Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

7. søndag etter pinse, 2. rekke

Teie kirke

7. juli 2002, kl 11.00

Salmer

423      Jesus det eneste

            JOSVA 24,19-24 HERREN VIL VI TJENE

415      Du Far og Herre, du som rår

            1 PET 1,15-21 DERE SKAL VÆRE HELLIGE

408      Jesus åpne du mitt øre

-------------------

            MATT 16,24-27 Å FØLGE ETTER JESUS

-------------------

663      Du som veien er og livet

            KIRKEBØNN 1

            DÅP

360      En stor og mektig gave

664      Din Frelsar ser på deg i dag

            NATTVERD 1

409      Hvor Gud meg fører (482 Jeg slipper Jesus ei)

416      Alltid freidig

Inngangsord

Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Amen.

"Gi meg ditt rene og hellige sinn!" sang vi.

 

I alle fall er vi her i kirken for å slippe Guds ord inn på oss, - på det stadiet i livet og troen hver av oss befinner oss på. Vi gjør oss klare ved å bekjenne våre synder og synge om Guds miskunn.

Preken

Sist søndag leste vi om Jesus ved Cæsarea Filippi, om Peters bekjennelse: Du er Messias, den levende Guds Sønn! og hvordan Jesus gav Peter himmelrikets nøkler.

Like etter måtte Jesus irettesette Peter, fordi han ville hindre Jesus i å gå den veien Gud hadde lagt opp for ham, opp til Jerusalem og lidelsen, korset og døden. I dag skal vi lese videre hva Jesus sa til disiplene den gangen.

 

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, kapittel 16, fra vers 24:

Matt 16, 24 - 27 Deretter sa Jesus til disiplene: "Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. 26 Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort.

 

Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.

 

Blod, svette og tårer

Den 13. mai 1940 holdt statsminister Winston Churchill en berømt tale i det britiske Underhuset: "Jeg har ingenting annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette," sa han. "Blod, svette og tårer," sier vi. Det er som et ekko av Jesu kall: "Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. Den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det."

 

De fleste i vårt land har ikke slike utsikter når de hører Jesu kall. Vi risikerer ikke livet. Tvert i mot opplever vi at Jesus gir oss det livet vi ønsker å leve, vi får hjelp til å få orden på livet, og til å leve det gode liv. Å slippe Jesus til i livet er som å komme hjem.

            Andre opplever omvendelsen som en konflikt med dem selv. De kjenner at de må bryte med vaner og livsførsel som er ganske inngrodde, og de kjenner at de må gå til kamp mot ufordragelige sider i sin personlighet.

Og noen opplever at omvendelsen fører til brudd med mennesker. Også i vårt land er det noen som vet at å følge Jesus betyr at familien brytes i stykker:

"Hvis du blir en kristen, skiller jeg meg fra deg, for da blir du en annen enn den jeg sa ja til."

"Hvis du blir en kristen, har vi ikke noe sammen lenger!"

"Hvis du blir en kristen, gjør jeg deg arveløs!"

Å ta sitt kors opp

Å ta sitt kors opp, er en utfordring til oss alle.

For det første betyr å ta sitt kors opp, at jeg løfter opp ansvaret for mitt eget liv og mine valg, et ansvar som jeg har lagt fra meg i et hav av unnskyldninger.

Å ta sitt kors opp betyr videre å ta et grunnleggende oppgjør, - som å ta en hovedrengjøring i et nedgrodd hus, å endelig reparere sør-veggen, med fare for at det er råte og elendighet under panelet, eller endelig å komme seg til doktoren med det som kan være noe alvorlig.

Å ta sitt kors opp betyr å ta på seg den lidelsen det kan være å følge Jesus.

 

Jesus kom for å ta tak i våre kors sammen med oss, og løfte dem opp til sitt kors.

 

Det er tydelig at Jesus er inne ved noe som er skjebnesvangert, noe som er helt avgjørende for oss som hører disse ordene:

26 Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?

