Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

Kristi åpenbaringsdag, II. rekke

Torød kirke

5. januar 1997 kl 11.00

Salmer

505      Jesus skal rå

            Salme 72,8-17 LOVSANG TIL KONGEN

012      En stjerne steg opp

            1 Tim 3,14-16 HEMMELIGHETEN OM JESUS

 98       Kristus er verdens lys

-------------------------

            Joh 8,12 JESUS ER VERDENS LYS

-------------------------

418,1-2 Med Jesus vil eg fara

            Dåp

 42,5-8 Her kommer Jesus, dine små

088      Jeg vil gi deg o Herre min lovsang

 

Inngangsord

Fra gammelt av kalles denne dagen Helligtrekongers-dag, for vi skal lese den glitrende teksten om vismennene fra Østen som kom for å hylle Jesus.

         Disse vismennene var av fremmed folkeslag, og derfor er denne dagen også misjons-dag, for den viser at Jesus kom for å bringe frelse til alle folkeslag.

         Men det egentlige navnet på denne dagen er Kristi åpenbaringsdag. Søndagene vi har etter jul skal vikle ut og åpenbare for oss hva det betyr at Jesus kom til jorden. Søndag etter jul ble det gjort tydelig at profetiene i Det gamle testamente gjelder Jesus. På Nyttårsdag handlet teksten om betydningen av Jesu navn. Det betyr Gud frelser. I dag viser teksten at han er frelser for alle folkeslag, og neste søndag skal vi lese om at Jesus døpes av Johannes i Jordan og innleder sin frelsergjerning.

 

La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.

Preken

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 2. kapittel, fra vers 1:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem 2 og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.» 3 Da kong Herodes hørte det, ble han meget urolig, og hele Jerusalem med ham. 4 Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem hvor Messias skulle fødes. 5 «I Betlehem i Judea,» svarte de, «for slik er det skrevet hos profeten: 6 Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en høvding, som skal være hyrde for Israel, mitt folk.» 7 Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem ut om tiden da stjernen hadde vist seg. 8 Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om dette barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» 9 Da de hadde hørt kongens ord, drog de av sted. Stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem, inntil den ble stående over stedet der barnet var. 10 Da de så stjernen, ble de fylt av glede. 11 De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. 12 Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.

Slik lyder Herrens ord.

 

(Bakgrunn for deler av prekenen:

d’Occhieppo, Konradin Ferrari: Betlehemstjernen - hva var det som skjedde, Universitetsforlaget 1983

Kyhlberg, Gustav: Heliga tre konungar, Svenska Kyrkans Diakonistyrelses Bokförlag Stockholm 1940)

Når historien overstråler legendene

Det glitrer av denne teksten. Det er eventyrglans over den, og fortellingen er mesterlig fortalt. Det er vel ingen bibelfortellinger som senere er blitt så utbrodert med legender som denne.

         Hvis jeg spør barn hva vismennene het, så kommer det som erter av en sekk: Kaspar, Melkior og Baltasar!  Vi finner ikke disse navnene i Bibelen, de er kommet til etter hvert.

-        Origenes som døde år 254 var den første som anslo antallet vismenn til tre, ettersom det var tre gaver. (d’Occhieppo s 22)

-        Navnene deres finner vi for første gang på en altertavle i Nord-Italia i år 560: Kaspar, Melchior og Baltasar. (s 22)

-        Johannes av Hildesheim samlet like før sin død i 1375, de fleste legendedelene til en bok på ca 140 sider. Her sies det at de tre var konger, og kom fra tre land i India (Kyhlberg s 35). Apostelen Thomas døpte dem senere (s 79), og gjorde dem til biskoper (s 80). Dermed kan man også kalle kongene for hellige. I Det nye testamente betyr hellig det samme som kristen, og ingen kan bli kristne før de har møtt Kristus og tatt imot hans frelse.

 

Det er spennende å lese om hvordan dagens prekentekst har inspirert til legender og from diktning gjennom hele kirkens historie, og det er nyttig for oss for å lære tidligere kristne å kjenne, hva som har vært viktig for dem og hva de har drømt om. Men når vi i dag leser teksten fra Bibelen, er det selve bibelteksten som er hovedsaken. Det betyr ikke at vi skreller av glitteret av dagens tekst og gjør den kjedelig. Det er nærmere å snakke om å pusse teksten til den får tilbake sin egen lysglans.

         Kona mi arvet en gammel taklampe for noen år siden. Den hadde en slags smijerns-form og den trengte absolutt maling. Men da vi skulle skrape av den gamle malingen, viste det seg at det ikke var smijern, men massiv messing under. Plutselig ble hele familien engasjert. Etter hvert som vi skrapte og vasket og pusset begynte den å skinne og stråle som gull. Vi kunne ikke begripe at noen ville male over messingen. Men de har vel syntes at det var penere med maling, eller at det var en måte å slippe pussingen på.

