Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
Allehelgensdag
Bibeltime i Nøtterøy Y's men club mandag 30. oktober 2000
Allehelgensdag er en festdag, med den hvite festens farge i kirken. Helgener forbindes vel helst med katolsk tro, og det kom et brudd i den tradisjonelle helgenfeiring ved reformasjonen på 1500-tallet.
Av reformasjonens land er det vissnok bare Norge, Sverige og England hvor Alle helgens dag har en dyp folkelig forankring. Jfr Brorsons salme "Den store hvite flokk" (NoS 244).
Hebreerne 13,7 Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk tilbake på hvordan de levde og døde, og ta eksempel av deres tro!
Åpenbaringen 6,9 Da Lammet brøt det femte segl, så jeg under alteret sjelene til
dem som var blitt slått i hjel for Guds ords skyld og for det vitnesbyrd de
hadde. 10 De ropte med høy røst: "Hvor lenge vil du vente,
hellige og troverdige Herre, før du holder dom og straffer dem som bor på
jorden, fordi de har utøst vårt blod?"
Hebreerne 11,1 Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om
ting en ikke ser. 2 For sin tro fikk mennesker i gammel tid godt
vitnesbyrd. 13 I tro døde
alle disse uten å ha vunnet det som var lovt. De bare så det langt borte og
hilste det, og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. 39 Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro,
men de oppnådde ikke å få det som var lovt. 40 For Gud hadde for vår
skyld noe bedre i tanke; de skulle ikke nå fullendelsen uten oss. 12,1
Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge
bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det
løp som er lagt opp for oss.
HEB 12,1 hæmeis (oss) tosuton (slik en, så stor) echontes (havende) perikeimenon (omgivende) hæmin (oss) nefos (tåke, sky) martyrån (vitners)
Daniel 12,2 Og mange av
dem som sover i jorden, skal våkne
opp, noen til evig liv, andre til skam og evig avsky. 3 Da skal de forstandige skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til
rettferd, skal skinne som stjernene,
evig og alltid.
Allehelgensdag var egentlig en årlig minnedag for martyrene, de som hadde ofret sitt liv for troen. Martyrenes dødsdag ble regnet som deres himmelske fødselsdag, derfor var det en festdag. Datoen den 1. november ble fastsatt av paven i år 371. Etter hvert utviklet den katolske kirke et "kalendarium", en fordeling av helgenene til spesielle datoer gjennom året. På 800-tallet ble 1. november en Allehelgensdag for alle helgener som ikke hadde fått en egen dato. I Norge ble Allehelgensdag i 1770 lagt til første søndag i november.
Ca år 1000 ble Allehelgensdag etterfulgt av en Alle sjelers dag den 2. november, altså en dag til minne om alle døde.
I Sverige er søndag etter Allehelgensdag en dag for å gå på gravene. I Norge deles noen steder dagen opp slik at formiddagsgudstjenesten går i retning av minnet om de forfulgte og om "Den store hvite flokk" i himmelen, - og så blir kveldsgudstjenesten en minnegudstjeneste for alle døde. Mange besøker gravene denne dagen, legger krans og tenner lys.
På Nøtterøy arrangeres det minnegudstjeneste hver Allehelgensdag kl 18.00, og de som har hatt begravelse eller bisettelse i familien det siste året, blir spesielt invitert. Etterpå er det en samling på Borgheim menighetssenter, med kaffe og innlegg omkring det å ha sorg. Fokus er altså ikke fest for dem som har nådd frem, men vår sorg over å ha mistet våre døde.
Begrepet henger sammen med ordet hellig. Hellig er det mest brukte ordet om kristne i Det nye testamente. Det betyr en som er skilt ut fra verden og innviet til Gud. I Danmark har ordet vært mer alminnelig brukt om kristne enn i Norge. Jeg hørte om en stillingsannonse i en dansk avis: "Hellig pige søger post." I allmenn språkbruk i Norge er hellig et ord som lukter, - nærmest skinnhellig.
"Helgen er den som i ord og liv og død har vært et vitne for oss om Kristus og evig liv," sa den svenske erkebiskop Natan Søderblom. En annen måte å si det på er: "En helgen er en som med sitt lys gjør det lettere å tro på Jesus."
To eksempler på helgener i vår tid er Annie Skaug Berntsen og Mor Teresa. Om begge kan det sies at det virker som de arbeidet så de ikke hadde tid til å be, og at de samtidig ba som de ikke hadde tid til å arbeide.
Vi har vel hver våre eksempler på mennesker i vår nærhet, som ved sitt lys gjør det lettere for oss å tro på Jesus. (Piken på Kvitsund)
I den katolske kirke kåres helgnene av paven etter omhyggelig granskning, bl a av "djevelens advokat".
