Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
Søndag før faste, fastelavnssøndag, 2. rekke
Teie kirke
Søndag 22. februar 2004 kl 11.00
128 Se vi går opp til Jerusalem
4 Mos 21,4-9 Kobberslangen
64 En krybbe var vuggen (hvis det er barn i gudstjenesten, ellers: 831 Mens tidene går)
1 Tim 2,4-6 Gud vil at alle mennesker skal bli frelst
494 Å, for djup i Jesu kjærleik
----------------------------
Joh 12,24-34 Timen er kommet
----------------------------
345 Ditt kors, o Krist, ble verdens sol
FORBØNN 2
024 Kornet har sin vila
NATTVERD alternativ 1
78 Din, o Jesus, din å være
663 Du som veien er og livet
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far,
og Herren Jesus Kristus! Amen.
Se, vi går opp til Jerusalem. Vi står i en sving. Vi har åpenbaringstiden bak oss, og nå svinger veien opp til Jerusalem. Det er stor trafikk på veiene til Jerusalem i dag også. Mange hindringer og mye lidelse, og så meningsløst mye fiendskap!
Det er to ord som gjør Jesu vei til Jerusalem annerledes enn alle andres vei til Jerusalem. Det er de to ordene «for deg». Det var for deg han gikk! Og det var for meg.
Det er fastelavnssøndag, og mange har planlagt boller med krem i ettermiddag. Vi unner oss litt ekstra før fasten setter inn på onsdag.
Det er en ørliten tråd fra hvetebollene til dagens prekentekst. Jesus sammenligner seg med et hvetekorn som faller i jorden og dør, og bærer rik frukt.
Gjennom tekstene i dag kommer vi tett inn på Gud og hans lidenskap: Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Og vi kommer tett inn på Jesus: Han har angst nå når påsken ligger foran. Det er så mye som står på spill. Det handler om alle menneskers frelse!
La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder og gripe om Guds frelse ...
Evangelieteksten i dag er som en overture til påsken. Alle hendelser og tema er med i denne teksten, og gir oss forsmak på veien opp til Jerusalem, Jesu vei og vår vei, gjennom lidelse og død og oppstandelse og inn til den evige glede.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 12. kapittel, fra vers 24:
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere:
Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men
hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal
miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig
liv. 26 Om noen vil tjene meg, må han følge meg, og der jeg er, skal
også min tjener være. Den som tjener meg, skal få ære av Faderen.
27 Nå er
min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden?
Nei, til denne stund skulle jeg komme.
28 Far, la
ditt navn bli forherliget!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har
forherliget det, og skal igjen forherlige det.» 29 Mengden som stod
omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel
som talte til ham.» 30 Da sa Jesus til dem: «Denne røsten lød ikke
for min skyld, men for deres. 31 Nå felles dommen over denne verden,
nå skal denne verdens fyrste kastes ut.
32 Og når
jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» 33 Dette
sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle få.
Hellige
Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Dette er
en av de mest fortettede tekstene i Det nye testamente. Det er som vi merker påskens
bulder i det fjerne når vi leser. Vi nærmer oss verdens skjebnetime. Og Jesus
forklarer hva det gjelder:
La oss be:
Herre
Jesus Kristus, gi oss del i frelsen du vant ved din død og oppstandelse, og før
oss med din mektige hånd på din lidelses vei, gjennom liv og død og dom inn til
din evige glede. Amen
Nå snus
veien og oppmerksomheten mot påsken og Jerusalem. Dette skjebnesvangre
øyeblikket i Jesu liv understrekes ved Jesu angst, ved røsten fra himmelen, og
de sterke ordene om at denne verdens fyrste skal lempes ut.
Vi har et
uttrykk på norsk som passer veldig godt denne dagen. Når vi hører om en ulykke,
en seier eller en stor opplevelse, kan vi si at den «går uten på» det meste av
hva et menneske kan oppleve. Det Jesus gjorde går utenpå alt vi kan gjøre:
Ja, det at
Jesu liv går utenpå vårt liv, betyr ikke bare at alt var så mye større og
dypere. Store ord er det nok av for tiden! Dette går dypere enn de store ord: Jesus
vil faktisk gå utenpå våre erfaringer, han vil omslutte oss med hele sitt liv.
