Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
7. søndag etter pinse, tilleggstekst
Teie kirke
19. juli 1998
Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
Da jeg ble vigslet til prest, ble jeg pålagt å formane menigheten til
· sann omvendelse
· levende tro på Kristus
· og hellig liv i kjærlighet til Gud og nesten
I det ligger det et program for menigheten, og for hver av oss som tilhører Teie menighet: sann omvendelse, levende tro og hellig liv. Jeg vet ikke hva de tre formuleringene gjør med deg når du hører dem. Jeg vil for din egen skyld be deg om ikke å svare for raskt. Jeg vet at noen umiddelbart svarer: “Å nei, det står elendig til med meg! - både med omvendelsen og troen og livet”.
Jeg vil be deg ikke å felle den dommen for raskt. Du kan komme til å såre Den Hellige Ånd, som kanskje synes han har fått til noe i deg i løpet av alle årene han har hatt deg til behandling, - du sårer menigheten som har dette som program, - og jeg skal innrømme at det sårer meg, som har dette som yrke: å arbeide for din omvendelse, din tro og din hellighet.
Jeg vil også be deg ikke felle den dommen for raskt av en annen grunn. Og det er at vi står ved begynnelsen av en gudstjeneste. Hvis du allerede nå konkluderer med at du er håpløs, så er ikke det noe godt utgangspunkt for at det skal kunne skje en forandring med deg i løpet av denne formiddagen. I dag er vi nemlig samlet til øvelse.
· Vi skal først øve på sann omvendelse sammen. Det skjer ved at vi i kor setter ord på våre synder og ber Gud se i nåde til oss, - og umiddelbart lovpriser Gud for tilgivelsen.
· Senere i gudstjenesten skal vi utføre en felles øvelse på levende tro. Det skjer ved å stå opp skulder ved skulder, og så skal vi i kor forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, og i kor skal vi si ja til vår himmelske Far og Skaper, si ja til vår Herre og Frelser og si ja til Ånden som gjør oss hellige og fører oss frem til det evige liv.
· Den tredje øvelsen gjelder hellig liv. Øvelsen begynner i gudstjenesten og fortsetter utover dagen. Prekenteksten i dag er en forberedelse til hellig liv. Ved slutten av gudstjenesten sendes vi ut i praksis med ordene: “Gå i fred. Tjen Herren med glede.”
Javel. Da skulle vi være klare til første øvelse: La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder...
Herre vi er enn å unge, kalt til vitner for din sak... (Norsk Salmebok 430,4)
Vi synger denne sangen, selv om siste verset ikke gjelder oss alle.
Prekenteksten i dag har tydelig adresse: Den er en appell til dere som er unge, som er under utforming av deres personlighet, dere som er i ferd med å finne deres stil.
Vi som tilhører besteforeldrealderen kan også trenge en repetisjon av de appellene vi fikk som unge. Vi trenger å vende tilbake til vår første kjærlighet.
Åpenbaringen
2,4 Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet.
Salme 119, som prekenteksten er hentet fra, er en kunstferdig oppbygget salme. Den har 22 sangvers, ett for hver bokstav i det hebraiske alfabetet. Hvert sangvers har 8 vers, som alle begynner med alfabet-bokstaven. Tilsammen er det 176 vers, den lengste salmen i Det gamle testamente. I hvert sangvers brukes 8 forskjellige ord for Guds vilje: ord, tale, bud, forskrifter, lovbud, befalinger, påbud, dommer.
Hvert av de 22 sangversene bæres av en inderlig takknemlighet for å ha fått Guds bud, takknemlighet for å eie budene i sitt hjerte som et kart i ukjent terreng. Hvert av de 22 sangversene taler utfra forskjellige livssituasjoner hvor det er godt å eie Guds bud: I gode dager og i nød, med fiender på alle kanter, i situasjoner hvor en har gått seg vill, i møte med frekke mennesker og i møte med lærere og gamle og erfarne som gir andre råd enn Guds råd, - i ydmykelser og i inderlig lengsel etter at Gud skal gripe inn og hjelpe.
Dagens prekentekst leser vi fra Salmenes bok, salme 119, det andre sangverset, vers 9-15:
Hvordan kan den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til dine ord. 10 Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke fare vill, bort fra dine bud! 11 I hjertet gjemmer jeg ditt ord, så jeg ikke skal synde mot deg. 12 Herre, lovet være du! Lær meg dine forskrifter! 13 Med mine lepper regner jeg opp alle dommene fra din munn. 14 Når jeg vandrer etter dine lovbud, er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. 15 Jeg vil grunne på dine påbud og tenke på dine stier.
Bønn:
Herre, legg denne kjærligheten til ditt ord inn i våre hjerter! Gi oss glede over din vilje og lukk oss inn i din måte å styre verden på. La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen! Amen.