Den katolske helgenforståelse henger nær sammen med deres lære om skjærsilden. Tanken om skjærsilden, oppstod på 200-tallet (Origines), og ble utviklet til en lære på 600-tallet (Gregorius) og 1200-tallet (Thomas Aquinas).
En helgen er en som har levd slik at han ikke har noe uoppgjort med Gud ved sin død. Han slipper altså en mellomperiode i skjærsilden, og kan tvert i mot gi av sine "overskytende gjerninger (meritter)" til dem som mangler gjerninger (ved avlat), og slik avkorte deres tid i skjærsilden. Denne læren førte til en kolossal interesse for helgenene, med anmodning om deres forbønn og om å få av deres overskytende gjerninger.
På grunn av denne læren ble Alle sjelers dag en bønnedag for de dødes sjeler, for å avkorte deres tid i renselsen. I luthersk sammenheng blir Alle sjelers dag mer en minne- og sørgedag.
En annen side ved katolsk helgendyrkelse er den katolske tilnærming til lokale guder, som ga helgendyrkelsen hedenske trekk. F eks i byen Troisvierges i Luxembourg, ble det i førkristen tid dyrket tre jomfruer (dukker). Da den katolske misjon kom til byen, bygde de kirke og tok dukkene inn i kirken og døpte dem og satte dem på alteret til fortsatt dyrkelse. Lignenede katolsk blandingsreligion er særlig kjent i Sør-Amerika.
Den augsburgske konfesjon (1530), Artikkel 21: Om helgendyrkelse:
Vi lærer at man kan holde frem minnet om helgnene (offentlig, i gudstjenesten), for at vi skal etterligne deres tro og gode gjerninger. Det kan vi gjøre hver i det kall vi har. Kongen kan for eksempel etterligne David i å føre krig for å drive fiendene bort fra fedrelandet, fordi de begge er konger. (Altså en pedagogisk hensikt for dagliglivet, ikke for en høyere hellighet.)
Men Bibelen lærer oss ikke å påkalle helgnene eller å be om hjelp fra dem. Bibelen holder frem Kristus alene som mellommann, forsoner, øversteprest og talsmann for oss. Ham bør vi kalle på, og han har lovet at han vil høre våre bønner. Denne dyrkelse har han stort behag i, at vi kaller på ham i all nød. "Om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige." 1 Joh 2,1.
I den tyske teksten siteres:
1. Tim 2,5 For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker:
mennesket Kristus Jesus.
Rom 8,34 Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter
ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.
I debatten
etter den augsburgske konfesjon (1530) utdyper Melanchton at helgnene ikke skal
påkalles, med de æres. Vi skal takke for at Gud har demonstrert sin nåde
i helgnenes liv, vi skal, bør vi legge merke til hvordan Guds nåde har vist seg
sterk i deres svakhet, så vi på den måten styrkes i troen på Guds nådes
kraft i våre liv, og så skal vi ære dem ved å etterligne deres tro.
Dette sies
som korrektiv til den tanken at helgnene kan dele overskuddet av sine gode
gjerninger med oss, som et supplement til den rettferdighet Kristus gir oss ved
frelsen. Den katolske lære sier at anropelse av helgner kan forkorte
renselsestiden i skjærsilden. Slik blir helgnene mellommenn og forsonere.
(Apologien XXI, 4-15)
Hovedsaken i refomasjonens helgenforståelse er: Helgnene er ikke til nytte for oss hos Gud, for å oppnå Guds velvilje. De er nyttige for oss på jorden som gode forbilder, og trøstende eksempler på hva Guds nåde kan bety i et menneskeliv.
Luther
skriver i de Schmalkaldiske artikler at minnet om helgnene snart vil være glemt
når mennesker ikke ser nytteverdien av å be til dem. (Schm III, 2,25-28)
Reformasjonen holdt et kraftig oppgjør med den katolske skjærsildlære og avlatslære. Likevel beholdt vi talen om helgener.
Utenom Allehelgensdag første søndag i november, har vi Stefanusdagen 26. desember, Olavsdagen (Olsok) 29. juli, og Aposteldagen 6. søndag etter pinse, alle med liturgisk farge rød for martyrenes blod. I tillegg har vi St Hans 26. juni, som av en eller annen grunn har hvit som liturgisk farge.
Kirkeordinansen kalles den dansk-norske kirkeordning etter reformasjonen (på latin 1537 og på dansk 1539). Der lyder det:
Alle
Helgens dag skal der prædikes om den rette kristne Tro, som Guds Helgen have,
og hvorledes man skal efterligne dem, saa at Menigheden maa forstaa, på hva
Maade de hellige må gudelig hædres uden Paakaldelse og al vrang Dyrkelse.
