, høyt forhånet
951 Litaniet
Fader vår
024 Kornet har sin vila
Noe av det fineste ved salmene er at de bygger bro mellom Bibelen og oss. Norsk Salmebok nr 155 løfter hvert enkelt av Jesu syv ord på korset frem til oss. Salmen rekker først Jesusordene frem til oss, og så gir den oss ord til å gripe om hvert Jesusord, slik at de får slå rot i vår tilværelse og slik at de bygger tro midt i livet.
1. Gå under Jesu kors å stå,
og la hans røst ditt hjerte nå!
Ja, stå i stillhet og gi akt
på det han har til avskjed sagt.
Lukas skriver: Også to andre, to forbrytere, ble ført bort for å henrettes sammen med Jesus. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Lukas 23,32-34
Forsanger:
2. For sine fiender, mild i hu,
han bad: “Min Far, forlat dem du!
For hva de gjør, det vet de ei,
forblindet går de syndens vei.”
Menigheten:
3. Be òg for meg, o Herre min!
Du ser at jeg er svak og blind
på all min vei, i alt mitt verk,
men ved din bønn gjør du meg sterk.
“Far!” Dette er Jesu første ord på korset. Det som skjer på korset er først og fremst noe mellom Jesus og hans Far. De fleste ordene Jesus sier på korset, sier han til sin Far.
Det er ikke Faderen som henger på korset. Det er Guds Sønn. Det er ikke Gud som blir maktesløs på korset. Korset er ikke Guds fattige forsøk på å vise medlidelse med en verden som lider uskyldig.
Det er Sønnen som bærer Faderens vrede over verdens synder. På korset ser verden at Faderen tar urettferdigheten på alvor, at han hører alle dem som roper etter en rettferdig Gud. Menneskers tørst etter rettferdighet er en del av vår guddommelige arv, - den peker frem mot den dag da rettferdigheten skal riste av seg all urett. Midt i vår historie står langfredag som en foreløpig oppgjørsdag, en frelsens mulighet for alle urettferdige. «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» De skulle bare ha visst hva de gjorde, de som naglet ham til korset!
Lukas skriver: En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: “Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!” Men den andre bebreidet ham og sa: “Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.” Og han sa: “Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!” Jesus svarte: “Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.” Luk 23,39-43
Forsanger:
7. En røver stammet frem sin nød
og høstet liv ved Kristi død:
“Til Paradis, jeg sier deg,
skal du i dag få følge meg.”
Menigheten:
8. La meg òg i min siste stund
få trøst, o Jesus, av din munn.
Omvend meg du, hver dag som går,
så arv i himmerik jeg får.
Jesus andre ord på korset sa han til den ene forbryteren som var korsfestet sammen med ham. Hvorfor snakket Jesus akkurat om Paradis til røveren på korset? Det var eneste gang Jesus nevnte paradisets hage.
Vi hører en gjenlyd fra paradiset der fremme: “Den som seirer, ham vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis.” (Åp 2,7 )
Og vi hører en gjenlyd fra verdens begynnelse langt der bak oss, fra paradisets hage der mennesket flyktet fra ansvaret. Kanskje snakket Jesus om paradiset fordi han møtte en røver som tok ansvar, til forskjell fra alle Adams og Evas unnskyldninger. “For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort,” sa røveren.
Derfor bekjenner også vi i salmen:
For min skyld ble du så forlatt. (10)
O Jesus, mine synders mål
du tømte i din bitre skål. (12)
Du sonet mine synders sum
å, dyre evangelium. (14)
Johannes skriver: Ved Jesu kors stod hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne den disippel han hadde kjær, sa han til sin mor: “Kvinne, det er din sønn.” Deretter sa han til disippelen: “Det er din mor.” Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg. Joh 19,25-27
Forsanger:
4. Så vendte han seg til sin mor.
Å, hvor var hennes smerte stor!
Nå jaget sverdet like inn
igjennom hennes sjel og sinn.
5. En annen sønn han henne gav
til lindring, trøst og støttestav:
“Johannes, se der er din mor,
vær hennes sønn!” - slik lød hans ord.
Menigheten:
6. Skal også jeg, o Jesus, stå
forlatt, forhatt, med korset på,
ja, venneløs på motgangs vei,
send et Guds barn til hjelp for meg!
Jesus så sin mor, og var nær henne i smerten, midt i sin egen smerte. Ved korset ble en profeti oppfylt for Maria: “Også gjennom din sjel skal det gå et sverd.” (Luk 2,34)
Nå stod Maria der - maktesløs - og så hva de gjorde med sønnen hennes. Men Jesus ga Maria en annen sønn. Jesus bygde bro, fra frelsens sentrum og like inn til det sårbare forholdet mellom foreldre og barn. Og han bygde bro fra frelsens sentrum og inn til våre sårete sinn. Her løses ikke alle gåter, men her møter vi Jesu kjærlige omsorg, midt inne i frelsens veldige stormsentrum. Han knytter mennesker sammen med nye bånd.
