I dag bærer jeg med
meg sterke opplevelser fra i formiddag. En full Nøtterøy kirke. Tett av folk på
galleriene. På de fire første benkene sitter to guttelag som tar farvel med
fotballtreneren sin, 41 år gammel. Jeg lurer på hvordan disse fotballguttene
har det i dag. Det er en helt spesiell innledning til julen, å ta farvel med en
som brydde seg om dem, som regnet opp navnene deres to dager før han døde, og
bad om at de måtte sitte samlet i kirken.
Tåler julen en slik
start? Nå vil det vise seg hva julen er verdt. Er julen bare en drøm som vi
unner oss midtvinters, - eller har julen hold i seg til å tåle sorg og sjokk og
savn? Tåler julen livets alvor?
Det er utrolig
hvordan julebudskapet kan omslutte alle sider av livet, fra det vakreste vakre
til det helt tragiske. Det var så visst vår jord Jesus kom til, til Midt-Østen til og med, i stor politisk uro, dengang som i dag. Det ble ikke som de hadde tenkt seg for
Josef og Maria. Straks etter fødselen måtte de flykte for en vanvittig konge i
Jerusalem.
Jesus har erfaring med det vi har erfaring med, han har tyngre
erfaringer, og gladere erfaringer. Han fikk barns erfaringer, både med foreldre
som brydde seg om ham og andre ganger med foreldre som ikke forstod ham. Og han
fikk voksenerfaringer med venner som sviktet, og med venner som var trofaste.
Jesus fikk også erfare hva det
koster å knytte seg til andre mennesker. Det dyrebareste i livet, kan en miste.
Det er kjærlighetens risiko. Han mistet en av sine kjæreste venner som het
Lasarus. Jesus stod ved graven hans og kjente sorgen rive i brystet, sammen med
de andre i byen.
Det står to ganger i Det nye testamente
at Jesus gråt. Den ene gangen var ved vennens grav. - Den andre gangen gråt han
over alle som ikke forsto hva som var best for dem.
Det er Jesu
erfaringer som gir det mening å be. På en genial måte kommer det frem i en av
julesangene våre:
Nå bor han høyt i himmerik,
han er Guds egen Sønn,
men husker alltid på de små
og hører deres bønn.
Evangelisten Lukas
skriver …
------------------------------------
Først noen
julenøtter: Hvem var Dionysius? Hva er en Zodiak? Hva
het de tre vise menn?
I stedet for det
vanlige juleevangeliet hos Lukas, leser vi i år juleevangeliet slik Matteus
skrev det: Matt 2,1-12 VISMENNENE HYLLER JESUS ……
Jeg vet ikke om dere
har det som jeg, at dere fornemmer et Østens eventyr i talen om stjerner og
vise menn.
Første gang
vismennene fremstilles som tre personer er på et relieff fra begynnelsen av
200-tallet etter Kristus. I en mosaikk i en kirke i Ravenna, som ble bygget ca 560, kalles de Caspar, Melkior
og Baltasar. I legendene om de tre vise menn regnes
det at Caspar kommer fra Afrika med myrra for å salve frelseren, Melkior kommer fra Europa med gull for å hylle kongen og Baltasar kommer fra Asia med røkelse for guddommen.
(G Kyhlberg: De heliga
tre konungar, Stockholm 1940)
I vår tid har
astronomer undersøkt teksten i Matteusevangeliet, og funnet at ordene som er
brukt om stjernen er kjente faguttrykk innen astronomien, og de har også
rekonstruert stjernehimmelen omkring Jesu fødsel med interessante resultater.
Conradin Ferrari d'Occieppo: Betlehemsstjernen - hva
var det som skjedde? Universitetsforlaget Oslo 1983
Det er vel kjent
at vår nåværende kalender ble utarbeidet i år 526 av abbeden Dionysius Exiguus i Roma. Han
bommet med noen år. Vi vet i dag at kong Herodes døde år 4 før vår tidsregning.
Tre ganger i år 7 før vår
tidsregning sto Jupiter og Saturn sammen i stjernebildet Fiskene: 28. mai, 15.
september og 12. november.