         Slik er det å gå inn i denne bibelteksten også. Bibelteksten er finere enn all pynten som folk har gitt den etterpå. Når vi pusser den, skjer det noe med oss. Den er ikke lenger bare en fin fortelling, som er fascinerende å lese. Den sier noe om oss og vårt liv. Den åpner lukene våre, så vi ser verden og livet vårt i et nytt lys.

Hedningene kom til Jesus allerede ved fødselen

Det kom noen vismenn for å hylle Jesus som konge, like etter at han var født. Allerede mens Jesus lå i krybben, kom det altså hedenske vismenn til Jesus. Hedninger betyr folk som ikke er jøder. Før snakket folk om kristne og hedninger, og hedninger ble ofte brukt nedsettende. Men det er ikke en bibelsk språkbruk. Hedninger er de som ikke er jøder, og kristne er enten jøde-kristne eller hedninge-kristne.

         Kristi åpenbaringsdag er en misjonsdag, for Matteusevangeliet starter med at hedninger får møte Jesus, og slutter med at Jesus gir apostlene misjonsbefalingen og sender dem ut til hedningene med evangeliet. Gud har skapt alle jordens folk, hvert eneste menneske på jorden, og han holder liv i hver enkelt muskel i kroppen din og min. Hans inderlige ønske er at vi alle skal bli frelst, hver enkelt av oss. Han har jo skapt oss, og elsker oss, - og han vil så gjerne at vi skal elske ham igjen, så det blir gjensidig kjærlighet. Slik er jo kjærligheten!

Vitenskapsmenn

Vismennene var antagelig de fremste vitenskapsmenn i en høykultur som kan gjøre oss ganske ydmyke. De beregnet stjernenes bevegelser, slik vi ser det i teksten, uten kikkerter, datamaskiner og planetarier. Babylon hadde en høy-kultur, som gir oss flotte kunstopplevelser blant ruinene som enda finnes. Hva vil stå igjen etter våre hus om 2000 år? Jo, oppsmuldret sement og rustent armeringsjern!

         Og disse fremragende vitenskapsmennene søkte til Jesus, og fant ham og hyllet ham. Vi har godt av å la det synke i oss i en tid da det snakkes mye om kollisjon mellom vitenskap og tro. Vi har ingen ting å skamme oss over på troens vegne. Det behøver ikke være en motsetning mellom vitenskap og tro. Det kan være det, men det er ikke nødvendig.

Stjernen

Stjernen som ledet de vise menn, kaster en egen glans over fortellingen. I mange år har jeg lest dette om stjernen som noe eventyrlig. Jeg har jo trodd at Gud kunne lage en spesialstjerne akkurat da, han som har skapt himmel og jord og alle andre stjerner i verdensrommet. Jeg skal innrømme at jeg har lurt på om Matteus har blomstret over av fortellerglede akkurat her. Men for noen år siden kom det ut en bok som kunne fortelle at det som står om stjernen er faguttrykk for hva som faktisk skjer med jevne og lange mellomrom, og det skjedde faktisk en gang på den tid da vi regner at Jesus ble født.

         Jeg skal ikke gå for mye i detaljer, men de to stjernene Saturn og Jupiter kan hvert 20. år komme i en stilling som gjør at de ser ut som én stor stjerne. Vår kalender ble laget på 500-tallet, og antagelig har den ikke truffet helt når det gjelder Jesu fødsel. Blant annet døde kong Herodes fire år før vår tidsregning. Det er mest sannsynlig at Jesus ble født mellom fire og åtte år før vår tidsregning begynner.

         I år 7 før Kristus, skjedde det noe på stjernehimmelen, som er ganske interessant. (d’Occhieppo s 87-98). Jupiter og Saturn sto så nær hverandre at de så ut som én stor stjerne. I mars-april steg de to stjernene opp i fiskenes bilde, som var Jødelands og Syrias bilde. Det tolket stjernetyderne som at en konge var født i dette området.

(Tillegg 2003: Skjevesland, Olav: Ordet i første rekke, bind 1, Oslo 1986, side 65: Kepler lanserte 1604 teorien om en konjunksjon. I år 7 f.Kr. kjenenr vi til en konjunksjon mellom kongestjernen Jupiter og Saturn, Israels stjerne, i Fiskens bilde, som forbindes med endetiden.)

 

Den 15. september steg de to stjernene sammen opp over horisonten. Og så to måneder etter, 12. november, kom de to stjernene til syne igjen. På grunn av jordens vinkel og rotasjon, synes det som stjernene beveger seg fra side til side og stanser. Disse to månedene er passe tid for vismennene å gjøre seg klar og dra de 110 milene fra Babylon til Jerusalem.

