Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
9. søndag etter pinse, Tilleggstekst
Søndre Slagen kirke
10. august 2003 kl 1100
*766,1-3 I denne fagre sumarstid
INNGANGSORD, SYNDSBEKJENNELSE, KYRIE, GLORIA
DÅP
618 Fylt av glede
INNSLAG VED SANGGRUPPE
KOLLEKTBØNN
Mika 3,5-7 MOT DE FALSKE PROFETER
554 Gud la ditt ord i nåde lykkes
Matt 7,15-20 DE FALSKE PROFETER
667,4-5 Guds menighet! Lukk opp din munn
---------------------------------
Apg 20,24-32 HELE GUDS PLAN OG VILJE
---------------------------------
533 Kristne, la oss søke sammen
FORBØNN III
*766,4-6 Sjå, åkren veks seg stor og tung
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far,
og Herren Jesus Kristus! Amen.
I dag skal fire barn bæres til dåpen:
Truls Tandberg Gjelstad, Olav Johannes Hammer, Martin Larsen og Mathias Erdal Storli.
Vi kjenner ærefrykt når vi får lov å løfte opp et slikt lite menneskebarn, og holde det inn til oss. «Fylt av glede over livets under, med et nyfødt barn i våre hender…» synger vi.
Vi kjenner hvordan hjertet blir urolig: Ingen må få skade dette lille barnet. «Vær forsiktig.» Aldri sier vi det så ofte som når vi holder et nyfødt barn i armene. «Vær forsiktig!» Det er ingenting som får oss så sinte som hvis noen er slemme mot det lille barnet. «Stakkars den som rører den lille!»
Vi er urolige for at det skal gå galt med barnet vårt. Det urolige morshjerte og farshjerte er barnets beste vern. - Og i de urolige hjerteslagene våre kjenner vi Guds hjerteslag.
Noen av tekstene i Bibelen blir mye mer forståelige hvis vi leser dem mens vi holder et lite barn inn til oss. For eksempel når Jesus sier: «Den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var kastet i havet med en kvernstein om halsen.» (Mark 9,42) Det kan høres hardt og truende ut. Men når vi holder et lite barn inn til oss, er ingen trusler sterke! Da lyder ordene som ansvarlighet og kjærlighet
I tekstene vi skal lese, merker vi Guds urolige farshjerte, - hvor urolig han er for at det skal gå galt med oss, - hvor urolig han er for at noen skal utnytte oss og føre oss vill.
Det er mitt håp for denne gudstjenesten at vi skal fornemme Guds urolige hjerteslag sammen med våre egne urolige hjerteslag. Jeg håper vi kan merke at det er godt å stå sammen med Gud selv rundt det som er kjærest for oss, det som er så sårbart og kostbart.
La oss åpne
våre hjerter mot ham. La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder...
Det er dirrende tekster vi leser i dag. Vi merker de heftige hjerteslagene hos Gud, hans bekymring for at det skal gå galt med oss. Vi kan kanskje oppfatte disse hjerteslagene bedre når vi har fire dåpsbarn i gudstjenesten: «Fylt av beven foran ukjent fremtid, legger vi vårt barn i dine hender.» (Norsk Salmebok 618,2)
Prekenteksten er fra Paulus' avskjedstale til menighetslederne i Efesos. Paulus hadde vært i Efesos i nesten tre år. Han hadde investert stor kjærlighet hos dem, masse arbeid, mange tårer og opplevd mye motstand. Nå var Paulus på vei til Jerusalem. Han var forberedt på at det kunne bli hans siste reise. Vi vet at han ble arrestert i Jerusalem. Han ble sendt fra fengsel til fengsel. Han endte i Rom og ble halshugget der.
På veien til Jerusalem, sendte Paulus bud på de som var innsatt som prester i Efesos, så han kunne få tatt farvel med dem, og få sagt dem noen Pauli ord.
Prekenteksten er hentet fra Apostlenes gjerninger det 20. kapittel, fra vers 24:
[Paulus talte til menighetens eldste og sa:] For meg er liv eller død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.
25 Og nå vet jeg at alle dere, som jeg har levd blant og forkynt riket for, aldri mer skal se meg. 26 Derfor erklærer jeg for dere på denne dag at jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv, 27 for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje.
28 Ta vare på dere selv og på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.
29 For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. 30 Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.
31 Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. 32 Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan oppbygge dere og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget.
Slik lyder Herrens ord.
