Kapellan Harald Kaasa Hammer
Bots- og bededag, Tilleggstekst
Torød kirke 26. oktober 2003 kl 11.00
Preludium
Inngangsbønn ved klokker
307 Til himlene rekker din miskunnhet, Gud
Inngangsord
JES 59,1-4 og 8-9 SYND SETTER SKILLE MELLOM DERE OG GUD
063 Jeg har en venn som har gitt sitt liv
--------------------
JAK 5, 13-20 BEKJENNELSE OG TILGIVELSE
Bededagsbønnen, eller bønn for Bots- og bededag i Bønnebok
-------------------
951 Litaniet
Bededagskollekten
Fadervår
632,1-2 Kristus, du er alt mitt håp
Alminnelig skriftemål
632,3 Kristus, du har åpnet vei
Kunngjøringer og ofring
449 Ren og rettferdig
Klokkeren:
Barmhjertige Gud, himmelske Far, du som hører alle som kaller på deg av et angerfullt hjerte, vi ber deg: Tilgi oss alle våre synder og gi oss din nåde, så vi av hele vårt hjerte vender om til deg og i all vår ferd bærer de rette frukter av omvendelsen, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Amen.
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far,
og Herren Jesus Kristus! Amen.
Vi har startet denne gudstjenesten med å vende oss til vår barmhjertige Gud og ta et skikkelig tak i Guds miskunnhet og frelsesvilje: «Til himlene rekker din miskunnhet, Gud!» (Norsk Salmebok 307)
I dag er det Bots- og bededag i Den norske kirke. Det er en dag for selvransakelse både som enkeltmennesker, som menighet og som nasjon.
Vi skal høre én tekst som bekjenner lovløse tilstander i en nasjon, det handler om den dypeste synd og det dypeste frafall fra Gud. Den andre teksten handler om å leve i daglig oppgjør med vår Gud. Vi er i forskjellige situasjoner, både som enkeltpersoner og som nasjoner i verden. Denne dagen skal ikke lede oss inn i en obligatorisk vond samvittighet, dersom vi lever i daglig oppgjør med Gud. Men den skal gi anledning til å komme med vonde ting som har ligget og verket. Noen er kanskje kommet til kirke nettopp for å bekjenne og gjøre opp synder som ikke er bekjent før. Jeg håper du kan gå lettet fra kirken i dag! Kanskje kan den første teksten vi skal lese gi ord til syndsbekjennelsen din.
La oss høre Herrens ord…
På Bots- og bededag gjør vi bot og ber - for oss selv - for menigheten - og for nasjonen vi tilhører.
a. Hver av oss skal gjøre regnskap for seg selv. Noen lever i daglig omvendelse, og da skal vi ikke grave opp igjen synder som vi har bekjent før og som vi har fått tilgivelse for. Da skal denne dagen være en bekreftelse i nåden og tilgivelsen. Så kan det godt vibrere en streng av ettertanke: Er jeg blitt sløv i min bekjennelse, har jeg begynt å tillate meg ting som jeg vet er i strid med Guds måte å ordne denne verden på?
Fra
Luthers Lille
b. Noen kjenner på at vi som menighet har forsømt oss, og har vond samvittighet på menighetens vegne. Dette er følelser som ofte kan være ulne. Noen er flinke til å bekjenne på vegne av andre, og så sier de vi for sikkerhets skyld, for ikke å gjøre seg bedre enn de er, men egentlig har de selv bekjent dette og gjort opp synden for din egen del. La oss ta et ryddig oppgjør, og bekjenne det vi selv gjør. Det blir en sur stemning i menigheten hvis vi bekjenner på hverandres vegne. Når vi ser at noe er galt i menigheten, bør vi ta det opp og arbeide for at det skal bli forandret. Hvis vi mener at andre i menigheten bør be Gud om tilgivelse, får vi snakke med dem om det.
c. Bots- og bededagen har vært en dag for nasjonens bekjennelse av sine synder. Den første teksten vi leste i dag handler om en nasjon med lovløse tilstander, der alle drukner i selvopptatthet og ondskap. Noen mener dette treffer vår nasjon, andre mener at dette er dypt urettferdig. Det er vanskelig å bekjenne på vegne av vår nasjon. Det blir hykleri hvis vi bekjenner synder som vi har tenkt å fortsette med. Når vi ser at noe er galt, må vi stå opp og ta ansvar, og delta i arbeidet for politiske forandringer. Og mens vi arbeider for rett og rettferdighet, får vi be om utsettelse, be om at Gud må ha tålmodighet med landet vårt, så han gir oss enda en nådetid.