«Lukk meg i dine smerter inn, og gjør meg sterk og varm!» synger vi (Norsk
Salmebok 518)
Dette er et mysterium, det er en av kristendommens forunderlige,
dype sannheter. Den er gjemt i disse merkelige ordene vi støter på så ofte i
Det nye testamente: «i Kristus». Vi kan være «i Kristus», vokse sammen
med ham og vokse sammen med ham, vokse opp til ham. (Rom 6,5; Ef 2,21; Ef
4,15-16)
Jesus kan være nær oss. Han har jo
lovt det. Og det kan vi av og til merke. Han snakker også om at han vil være i oss
og at vi kan være i ham. Noen har fått klare erfaringer av dette. De kjenner at
det er en god vilje som styrer dem, en god vilje som ikke er deres egen! Og vi
andre kan merke at Jesus kommer til syne i dem, at han «vinner skikkelse i»
dem, som Paulus skriver et sted. (Gal 4,19; Joh 15,4-7; Gal 2,19-20)
Angst har
vi alle vår del av. Vi bare snakker så lite om det. Å ha angst betyr å trykkes
sammen. Innerst er vi, så ligger angsten der som et skall som trykker oss
sammen, og utenpå angsten bruker vi mange krefter på å trykke angsten sammen
til en liten klump som vi aldri vil snakke om. Dette blir det mye pes av. I
gammel tid snakket en ikke om å ha angst, men å være angst. For noen er
det en vond sannhet!
Angst kan være redsel for noe som
truer oss. Det er en sunn angst, så lenge den ikke får lamme oss. En sunn angst
blir borte når situasjonen ikke er farlig lenger. Men hos noen henger angsten i
også etter at faren er borte. Angsten har satt seg fast i hukommelsen og i
følelsene, slik at den lammer oss fremdeles. Da trenger vi faglig hjelp. Så har
vi den uforklarlige angsten. Mange har en uforklarlig angst som en del av sin
personlighet, og angsten tapper krefter hele tiden.
Jesu angst
går utenpå vår angst, enten angsten har sin gode grunn, eller den henger igjen
fra en vond opplevelse, eller den bare ligger der som en angst i vår
personlighet, en angst som kanskje har gått i arv i flere slektsledd.
«I Kristus» kan vi slippe ut vår
angst, vi kan slippe den løs inne i Jesu angst. «Nå er min sjel fylt av angst,» sa Jesus.
Det er som han er sprekkeferdig av angst, som angsten tyter ut av ham. I
Getsemane kom han «i
dødsangst og bad enda mer inderlig, så svetten falt som bloddråper til jorden.»
Luk 22,44. Og på korset brister det for ham: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du
forlatt meg!» Matt 27,46. Se også Hebr 2,15 og 5,7 og Rom 8,35 og 37.
Hvis du
har en angst som har lammet deg og stadig lammer deg, da trenger du faglig
hjelp. Du skal ikke skamme deg over angsten, og tenke at en kristen ikke skulle
ha angst. Slipp angsten din inn i Jesu angst!
Men alle
som har angst i store eller små porsjoner, trenger å høre Jesu ord om angst og ansvar.
27 Nå er
min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden?
Nei, til denne stund skulle jeg komme.
Vi har
hver våre liv å bære. Det er vondt når angsten legger sitt jerngrep over
hverdagen. Og det er tungt å leve med andres angst. Det er vondt å se angsten
hos sin kjære, og det er et slit å manøvrere hverdagen mellom alt som skaper
angst.
Men vi kalles til ansvar, midt i angsten. Noe angst kan vi si nei
til. Vi kan velge å se på Jesus, eller å se på alt som er truende. Derfor sa
Jesus til de forskremte disiplene da han skulle forlate dem:
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Joh 14,1 og 27
Det sies at djevelen har en trosbekjennelse som han gjerne vil lære oss:
Verden er så stor så stor, Lasse, Lasse liten!
Men Jesus sier: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!
Det får være nok om angsten her. Det går ikke an å drive
angst-terapi fra prekestolen. Men det er viktig å sette ord på angsten av og
til. Det skal være rom for angsten også her i kirkerommet, slik Jesus hadde rom
for angst i sin personlighet!