Sett fra Jerusalem kl 20.00 12. november år 7
«før Kristus» vil de to stjernene danne en lysende stjerne over Betlehem. En
stjernetåke kalt zodiak-lyset dannet stråler fra dobbeltstjernen ned over
Betlehemshøyden.
Jupiter ble regnet som guden Marduks stjerne.
Saturn representerte Israel og midtre del av Fiskene angav Judea. Dette
forklarer at vismennene fra Østen (Babylon?) regnet at en konge var født i
området, og reiste til Jerusalem for å hylle ham.
Vismennene var de
klokeste av de kloke på den tiden, og de bar frem rike gaver. Gjeterne var de
enkleste og fattigste av de fattige, og de fikk først
se barnet. Et sted midt imellom befinner vi oss. Det er plass til oss også i
stallen. Engelen sa at det var «en glede for hele folket!»
Evangelisten Lukas
skriver …
-------------------------------------------------
Presten? Jeg er
statsansatt og skriftlærd og skulle være spesialist på juleevangeliet. Men hvem
fikk budskapet først, hvem er adressaten?
·
Det var
ikke de skriftlærde i Jerusalem. De spiller en ganske underordnet rolle
som rådgivere for kong Herodes og vismennene fra Øst. De pekte på veien for
dem, men gikk den ikke selv.
·
Det var
ikke de statsansatte og myndighetene i landet. Augustus og Kvirinius er bare brikker i spillet for å få Jesu mor til
Betlehem, - slik at profetiene om Jesus kunne oppfylles.
·
Det var gjeterne
som fikk budskapet først, de minst verdsatte i folket den gangen. De
representerte utkanten av befolkningen.
·
Og det
understrekes til overmål at budskapet er «en glede for hele folket».
Julen er folkets
jul. Det er mangt vi skriftlærde og statsansatte kunne ønske oss annerledes med
folkets julefeiring. Men Gud tok altså sjansen på å gi budskapet til folket, og
å gi julens gave til folket.
Jeg merker at dette fyller meg med respekt. Min jobb er å levere
juleevangeliet videre til dem det er bestemt for, til folket. Ikke bare til dem
som forstår budskapet slik som jeg forstår det.
Slik kan jeg også få
del i budskapet, sammen med folket!
Jeg merker at
juleevangeliet setter i gang følelser hos meg. Det er mange fakta som beskrives
i evangeliet. På latin står det «factum est» tre
ganger i juleevangeliet. Slik er det med alle fødsler. Tid og sted, kjønn og
vekt, mor og far.
Men det beskrives også følelser og reaksjoner i slutten av
juleevangeliet. Alle undret seg da de hørte hva gjeterne fortalte. Men
vi merker også at det er forskjell på reaksjoner. Det er et spenn i følelser
som beskrives i juleevangeliet. På den ene side Maria, som gjemte ordene i sitt
hjerte og grunnet på dem. På den andre siden gjeterne, som flommet over av
lovprisning til Gud for det de hadde hørt og sett. Det er en skala fra stille
ettertenksomhet til høylytt hallelujastemning. Jeg kjenner at det er plass til
meg og mine følelser et sted midt i mellom Maria og gjeterne.
Et motiv til, før
jeg leser juleevangeliet. Frelse er et nøkkelord i juleevangeliet. Frelse betyr
egentlig å gi rom, og gjøre i stand et rom. Han som kom for å gi oss rom og for
å gjøre i stand et rom for oss, - det var ikke rom for ham i herberget.
Evangelisten Lukas
skriver …
--------------------------------------------
Hvert år er en
øvelse i å nærme seg juleevangeliet.
På den ene siden er
det det samme gamle, - og godt er det. På den annen side er det noe med
juleevangeliet: Det taler, det sier noe, det berører meg, det angår meg, på en
måte.
I dag vil jeg
blankpusse seks ord i juleevangeliet: "Ære være Gud i det høyeste!"