Guds vilje møter oss på forskjellige måter. Og menneskers reaksjoner på loven er også svært forskjellige. Tydeligst viser Guds vilje seg i loven som er åpenbart i Bibelen. Gjennom Det gamle testamente og inn i Det nye testamente kan vi legge merke til en utviklingslinje, som kan hjelpe oss til å forstå mange forhold i vår samtid, og som kan hjelpe oss til å forstå ulike forhold inne i hver enkelt av oss, - og til en viss grad kan det hjelpe oss til å forstå hvorfor mennesker kan ha så ulik kristenprofil, selv om vi skal være svært forsiktige med å gjøre oss opp meninger om andres kristendomsprofil.
Vi skal nærme oss fem forskjellige reaksjoner på Guds lov:
· Glede over Guds lov som personlig rettesnor og samvittighetssak,
· glede over Guds lov som en Guds gave til folket for å holde det sammen og lede det på rett vei,
· møte med lovens dom,
· frihet fra loven fordi dens tid er avsluttet, og
· erkjennelsen av loven som en forpliktelse.
Salmen vi har lest gjenspeiler lovens gullalder i troslivet: Loven lovprises! Salmisten bobler av glede over å kjenne Guds lov. Han har merket hvordan en intens konsentrasjon om Guds lov gir lysning og vei i de mest fastlåste situasjoner. Guds lov er ikke bare et velformet regelverk, den er en åpning inn til Guds hjerte. Loven setter oss i forbindelse med Guds måte å styre denne verden på, ja lukker oss inn i Guds arbeid med å lede denne verden.
Denne gullalderen er fordelt på to perioder i jødefolkets liv. Salmenes bok knytter vi jo til kong Davids tid, ca 1000 år før Kristus. Men de fikk en ny oppblomstring da jødene vendte tilbake fra bortføringen til Babylon 500 år før Kristus. Det går tydelige linjer frem til kjente og kjære personer i Det nye testamente.
For det første gjenkjenner vi salmen i jomfru Maria.
11 I hjertet gjemmer jeg ditt ord.
I juleevangeliet leser vi om Maria. Midt i blant mennesker som ble forundret og ikke forstod Herrens ord, reagerte Maria med å gjemme ordet i sitt hjerte og grunne på det.
Lukas 2,18 Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det.
Da Jesus som 12-åring ble borte for dem i Jerusalem og forklarte at han måtte være i sin Fars hus, står det:
50 Men de forstod ikke hva han mente med dette. 51 Så ble han med dem hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Hans mor gjemte alt dette i sitt hjerte.
Marias lovsang er en vakker og innsiktsfull veve av gammeltestamentlige kjærlighetserklæringer til Gud og hans gode vilje.
For det andre gjenkjenner vi den rike unge mann:
9 Hvordan kan den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til dine ord.
Jesus møtte en som hadde gjort dette.
Markus 10,17 En mann kom løpende, falt på kne for Jesus og spurte: "Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?" 18 Jesus sa til ham: " 19 Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, du skal hedre din far og din mor." 20 Men mannen svarte: "Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung." 21 Jesus så på ham og fikk ham kjær.
Vi husker at det ikke gikk så bra med denne mannen, fordi han valgte rikdommen fremfor å følge Jesus. Men Jesu hjerte begynte å banke for ham, da han møtte en som fra ungdommen av hadde levd i Guds vilje med sitt liv.
Vi gjenkjenner også foreldrene til døperen Johannes. Det er knapt noen andre som beskrives så vakkert som dem:
Lukas 1,6 Sakarja og Elisabeth var begge gudfryktige mennesker, som levde etter alle Herrens bud og forskrifter, og ingen hadde noe å utsette på dem.
For ikke å snakke om døperen Johannes:
Lukas 1,13 Men engelen sa til Sakarja: "Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn. Din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. 14 Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født. 15 For han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd. 16 Mange i Israel skal han føre tilbake til Herren deres Gud. 17 Han skal være forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia, vende fedrenes hjerter til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren."
Det er ikke rart at Johannes er et populært navn også her i Norge.
Denne fryden over Guds gode vilje skinner også igjennom i apostelen Johannes brev.
1. Johannes brev 1,7 Dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. 2,3 Det som viser oss om vi har lært Gud å kjenne, er om vi holder hans bud. 5 Men den som holder hans ord, i ham er kjærligheten til Gud fullendt. Av dette vet vi at vi er i ham. 7 Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt, et bud dere har hatt fra begynnelsen av. Dette gamle bud er det ord dere har hørt.,8 Likevel er det et nytt bud jeg bringer, fordi det nå er virkeliggjort i ham og blant dere. For mørket viker, og det sanne lys skinner allerede. 5,2 Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn er om vi elsker Gud og holder hans bud. 3 Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.
