Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
Langfredag, 1. rekke
Lukas + Jesu ord på korset
Nøtterøy kirke
2. april 1999 kl 11.00
Kors i full størrelse ved døpefonten.
Syv røde roser som settes i vase ved lesningen av Jesu syv ord på korset.
Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
I år skal vi lese lidelseshistorien etter Lukasevangeliet. Og så, når vi kommer til korsfestelsen, går vi over til vekselsang med teksten, med hvert av Jesu syv ord på korset.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 22. kapittel, fra vers 39:
Lukas 22,39-62
GETSEMANE. Jesus gikk ut og tok veien til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte ham. 40 Da han kom dit, sa han til dem: "Be om at dere ikke må komme i fristelse!" 41 Han gikk fra dem, så langt som et steinkast, og falt på kne og bad: 42 "Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min." 43 Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. 44 Og han kom i dødsangst og bad enda mer inderlig, så svetten falt som bloddråper til jorden. 45 Da han reiste seg etter bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg. 46 "Hvordan kan dere sove?" sa han. "Reis dere, og be om at dere ikke må komme i fristelse!"
47 JESUS BLIR TATT TIL FANGE. Mens han ennå talte, kom det en stor flokk, og foran gikk han som hette Judas, en av de tolv. Han kom bort til Jesus for å kysse ham. 48 Da sa Jesus: "Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?" 49 De som var med Jesus, skjønte hva som ville skje, og spurte: "Herre, skal vi gripe til sverd?" 50 Og en av dem hogg etter øversteprestens tjener, så det høyre øret ble kuttet av. 51 Men Jesus sa: "La være med det!" Og han rørte ved tjenerens øre og leget det. 52 Så sa han til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: "Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. 53 Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som rår."
54 PETER FORNEKTER JESUS. Da grep de ham og førte ham til øversteprestens hus. Peter fulgte etter, langt bak. 55 Midt inne på gårdsplassen var det tent et bål, og Peter slo seg ned blant dem som satt omkring det. 56 En tjenestepike fikk se ham der han satt i lysskjæret, og hun stirret på ham og sa: "Han der var også med ham." 57 Men Peter nektet og sa: "Kvinne, jeg kjenner ham ikke!" 58 Litt etter var det en annen som la merke til ham og sa: "Du er også en av dem." "Nei, det er jeg ikke," svarte Peter. 59 Men en times tid senere var det enda en som forsikret: "Jo visst var denne mannen også med ham! Han er jo galileer." 60 Men Peter svarte: "Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om." I det samme, før han ennå hadde talt ut, gol hanen. 61 Da vendte Herren seg og så på Peter, og Peter husket det Herren hadde sagt til ham: "Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger." 62 Og han gikk ut og gråt bittert.
Luk 22,63-23,7
JESUS FOR DET HØYE RÅD. Mennene som holdt vakt over Jesus, gjorde narr av ham og slo ham; 64 de dekket til ansiktet hans og sa: "Nå kan du være profet. Si hvem som slo deg!" 65 Også på mange andre måter hånte de ham. 66 Da det ble dag, kom folkets eldste sammen til rådsmøte med overprestene og de skriftlærde. Jesus ble ført fram for dem, 67 og de sa: "Er du Messias, så si det." Men han svarte: "Selv om jeg sier det, vil dere ikke tro meg, 68 og om jeg spør, vil dere ikke svare. 69 Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd." 70 Da spurte de alle: "Du er altså Guds Sønn?" Han svarte: "Dere sier selv at jeg er det." 71 Da sa de: "Hva skal vi nå med vitnesbyrd? Vi har jo selv hørt det av hans egen munn."