Dagens prekentekst er hentet fra Jakobs brev, det 5. kapittel, vers 13-20:
Jakob 5,13 Er det noen blant dere som har det vondt? Da skal han be. Er noen glad til sinns? Da skal han synge lovsanger. 14 Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. 15 Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. 16 Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye. 17 Elia var et menneske under samme kår som vi; da han bad om at det ikke måtte regne over landet, falt det ikke regn på tre år og seks måneder. 18 Så bad han på ny, og da gav himmelen regn, og jorden bar igjen sin grøde. 19 Mine kjære søsken! (Mine brødre!) Dersom en av dere farer vill og kommer bort fra sannheten, og en annen fører ham tilbake, 20 så skal dere vite: Den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, han redder en sjel fra døden og dekker over en mengde synder.
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Vi merker at Jakob er opptatt av å bygge opp menigheten, og han gir oss en god menighetsmodell. Her er det frihet til å være forskjellig. Den som har det vondt, skal be. Lovsangen passer for den som er glad til sinns. Den som er syk skal kalle til seg menighetens eldste, som skal salve den syke, og be for ham, så Gud kan reise ham opp. Vi oppmuntres til å bekjenne syndene for hverandre og be for hverandre, - og ha omtanke for hverandre, så vi leder hverandre inn i sannheten. Dette er en god modell for menigheten. Vi vil gjerne at vår menighet skal bygges opp etter denne modellen.
I dag skal jeg snakke om noe som mange tror at vi snakker om hele tiden, - nemlig synd og oppgjør.
På Bots- og bededagen kan vi gjøre både oss selv og våre medmennesker en tjeneste, og en tjeneste mot menigheten og landet vårt. Det er å blankpusse to ord: Synd og tilgivelse. Problemet i dag er ikke at det snakkes for mye om synd, men at det snakkes så utydelig om synd, at vi går rundt med halvvond samvittighet alle sammen, og tror at det skal være sånn.
Når vi sier at noe er synd, da erklærer vi at dette ikke skal forekomme. Og skjer det en synd, så skal den gjøres opp og så skal den bekjempes, slik at det ikke skjer en gang til. Hensikten med å snakke om synd, er å få bort synden. Synd er et stolt ord i et samfunn, for det viser at samfunnet holder noe hellig:
Det er synd å mobbe! Det er ikke noe som bare er beklagelig, og som helst ikke skal forekomme. Vi må reise mobbeofrene opp og si at det er synd at de andre mobber, og det vil vi ikke finne oss i.
Det er synd å snyte og lyve og stjele. Vi må reise ransofrene og alle bedratte mennesker opp og si at slikt vil vi ikke tåle i vårt samfunn.
Vi må si at det er synd å gjøre overgrep mot andre. Vi må reise overgrepsofrene opp og si at det var synd det de ble utsatt for, og slikt skal ikke forekomme i et samfunn med like retter for alle!
Og så må vi vise en vei til forsoning for alle som selv har mobbet og bedratt, løyet og stjålet og forgrepet seg på andre. Denne veien til forsoning er ikke glemselens vei. Det er bedrag og hykleri å si at en skal glemme alt som har såret oss. Veien til forsoning går via korset. Der kan alle synder nagles fast. Den som bekjenner sin synd for Gud og for dem som synden er gått ut over, nagler sine synder til korset. Det skjer ved en klar og tydelig bekjennelse, med så tydelige ord at den jeg har såret ikke kunne sagt det klarere selv. Ordet for å bekjenne i Bibelen er «homo-logein». Det betyr «å bruke samme slags ord». I bekjennelsen skal jeg bruke så klare ord om det jeg har gjort, at verken offeret eller Gud kunne bruke klarere ord selv om det som skjedde. Slik nagles syndene opp på korset. Og fra korset kan det hentes tilgivelseskrefter og forsoningskrefter.