Men vi finner også andre perioder for Guds lov i jødefolkets historie. Egentlig står Salme 119 i en særstilling, fordi det er en enkeltperson som taler. I mange av de andre salmene er det folkets lov og folkets lovlydighet som er hovedsaken. Gud gjorde Moses til profet, og ga ham en grunnlov som gjorde jødene til et folk. Denne loven skulle forberede folket til deres oppgave overfor alle andre folk, nemlig å bringe Guds velsignelse. Paktsordene lød slik:
2. Mosebok 19,4 “Dere har sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar dere hit til meg. [Det er evangeliet om Guds frelsesinngrep.] 5 Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. 6 Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.”
Legg merke til rekkefølgen her. Det er ikke folkets lovoppfyllelse som fører til at de blir et utvalgt og hellig folk. Det er Guds underfulle inngrep. Men etter Guds frelsesinngrep, inngår han en pakt med folket. Han gir dem lover som skal holde dem sammen, og holde dem innenfor grenser hvor Gud kan øse ut sin velsignelse over dem, uten at de misbruker han velsignelse til å skade hans skaperverk, og hverandre og hans frelsesplaner.
Det som særpreger denne tiden, var stoltheten over å ha blitt et folk med egne lover og med en helt spesiell plass i Guds frelsesplan. Denne stoltheten finner vi igjen hos jødene på Jesu tid. Og vi kjenner den igjen i fedrelandsbevegelsen i Norge fra midten av forrige århundre, med norskdom og kristendom som vaiende faner over landet.
“ ... de gamle jøder ... med en samvittighet
overfor loven som ingen før eller etter dem; men loven var en allmenn og
guddommelig lov og ingen personlig rettesnor og samvittighetssak.” Alf Larsen.
Litterære essays, Oslo 1994
I samme periode av norsk kristendomshistorie finner vi også en annen opplevelse av loven: Lovens dom. Mange har det slik at straks de fornemmer ordet bud og lov, så kjenner de dommens mørke. Dette finner vi igjen i tiden mellom David og bortførelsen til Babylon. Da jødefolket kom inn i det lovede land, kom først den gode dommertiden. Dommerne var menn og kvinner som kjente Gud, og veiledet folket. Etter dommertiden kom kongetiden, som ble innledet med Saul og David og Salomo. Men så sprakk det. Konge etter konge svek Gud og sitt folk, de lot uretten få rom og de lot forfallet forsøple kongehuset og folket. Til slutt hentet Gud fremmede konger som førte folket bort fra det lovede landet, til eksil i Babylon.
I denne tiden sendte Gud profet etter profet som ropte dom over folket og kongene. De skulle ikke dø i synden. De skulle få høre tydelig hva slags vei de fulgte, og hvordan det ville ende. Det var en håpløs tid på mange måter.
Mye norsk forkynnelse har vært slik domsforkynnelse. En av fruktene av Guds lov er at den viser oss at vi trenger frelse. Den avslører og dømmer oss for Gud. For noen er denne siden av Guds lov blitt det eneste de hører og forkynner om Guds lov. De har mistet gleden over å kjenne Guds vilje. Dermed har en nødvendig syndserkjennelse slått over i selvforakt og handlingslammelse. Heldigvis er det kommet lysere toner også. Godt er det, for det er mye å glede seg over, og mange som går på Guds veier gjennom livet.
Spørsmålet er likevel om forkynnelsen i vår tid er blitt så snill at vi er havnet i lovløsheten i stedet.
Det er fare for at kirken på mange måter er kneblet fra å sette ord på ulykkene i vår tid: grådighetskulturen, lukkede øyne for den urettferdige verdensorden, og hvordan menneskers vurderinger settes over Guds ord, - til ulykke for barn i mors liv, - til ulykke for barn som misbrukes av sine egne, - til ulykke for samliv og familie. Vår kultur har ferdige skilt å klistre på den som våger å pirke borti byllene i samfunnet vårt: Svovelpredikanter, gledesdrepere, fundamentalister, pietister, trangsynte hengehoder. Og propagandaen er effektiv med sine halvsannheter: “Man må ikke ta Bibelen bokstavelig.” “Det er ikke holdbart å snakke om Guds klare ord.” “Kristne er ikke bedre enn andre.” “Det er det samme hva du gjør, Gud er glad i deg uansett.” Det er en halvpart sannhet i hvert av disse propagandasetningene. Og tilsammen danner de en behagelig hengekøye for et likegyldig liv.
Og så er lovens dom stilnet. Likevel er folket på vei mot Guds dom, uvitende om at de er på vei til fortapelse, fordi vi som skal holde frem Guds vilje ikke våger å miste vår popularitet.