22,1 JESUS FOR PILATUS. Dermed brøt hele forsamlingen opp og førte ham til Pilatus. 2 Der begynte de å føre klagemål mot ham. De sa: "Vi har funnet at denne mannen fører vårt folk på avveier: Han sier at vi ikke skal betale skatt til keiseren, og gir seg ut for å være Messias, altså konge." 3 Pilatus spurte ham: "Er du jødenes konge?" "Det er dine ord," svarte Jesus. 4 Da sa Pilatus til overprestene og til folkemengden: "Jeg finner ingen skyld hos denne mannen." 5 Da tok de sterkere i: "Han oppvigler folket med sin lære over hele Judea; han begynte i Galilea og er kommet helt hit." 6 Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var galileer, 7 og da han fikk vite at han hørte under Herodes, sendte han Jesus over til ham; for Herodes var også i Jerusalem i de dagene.
Luk 23,8-25
JESUS FOR HERODES. Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde hørt om ham og lenge ønsket å treffe ham. Nå håpet han å få se Jesus gjøre et tegn. 9 Han stilte ham mange spørsmål, men Jesus svarte ikke et ord. 10 Overprestene og de skriftlærde var der også og kom med sterke anklager mot ham. 11 Herodes viste ham sin forakt og gjorde narr av ham sammen med soldatene sine. Så la han en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. 12 Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre.
13 PILATUS FELLER DOMMEN. Pilatus kalte da sammen overprestene, rådsmedlemmene og folket 14 og sa til dem: "Dere har ført denne mannen fram for meg og sagt at han oppvigler folket. Nå har jeg forhørt ham i deres nærvær og kan ikke se at han er skyldig i noe av det dere anklager ham for. 15 Det kan heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Han har altså ikke gjort noe som fortjener dødsstraff. 16 Jeg vil derfor la ham piske, og så sette ham fri." 17 Men til høytiden måtte han gi dem en fange fri. 18 Da ropte de alle som én: "Bort med ham! Gi Barabbas fri!" 19 Barabbas var en mann som satt fengslet for opptøyer i byen og for mord. 20 Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri. 21 Men de ropte tilbake: "Korsfest! Korsfest ham!" 22 For tredje gang sa han til dem: "Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg lar ham piske, og så gir jeg ham fri." 23 Men de presset på og forlangte med høye rop at han skulle korsfestes. Og deres skrik fikk overtaket. 24 Pilatus bestemte da at det skulle bli som de krevde. 25 Han løslot den de bad om, han som var fengslet for opptøyer og mord. Men Jesus overgav han til det som de ville.
Luk 23,26- 31
JESUS FØRES BORT. Så førte de ham bort. På veien tok de fatt i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne, og tvang ham til å bære korset etter Jesus. 27 En stor folkemengde fulgte med, blant dem mange kvinner som jamret og gråt over ham. 28 Men Jesus snudde seg mot dem og sa: "Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn. 29 For det kommer dager da folk skal si: Lykkelige er de barnløse, de kvinner som ikke føder og ikke gir bryst! 30 Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! 31 For gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?"
knyttet til Norsk Salmebok 155: Gå under Jesu kors å stå
Gå under Jesu kors å stå, og la hans røst ditt hjerte nå! I dag skal vi ta i bruk en salme så tydelig som det går an. En av salmenes fineste gaver er at de bygger bro mellom Bibelen og oss. Den salmen vi skal synge som vekselsang med teksten, løfter hvert enkelt av Jesu syv ord på korset frem til oss. Forsangerne rekker frem Jesusordene, og så gir salmen oss ord til å gripe om hvert Jesusord, så de får slå rot i vår tilværelse og bygge tro midt i livet.
Forsangere:
1. Gå under Jesu kors å stå,
og la hans røst ditt hjerte nå!
Ja, stå i stillhet og gi akt
på det han har til avskjed sagt.
Lukas 23,32
Også to andre, to forbrytere, ble ført bort for å henrettes sammen med
ham. 33 Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen,
korsfestet de både ham og forbryterne, den ene på høyre side av ham og den
andre på venstre. 34 Men Jesus sa: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør."
Forsangere:
2. For sine fiender, mild i hu,
han bad: "Min Far, forlat dem du!
