Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
Valgt tekst = Høsttakkefest, 2. rekke, epistel
Teie kirke 16. februar 2005, kl 11.00
Prekengudstjeneste
Tema: GUDS MÅL OG VÅRE RESSURSER
Preludium
Inngangsbønn «Herre, jeg er kommet inn…» (side 157)
*716 Gud du er rik
----------------------
Tekstlesning 2 KOR 9,7-8 GUD ELSKER EN GLAD GIVER
----------------------
Meditasjonsmusikk
De ti bud med forklaringer (Side 159-161 - justert) (Eventuell svak bakgrunnsmusikk)
059 Dyraste Jesus, deg vil eg elska
Kunngjøringer
Forbønn ved familiegudstjeneste + «I stillhet»
376 Å, at jeg kunne min Jesus prise (Under ofringen - med opphold under bønn for offeret)
NATTVERD (Side 290-296)
På side 194: Kantor synger først og menigheten gjentar.
715 Himmelske Far, du har skapt oss (Opphold mellom hver ring)
714 Intet er vårt
*533 Kristne, la oss søke sammen
I dag har jeg valgt en annen tekst enn den oppsatte prekenteksten. Grunnen er at vi er kommet i en situasjon i menigheten, som gjør at vi må stanse opp og lytte. Vi må lytte etter Guds vilje, vi må lytte til hverandre, og vi må samtale med hverandre om veien videre.
Som oftest taler teksten og prekenen til hver enkelt av oss, vi får ord og tanker som vi tar vare på i våre hjerter, vi får påfyll til en ny arbeidsuke. De aller fleste brevene i Det nye testamente er skrevet til menigheter, til menigheten i Rom og Filippi, og noen brev er rundskriv som skulle sendes rundt til menighetene i et stort område. I dag er menigheten adressat for teksten og prekenen. Ordet berører oss som menighet og fellesskap, og det berører hver enkelt av oss.
Tekstleser: Vi leser fra Paulus' andre brev til korinterne, det 9. kapittel, fra vers 7 og 8:
Enhver skal gi som han har bestemt seg til, ikke med ulyst eller av tvang, for Gud elsker en glad giver. 8 Og Gud er mektig til å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har det dere trenger, ja, har overflod til all god gjerning.
Slik lyder Herrens ord.
Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har gått til en gudstjeneste med slik nyfikenhet som denne gudstjenesten. Jeg har en fornemmelse av at Gud vil gi oss noen tips om hva han vil med menigheten vår. Det gjør meg nyfiken, nysgjerrig og spent.
Vi tilhører en menighet og et prestegjeld som vil mye. Vi vil mye godt: Vi vil være med å bygge opp verdighet og livskvalitet mellom de eldre i menigheten, vi vil gi barn og unge et trygt miljø med Jesus i sentrum, vi bygger opp en trosundervisning for alle mellom 0 og 18 år, vi vil styrke familien og ekteskapet, vi bygger opp grupper for dem som har sorg og dem som deler av livet har gått i stykker for. Vi vil at alle skal få utfolde de gaver Gud har gitt dem i musikk og sang og deltagelse i gudstjenestelivet. Vi vil mye godt, og vi er temmelig sikre på at alt dette gode er etter Guds vilje.
Men så er det en hake ved dette. Menighetene på Nøtterøy vil mer enn vi har penger til. Vi har kommet i en situasjon hvor vi føler at nå maser vi for mye om penger. Det gjelder særlig lønnsmidler til arbeidet med familier, barn og ungdom.
Det er all grunn til å stanse opp og stille et grunnleggende spørsmål: Når Gud er mektig til å gi oss all sin gave så vi har «overflod til all god gjerning» - hvorfor har ikke menighetene på Nøtterøy penger til det gode vi vil? Kan det være at vi vil noe som ikke Gud vil for tiden?
Før vi velger å tro at Gud har helt andre planer enn de gode planene menighetsrådene har gått inn for, må vi spørre er det noe som mangler i forkynnelsen?