Reformatorene ser ikke helt bort fra at de kan be for oss der de
er nå. Dette er en tanke som han ikke finner bekreftelse på i Bibelen, men som
likevel ikke kan avvises. Dette er en gråsone. Det avgjørende spørsmål er om vi
kan regne med at de døde kan følge med i hva vi levende gjør og tenker.
(I undervisning av
pater Pollestad på katekumenseminar i Tønsberg 1992/93, syntes dette å være
eneste forskjell på luthersk og katolsk oppfatning av helgnene.)
Reformatorene
sier at det er mulig at de hellige i himmelen ber for oss - selv om vi ikke har
noe bibelord for dette, likesom englene og hellige mennesker på jorden ber for
oss. Men det betyr ikke at vi skal be til dem. (Apologien (Melanchton 1531) til
Den augsburgske konfesjon XXI,4-15)
Melanchton anfører at eneste sted om en engels forbønn er Sak 1,12, og eneste sted om en avdøds forbønn det apokryfe skrift 2 Makk 15,14. Det er vel også riktig å henvise til den rike manns forbønn for sine vende brødre i Luk 16,27-28.
De nålevende kristnes
(helliges) bønner omtales i Åpenbaringsboken som kostelig røkelse. Åp 5,8 og
8,3-4. I samme stil sies det at de helliges rettferdige gjerninger er linet i
den skinnende drakten til Lammets brud. Åp 19,7.
Hvis vi
først regner med at de døde kan følge med oss, gir det mening å henstille om de
dødes forbønn i ulike situasjoner, - og det ligger nær å rette henstillingen
til døde som har vært i samme situasjon som den vi står i. Fra denne tanken er
linjen kort til helgner for ulike områder, aktiviteter og situasjoner: St
Mikael som vernehelgen for Tønsberg, St Morits (Mauritius) som infanteristenes
helgen, St Christopher som de veifarendes helgen, og St Georg for jomfruer i
nød.
Lovsangen
i nattverdliturgien:
I sannhet
verdig og rett er det at vi alltid og alle steder takker deg, hellige Herre,
allmektige Far, evige Gud, ved Jesus Kristus, vår Herre, han som du sendte til
frelse for verden, for at vi ved hans død skulle få syndenes forlatelse og ved
hans oppstandelse vinne det evige liv. Ved ham lovsynger englene din herlighet,
og din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig
jubel. Med dem vil også vi forene våre røster og tilbedende synge:
Noen ser
en symbolikk i at alterringen er halv, og tenker seg at den andre halvdelen
fylles av den usynlige himmelske menighet.
Forbønn
III: Miskunn deg,
Gud, over alle mennesker, for Jesu Kristi skyld. Og gi oss, når vår time
kommer, å dø salig bort fra denne verden og på den siste dag å stå opp til din
herlighet. Det ber vi deg om, vår Gud og Far.
Kollektbønn
Allehelgensdag:
Allmektige, evige Gud, du som helliggjør alle som tror på din Sønn, Jesus
Kristus, all takk og ære, makt og visdom tilhører deg i all evighet. Vi ber
deg: Gi oss din Ånd og kraft, så vi følger etter dem som har stridd den gode
strid, fullført løpet og bevart troen. Gi oss med dem å leve i Herren og dø i
Herren, så vi og med dem kan nå til livets oppstandelse, ved din Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, én
sann Gud fra evighet og til evighet.
Bønneboken
1991 MOT LIVETS
KVELD Når en er død: Evige Gud, vi takker deg for hvert kristent menneske
som i din tro og din frykt har forlatt dette liv og nå er hjemme hos deg. Og vi
ber deg i ydmykhet at du vil gi oss med dem å leve i Herren og dø i Herren, så
vi og med dem kan nå til livets oppstandelse. Etter Alterboken 1920
NoS 508 Å,
tenk når engang samles skal de frelstes menighet av alle folkeslekters tall i
himlens herlighet! Å, tenk når Herrens vitnehær, hans tjenere på jord, de millioner
møter der som hørte deres ord!
NoS 537
Guds kirkes grunnvoll ene … Så er den alt her nede forent med Gud og dem
som står
for ham med glede og alt er kommet frem. Hør deres jubel tone! Å Herre, hjelp
at vi får synge for din trone med dem til evig tid!
NoS 246
For alle helgner som til døden tro stod fast i kampen og har nådd sin ro, vær
evig lovet, Krist, ditt navn og blod! … da Ærens Konge hever herskerstav og
roper helgenskaren frem av grav.
NoS 247
Hen over jord et pilgrimstog så stille skrider frem.
NoS 243
Jerusalem, du Herrens høge stad, Gud gjeve eg var der! … Det kjem eit folk til
møtes med meg der og byd meg kome inn. Det er den flokk som Herrens merke ber,
den flokk han kalla sin. Dei kjem i høgtidsklede og ber det kvite lin, så trua
alt her nede får ljos frå deira skin.