Kallet

I dag er det dette ordet som samler oss i kirken. Og hver av oss må slippe det inn på seg: Følger du Jesus? Vil du følge ham? - Noen sier "Ja!" og har ikke noe større ønske enn at Jesus skal være Herre i deres hverdag. Andre får en ubestemmelig følelse: Hva er dette for noe? I dag står kallet og vibrerer i gudstjenesten vår, og jeg ber om at kallet må vibrere i deg inntil du kan svare: "Ja, jeg vil at Jesus skal være Herre i mitt liv!"

Dere skal være hellige!

Gjennom dagens tekster går det et stadig gjentatt kall: "Dere skal være hellige, for jeg er hellig!" Hellig betyr å være valgt ut, tatt til side, renset og innviet til spesielt bruk. Det er som å ta til side settepoteter til neste år. Settepotetene blir valgt ut, tatt til side, renset og innviet til spesielt bruk. Guds vilje med oss er at vi skal bli renset og være rene, slik at vi kan hjelpe andre frem til renselse og renhet.

            Da er vi tilbake til bønnen vi startet gudstjenesten med: "Gi meg ditt rene og hellige sinn!" sang vi.

 

I 1 Tess 4,7 står det noe underlig: "Gud kalte dere ikke til urenhet!" - Nei, det skulle da bare mangle! "Gud kalte dere ikke til urenhet!" Men hvorfor er det likevel nødvendig å si det?

            Det har til alle tider vært en fristelse å snakke slik om synden og nåden, at vi slår oss til ro med at synden og nåden lever side om side i kristenlivet. I verste fasong lyder det: "Jeg blir aldri fullkommen likevel, så det kan jeg bare gi opp." Det kan høres fromt ut, men det er en livsfarlig avkorting av budskapet og dødslinje for troen. (Se også Rom 6,1-5; 2 Pet 1,3-9)

"Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv"

Den første gang ordet synd blir brukt i Bibelen, er av Gud selv. Han sier til Kain:

1 Mos 4, 6 - 7 Herren sa til Kain: "Hvorfor er du harm, og hvorfor stirrer du ned for deg? 7 Hvordan er det? Har du godt i sinne, kan du løfte blikket. Men har du ikke godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den."

 

Synden skal vi aldri forsone oss med. "Du skal være Herre over den!" sa Gud. Og det må være vår holdning til synden, til fristeren og til alt som vil flekke oss til: "Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen!"

            Vi må ikke synke ned i handlingslammelse, men holde oss tett opp til Jesus. Og den erfaringen gjør heldigvis de fleste: Når vi holder oss tett opp til Jesus, ønsker vi å bli preget av hans "rene og hellige sinn", og synden blir mer og mer motbydelig. (Dog disiplene som kranglet ved måltidet på Skjærtorsdag.)

            Jeg skal ikke være hellig for å være prippen og pertentlig, eller for at jeg skal ha noe å vise frem for Gud. Jeg skal være hellig fordi min neste trenger godhet i stedet for lurvethet, han trenger å kunne å stole på meg i stedet for å være utrygg! Jeg skal være hellig fordi Gud er hellig, og vil ha meg med på laget! Min neste trenger at jeg er god, slik Gud er god.

Dom etter gjerninger

26 Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort.

Dommen etter gjerninger er ikke opphevet fordi om vi har slått følge med Jesus. Det er ikke slik at det ikke betyr noe lenger hva vi gjør, for Gud tilgir jo allikevel. Gud vil det samme med oss mennesker, som han alltid har villet: at vi skal leve til glede for hverandre. Tilgivelsen befrir oss fra vår fortid, så vi kan vie oss til kjærligheten.

 

Jeg slutter ikke å forundre meg over teksten jeg leser i hver begravelse:

Joh 5, 28 - 29 Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. 29 De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.

 

Så lenge vi er i denne verden er det mange flokker. Men på oppstandelsens morgen skal det bare være to. Jeg kan ikke begripe at det bare kan være to. Men den dagen skal alle forstå hva det er å gjøre det gode og å gjøre det onde. Og alle skal se forskjell å på rett og urett.