Det kan være at vi har undervist for lite om Guds gode vilje for oss mennesker, at vi ikke har hentet frem alle gode råd fra Det gamle testamente og Det nye testamente. Det kan hende at hvis vi forkynner Guds ord om hvordan vi kan tjene ham med vår tid, våre penger og våre evner, da vil flere i menigheten si: «Ja, hvis det er slik det henger sammen, da skal jeg sannelig ordne opp, og gi med plan og større bevissthet.» - Det som mangler er jo ikke mer enn at 20 personer gir 100 kroner pr uke. Jeg har råd til det. Det må da være 19 andre som har råd til det på Nøtterøy!
I dag skal vi hente frem Guds gode råd fra Det gamle testamente og Det nye testamente. Men hva gjør vi hvis det likevel ikke kommer inn nok penger til å lønne arbeiderne blant familier, barn og unge?
Enten kan en forkynnelse av Guds vilje med våre liv føre til at pengene ruller inn. Eller så kan en fornyet lydhørhet føre til at vi stresser ned maset, bygger ned noen stillinger, og går over i en mer lydhør fase. Kanskje Gud har noe spesielt å si oss, og at det må bli stillere i øregangene våre, før vi kan høre hva han har å si oss?
Vi tar utgangspunkt i to budskap i dagens tekst:
Fra Bibelens første blad inviteres mennesket til å være Guds medarbeidere. Vi inviteres til å innvie våre liv til ham, ja det er det vi er skapt til. Offer er et språk som både Gud og mennesker forstår. Å ofre er å bære frem for Gud en del av det vi eier. På den måten innvier vi hele vårt liv til Gud, og på den måten henter vi Guds velsignelse over det vi beholder selv, slik at vi og alt vårt kan gå inn i Guds gode plan for menneskelivet.
På Golgata bar Jesus seg selv frem som offer for å løfte en skakkjørt menneskehet inn på sporet igjen, til å være Guds medarbeidere i stedet for å motarbeide hans herredømme i denne verden.
For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem. Ef 2,8 og 10
Å innvie sin tid og penger og evner til Gud, det er å gå inn i medarbeiderskapet vi er skapt til.
Det er tre grunnleggende sannheter vi må understreke når det gjelder vår offertjeneste:
Vi leser i 1. korinterbrev hvordan dette legges til rette i Det nye testamente:
1 Kor 16, 2 Hver søndag (den første dag i uken) skal hver enkelt legge til side hjemme hos seg selv så mye som han er i stand til, for at innsamlingen ikke først skal begynne når jeg kommer. (Se også 2 Kor 9,5)
Paulus visste nok at han med sin sterke personlighet kunne få folk til å gi mer enn de egentlig var klar for. Han ville ikke at korinterne skulle la seg rive med av sterke kollekttaler. De skulle bestemme seg, hjemme hos seg selv. Menighetslemmene skulle gi veloverveiet, og med plan og regelmessighet. Vi leste det i prekenteksten:
2 Kor 9, 7 Enhver skal gi som han har bestemt seg til, ikke med ulyst eller av tvang, for Gud elsker en glad giver.
Det er viktig å lytte til dette bibelverset. Ellers kan vi få helt andre følelser enn glede: Ikke bare skal vi gi så det svir, vi skal være glade for det også!
Vond samvittighet er en sterk motor for mange av oss. Vi synes vi må, og vi har ofte en vond samvittighet som bestemmer hva vi gir. Vond samvittighet er en dårlig motor i kristenlivet. Kjærligheten til Gud og kjærligheten til mennesker er den gode motoren. Kjærligheten kan gå sammen med en nøktern og veloverveiet vurdering:
2 Kor 9, 7 Enhver skal gi som han har bestemt seg til, ikke med ulyst eller av tvang, for Gud elsker en glad giver.
I Det gamle testamente leser vi om tienden. Men hører tienden med i den kristne menighet? Det er ikke noe pålegg om tiende i Det nye testamente slik det er i Det gamle testamente. I alt vi kan lese om vår tjeneste og offer og givertjeneste i brevene, finner vi ikke noe pålegg til menighetene å gi tiende.