Det var englene som
sa det, ja ikke bare det, de sang det. Bibelens engler ser både det vi
kan se, og de ser noe som vi ikke kan se. Derfor er det spesiell grunn til å
skjerpe oppmerksomheten når englene sier noe.
Englene i juleevangeliet ser barnet i krybben, som gjeterne og
vismennene også kunne se. Men englene så også Guds ansikt. Derfor var det ikke
nok for dem å underrette gjeterne om hva de kunne se hvis de gikk inn i
Betlehem. Englene så ansiktet til Gud i himmelen, og da kunne de ikke bare
snakke eller takke, de måtte synge om hva de så, og takken gikk over i
lovprisning: "Ære være Gud i det høyeste!"
La meg ta med et àpropos før vi leser evangeliet. Jeg har vært i Vimmerby i
sommer med barn og barnebarn, i Astrid Lindgrens verden. Jeg fikk med meg
"Astrids klokbok". Astrid Lindgren får til
å si det som mange bare så vidt klarer å tenke. Hun har en ettertenksom
kommentar til det å ære Gud:
"Nej, jag tror uppriktigt
sagt inte på Gud. Fast hade
min far levat hade jag aldrig vågat säga
så här för då hade han blivit så ledsen.
Det är kanske skamligt av mig att förneka Gud eftersom jag ändå tackar honom
så ofta och ber till honom när
jag är förtvivlad."
(Expressen den 6 december 1970)
Det handler om å gi
Gud ære. "Æres den som æres bør," sier vi. Det handler om å få øynene
opp, slik at jeg ser hvem livets goder egentlig kommer fra, hvem som
skal ha æren for livets gave. Siste setning i Fadervår lar oss ta del i
englesangen: "For riket er ditt og makten og æren i evighet! Amen."
Evangelisten Lukas
skriver …
--------------------------------------------------------
Flere i klubben har
hatt en ganske sterk opptakt til julen dette året. Jeg tenker på dere som var
med til Kupiskis i Litauen, og møtte stedet for
første gang.
Jeg hadde en prat med Ragnhild like
etter at dere kom hjem. Hun var rystet og nedkjørt etter turen. Det var ikke
vanskelig å merke sjokket hennes, ikke minst fra et av et av hjemmene hun
besøkte, og nøden som skrek i mot henne. Hun fant ikke bedre ord enn "et rottehøl" om dette hjemmet, der en mor holdt til med
sine barn. Og midt i det hele fikk Ragnhild et sterkt møte med morens gudstro
og religiøsitet, - midt i elendigheten. Ragnhild var rystet, og gikk nærmest i
sjokk! Og samtidig fikk hun dyp respekt for henne som prøvde å skape et verdig
liv for seg og sine!
Jeg kjenner hvordan
Ragnhilds fortvilelse tok tak i meg også. Sjokket hennes, og beskrivelsene av
hva hun møtte, har gitt meg en spesiell inngang i denne juletiden.
- Tåler juleevangeliet et slikt møte med virkeligheten?
Ja, det er vel akkurat et slikt møte med virkeligheten juleevangeliet
tåler! Situasjonen som rulles ut for oss i juleevangeliet ligger mye nærmere rottehølet enn vårt pyntelige julemøte i Færder Rotary på Teie: En førstegangsfødende i fjøset, i en
fremmed by, i et okkupert land, en ugift mor, - og Josef som må ha hatt så
mange slags tanker.
Kanskje måtte verdens frelser komme akkurat på den måten, for at alle
skal kunne forstå at evangeliet gjelder for oss også.
Evangelisten Lukas
skriver …
-------------------------------------------
Jeg slutter aldri å
forundre meg over juleevangeliet! Det er som å sitte med en stor, glitrende
diamant. Jeg har en slik diamant, fem centimeter stor. Ja, den er kanskje av
glass eller krystall, men likevel, den henger i vinduet og fanger sollyset. Når
jeg snur på den, så ser jeg nye mønstre og nye farger. Og holder jeg den stille
i en posisjon en stund, ser jeg farger inne i diamanten – av rommet jeg er i,
speilbilder av meg selv og av alle rundt meg. Diamanten får rommet til å
glitre, og den får meg til å glitre. Det er plass til meg inne i diamanten. Den
får meg til å føle meg verdifull.