         Det som skjedde med disse stjernene har de nå rekonstruert i noe som kalles Zeiss-planetariet, hvor de kan gjenskape stjernehimmelen på et visst tidspunkt, og vise hvordan den ser ut fra et hvilket som helst sted i verden. Og da var det faktisk slik at hvis man så mot Betlehem fra Jerusalem 12. november kl 20 i år 7 f Kr, så stoppet stjernene over Betlehemshøyden, og en lyståke som heter Zodiakal-kjeglen gikk fra stjernene og ned mot Betlehem. Vi vet ikke om det var akkurat dette som skjedde, men det er jo veldig interessant og morsomt å tenke på!

Stjernetro

Men uansett hva som egentlig skjedde, - hvordan skal vi forstå det? Én måte å forstå det på er at Gud går inn i disse vismennenes stjerne-tro, og lokker dem til Jerusalem med en stjerne. Der får de høre Guds ord ved de skriftlærde, og ledes på rett vei til Betlehem. Der får de møte Jesus, - på en helt annen måte enn de hadde regnet med. De kom til Jerusalem for å finne en kongesønn i en silkevugge på slottet, og i stedet fant de Guds Sønn blant uteliggere i Betlehem. De snudde ikke da de fikk se Jesus. De bar frem sine gaver og hyllet ham.

         Den gamle stjernetroen er svært utbredt i Norge. Hver uke er det horoskop i Tønsbergs blad og masse ukeblader. Horoskopene har mye større plass enn de kristne andaktene. Og mange går med stjernetegnet sitt om halsen, selv om de fleste ikke ser på det som mer enn pynt. Det er flere og flere i landet vårt som åpent sier at de tror på stjernenes innflytelse på menneskene. De fleste sier at de leser horoskopene for moro skyld, - det er jo artig å se om det stemmer.

         Men horoskopene påvirker oss nok  mer enn vi aner. I mitt arbeid møter jeg ofte en skjebnetro som jeg vet at de ikke har fra Bibelen i hvert fall. Litt av denne skjebnetroen har vi vel fått i oss alle sammen. Jeg møter den ikke minst når ulykker rammer mennesker, og de spør etter Guds mening som om alt som rammer oss er bestemt av Gud. Hvis dette er aktuelt for deg, så må du gjerne ta kontakt med meg, så vi kan snakke om det, og prøve å sortere bibelstoff og stjernestoff.

Å høre og å gjøre

Det er ganske skremmende å lese om overprestene og de skriftlærde som hjalp vismennene til Betlehem. De hjalp vismennene på veien, men de ble ikke med selv. Jesus advarte sterkt mot å høre ordet uten å gjøre etter det (Matt 7,26). Det er like alvorlig at kong Herodes ikke fulgte vismennene, men vi aksepterer vel lettere at en politisk leder bare er ute etter å sikre sin posisjon. Det var tydeligvis bare hykleri at han også ville hylle Jesus. Like etterpå ga han befaling om en barnemassakre i Betlehem for å rydde Jesusbarnet av veien. Heldigvis hadde Josef og Maria flyktet med barnet til Egypt i tide.

         Denne fortellingen rister kraftig i oss alle. Den er både en advarsel mot å stole på at det er nok å høre Guds ord, og det er en advarsel mot å hykle. Hykleri er en synd som både Jesus og våre medmennesker reagerer kraftig på. Kanskje er det særlig en advarsel til meg som må regnes for en skriftlærd. Det er alvorlig hvis jeg ikke lever etter det jeg vet er sant.

Kristenforfølgelse

Da Kong Herodes hørte hva vismennene fortalte, ble han meget urolig. Han bekrefter profetien vi leste forrige søndag:

Luk 2,34 Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. 35 Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd.»

 

Herodes stod for innledningen til kristenforfølgelsene som raste i 300 år i Romerriket, og som senere har gått i bølger frem til vår tid. Det sies at det aldri har vært så mange som er fengslet og drept for sin tros skyld som i vårt århundre. Nå er det ikke bare kristne som blir forfulgt. Det har vært sterke bølger av forfølgelse mot jøder og sigøynere også, og andre som er annerledes. Det er en trussel mot de som vil ha all makt at noen er annerledes, og heller vil velge Guds vilje enn politikernes vilje, dersom de settes på valg. Den romerske keiseren var ganske liberal. Folk kunne ha hvilken tro de ville, men de måtte i tillegg tilbe keiserens bilde. Det var det limet som skulle holde Romerriket sammen. Derfor var de kristne en trussel mot samholdet i riket, og de ble forfulgt og fengslet og drept til skrekk og advarsel for andre. Men jo mer de ble forfulgt, jo mer bredte den kristne tro seg. For mennesker så at de kristne eide noe som var så viktig at det var verd å dø for.