Men vi kan ta ordene om tiende i Det gamle testamente som en gave på linje med hviledagen. Vi kan arbeide oss opp til å gi 10% av våre penger til arbeidet i Guds rike, og tenke og tro som de gjorde i Det gamle testamente, at da har vi innviet hele vårt liv til Gud, og vi henter hans velsignelse over de 90% vi disponerer selv. Det er sterke løfter knyttet til tienden:
Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måten, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål. Mal 3,10
Men, som sagt, det er ingen tvang til en slik prosent i Det nye testamente. Se for eksempel hvordan Paulus skriver til filipperne:
Det var en stor glede for meg i Herren at dere igjen har maktet å tenke på det jeg trenger. Dere har nok også tenkt på det før, men da var det ikke mulig for dere å gjøre noe. Fil 4,10
Men også i Det nye testamente finner vi løfter til den som gir. Jesus sa:
Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker. Luk 6,38
Dette er i korthet Bibelens budskap om våre offer og vår givertjeneste. Hva så? Jeg vil be hver enkelt tenke igjennom sin givertjeneste i lys av Guds ord, og overveie tre muligheter:
Kanskje fører det du har hørt i dag til at du bestemmer deg for å gi mindre, fordi hele offertjenesten har vært drevet av vond samvittighet og alle gaver har vært gitt av ulyst og tvang.
Hvis du har det slik, synes jeg du skal gå inn i en gavepause. Før du ofrer et rødt øre til, skal du ha som mål å søke i Guds ord for å finne frem til en glede over å være Guds medarbeider og få del i Guds nød for å føre hans navn og rike og vilje ut over jorden. Ta den giverpausen med god samvittighet, og gi Gud en sjanse til å vekke din giverglede!
Ingen vet hvor mye som blir gitt i menighetene på Nøtterøy. Hver enkelt av oss gir en del gjennom søndagens offer, mange bidrar med enkeltgaver og ved julemesse, loppemarkeder og utlodninger. Det er gaver som vi ser igjen i regnskapene i menigheten. Men i tillegg sender mange store eller mindre gaver gjennom postgiro og faste trekk fra kontoen vår, - til Bibelselskapet eller Kirkens nødhjelp, Kirkens Bymisjon, til Misjonssambandet, Normisjon eller Israelsmisjonen. Det skal ikke forundre meg om grunnen til at det går så trått å få inn gaver til lønnsmidler, er at de aller fleste gir det som de med rimelighet kan avsette til gaver hver måned.
Hvis du tilhører denne gruppen, så ønsker jeg deg Guds velsignelse over givertjenesten din, og håper at du kan kjenne glede og tilfredshet med det du gir.
Kanskje merker du at nye tanker vokser frem når du hører Bibelens budskap om givertjeneste?
Ved utgangen vil vi dele ut et hefte fra Bibelselskapet som heter «Hvorfor skal jeg gi?» og en veiledning om hvordan du kan bidra til å beholde stillingene våre.
Men dette er ikke en kollekttale!
Det er all grunn til å stanse opp og stille et grunnleggende spørsmål: Når Gud er mektig til å gi oss all sin gave så vi har «overflod til all god gjerning» - hvorfor har ikke menighetene på Nøtterøy penger til det gode vi vil? Kan det være at vi vil noe som ikke Gud vil for tiden?
Vi som sitter i menighetsrådene må lytte til tre instanser:
Å lytte til oss selv og våre vurderinger, det har vi gjort. Vi har vedtatt å opprette nye stillinger i menigheten, fordi vi trodde det var grunnlag for det i menigheten. Men nå er tiden for å lytte til menigheten, for de midlene vi trodde skulle komme inn, de er ikke kommet likevel. Da må vi spørre: Løper menighetsrådet langt foran resten av menigheten?