Vi hører
røsten fra himmelen, fra Gud, den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Denne røsten splintrer alle forestillinger om Gud som en upersonlig skaperkraft
i kosmos. Gud er en personlig Gud som taler og som elsker og som kommer sin
kjære Sønn til unnsetning når angsten er i ferd med å ta grepet både på ham og
hans nærmeste. Tre ganger lyder Guds røst over Jesus, med kjærlighet og
stolthet og velbehag: Ved dåpen, på forklarelsens fjell og nå når veien går mot
Jerusalem. (Matt 3,17; Matt 17,5)
Jesus stråler ut denne samme
kjærligheten i det vi leste: «Der jeg er, skal også min tjener være» og
«Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg».
Jesu
kjærlighet er ikke en umyndiggjørende kjærlighet. Han sa ikke: «Stakkars dere
forskremte disiplene mine, nå kan dere ta det med ro her nede i den vakre
palmebyen Jeriko, mens jeg går opp og ordner med frelsen i det grusomme Jerusalem.
Det klarer jeg best alene.» Nei, Jesus tok disiplene med i sin kjærlighet til
verden, han tok dem med inn i selve frelsen, med på lidelsens vei til
Jerusalem. «Se, vi går opp til Jerusalem!» Og derfra sendte han disiplene ut da
det verste var over. Han sendte dem ut på kjærlighetens vei - med evangeliet om
frelsen - til alle folkeslag.
Guds nåde er gratis, men den er ikke
lettvint. Å bli frelst er ikke å slippe lettvint unna, det er å komme inn i den
rette sammenheng, inn i Guds rikssak, inn i det som er det aller viktigste: at
mennesker må bli frelst!
«Når jeg blir løftet opp fra
jorden, skal jeg dra alle til meg,» sa Jesus. Han trekker alle våre synder opp
på korset, han trekker vårt syndige hjerte opp på korset, der det hører hjemme.
Jesu kjærlighet gjør det ikke lettvint for oss å slippe unna. Han
ber om alt vi har og vil utfordre alt vi har og han vil sette oss og alt vi har
inn i vår rette sammenheng: på kjærlighetens vei.
En av de
sterkeste fortellinger jeg vet om, - utenom Bibelen - er siste del av «Babettes
gjestebud» av Karen Blixen. På forunderlig vis havner det en fransk kvinne som
flyktning hos to fattige prestedøtre i Berlevåg og får være kokkepike hos dem.
En dag kommer det bud om at kokkepiken har fått en pengesum fra hjemlandet, som
hun kan leve godt for resten av livet. Hun ber om å få stelle i stand et takkemåltid
for sine hjelpere. Så viser det seg at hun er en kokk i verdensformat, og hun
bruker hele pengebeløpet på å stelle i stand et måltid som ingen kunne drømme
om, - i Berlevåg.
Da
prestedøtrene fikk høre hva det hadde kostet, reagerte de med bestyrtelse og
fornuft: «Du skulle ikke gitt ut alt du eide for vår skyld!» Men da svarte
Babette: «Det er fryktelig for en kunstner å få applaus for sitt nest beste.
Det går et skrik gjennom verden fra kunstnerens hjerte: Gi meg lov, gi meg
anledning til å yte mitt aller beste!»
Jesus ventet
ikke det nest beste av disiplene sine. Han etterlot dem ikke i Jeriko. Han tok
dem med inn på frelsens vei:
25 Den som
elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal
berge det og få evig liv. 26 Om noen vil tjene meg, må han følge
meg, og der jeg er, skal også min tjener være.
Jesus
kaller oss ikke til det nest beste. Han vet akkurat hva hver enkelt av oss er
god for. Han har selv vært med å sette hver av oss sammen med evner og anlegg,
og syndene våre kjenner han i håndflatene sine. Han kjenner vårt hjerte og vår
sjel, vår forstand og vår kraft. Og han kaller oss inn i et liv hvor vi får yte
vårt aller beste:
Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din
sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og du skal elske din neste som
deg selv. Mark 12,30-31
Jesus har
noen å frelse i ditt nærmeste nærmiljø. Du og jeg har hver våre nettverk. Og
det er nok av mennesker som trenger frelse i vår familie, i nabolaget, på
arbeidsplassen og idrettsplassen. Og det er mennesker som lengter etter at noen
har tid. Hvis du ikke vet om noen selv, så har vi en besøkstjeneste i
menigheten som har nok av oppgaver til deg.
Vi ønsker
hverandre en god fastetid i Jesu følge.
Ære være
Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra
evighet og til evighet. Amen.