Sokneprest Harald Kaasa Hammer, Teie
Kristi forklarelsesdag, 2. rekke
Teie kirke
27. januar 2008 kl 11.00
Markering av avslutning av tjenesten
for sokneprest Harald Kaasa Hammer
KAMMERKORET: Midt i en verden (Eyvind Skeie / Eng. folketone) (Preludium)
*290 Se universets Herre
INNGANGSORD ved domprosten
Vanlig KYRIE - fullstendig GLORIA
1 MOS 3,1-6 MOSES OG TORNEBUSKEN
KAMMERKORET: Herren er i sitt tempel (Eyvind Skeie / Arr: Karen Haugom Olsen)
2 PET 1,16-18 IKKE OPPDIKTEDE SAGN
585,1-2 Gud er her tilstede
-------------------
Joh 17,1-8 JESU YPPERSTEPRESTLIGE BØNN
-------------------
104 Vi skal se deg, Herre Jesus
KUNNGJØRINGER
HILSEN ved domprosten
FORBØNN ved familiegudstjeneste, 3 ledd + "I stillhet…"
529 Om alle mine lemmer (Offertoriesalme)
NATTVERD - Johannesliturgien side 290-296 (Intinksjon)
På side 294: Kantor synger
først og menigheten gjentar.
Kristus døde. Kristus stod opp. Kristus skal
komme igjen.
Amen. Ja, kom, Herre Jesus.
Amen. Ja, kom, du Hellige Ånd.
FADERVÅR synges
650 Jesus, livets sol (Under utdeling)
Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot (Under utdeling)
Eventuelt sang av Ingunn Aas Andreassen
0121 Pris være Gud (Under utdeling)
842 Min største hjertens glede (Under utdeling)
*863 Ja, en gang mine øyne skal
KAMMERKORET: Sommerens Gud (Eyvind Skeie / Sigvald Tveit) (Postludium)
Det spraker og stråler av lys i tekstene vi leser på Kristi forklarelsesdag!
Vi har hørt om Moses sitt første møte den hellige Gud ved Guds fjell. Plustelig sto flammene opp fra en tornebusk, og Moses hørte Guds egen stemme. Senere fikk Moses komme opp på Guds fjell, mange ganger. Det lyste av Moses når han hadde vært der opp sammen med Gud.
Jesus gikk også ofte opp i fjellet for å være alene med Gud. En gang tok han med seg sine nærmeste venner, Peter, Jakob og Johannes. De fikk se Jesus i et helt nytt lys. han ble forklaret for deres øyne, de fikk se hans guddommelige storhet, og de fikk høre Guds røst fra himmelen: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede!" Slik taler en stolt far om sin sønn!
Peter, Jakob og Johannes var øyenvitner og hørte selv denne røsten lyde fra himmelen. Og senere skrev Peter: "Jeg vil gjøre mitt ytterste for at dere alltid skal huske dette." (2 Pet 1,15)
I evangeliet i dag lukkes vi inn i Guds nærhet. Jesus holdt bønn, før han gikk ut til Getsemanehagen skjærtorsdag kveld. Bønnen fyller hele kapittel 17 i Johannesevangeliet. Bønnen dirrer av denne kveldens alvor. Nå gjelder det, nå er tiden inne, timen er kommet, korset venter, han hadde apostlene rundt seg. Han hadde forberedt dem på det som skulle komme:
"Det kommer en time," sa Jesus, "ja, den er nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene. Likevel er jeg ikke alene, for Far er med meg. Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" (Joh 16,32-33)
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 17. kapittel.
Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa: "Far, timen er kommet. La din Sønn bli herliggjort, så Sønnen kan ære deg. For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Jeg æret deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. Far, gi meg nå din herlighet og ære, som jeg hadde hos deg før verden ble til.
Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg. (Joh 17,1-8)
Hellige
Far, hellige oss i sannheten! Ditt ord er sannhet. Amen.
"Timen er kommet!" sa Jesus. I denne avgjørende time merker vi hvor viktig det var for Jesus å fokusere. Han festet øynene på det som var viktigst. Først fokuserte Jesus på det veistykket som nå lå foran ham, så fokuserte han på sine medarbeidere og venner, apostlene, og så fokuserte han på oss, som ved apostlenes ord en gang skulle komme til tro på ham.
Jesus fokuserte på veien han skulle gå. Han skulle ut i Getsemanehagen, tas til fange, forhøres og piskes og korsfestes. Han så frem mot oppstandelsen og himmelfarten. Dette var veien hjem til Gud. Oppdraget var i ferd med å fullføres, og nå skulle han komme hjem, og få tilbake sin himmelske glans og herlighet.