For hva de gjør, det vet de ei,
forblindet går de syndens vei."
Menigheten:
3. Be òg for meg, o Herre min!
Du ser at jeg er svak og blind
på all min vei, i alt mitt verk,
men ved din bønn gjør du meg sterk.
Lukas 23,39
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: "Er ikke du
Messias? Frels da deg selv og oss!" 40 Men den andre bebreidet
ham og sa: "Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? 41
For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han
har ikke gjort noe galt." 42 Og han sa: "Jesus, husk på
meg når du kommer i ditt rike!" 43 Jesus svarte: "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være
med meg i Paradis."
Forsangere:
7. En røver stammet frem sin nød
og høstet liv ved Kristi død:
"Til Paradis, jeg sier deg,
skal du i dag få følge meg."
Menigheten:
8. La meg òg i min siste stund
få trøst, o Jesus, av din munn.
Omvend meg du, hver dag som går,
så arv i himmerik jeg får.
Johannes 19,25 Ved Jesu kors stod hans mor, morens søster, Maria som var gift
med Klopas, og Maria Magdalena. 26 Da Jesus så sin mor og ved siden
av henne den disippel han hadde kjær, sa han til sin mor: "Kvinne, det er din sønn." 27
Deretter sa han til disippelen: "Det
er din mor." Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.
Forsangere:
4. Så vendte han seg til sin mor.
Å, hvor var hennes smerte stor!
Nå jaget sverdet like inn
igjennom hennes sjel og sinn.
5. En annen sønn han henne gav
til lindring, trøst og støttestav:
"Johannes, se der er din mor,
vær hennes sønn!" - slik lød hans ord.
Menigheten:
6. Skal også jeg, o Jesus, stå
forlatt, forhatt, med korset på,
ja, venneløs på motgangs vei,
send et Guds barn til hjelp for meg!
Markus 15,33 Da den sjette time kom, falt det
et mørke over hele landet, og det varte til den niende time. 34 Ved
den niende time ropte Jesus med høy røst: "Eloï, Eloï, lamá
sabaktáni?" Det betyr: "Min
Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
Forsangere:
9. Det fjerde ord var fryktelig,
all verdens angst lå gjemt deri:
"Min Gud, min Gud, hvorfor har du
forlatt meg her i denne gru?"
Menigheten:
10. For min skyld ble du så forlatt
en helvedsstund i verdens natt,
at aldri jeg forlates skal
i dødens mørke skyggedal.
Markus 15,35 Noen som stod der, hørte det og
sa: "Hør, han roper på Elia."
Johannes 19,28 Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle
bli oppfylt, sa han: "Jeg tørster."
29 Det stod et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den,
satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans.
Forsangere:
11. All verdens synder lå på ham
og brente med sin ild Guds Lam.
"Jeg tørster", ropte han, og fikk
av eddikvin så besk en drikk.
Menigheten:
12. O Jesus, mine synders mål
du tømte i din bitre skål
og gav til gjengjeld meg en flod
av livets kilde, ren og god.
Johannes 19,30 Da Jesus hadde fått
eddikvinen, sa han: "Det er
fullbrakt!" Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd.
Forsangere:
13. Da lød et ord: "Det er
fullbrakt!"
Et større ord er aldri sagt.
Oppfylt er lov og profeti,
forbannelsen er nå forbi!
Menigheten:
14. Det gir meg trøst i hjerterot,
det er en evig gledes-flod.
Du sonet mine synders sum,
å, dyre evangelium!
Lukas 23,46 Og Jesus ropte med høy røst:
"Far, i dine hender overgir jeg min
ånd!" Da han hadde sagt det, utåndet han.
Forsangere:
15. Hans siste ord var fylt av lys
og livets håp i dødens gys.
Han ropte: "Fader, i din hånd
jeg overgir min sjel og ånd!"