Hvorfor er dette en tekst i en vanlig gudstjeneste for hele menigheten? Adressaten er jo de som er innsatt som eldste og prester i menigheten. Passer ikke denne teksten alle best på et prestemøte? Jo, denne teksten bør absolutt leses der. Men teksten står i menighetens bok i Det nye testamente. Og det er et viktig poeng at menigheten får høre hvilke instrukser prestene har.
Flere ganger leser vi at store folkemengder samlet seg om Jesus, - og så står det at Jesus satte seg ned og underviste disiplene om deres tjeneste, mens alle hørte på.
Prester er ikke en klan med skjulte instrukser og oppdrag. Det er et gjennomgående trekk i Det nye testamente at alle skal vite hva Jesus venter av en tjener, og hva menigheten skal vente seg av presten sin. I dette ligger det et viktig vern mot at vi prester tar oss friheter med enkeltmennesker, at vi tar oss friheter i med menigheten og tar oss friheter med Guds ord. Slik skrev Paulus til korinterne:
2 Kor 4, 2 Vi har tatt avstand fra all fordekt og skammelig ferd, vi bruker ikke knep, og vi forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt anbefaler vi oss selv idet vi vender oss til hvert menneskes samvittighet.
Offentlighet er et vern mot prester som oppfører seg som glupske ulver, og som forvrenger læren for å trekke mange til seg. Trangen til popularitet må ikke forveksles med ønsket om at så mange som mulig skal bli frelst.
Hvor er faren størst i dag? Kanskje andre som ser det tydeligere enn meg, men jeg får snakke ut fra det jeg har sett.
I min oppvekst og ungdom sto kampen om tolkninger av Guds ord, og særlig tolkninger av ting som var vanskelig å tro på.
Jesu oppstandelse fra de døde ble diskutert, særlig av dem som var mer opptatt av Jesu leveregler enn av hans guddom.
Likeså jomfrufødselen, om Jesus kunne vært født av en jomfru.
Underne var også heftig diskutert. Går det an å tro at Jesus gikk på vannet, helbredet syke og vakte opp døde?
I dag diskuteres ikke disse spørsmålene lenger. Det er ikke slike spørsmål barn og unge kommer med. Hvis de da ikke har lært dem av foreldrene sine. I dag spørres det lite om under og om tolkninger. Det spørres om hvilke deler av Bibelstoffet som har autoritet for vårt liv. Er Det nye testamente bare en hjelp til tilgivelse og frelse, eller er den en veiledning for livet i Guds verden?
Når vi diskuterer hvilke deler av Det nye testamente som skal ha autoritet, ja da har vi begynt å stenge og åpne Det nye testamente for hverandre.
Jeg skal nevne noen slagord som kan lukke Bibelen for menigheten og hver enkelt av oss. Du kjenner dem sikkert igjen.
“Du må ikke ta Bibelen bokstavelig!”
“Alle tolker Bibelen forskjellig!”
“Jammen Paulus sa nå så mye rart!”
“Kirken har forvansket Jesu enkle lære!”
“Bibelord er noe man bruker til å slå hverandre i hodet med!”
“Det går ikke an å snakke om ‘Guds klare ord’!”
“Vi kan aldri bli enige likevel!”
“Det er så vanskelig!”
Det er en kjerne av sannhet i alle slagordene. Slik er det med all propaganda. Propaganda er halve sannheter. Derfor kan vi ikke bare blåse av dem. Derfor slipper de så lett inn til oss.
Hvis disse slagordene får menigheten til å slutte å lese i Bibelen selv, da er det en ulykke for Søndre Slagen menighet. Da blir nemlig mennesker autoritet i stedet for Bibelen! Da sier noen "Jeg holder meg til Rønneberg!" og andre sier "Jeg holder meg til Bryne!" Noen sier "Jeg holder meg til Rachlew!" og andre sier "Jeg reiser og hører på Hammer!" Da er menigheten havnet i et farlig uføre. Da er spørsmålet blitt: “Hvem skal jeg høre på?” i stedet for: “Hva står det i Bibelen?”
Paulus sa tydelig fra til prestene i Efesos
at de ikke kunne skylde på ham:
26 Jeg erklærer for dere på denne dag at jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv, 27 for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje.
Hebr
13, 17 Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem! For de våker over
deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med
glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.