"Jesus løftet blikket mot himmelen," slik disiplene hadde sett det så mange ganger før, og slik han hadde lært dem at de skulle gjøre når de bad: "Fader vår, du som er i himmelen!" Vi får lov å bruke Jesu egen bønnevei. Jesus åpnet sin egen snarvei for oss, direkte inn til Guds bankende farshjerte. Det er oppløftende å be til vår himmelske Far, "vi løfter våre hjerter til Herren". Vår himmelske Far er virkelig en himmelsk far. Han kan åpne våre hjerter når vi ber til ham!
Det er tydelig at Jesus gleder seg til å komme hjem. "Far, gi meg nå din herlighet og ære, som jeg hadde hos deg før verden ble til." Vi får en anelse av hvordan han hadde hatt det hos Gud, når vi leser i Ordspråksboken:
Jeg var det første som Herren frembrakte, hans første verk i fordums tid. Da han satte en grense for havet, så vannet stanset der han bød, og han la jordens grunnvoll, da var jeg bygningsmann hos ham. Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt. Jeg lekte på hele hans vide jord og hadde min fryd i menneskebarna. (Ordsp 8,22.29-31)
Hører du ekkoet i englesangen på Betlehemsmarkene?
"Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!" (Luk 2,14)
Jesus talte fortrolig med sin Far når han bad, men vi mennesker var aldri ute av fokus! Det var oss mennesker han var kommet for å frelse, det var hans himmelske Fars vilje. Jesus fokuserte på ordene fra Gud. Han hadde kommet fra Gud, med Guds skaperord og frelsesord. Han hadde møysommelig plantet disse ordene i apostlene som Gud hadde gitt ham, og etter hvert hadde de tatt imot disse ordene, holdt fast i disse ordene, og trodd at ordene de fikk, virkelig var Guds egne ord, lagt i deres munn og hjerte av Guds egen Sønn.
La oss legge merke til den omhyggelige, møysommelige overføring av frelsen. Gud slenger ikke bare evangeliet ut over jorden. Det skjer en målrettet formidling av Ordet til enkeltmennesker, og en målrettet formidling av enkeltmennesker fra Skaperen til Frelseren:
Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.
Denne omhyggelige, møysommelige overføring av frelsens ord fra Gud til mennesker, og den omhyggelige, møysommelige overføring av enkeltmennesker fra Skaperen til Frelseren, går langt over vår forstand. At det virkelig er slik, må vi få forklart. Og det får vi forklart i dag, på Kristi forklarelses dag.
Apostlene gikk i lære hos Jesus. Han lot dem få se de gjerninger han gjorde og høre ordene fra Gud. Han levde sammen med dem i sorg og glede, i storm og stille, og han lukket dem inn i sin fortrolige bønnesamtale med Gud. Ved slutten av læretiden kunne han si: "De har holdt fast på ditt ord. Nå vet de. De har tatt imot ordene. De har trodd."
I pinsen fikk apostlene en utrustning med Den hellige ånd, så de kunne vitne og tale med fullmakt. "Den som hører dere hører meg!" sa Jesus til dem. (Luk 10,16) Det gir oss som lever i dag tillit til apostlenes vitnesbyrd, slik vi har fått det i Det nye testamente. Apostlenes ord er Jesu ord. "Den som hører dere hører meg!" Og løftet går videre til oss: "Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham." (Joh 14,23)
Jesus hadde tre fokus i bønnen: Han fokuserte på det veistykket som nå lå foran ham, han fokuserte på sine medarbeidere og venner, og så - mot slutten av bønnen - fokuserte han på oss, vi som ved disiplenes ord en gang skulle komme til tro på Jesus. Bønnen for disiplene avslutter han slik:
Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet. Likesom du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden. Jeg innvier meg for dem, så de også skal være innviet ved sannheten. Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg. (Joh 17,17-20)
Vi er også med i Jesu bønn. Det er oss han ber for, vi som ved apostlenes vitnesbyrd i Det nye testamente er kommet til tro på Jesus.
Det er tre ting som ligger Jesus på hjertet, når han ber for oss: at vi må være ett med apostlene og med hverandre, at vi må komme velberget hjem der han er, og at Guds kjærlighet må være i oss:
Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg.
Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får se min herlighet, som du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.
Rettferdige Far, verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem. (Joh 17,20-26)
Johannes var en av dem som fikk være med Jesus både på det hellige fjell, og innerst i Getsemanehagen, og han var den eneste som ble igjen under korset, da alle de andre flyktet. Slik skrev Johannes i sitt første brev:
Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn, og vi er det. Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er. Enhver som har dette håp til ham, renser seg, likesom Kristus er ren. (1 Joh 3,1-3)
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.