Menigheten:
16. Det ord, det ord seg trenger inn
dypt i mitt hjerte, sjel og sinn.
Gi at det blir det siste ord
jeg tale skal på denne jord.
“Far!” Dette er Jesu første ord på korset. Det som skjer på korset er først og fremst noe mellom Jesus og hans Far. De fleste ordene Jesus sier på korset, sier han til sin Far. Det er ikke Faderen som henger på korset. Det er Guds Sønn.
Det er ikke Gud som blir
maktesløs på korset. Korset er ikke Guds fattige forsøk på å vise medlidelse
med en verden som lider uskyldig.
Det er Sønnen som bærer Faderens vrede over verdens synder. På korset ser verden at Faderen tar urettferdigheten på alvor, at han hører alle dem som roper etter en rettferdig Gud. Mennesker tørst etter rettferdighet, er en del av vår guddommelige arv, - den peker frem mot den dag da rettferdigheten skal riste av seg all urett. Midt i vår historie står langfredag som en foreløpig oppgjørsdag, en frelsens mulighet for alle urettferdige.
Sønnens første bønn til sin Far er: “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.”
Frelsen starter med Guds frelsesvilje, hans inderlige ønske om forsoning. Han tar initiativet. Han har øye for den som er innviklet i egne synder og andres synder og felles synder, som i et trollgarn. Han bøyer seg ned og vikler dem ut av garnet, så sant de ikke biter seg fast og vil være der. Alle som ikke vet hva de gjør, vet Gud om. Han kjenner hver stakkar. Vi leser det i hver eneste begravelse:
Salmenes bok 103,14 For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.
Men på et visst tidspunkt kaller Gud den forblindete stakkaren til ansvarlighet. Han tar den svake og reiser ham møysommelig opp på beina, og gjør ham til et ansvarlig menneske. Guds mål med hvert enkelt menneske er et oppgjør.
Jesaja 1,18 Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren.
Jesus andre ord på korset sa han til den ene forbryteren,
som var korsfestet sammen med ham: "Sannelig,
jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis."
Hvorfor snakker Jesus akkurat om Paradis til røveren på korset? Det er eneste gang Jesus nevner Paradisets hage.
Vi hører en gjenlyd fra Paradiset der fremme:
Åpenbaringen 2,7 Den som seirer, ham vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis.
Og vi hører en gjenlyd fra verdens begynnelse langt der bak oss, fra Paradisets hage der mennesket flyktet fra ansvaret. Kanskje snakker Jesus om Paradiset fordi han møtte en røver som tok ansvar, til forskjell fra alle Adam og Evas unnskyldninger:
“41 For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort,” sa røveren.
Derfor bekjenner også vi i salmen:
For min skyld ble du så forlatt. (10)
O Jesus, mine synders mål
du tømte i din bitre skål. (12)
Du sonet mine synders sum
å, dyre evangelium. (14)
Det hviler krigsskygger over denne langfredagen. Enda en gang opplever verden at det første som dør i en krig, er sannheten. Vi kan ikke stole på det vi får høre. Parallelt med raketter og pistolskudd, er propagandakrigen i full gang. Spørmålet om hvem som er skurker og hvem som er helter, koker bort i krigens forferdeligheter, i løgner og i halvsannheter. Alle skylder på de andre. Noen kaller det djevelskap. Andre spør hvor Gud er hen.
Og dermed er vi inne i den klassiske modellen fra syndefallet: Adam skyldte på Eva. Og Adam skyldte på Gud som hadde gitt ham en slik kvinne. Eva skyldte på djevelen.
Midt i alle spørsmål og fortvilelse vi kjenner foran skjermen i disse dagene, har vi grunn til å se inn i oss selv: Hva sier våre spørsmål om hvordan vi tenker om vårt eget liv, våre egne nederlag, og våre egne stridigheter? Skylder vi på andre? Skylder vi på Gud? Skylder vi på djevelen?