Og så er det noe underlig. Denne
diamanten oppsøker meg, selv om jeg sitter en annen vei. Den henger i et vindu
hvor morgensolen kommer inn, og da sender diamanten en stråle inn bak
brilleglasset mitt.
Sånn opplever jeg
juleevangeliet. Tusen fasetter. Og takk og pris for det! I 40 år har jeg nærmet
meg juleevangeliet for å overlevere det nytt og friskt, til alle som strømmer
til kirkene til adventskonserter og julegudstjenester. I perioder har jeg nok vært
fristet til å finne på glupe oppmerksomhets-fangere og stunts for å fornye
julebudskapet. Det blir folk fort lei av! De kommer for å høre juleevangeliet,
ikke for å se hva presten har funnet på siden sist.
Juleevangeliet har
bærekraft til å leses år etter år, og flere ganger i julesesongen. Det glitrer
som en diamant i tusen fasetter. Og når jeg blir stille og lar det skinne,
merker jeg at det speiler rommet jeg er i, og fargene og dere jeg er sammen
med. Det får alt til å glitre. Så ser jeg speilbilder av meg selv også, og
opplever at det er plass til meg i noe så vakkert som juleevangeliet.
Juleevangeliet får meg til å føle meg verdifull. Og det oppsøker meg!
Evangelisten Lukas
skriver …
-------------------------------------------
Vi er sammen og vi
koser oss. Og nå skal vi åpne juleevangeliet. Juleevangeliet er plantet i oss
og i norsk kultur.
Samtidig er
juleevangeliet som løpende fingre som spiller på følelsene våre:
glade løp over strengene.
det setter i gang en sår streng, som ikke slutter å vibrere.
det tryller frem mange myke melodier,
som er gode å synge sammen:
mitt hjerte alltid vanker … Glade jul … Stille natt … Deilig er jorden.
I år, når vi åpner
hjertedøra på gløtt for juletonene, er det en streng som skurrer:
Vi hører skuddene
fra Utøya.
Tåler juleevangeliet
møtet med den harde virkeligheten?
Eller vekkes vi opp
fra juleevangeliet av ramaskriket fra Utøya?
Matteus forteller om
vismennene som kom til Betlehem for å hylle Jesus:
Matt 2,12-18 Men i en drøm ble vismennene varslet om at de ikke måtte
vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. 13 Da de
var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: "Stå
opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg
sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det." 14
Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til
Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død. ... 16 Da Herodes forsto at
vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle
guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den
tiden han hadde fått vite av vismennene. 17 Da ble det ordet oppfylt som er
talt gjennom profeten Jeremia: 18 I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage:
Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer.
Juleevangeliet er
plantet midt inn i vår verden, og midt inne i vår jul,
med alle følelsene som berøres og våkner og vibrerer og klinger og blir
til julesanger,
julesanger med barnlig glede, varm takk, såre minner,
et vanvittig savn, en sorg over alt som ikke ble slik jeg hadde tenkt,
eller en god opplevelse over at livet smiler til meg på nytt.
Evangelisten Lukas
skriver …
-------------------------------------------
I år har vi fått en
felles julegave som jeg unner mange å oppdage: Det er kommet en ny salmebok. Den
brunrøde og den blå er byttet ut med en glad-rød som veier på grammet like mye
som de to gamle til sammen.
· ¾
av salmene føres videre fra
de gamle bøkene, og så har vi fått 272 nye salmer.
· Det er mange
språk i den nye salmeboken. Det betyr mye for integreringen at innvandrere
og minoriteter finner igjen sitt eget språk i gudstjenesten. I tillegg til
nynorsk og bokmål, er det det 15 salmer på hvert av de andre offisielle
språkene i landet: nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk
og kvensk.
· Det er flere engelske tekster enn noen gang
før. Det er heldigvis parallel tekst på norsk!
Det er 29 salmer fra den vide verden.