(Tillegg 2002: Jeg hørte fra Nepal, at myndighetene satte navnet til kristne de hadde fengslet i avisene, til skrekk og advarsel. Men det førte til at flere oppsøkte de kristne i fengslene, for å høre om den troen som var verd å bli fengslet for.)

Statsreligion og kristen kirke

I vår del av verden er kristendommen gjort til statsreligion flere steder. Selv i Arbeiderpartiets mest kristendomskritiske periode, har de vært levende opptatt av å beholde kirken som statskirke. Dermed kunne de ha styring med kirken, og slippe å ha den som en trussel.

         Mange synes dette er helt uholdbart, og har gått ut og dannet egne kirkesamfunn. Jeg skal ikke dømme dem som har gjort det. Men vi er noen som likevel har valgt å bli i Statskirken. Og jeg kan si hvorfor jeg er blitt stående. Det fordi kirken er så mye mer enn det politikerne bestemmer. Den norske kirke er ikke først og fremst statens religionsvesen, selv om politikerne av og til oppfører seg slik. Vi har en levende tradisjon med fri forkynnelse av Guds ord, med mennesker som er mer knyttet til Jesus enn til staten, og vi har en folkelig tilslutning til kirken som ramme for dåp og konfirmasjon, vielse og begravelse, som gir oss et enormt ansvar.

         Dessuten er denne kirken vårt åndelige hjem, her hører vi til, og vi vil ikke la noen ta hjemmet vårt fra oss. Det er som å ha et hus, med gjeld opp over pipa. Vi mener det er vårt hjem, og banken mener det er de som eier det. Men et hjem er mye mer enn det huset som er betalt med lånte penger. Det er vårt, det er der vi har vår familie, og det er vi som har innredet det! Så kan banken si hva de vil, bare de ikke tar huset fra oss. - Slik tenker i hvert fall jeg om kirken og staten. Kirken er familien, staten er med å bestemme hvordan huset skal se ut.

Du skal elske Gud over alle ting

Det er ikke så lett for oss i Norge å forstå hvorfor politikere blir redde for kristendommen. Jeg har nevnt en av grunnene for at vi har det annerledes. Det vi har opplevd fra politikerne, er vel bare nålestikk, i forhold til det andre har opplevd. Men det kommer kanskje også av at vi har gjort kristentroen så intim, at den nesten er helt skjult i vårt innerste. Under krigen sendte departementet et rundskriv til prestene om at de bare skulle beskjeftige seg med de evige ting, og holde seg unna aktuelle spørsmål. Det er klart, at hvis troen er så skjult, er den ikke en trussel for politikerne. Men hvis troen viser seg i handling, er det verre. Hvis jeg vil være mer lydig mot Gud enn mot politikerne, da er jeg en trussel. Hvis jeg har andre tanker om menneskeverd for fostre, handikappede, gamle og dem som er annerledes, da lager jeg rot i politikernes prioriteringer. Hvis jeg ikke har de samme fiendene som politikerne har, da truer jeg deres autoritet. Det er dette som er skjedd i Sør-Afrika, i Sovjet, Etiopia og på Madagaskar.

 

I tider hvor alt ser fredelig og godt ut, kan vi ha godt av å legge en liten, vibrerende nerve inn i tankene våre. Jesus forberedte oss på blod, svette og tårer:

Luk 6,26  Ve dere når alle taler vel om dere, sa Jesus, for det samme gjorde fedrene med de falske profeter. JOH 15,20  Husk at jeg sa: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres.

2 Tim 3,12  Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.

 

Nå leser vi heldigvis også i Bibelen om perioder da alle satte pris på de kristne (Apg 2,47), men i rolige tider er det viktig å spørre om grunnen til roen er at vi svikter evangeliet, og ikke kaller til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv, slik vi prester har forpliktet oss til.

Et misjonens år

Fortellingen om vismennene som kom for å hylle Jesus, griper oss med sin skjønnhet og stråleglans. Men den griper også inn i vår måte å forstå verden på, vår måte å ta imot Guds ord på, og vårt liv med evangeliet i denne verden. Og det løfter øynene våre til andre folkeslag. Jeg ønsker for menigheten at 1997 må bli et misjonens år, hvor vi blir opptatt av det Jesus er opptatt av, at evangeliet og rettferdigheten må spres til alle folkeslag. Det løfter oss ut av selvopptattheten og over i det som betyr noe, det gir nye perspektiver over liv og prioriteringer, og det lukker oss inn i Guds vilje!

 

Ære være faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.