Hvem spør Gud etter i Paradiset? Hvem spør Gud etter i ditt og mitt liv? Hvem spør Gud etter i Kosovo? Han spør “Adam, hvor er du?”, slik han alltid har spurt. “Menneske, hvor er du?”
Hvis vi tenker at Kosovo er gudsforlatt, eller fullt av djevelskap, - så legger våre tanker alt inn i en tåke. Men at Kosovo martres av menneskers synd, det kan alle se. Der er enkeltmenensker som tar seg til rette, der er grupperinger som setter Guds bud og vern til side, der er gamle syndemønster som har vevet mennesker slik sammen i felles synd, at de alle kjører seg helt fast. Det er først når en konflikt får navnet synd, at det er åpning fremover mot en løsning. Det er først når mennesker tar ansvar, at det er mulighet for forsoning.
For få år siden fikk verdenssamfunnet demonstrert dette i Sør-Afrika. De har ennå en lang vei å gå etter at apartheid-regimet falt, det er ikke vanskelig å se. Men forsoningsarbeidet fikk en rakettstart ved at det som var skjedd ble satt ord på som menneskelig synd og menneskelig ansvar. Ved sannhetskommisjonene kom en etter en og fortalte hva de hadde gjort. De skyldte ikke på djevelskap eller gudsforlatthet, men tok ansvar. Når de brukte ord om det de selv hadde gjort, som ofrene kunne kjenne seg igjen i, fikk de adgang til å fortsette forsoningsarbeidet i frihet.
Dette er den vei Gud har gitt oss til forsoning, etter å ha reist soningens kors:
1. Johannes brev 1,9 Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.
Og vi øver oss på dette i salmen:
For min skyld ble du så forlatt. (10)
O Jesus, mine synders mål
du tømte i din bitre skål. (12)
Du sonet mine synders sum
å, dyre evangelium. (14)
Jesus ser på dem som korsfester ham og sier: “Far forlat dem for de vet ikke hva de gjør.”
Jesus ser på han som erkjenner sin skyld og sier: “I dag skal du være med meg i Paradis."
Her møter vi spenningen mellom overbærenhet og oppgjør, mellom barmhjertighet og ansvarliggjøring. Denne spenningen lever vi alle i: Når skal jeg vise medynk og når skal jeg kalle til ansvar? Når trenger mitt medmenneske overbærenhet, og når blir min overbærenhet umyndiggjøring? Når er det synd på et medmenneske, og når er mitt medmenneske en ansvarlig synder?
Guds mål er ikke å gjøre alle mennesker til stakkarer.
Galaterne 5,1 Til frihet har Kristus frigjort oss.
Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk.
Guds overbærenhet har et klart mål: at vi skal komme frem til omvendelse:
2. Peters brev 3,9 Han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.
Derfor er det enhver kristens hastesak å få synden opp på korset. Det som så skal følge er å delta med alle krefter i kampen mot synden. Synden skal stoppes med alle egne krefter, med Skaperens krefter, med Jesu krefter og med Den Hellige Ånds krefter, - ellers svikter vi Guds kjærlighet. For Guds kjærlighet gjelder like mye min neste som meg selv.
Veien fra tilgivelsen går rett inn i kjærligheten. Jesu neste ord på korset knyttet mennesker sammen i kjærlighet.
Jesu tredje ord på korset var til Maria og Johannes:
"Kvinne, det er
din sønn." "Det er din mor."
Jesus så sin mor, og var nær henne i smerten, midt i sin egen smerte. Ved korset ble en profeti oppfylt.
Åtte dager etter Jesu fødsel, kom Maria til tempelet med barnet, slik skikken var. Der møtte hun den gamle Simeon, som sa til Maria:
Lukas 2,34 "Også gjennom din sjel skal det gå et sverd."
Og nå stod hun maktesløs og så hva som skjedde med sønnen hennes.