Mal 3, 18 Da skal dere igjen se forskjell på rettferdige og ugudelige, på dem som dyrker Gud, og dem som ikke dyrker ham.

Å gjøre det gode

I fellesskapet med Jesus og hans død, er våre onde gjerninger allerede dømt. De er naglet til korset. Og i fellesskapet med hans oppstandelse, glir hans "rene og hellige sinn" inn i vårt sinn, så vi formes etter hans bilde. Derfor formanes vi så ofte til å gjøre det gode, å slippe frem godheten over leppene våre, ut i hendene og føttene, å velge kjærlighetens vei. (Rom 2,7 og 10). Det er å ta sitt kors opp og ta ansvar for livet sitt, så vi knytter det til Jesu liv.

            I Apostelgjerningene står det enkelt om Jesus at han "gikk omkring overalt og gjorde godt" (Apg 10,38). Når vi følger ham, må vi gjøre som ham: å gjøre det gode.

 

La oss be:

Sal 139, 23 - 24 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. 24 Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

 

En prests overveielser

Dagens tekst er blant de tydeligste utfordringer i hele Det nye testamente. Et radikalt kall til oppbrudd. Og jeg merker at teksten utfordrer meg som sjelesørger.

Jeg møter en del mennesker som aldri blir fornøyd med deg selv. De er sin egen verste fiende. Og de er sin egen verste dommer. De er ikke så opptatt av hva folk vil si, - for i sitt indre har de enda hardere dommer enn folkesnakket.

Noen tar imot enhver utfordring, som om de ikke har tatt imot den før. De har en samvittighet så øm at alt som kan dømme dem går rett inn. De sliter og sleper på korset sitt, men i tillegg sliter de på hundre andre menneskers kors, - og de sliter så de har blodsmak i munnen. For dem vil dagens tekst bare dytte dem enda lenger ned i slitet. Overfor slike mennesker ville jeg aldri lese dagens tekst. Jeg ville pøse på med gode ord om Guds nåde, og hans aktive vilje til å frelse akkurat han og henne.

 

Men betyr det at jeg for sikkerhets skyld aldri skal lese slike tekster av Jesus? Nei! Hvem er jeg som skulle velge ut hvilke Gudsord som skal gjelde? Har presten rett til å sette sin egen vurdering høyere enn Guds ord? Nei, det har han ikke rett til. Da Jesus sa disse ordene, mente han tydeligvis at disipler til alle tider skulle tåle å høre dem.

Hele Guds ord skal frem til menigheten, - men presten kan si noe om hvem som var til stede da Jesus sa dette, og hva han sa da andre var til stede. Folk er like forskjellige i dag som de var den gang, og trenger individuell omsorg like mye i dag som da.

 

Hør for eksempel fra Judas' brev:

Jud 1, 22 - 23 Dem som tviler, skal dere ha barmhjertighet med. 23 Andre skal dere redde ved å rive dem ut av ilden.

 

Noen må bare trøstes, mens andre må rives ut av ilden!

 

Et annet eksempel finner vi i dagens tekster. Fra Josvas bok leste vi: "Dere makter ikke å tjene Herren; for han er en hellig Gud." (Jos 24,19) Men i første rekkes tekst fra Det gamle testamente sier Moses:

5 Mos 30, 11 Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. 14 Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.

 

Når vi leser slike motsetninger, må vi lete etter hvem som får høre disse ordene, og hvilken situasjon de var i. Josva talte til folk som ikke ville gi slipp på sine avguder. Da kunne de ikke tjene Herren, den eneste Gud. Mens Moses talte til mennesker som ikke ville leve etter Guds bud, fordi de ikke kunne bli fullkomne likevel. De trengte å høre at budene var gitt til mennesker, og ikke til engler. Budene er ikke gitt for å ta motet fra oss, men for å gi oss et godt liv midt i denne verden. Josva talte til et folk som hadde kjørt seg fast, og som måtte vende seg om mot den eneste utveie, mens Moses måtte si til folket at de ikke måtte gjøre budene vanskeligere enn de var.