Jeg nevner en håpstango fra Brasil: «Fordi han kom og var som
morgenrøden»
Det er salmer i mange sjangre:
Gospelsanger som «All to Jesus I surrender»
Og
Spirituals som «Nobody knows the trouble I’ve seen»
Det er særlig to
miljøer som har fått mye plass:
Taizé-senteret i Frankrike, med «Laudate omnes gentes»
Og Iona-fellesskapet på ensom øy nord for Irland:
(104) «I et skur ved Betlehem, gjemt i Josefs store trøye, lå Guds
dyrebare Ord som et nyfødt barn i høyet. Og vi ser Gud er god.»
Og dermed er vi inne
i julesangene.
Oslo gospelkor har gjort oss kjent med
«Nå er den hellige time, vi står i stjerneskinn»
Carola (og Erik Hillestads) (72)
«Vem har tänt den stjärnan
som speglas i ditt öga?»
Vi merker at
salmeboken rommer både vakkert språk og
praktisk språk:
(364: T: Ylva Eggehorn, Øystein Thelle M:
Benny Andersson)
«Så kom du da til sist, du var en fremmed,
en sagnfigur vi nok har snakket om,
så mange hadde laget bilder av deg,
du sprengte alle bilder da du kom!»
Folk har laget seg
mange bilder av julens budskap.
De veksler mellom nussifisering
og sosialrealisme.
Vi merker
spennvidden blant julesangene.
Det er vakkert å tenke på
stjernenatten ved Betlehem, og hyrdene og stallen.
Men det er ikke vakkert å
tenke på barnemordet i Betlehem kort tid etterpå, da Herodes fikk drept alle
guttebarn under to år, for å få has på Jesusbarnet.
Vi har fått en julesang fra New Zealand som er både vakker og realistisk:
(26) «Solbarn, jordbarn … Glemt barn, skremt
barn»
Vi hører den før jeg
leser juleevangeliet.
Evangelisten Lukas
skriver …
-------------------------------------
JULEBETRAKTNING I FÆRDER ROTARY-KLUBB
16. DESEMBER 2014
Hvis jeg skal kalle
noe for min landsdel, så må det være Nord-Norge.
Jeg er født i
Tromsø, og bodde i Alta på 1970-tallet. Det dype blå mørketidslyset har for
alltid festet seg på netthinnene mine. 70-tallet var jo visesangens gullalder,
og Trygve
Hoff var en viktig bidragsyter til den nord-norske visebølgen. Han ble
født for 76 år siden i Rognan på Nordlandskysten og døde før han ble 50 år
gammel. (7.7.1938-2.12.1987)
Jørn Hoel har sunget
Trygve Hoffs tekst Har en drøm om å komme hjem.
Og Sissel Kyrkjebø
sang Tenn et lys for dem som skal finne frem.
Det er vel rett å si
at Trygve Hoff har sunget mørketida inn i norsk lyrikk.
Tenk på Kjærlighetsvise i mørketid:
Vi to ska gå i motvind imot nattsvart mørketi
Men æ e’kje redd førr
mørke når du hoille
handa mi.
Han har også
skrevet: Det kvile ei natt over landet i
nord,
og der glir visa
over i en salme:
Dagen e borte og natta e stor
men i mørketidslandet skal
høres et ord …
på veien mot Betlehem bære Maria
et lys, et lys, et
lys imot mørketida.
Den nye salmeboka
ble gjennomsunget på NRK2 gjennom første helg i advent i år. Der har Trygve
Hoff to salmer.
24 Velsigna du dag over fjordan
… Du ser oss i mørketidslandet (v 3)
Og her hører vi nordlendingens
frimodige tiltale til vår Herre!
Vi levde med hua i handa, men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visselig sanna: vi e hardhausa
vi som Du.
Nu har vi den hardaste ria, vi slit med å kare oss frem
mot lyset og adventsti'a, d'e langt sør tel Betlehem.
Jeg fikk et fornyet
forhold til Trygve Hoffs sanger da jeg forrettet begravelsen etter hans
svigermor. Hun var vokst opp enda lenger nord, i et handelshus i Troms.