Mange avsnitt i Det nye testamente taler om at lovens tid er forbi, at loven har utspilt sin rolle, og at loven er en fiende av evangeliet. Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Hvordan skal vi forstå det? Her er vi kanskje inne ved noe av det som har vært mest skjebnesvangert i vår tid. Betyr disse stedene at det eneste som teller er evangeliet om at Gud tilgir synden, og så får hver enkelt finne ut av livet så godt han kan, med vår ustadige fornuft?
Her trenger vi å friske opp det helt enkle i barnelærdommen.
Bibelen består av Det gamle testamente og Det nye testamente, den gamle pakt og den nye pakt. Med Kristus ble den gamle pakt fullført. Den gamle pakt skulle holde jødefolket sammen og forberede jødene til å bli et frelsesfolk for alle andre folk. Men da Kristus kom, var forberedelsestiden slutt. Den gamle pakt med sine renhetsforskrifter ble opphevet, og Kristus ga oss en ny lov, - en lov som skulle veilede oss ut til alle folkeslag med evangeliet.
Hebreerbrevet taler tydelig om at den gamle pakt er foreldet og at vi har fått en ny pakt.
Hebreerne 8,6 Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste; for han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. 7 For hadde det ikke vært noe å utsette på den første pakt, hadde det ikke vært grunn til å sette en annen i stedet. 13 Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Men det som holder på å bli gammelt og foreldet, vil snart være borte. 9,1 Også den første pakt hadde sine forskrifter om gudstjeneste, og den hadde sin jordiske helligdom. 10 Likesom reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter, som gjelder inntil den tid da alt skulle settes i den rette skikk.
Det tydeligste tegnet på at de gammeltestamentlige forskriftene ikke gjelder for oss lenger, er påbudet om at vi ikke skal omskjæres. Omskjærelsen var paktstegnet i den gamle pakt. Men Jesus gir oss et nytt paktstegn. Nemlig nattverden: “Dette er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere til syndenes forlatelse,” sa han.
Galaterne 5,2 Jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus gagne dere det minste. 3 Jeg erklærer igjen at enhver som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven.
Når noen sier: “Hvis du skal ta bibelen bokstavelig, da må du gå inn for at de som gjør homoseksuelle handlinger skal drepes.” Da skal vi svare: “Det hører til den gamle pakt. Vi er i den nye pakt. Det står tydelig der også at homoseksuelle handlinger er mot Guds vilje og skal stoppes, men det er ikke vi som skal felle den endelige dom.”
I Det nye testamente ser vi ofte loven og evangeliet stilt opp mot hverandre. Det er ikke Guds vilje som settes opp mot Guds frelse. Men det er den nye pakt som settes opp mot de lovreglene som Gud hadde gitt jødene i den gamle pakt. I tiden etter eksilet i Babylon og frem til Jesus kom, skjedde det en utvikling i jødefolket frem mot en veldig detaljert lov-lydighet. Lov-lydigheten ble så detaljert og pliktorientert, at den gode Gud ble helt borte. Typisk for denne tradisjonen er sadukeerne som ikke trodde på noen oppstandelse fra de døde. De hadde nok med å oppfylle Guds lov her på jorden. Og dermed ble de mer opptatt av sin egen renhet, enn å komme i kontakt med Gud og leve med ham og i takt med hans skaperplan og frelsesplan.
I vår tid særpreger dette de som av og til kalles Guds barnebarn. Det er mennesker som er vokst opp i kristne hjem. De har fått med seg kristen livsførsel, men har ikke fått med seg Gudsforholdet. De har mistet troen, men beholdt moralen. Ofte er dette de strengeste menneskene vi kan finne. Lydighet og plikt er sentrum i deres liv. Det blir noe hardt og firkantet over dem, fordi de ikke har den daglige nærhet til vår milde Far i himmelen, og til Jesu mildhet og målrettethet mot enkeltmenneskers frelse og folkeslagenes frelse.
Jeg har prøvd å beskrive forskjellige perioder i Bibelen, og de ulike forhold til loven som særpreger de forskjellige periodene, - og hvordan disse periodene kan gjenkjennes i vår tid og i oss selv. Målet er selvsagt først og fremst å hente inn lovens gullalder, den som føres videre inn i den nye pakt av Maria og døperen Johannes og i apostelen Johannes brev.
Hvordan er så ditt forhold til loven? Hvilke følelser kommer frem hos deg når du hører ordet loven? Kjenner du loven først og fremst som plikt, eller dom, eller noe som ikke gjelder, som en glede for deg personlig eller for folket vårt, som et velkomment kart i ukjent terreng?
Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til Guds ord.
Hvor du går på sti og vei
følger mange etter deg.
Sørg for at det alltid gror
myrteblomster i ditt spor.
Noen kommer noen går, noen dør i livets vår. Stjerner lyser vide.
Jeg går i en del menneskers spor i mitt arbeid: hjemmesykepleien, hjemmehjelpen, begravelsesbyråene. Jeg finner mange myrteblomster i sporene deres!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.