Nå jaget sverdet
like inn
igjennom hennes
sjel og sinn.
Og Jesus ga Maria en annen sønn. Slik bygget han bro fra frelsens sentrum, like inn til det sårbare forholdet mellom foreldre og barn. Og han bygget bro fra frelsens sentrum og inn til våre sårete sinn. Her løses ikke alle gåter, men vi møter Jesu kjærlige omsorg, midt inne i frelsens veldige stormsentrum. Han knytter mennesker sammen med nye bånd.
Ved sitt tredje ord på korset, svarer Jesus svarer på mange menneskers bønn: “Send et Guds barn til hjelp for meg!” Slik kan vi be for oss selv, og slik kan vi be for våre. Når vi kjenner oss utbrukt og maktesløse overfor våre egne: “Send et menneske i hennes vei.”
6. Skal også jeg, o
Jesus, stå
forlatt, forhatt,
med korset på,
ja, venneløs på
motgangs vei,
send et Guds barn
til hjelp for meg!
Og så, når han har knyttet mennesker sammen med nye bånd, - blir Jesus mer alene enn noe menneske kan oppleve.
9. Det fjerde ord
var fryktelig,
all verdens angst
lå gjemt deri:
"Min Gud, min Gud, hvorfor har du
forlatt meg her i denne
gru?"
Ja, det fjerde ord var fryktelig. Frelsen er ikke bare dimensjonert for sosialdemokratiet og gode hjem. I disse dager dyttes en fryktelig virkelighet inn i stuene våre gjennom fjernsyn og aviser. “All verdens angst lå gjemt” i Jesu rop på korset, - og ropet blander seg med rop fra tusenvis av flyktninger som har opplevd brutalitet og invasjon i landet sitt, og fra enkeltmennesker som har opplevd brutalitet og invasjon i kroppen sin. Frelsen er dimensjonert for det verste mennesker kan drive det til av ondskap og ødeleggelse.
Jesu femte ord på korset var: "Jeg tørster."
Jesu soning var ikke en liksom-soning. Den var ikke en pedagogisk demonstrasjon, verken av Guds kjærlighet eller syndens alvor. Jesus ble virkelig gjort til synd i stedet for oss. (1 Kor 5,21) Jesus fikk virkelig smake Guds vrede over alle våre synder. (Jes 53,6)
Først da kunne han si:
"Det er fullbrakt!"
Så mye måtte det til! En åpenbaring av dommen. Dommen over overgripere i Kosovo og overgripere på bakrommet. Ord for ord avdekker korsfestelsen dommen. På korset ser mine offer hvor alvorlig Gud tar syndene jeg har gjort mot dem. Og på korset ser jeg hva som venter, hvis jeg vil klare meg uten Jesus. Langfredag er dommedag. På korset åpenbares dommen. Og på korset utøses dommen, med mulighet til frelse!
På korset er det plass til alle menneskers synder. Det er plass til deres synder som knapt har gjort en katt fortred, og til deres synder som har brutt verdensfreden i stykker. På korset kan det skje et bytte: Han tar min straff og jeg får hans uskyld! På korset ser jeg hva frelsen koster. Og på korset ser jeg at kostnaden er stor nok.
Og så til syvende og sist sa Jesus: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!"
15. Hans siste ord
var fylt av lys
og livets håp i
dødens gys.
Han ropte: "Fader, i din hånd
jeg overgir min sjel og ånd!"
Langfredagen sprenger alle grenser. Frelsen kan ikke kokes ned til en setning eller ett ord. Den griper inn i menneskelivet, og tar tak rundt hele menneskelivet og alle menneskers liv.
Frelsen er umistelig! Jesus har banet veien for at vi kan si: Far, i dine hender overgir jeg min ånd.
16. Det ord, det
ord seg trenger inn
dypt i mitt hjerte,
sjel og sinn.
Gi at det blir det
siste ord
jeg tale skal på
denne jord.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.