NoS 244
Den store, hvite flokk, å se som tusen berge full av sne med skog omkring av
palmesving, for tronen, - hvem er de? Det er den helteskare som fra verdens
store trengsel kom og har seg todd i Lammets blod til himlens helligdom. Der
holder de nå kirkegang med uopphørlig jubelklang i høye kor, hvor Gud han bor
blant alle englers sang.
NoS 247
Hen over jord et pilgrimstog så stille skrider frem. Dets sang på alle jordens
språk lovpriser himlens hjem.
NoS 248 Om
salighet vi synger … Vi tenker hver på våre og stille signer dem. Vi tørrer
savnets tåre og ser mot gjensyn frem.
Det er
stille om helgner i Den norske kirke. Kanskje er bakgrunnen at det er stille om
de døde i det hele tatt?
Kapellan
Yngve Sagedal i Tønsberg domkirke har gjort en undersøkelse av folks tanker om
døden i studien "Liv etter døden i Hallingdal." Her har han også
undersøkt hva prestene taler om i begravelsen. Ingen begravelsestaler berørte
livet etter døden!
Det er nok flere grunner til at det
er så stille om de døde. Det kan for det første være frykt for å tale om dobbelt
utgang av dette liv, at noen blir frelst og noen går fortapt. Men det kan
også være på grunn av enkelte teologers tanker om mellomtilstanden.
Noen sier
at mennesket er ingenting mellom dødsfallet og oppstandelsen på den siste dag.
Noen sier at kroppen er på kirkegården og sjelen er hos Gud. Andre avviser all
tale om hva som skjer etter døden, og hevder med styrke at ingen kan
vite noe om dette. (Calvin) Noen sier at evigheten begynner når et menneske
dør, - med den hjelpetanke at tid og rom er opphevet i evigheten. Noen taler om
to venteværelser mellom døden og oppstandelsen.
1. Tessaloniker 4,13 Brødre, vi vil ikke at dere skal være uten
kunnskap om dem som er sovnet inn i døden; for dere skal ikke sørge som de
andre, de som er uten håp. 14 For så sant vi tror at Jesus døde og
stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen
med ham. 15 Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som nå
lever og blir tilbake til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er
sovnet inn. 16 For når befalingen lyder, og det høres et rop fra
overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen.
Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. 17 Deretter
skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp
i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for
alltid. 18 Trøst da hverandre med disse ord!
Tanken om
to venteværelser mellom døden og oppstandelsen, har særlig bakgrunn i Jesu
fortelling om Lasarus som hvilte hos Abraham, mens den rike mannen som ble
plaget i dødsriket, og ba for sine brødre som ennå levde på jorden. Luk 16,19-31.
Lukas 23,43 Jesus svarte: "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis."
Kan oversettes: Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i
paradis. Eneste sted "paradis" (hage) er brukt i Det nye testamente.
Filipperne 1,23 Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg har
lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kristus, for det er så
mye, mye bedre. 24 Men å bli i live er mer nødvendig for deres
skyld.
2. Korinterbrev 5,6 Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi
vet at vi er borte fra Herren så lenge vi har hjemme i kroppen. 8 Men
vi er ved godt mot, og helst vil vi være borte fra kroppen og hjemme hos
Herren. 9 Derfor setter vi vår ære i å være ham til glede, enten
vi er hjemme eller borte.
Johannes 5,26 For likesom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg, 27 og han har gitt ham myndighet til å holde dom, fordi han er Menneskesønnen. 28 Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. 29 De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.
Den apostoliske trosbekjennelse (140-700)
"… skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
… legemets oppstandelse og det evige liv."
Den nicenske trosbekjennelse (25-381)
"… skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde.
Vi … venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden."
Den athanasianske bekjennelse (300-700):
"… skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger. De som har gjort godt skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til den evige ild."
Den augsburgske bekjennelse (1530)
Artikkel 17: Om Kristi gjenkomst til dom.
"Vi lærer at Kristus skal komme til syne ved verdens ende for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde.
De
fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men ugudelige
mennesker og djevlene skal han dømme til å pines uten ende.
Vi forkaster dem som mener at
det skal være ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer. Vi forkaster
også de som lærer at før de døde står opp, skal de fromme slå ned de ugudelige
og skaffe seg herredømmet over verden."
Her avvises apokatastasislære
(Læren om alle tings gjenopprettelse, bl a kirkefaderen Origines, - til og med
djevelen skal her til slutt bli forsonet med Gud.) og tanken om et jordisk
tusenårsrike.
Luthers lille katekisme (1529)
TROEN, forklaring til den tredje artikkel.
"På den ytterste dag skal han vekke opp meg og alle døde, og gi meg og alle troende i Kristus et evig liv."