Vi gjør oss selv og våre medmennesker en tjeneste, og en tjeneste mot menigheten og nasjonen, når vi blankpusser de to ordene synd og tilgivelse. Det er en stolthet i et samfunn at det erklærer noe for synd!
Det er en av de store ulykker i vår samtid, at fristelser og synd blir oppfattet som en privatsak. Hvis vi plasserer synden i våre innerste tanker, kommer vi galt ut. Våre innerste tanker blir vi aldri kvitt. Det det handler om er hva vi slipper ut av oss, hva som får styre vår adferd og vår bevissthet. Jesus sier det slik:
Det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent. Matt 15,11
Hvis vi kaller det synd at vi kjenner en fristelse til det onde, da løfter vi synden ut av sin sammenheng. Da blir synd bare et ord til å bli deprimert av. Ordet skraper opp en ubestemmelig skyldfølelse dypt nede i samvittighetens mørke kjellerganger. Da er det ikke rart at mange vil avskaffe hele ordet. Men det er en ulykke for landet vårt, hvis begreper som Gud har gitt oss, blir avskaffet.
Fristelser, synd og samvittighet er ikke begreper for mitt intimeste privatliv og mine hemmeligste tanker. Samvittighet betyr ganske enkelt å vite noe sammen med andre mennesker. Derfor er ikke samvittighet en privatsak. Synd betyr å ødelegge, å gjøre i sund. Å ødelegge er ikke en privatsak. Synd er å ødelegge det som Gud har skapt og holder ved like, - både min neste, meg selv og naturen. Og synd er å ødelegge de gode bånd Gud knytter oss sammen med. Når vi erklærer at noe er synd, er det fordi vi ikke vil at dette skal skje noen. Ingen skal ha rett til å ta seg til rette og ødelegge andres liv. Ingen skal få ødelagt sin hviledag, sin familie og sitt ekteskap, sitt liv og sin eiendom og sitt rykte. I vårt samfunn skal det være erklært for synd å ødelegge noe av dette for hverandre.
Fristelser, synd og samvittighet må løftes opp igjen i dagslyset, så vi mennesker kan få det bedre med hverandre.
· Vi trenger at nettverkene vi lever i, styrker oss i fristelser.
· Vi trenger hjelp til å få gjort opp våre synder, så syndene ikke får sette seg fast i oss, og sette oss fast i synden.
· Vi trenger å hente samvittigheten opp fra privatlivets kjellerdyp, og inn i vår medmenneskelighet, inn i vårt samliv med andre mennesker. Vi trenger å finstemme og samstemme våre samvittigheter med andre, slik at samvittigheten kan bli et instrument til å pleie båndene Gud knytter oss sammen med.
Vi leste fra Jakobs brev. Jakob setter opp en god menighetsmodell, preget av omsorg og tilgivelse. Vi er flinke til å si at menigheten består av syndere som får tilgivelse. Men i de aller fleste tilfeller må vi tro hverandre på vårt ord, for det er ikke så lett å få øye på syndene hos hverandre. Det er ikke noe mål å brette ut syndene for hverandre heller, men vi kunne kanskje bli mer konkrete i våre åndelige samtaler. Vi kunne nok hjulpet hverandre på den måten.
Det er viktig at det er plass i menigheten for dem som har fått sine synder offentlig utbrettet også. Jeg ønsker meg en menighet hvor det er minst en som alle vet har gjort noe galt. Gjerne en som er blitt dømt i retten og har sonet sin fengselsstraff. Det vil være et tydelig tegn på tilgivelsen i menigheten. I evangeliesentrene er det rom for dem som har vært på kjøret. Det er ingen hemmelighet at de har vært på kjøret og at de har søkt tilgivelse og oppreisning hos Jesus. Jeg ønsker meg noen sånne medlemmer i våre menigheter, som kan være offentlige eksempler på oppgjør og tilgivelse! Ingen skal skamme seg for å komme til kirken, for dette er stedet for tilgivelse og oppreisning!
Slik jeg
kjenner menighetene på Nøtterøy, ville åpenbare syndere blitt tatt vel i mot.
Men vi må kanskje enda tydeligere ønske dem velkommen.