Menighetsrådet på Teie arbeider med å øke gudstjenestefremmøtet, og bruker en metode som heter «Naturlig kirkevekst». Det betyr at vi prøver å rydde unna de hindringene for vekst, i den tro at Gud vil at menigheten skal vokse. Vi må stadig stanse og tenke på Jesu ord «Av seg selv bærer jorden grøde». Det er ikke bonden som skaper vekst, men han rydder jorden så den kan bære vekst.
Et menighetsråd kan ikke få Guds rike til å vokse, men vi kan rydde plass for Guds vekst. Vi må passe på så ikke våre ideer og tiltak står i veien for det Gud vil i menigheten. Det er hans menighet. Men det kan være at han vil noe annet akkurat nå, enn det menighetsrådene i sin visdom har vedtatt. Naturlig kirkevekst er en øvelse i lydhørhet!
I 2. Mosebok leser vi om en drømmesituasjon for en menighet. Moses inviterte folket til å komme med sine gaver for å bygge et møtested mellom Gud og folket.
2 Mos 35,5 Ta en gave til Herren av det dere eier! Hver den som gjør det med villig hjerte, skal komme til Herren med gaven.
Dette var altså frivillige gaver. Det kunne være alt fra edle metaller til ull og lin, skinn, eller olje til lampene. Så ble alle med spesielle evner invitert til å bruke dem:
2 Mos 35, 10-12 Alle iblant dere som har anlegg for kunst og håndverk, skal komme og lage alt det som Herren har befalt.
De skulle være med å lage helligdommen med telt og tak, paktskisten, alter og lysestake, tepper og høytidsklær. Og folket kom.
2 Mos 35,29 Hver mann og kvinne blant israelittene som kjente trang til å gi noe til det store arbeid som Herren gjennom Moses hadde befalt dem å gjøre, de kom med det som en frivillig gave til Herren.
Men så oppstod det et problem!
2 Mos 36,4-6 Da kom alle håndverkerne som utførte forskjellig slags arbeid på helligdommen, enhver fra det arbeid han holdt på med, 5 og sa til Moses: «Folket kommer med mer enn det trengs til å utføre det arbeid Herren har pålagt oss.» 6 Moses bød da at det skulle ropes ut i leiren: «Ingen, verken mann eller kvinne, skal bringe flere gaver til arbeidet på helligdommen.» Da kom ikke folket med mer.
Dette er et problem som jeg skulle ønske ville ramme oss på Nøtterøy! Jeg har faktisk vært med på dette to ganger. Den ene gangen samlet vi inn til en stilling i menigheten i Alta, og en annen gang til en stilling i Drangedal. Begge gangene måtte vi sende tilbake gaver til giverne. Det er det morsomste menighetsarbeid jeg har vært med på!
Enhver skal gi som han har bestemt seg til, ikke med ulyst eller av tvang, for Gud elsker en glad giver. 8 Og Gud er mektig til å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har det dere trenger, ja, har overflod til all god gjerning. 2 Kor 9,7-8
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
I Bibelen står det mye om penger og gaver, men det er ikke pengemas.
Å bli venner med sitt gudsliv: Bibel, bønn og tjeneste
Tjeneste = evner, tid og krefter
Tjeneste = hjem, familie, arbeid, samfunnsansvar
(nabo, lokalsamfunn, nasjonalt og internasjonalt)
Forvaltertanken. Jfr Din er jorden…
Å leve i et overflodssamfunn // Gudsfrykt med nøysomhet
Hvis du vil få folk med på å bygge en båt, må du først gi dem en lengsel etter havet.
La ditt rike komme
Å koble seg inn på Guds plan. Å komme inn i Guds plan med livet sitt.
Hente velsignelser over de midler jeg forvalter selv
Ikke presse en sitron.
Hvordan kan menighetsrådet stresse menigheten?