Hvem kan klare å forkynne hele Guds plan og vilje? Ingen kan klare det alene. Hvis hele Guds plan og vilje skal lyde i menigheten, må vi lese Bibelen sammen og vi må dele det vi leser! I Det nye testamente får vi tydelige modeller i forholdet mellom forkynnere og menighet:
Apg 17, 11 Jødene i Berøa tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte.
Kol 3, 16 La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og
rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et
takknemlig hjerte.
Ef 3, 16 - 19 Jeg ber om at han
som er så rik på herlighet, må styrke dere i det indre menneske med sin kraft
og med sin Ånd, 17 så Kristus ved troen kan bo i deres hjerter, og dere kan stå
rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. 18 Da
kan dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og
lengden, høyden og dybden, 19 ja, kjenne hele Kristi kjærlighet, som er mer enn noen kan fatte, og bli fylt av hele
Guds fylde.
Presten må ikke stille seg mellom menigheten og Bibelen. Prestens oppgave er å åpne Bibelen på menighetens fang. Presten skal lese Bibelen sammen med menigheten. Han skal ikke sortere Bibelen for menigheten. Menigheten skal kjenne igjen det de leser i det presten sier.
Her er det fallgruber både for
prest og menighet.
Kanskje er det særlig en fallgrube for prester å få kjepphester, å preke om det samme hver gang. Da jeg studerte, hadde vi forelesninger av presten Aage Lunde. Han fortalte at han etter et år som menighetsprest hadde gått gjennom alle prekenene han hadde holdt. Og han ble forskrekket. Uansett tekst, hadde han endt opp med å tale om «det ondes problem». Det var det han var mest opptatt av.
Hvis
presten havner i et slikt spor, og snakker om det samme hver gang, skal det
ringe en klokke i menigheten. Her tyder det på at presten leser Bibelen alene!
Fallgruben for alle menighetslemmer er å redusere Bibelen og kristendommen til vår egen lille tro. Det er ikke mulig for noen å ha hele Bibelen åpen på en gang. Det er altfor mange blader i den til det. Vi får vitne for hverandre om det vi har fått lys over. Men vi må vokte oss så vi ikke presser andre inn i det lille vi kan leve på!
Det er greit nok å si: «For meg er troen blitt så enkel.»
Men det blir helt feil hvis vi sier: «Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal gjøre det så vanskelig!» Da stempler vi alle som ikke har det som oss.
Det er greit nok å si: «Det eneste som betyr noe for meg er Guds kjærlighet.»
Men det blir helt feil hvis vi sier: «Det eneste jeg vil høre noe om i kirken er Guds kjærlighet.»
Det er greit nok å si: «Det som teller for meg er å arve evig liv.»
Men det blir helt feil hvis vi sier: «Livet på jorden er bare en ventetid på det som virkelig gjelder.»
Det er greit nok å si: «Det som teller er livet her og nå.»
Men det blir helt feil hvis vi sier: «Det som ligger bakenfor døden kan vi ikke vite noe om.»
Når vi setter opp vår egen tro som mål for alle andre, lukker vi frelsens dør for alle som ikke er som oss!
Det er intensitet og høy puls i Paulus' avskjedstale til
prestene i Efesos! Paulus taler om å forspille sitt
liv, kaste bort sitt liv. Og med gråten i halsen overlater han dem til Gud og
hans nådesord.
Jak 1, 21 Ta villig imot det ord som er plantet i dere, og som har makt til å frelse deres sjeler.
HER OG NÅ er vi samlet for å dele det ordet som kan frelse våre sjeler. Det er om å gjøre at ikke frelsesordet blir hindret på veien frem til oss - og at vi ikke hindrer frelsesordet fra å komme videre til andre.
· Det gjelder deg som vet at din sjel ikke er frelst? Nå har du muligheten. Vil du slippe Ordet inn på deg, så det kan virke? Her og nå deler vi det ord som kan frelse din sjel.
· Det gjelder oss som er frelst, som vet at våre synder er flyttet over på korset, og som ønsker at Jesus skal få mer og mer plass i våre liv. Det gjelder om å holde fast i det vi skal holde fast i.
· Det gjelder oss som har ansvar for å dele ut Guds ord i menigheten og til den enkelte. Og det gjelder oss alle som foreldre og faddere, som familiemedlemmer, naboer, arbeidskolleger og samfunnsborgere og verdensborgere. Det gjelder at vi selv lever av det vi forkynner, at vi slipper hele Guds ord løs i vårt nærmiljø.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.