Handelshusene langs kysten var bærere av nordnorsk høykultur. Hun var nessekongens datter, og vant med at storfolk tok inn. De
behandlet henne som en prinsesse. Og så gjorde hun en merkelig klassereise. Hun
giftet seg inn i en storgård på indre Østlandet, og der ble kjøkkenet hennes
viktigste arena. Men kulturen levde i henne, og ved langbordet på kjøkkenet ga
hun kulturen videre til barna sine.
I begravelsen sang
vi svigersønnen Trygve Hoffs salme:
92 Den store stjerna som steig i aust, med ljos over verda
Vismennene, de
klokeste av de kloke og de rikeste blant de rike. De bar
frem gull, røkelse og myrra til barnet, fordi de hadde sett hans stjerne stige
opp ved morgengry. Og så gjeterne, de fattigste blant
de fattige. De fikk se et annet lys, på Betlehemsmarkene. Fattig
og rik. Dette var viktige motiv i visebølgen. Trygve Hoff knyttet
visebølgen inn i juleevangeliet, og juleevangeliet inn i visebølgen:
Den store stjerna for fyrste gong
bar bod om ein frelsar.
Fattig og rik
går fram og helsar
eit nyfødt barn med song.
Den store stjerna gav oss ord
med ei von for vår veike bror.
Evangelisten Lukas
skriver …
----------------------------------------
JULEBETRAKTNING I FÆRDER ROTARY-KLUBB
15. DESEMBER 2015
Det
er tydelig at himmel og jord hadde vært i helspenn da julebudskapet kom. Midt i
juleevangeliet kom engelen med det forløsende budskapet. Og de første som fikk
høre det var gjeterne på Betlehems-markene: «Se, jeg forkynner dere en stor
glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser!» Da fikk
både engler og gjetere det travelt:
·
MED ETT var det hos engelen en himmelsk hærskare som brøt ut i lovsang:
"Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har
glede i!"
·
Og gjeterne, de SKYNDTE seg av sted for å se om det kunne være sant det
de hadde hørt.
Dette
var en nyhet med uante konsekvenser: Store deler av verden regner nå tiden i et
FØR og et ETTER denne nyheten. Det som begynte med denne nyheten, er nå blitt
til verdens største religion med over to milliarder medlemmer. Nå for tiden
vokser kirkene fram i rekordfart i Kina, i Afrika og i Sør-Amerika. Det
avsidesliggende landet Mongolia er blitt det landet som sender ut flest
misjonærer etter folketallet. For femti år siden var det det avsidesliggende
landet Norge.
Hva
så med oss, i vårt avsidesliggende hjørne av verden?
Er det
en FRELSER som står høyest på ønskelisten til jul?
·
Vi kan forstå at en mann som er ødelagt av rus, kan rope etter
en FRELSER. Når han har betalt rusen, først med sitt ekteskap, så med hus og
familie og arbeidsplass, og så har slitt ut alle vennene sine, da kan vi
forstå at en FRELSER er hans største juleønske.
·
Når flyktninger klamrer seg til en synkeferdig gummiflåte over et
urolig Middelhav, da kan vi forstå ropet etter
en FRELSER.
·
Når en nabo er tatt for underslag, eller en idrettsmann har spolert sin
karriere med en positiv dopingtest, da kan vi forstå et fortvilet rop
etter en FRELSER.
Men
står en FRELSER øverst på ønskelisten for oss rotarianere.
Det
ser jo ut til at vi har innrettet oss ganske greit i livet?
Ja,
kanskje har én av oss et desperat behov for en FRELSER på julaften, – men det
synes i hvert fall ikke utenpå, her vi sitter.
Kan dere være med meg på et
tankeeksperiment?
Tenk
deg at det ringer på døren hos deg på julaften, akkurat i det dere skal begynne
på presangene. Hvem kan det være? Hvem kommer på en sånn dag, og på denne
tiden?
Men
du åpner døren, og der står det en rørlegger, med verktøykasse i hånden, med stakefjær over skulderen og med knær i buksene. Og så sier
han: «Harald har bedt meg besøke deg. Det skulle være en julepresang, sa han.»