På en måte er det greit nok å snakke om synder som alle er enige om: overgrep og bedrageri. men vi har også en annen målestokk: Hva vil Gud? Hva er innholdet når vi ber: «La din vilje skje på jorden som i himmelen»? Hvordan har Gud tenkt at menneskelivet skal innrettes?
Vi merker menneskenes slektskap med Gud ved alle budene som vi er enig med Gud om, og som det er støtte for i samfunnet. Men samtidig som vi er skapt i Guds bilde, er vi merket av syndefallets konsekvenser. Vi ser ikke klart nok og langt nok. Det er ikke nok at vi føler at noe er fornuftig. Derfor må min samvittighet balanseres av gudsfrykt! Å frykte Gud er å frykte for å rote til hans gode verdensorden.
«Du skal ikke stjele!» gjelder ikke bare så lenge jeg forstår at det er dårlig gjort å stjele. Gud har satt dette budet til vern om min nestes eiendom, også når jeg mener at jeg har rett til å overta det han eier.
«Du skal ikke lyve» gjelder ikke bare så lenge jeg er enig i budet. Det gjelder også hvite løgner. Hvis jeg tar en hvit løgn, stiller jeg meg mellom sannheten og min neste, og gir ham en vennlig løgn å leve på. Jeg trenger ikke alltid si sannheten, men alt jeg sier skal være sant, og jeg skal ikke bedra andre med en løgn. Gud vet hva som er best for mine medmennesker.
På samme måte er samlivet mellom
mann og kvinne altfor komplisert til at jeg kan vurdere det på egen hånd. Guds
ordning for samlivet gjelder også når vi finner mange fornuftige grunner til å
begynne samlivet utenfor ekteskapets ramme. Gud kaller oss til å innrette vårt
liv i frykt for ham. (Ordspr 1,7 og 9,10)
I dag er gudstjenesten en skriftemålsgudstjeneste. Skriftemål er en ordnet handling, en seremoni som består av to deler. Den ene er at vi bekjenner våre synder så konkret vi kan, og den andre delen er at vi får overrakt Guds tilgivelse ved at en mellommann legger hånden på hodet til den enkelte og erklærer at Gud har tilgitt syndene. En som hører et skriftemål og overrekker tilgivelse, kalles for skriftemor eller skriftefar. Bakgrunnen for en slik tilgivelseshandling med mellommann, er Jesu oppdrag til disiplene i Johannesevangeliet 20,23 «Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.»
Vi har to ordninger for skriftemål i vår kirke: felles og privat skriftemål.
Privat skriftemål er når du oppsøker en kristen du har tillit til på tomannshånd, bekjenner dine synder og mottar Guds tilgivelse. Ved alminnelig eller felles skriftemål i gudstjenesten, leder presten menigheten i en felles syndsbekjennelsesbønn, og så kommer de som ønsker det, frem til alterringen akkurat som ved nattverd. Så går presten fra den ene til den andre og erklærer syndene for tilgitt.
Når vi har felles eller alminnelig skriftemål i gudstjenesten i dag, er det ment som en håndsrekning til troen. Det skal være en hjelp til å se sine synder i dagslys, og til å motta tilgivelsen på en synlig måte.
Noen synes at alminnelig skriftemål blir veldig fremmed. De synes det blir en kunstig blanding av felles syndsbekjennelse og privat skriftemål. Til dere vil jeg si: Det er ikke nødvendig å være begeistret for det. Dette er en måte som kirken har ordnet tilgivelsen på, og mange har hatt gode erfaringer med det. Men det er ikke et sakrament. Det er ikke bestemt av Jesus at det skal gjøres akkurat på den måten.
Grunnen til at vi har så mange forskjellige måter tilgivelsen kan skje på, er at vi kommer i så mange forskjellige livssituasjoner gjennom livet. Til tider kan vi ha vansker med å tro tilgivelsen. Vi kan trenge en personlig overrekkelse, for å ta tilgivelsen til oss. Og så er det slik at hvis oppgjøret med Gud blir for dagligdags, så blir ikke terskelen for å gjøre det samme om igjen særlig høy. Vi kan trenge å gjøre både syndsbekjennelsen og tilgivelsen konkret og personlig. Da blir tilgivelsen en hjelp til å kjempe mot at syndene skal gjenta seg. En slik kamp er til beste for vår neste.
Velkommen til skriftemål!