Ved sitt tredje ord på korset, svarer Jesus på mange menneskers bønn: “Send et Guds barn til hjelp for meg!” Slik kan vi be for oss selv. Og slik kan vi be for våre, når vi kjenner oss utbrukte og maktesløse overfor våre egne: “Send et menneske i hennes vei.”
Og så, når Jesus har knyttet mennesker sammen med nye bånd, blir han mer alene enn noe menneske kan oppleve.
Markus skriver: Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet, og det varte til den niende time. Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: “Eloï, Eloï, lamá sabaktáni?” Det betyr: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Noen som stod der, hørte det og sa: “Hør, han roper på Elia.” Mark 15,33-35
Forsanger:
9. Det fjerde ord var fryktelig,
all verdens angst lå gjemt deri:
“Min Gud, min Gud, hvorfor har du
forlatt meg her i denne gru?”
Menigheten:
10. For min skyld ble du så forlatt
en helvedsstund i verdens natt,
at aldri jeg forlates skal
i dødens mørke skyggedal.
Det fjerde ord var fryktelig. Frelsen er ikke bare dimensjonert for sosialdemokratiet og pene hjem. Hver dag dyttes en fryktelig virkelighet inn i stuene våre gjennom fjernsyn og aviser. “All verdens angst lå gjemt” i Jesu rop på korset, - og ropet blander seg med rop fra tusenvis av flyktninger som har opplevd brutalitet og invasjon i landet sitt, og fra enkeltmennesker i vårt land som har opplevd brutalitet og invasjon i kroppen sin. Frelsen er dimensjonert for det verste mennesker kan drive det til av ondskap og ødeleggelse.
Johannes skriver: Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: “Jeg tørster.” Det stod et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Joh 19,28-29
Forsanger:
11. All verdens synder lå på ham
og brente med sin ild Guds Lam.
“Jeg tørster”, ropte han, og fikk
av eddikvin så besk en drikk.
Menigheten:
12. O Jesus, mine synders mål
du tømte i din bitre skål
og gav til gjengjeld meg en flod
av livets kilde, ren og god.
Jesu soning var ikke en liksom-soning. Jesu soning var ikke en pedagogisk demonstrasjon, verken av Guds kjærlighet eller av syndens alvor. Jesus ble virkelig gjort til synd i stedet for oss. Jesus fikk virkelig smake Guds vrede over alle våre synder. (1 Kor 5,21; Jes 53,6)
Johannes skriver: Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: “Det er fullbrakt!” Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd. Joh 19,30
Forsanger:
13. Da lød et ord: “Det er fullbrakt!”
Et større ord er aldri sagt.
Oppfylt er lov og profeti,
forbannelsen er nå forbi!
Menigheten:
14. Det gir meg trøst i hjerterot,
det er en evig gledes-flod.
Du sonet mine synders sum,
å, dyre evangelium!
Så mye måtte det til! En åpenbaring av dommen. Dommen over overgripere i Rwanda og dommen over overgripere på bakrommet. Ord for ord avdekker korsfestelsen dommen. På korset ser mine offer hvor alvorlig Gud tar syndene jeg har gjort mot dem. Og på korset ser jeg hva som venter, hvis jeg vil klare meg uten Jesus. Langfredag er dommedag. På korset åpenbares dommen. Og på korset utøses dommen, med mulighet til frelse!
På korset er det plass til alle menneskers synder. Det er plass til deres synder som knapt har gjort en katt fortred, og til deres synder som har brutt verdensfreden i stykker. På korset kan det skje et bytte: Han tar min straff og jeg får hans uskyld! På korset ser jeg hva frelsen koster. På korset ser jeg at kostnaden er stor nok, og at den blir betalt.
Lukas skriver: Og Jesus ropte med høy røst: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” Da han hadde sagt det, utåndet han. Luk 23,46
Forsangere:
15. Hans siste ord var fylt av lys
og livets håp i dødens gys.
Han ropte: “Fader, i din hånd
jeg overgir min sjel og ånd!”
Menigheten:
16. Det ord, det ord seg trenger inn
dypt i mitt hjerte, sjel og sinn.
Gi at det blir det siste ord
jeg tale skal på denne jord.
Langfredagen sprenger alle grenser. Frelsen kan ikke kokes ned til en setning eller ett ord. Den griper inn i menneskelivet. Den tar tak rundt hele menneskelivet og alle menneskers liv. Frelsen er umistelig!
Jesus har banet veien for at vi kan rope det samme som Jesus ropte:
Far, i dine hender overgir jeg min ånd!
Det kan vi rope i livet og i døden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.