– Hva sier du da?
– Ja, kanskje sier du: Er det
mulig!! Du kommer som sendt! Doen ble akkurat tett, og huset er fullt av
gjester, og jeg vet ikke min arme råd! Hvordan kunne Harald ane at dette skulle
skje?
– Eller kanskje du sier: Dette må være
en misforståelse. Jeg har ikke bruk for noen rørlegger. Du må ha meg unnskyldt,
men nå skal vi akkurat åpne presangene! «God jul!» sier du og lukker døren.
– Eller kanskje du sier: Dette
begriper jeg ikke. Men Harald er en god venn. Hvis han har bedt deg besøke meg
akkurat i kveld, har han nok en god grunn til det. Kom inn, så skal vi finne ut
av det!
Vel!
Nå kommer julebudskapet til oss også.
Evangelisten Lukas skriver …
------------------------------------
JULEBETRAKTNING I FÆRDER ROTARY-KLUBB
13. DESEMBER 2016
Kjære
rotaryvenner!
Tradisjon
betyr overlevering. Vi har flere tradisjoner på julemøtene i Færder
Rotaryklubb: Blant annet å lese Juleevangeliet
og å synge Deilig er jorden.
Evangelium
betyr overlevering av et godt budskap.
OVERLEVERING
– det betyr å levere noe til den som skal ha det.
Det
er noe annet enn massedistribusjon, hvor en strør ut i øst og vest.
Overlevering
er å sørge for at budskapet kommer frem til den som skal ha det, at det blir
personlig overlevert, og helst at en får kvittering for at budskapet er
mottatt.
Jeg
vet ikke hvilket forhold hver enkelt av dere har til julebudskapet. Siden jeg
skal overlevere det, må jeg selv ta det imot hvert år. Det har jeg godt av. Og
jeg må ta godt tak i det, så det ikke glipper i overleveringen.
Noen år, når jeg åpner
juleevangeliet, finner jeg det gode,
gamle og velkjente. Da må jeg anstrenge meg så det ikke blir det selvfølgelige. Men de fleste årene
oppdager jeg nye sider ved juleevangeliet, slik at det sprenger det
selvfølgelige, det gode, gamle og det velkjente.
I
år har jeg lagt merke til overleveringen.
Det er flere former for overlevering i de 20 versene jeg skal lese:
·
Keiser Augustus utsteder en befaling som bryter inn i alle innbyggeres hverdag,
– slik at selv en høygravid Maria må ut på reise.
·
Maria står for en annen overlevering: På engelsk brukes samme ord for
overlevering og fødsel: to deliver. Maria overleverer en frelser til verden!
·
Englene overleverte et budskap med lys og herlighet og englekor til
forskremte gjetere på nattevakt.
· Og så var det gjeternes tur
til å overlevere budskapet. ”Alle som hørte på,
undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt,
og grunnet på det i sitt hjerte.”
·
Juleevangeliet
avsluttes med enda en overlevering, og denne gangen fra mennesker til Gud: ”Gjeterne dro tilbake og lovpriste Gud for alt de hadde
hørt og sett.” Hvis Deilig er jorden
hadde vært skrevet den gang, hadde vel gjeterne sunget det samme som vi skal
synge: ”Oss er en evig frelser født!”
Det
er mange ulike former for overlevering i juleevangeliet. Derfor er det plass
for oss ulike mennesker og våre ulike historier med julebudskapet.
Jeg
hørte et eventyr om en konge som dro inn i en by. Tjenerne kastet ut gullmynter
til den jublende folkemengden. Så la kongen merke til en mann som sto
skjelvende og redd og ikke vågde å plukke opp mynten som trillet bort til ham.
Da stanset kongen vognen, bøyde seg ned foran mannen, tok opp mynten, la den i
hånden hans, og lukket fingrene hans om den. ”Denne er
til deg!”
Nå
skal jeg lese juleevangeliet: ”Dette er til deg! Jeg
håper juleevangeliet gir deg en god jul!”