Askeonsdag er
førti dager før palmesøndag. Kirken har satt av denne tiden før påske som en
forberedelse, slik Jesus forberedte seg med førti dagers faste til djevelens
fristelser. Fra gammelt av var denne perioden undervisningstid for de som
skulle døpes. De skulle lære å si nei til djevelen og alle hans gjerninger og
alt hans vesen, og å si ja til vår skaper og Far, til vår frelser og Herre, og
til Ånden som gjør oss hellige.
I noen land får menighetslemmene tegnet
et askekors på pannen denne dagen. Slik innvies de førti dagene til oppgjør og
fornyelse, slik de i det gamle Israel kledde seg i sekk og aske, for å markere
sin ydmykhet for Gud. (Dan
9,3; Matt 11,21)
Dagens tekst: Matt 6,16-18
Når
dere faster, skal dere ikke sette opp en dyster mine slik som hyklerne; de går
med et fordreiet ansikt, for de vil vise folk at de faster. Sannelig, jeg sier
dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske
ansiktet, så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det
skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Troens dagligliv
Når dere
faster ...? Faste hører ikke med til troens dagligliv i Norge, slik bønnen og
givertjenesten gjør det. Det vekker oppmerksomhet når noen faster. Det er neppe
nødvendig å advare mot faste som en tom vane i vårt land.
Jesus talte til jøder som levde i et
gammeltestamentlig trosliv, mens vi tilhører en nytestamentlig tradisjon med
andre skikker. Trenger vi å bry oss om fasten i det hele tatt?
Vi finner ikke noe bud til menighetene
om at vi skal faste. Tvert i mot advares det mot folk som sier "ta ikke,
smak ikke, rør ikke". Vi finner heller ikke noe påbud om hviledagen. Men
både faste og hviledag er gaver fra Det gamle testamente som vi aner er i bruk
i de første menighetene. (Matt
9,14-15; Kol 2,20-23; Rom 14,5-6; Hebr 4,9)
Faste er å ta pause
Faste er ikke
det samme som forsakelse og omvendelse. Å forsake er å si kraftig nei til noe
skadelig som det er fristende å si ja til. Å faste er å avstå fra noe som i og
for seg er greit, for å konsentrere seg om noe som er viktigere. Faste er å ta
pause fra gode ting, mens omvendelse er å bryte med synd.
Hvordan foregår en faste?
Faste betyr å
kutte ut mat for en periode. Noen faster én dag i uken. Faste kan være sunt på
mange måter. Kristen faste betyr i tillegg å innvie tiden til konsentrert
samvær med Gud, - i stillhet og bønn, meditasjon og lesning. For mange er det
naturlig å innlede fasten med skriftemål. Hvis flere faster sammen, rusler de
gjerne og samtaler om åndelige spørsmål og erfaringer, og leser for hverandre.
Mange opplever hverandre på nytt gjennom en faste.
Fasten bør innledes med en
nedtrappingsperiode, med lett mat og sunn drikke. Hvis en har et vanlig norsk
kosthold, bør nok ikke den absolutte faste vare lenger enn en uke, fordi
tilsetningsstoffer i maten kan skape forstyrrelser. Det er klokt å rådføre seg
med legen sin før første gang en går inn i faste. De som røyker eller drikker
mye kaffe, kan oppleve at fasten blir vanskelig.
Etter tre dager vil sulten gradvis
forsvinne. Først da kommer fastens gleder. Med annet kosthold kan fasten vare
ganske lenge. Det er faktisk slik at etter førti dager kommer sulten tilbake.
Så det er ikke spøk når det står at Jesus fastet i førti dager og førti netter
og ble til sist sulten! (Matt
4,2)
Fasten skal avbrytes gradvis.
(Breakfast!) Hele tiden bør en drikke masse rent vann, og få mye frisk luft.
Fasten kan gi overraskelser
Faste er ikke
ment å være selvplaging. Den er en hjelp til konsentrasjon. Det er å velge det
indre liv med Gud. Mange opplever en letthet i kroppen og tankeføringen, og en
indre glede. Mange ting sees i et annet perspektiv, og takknemligheten for god
mat og drikke øker betraktelig!
Selv om faste
er noe annet enn omvendelse, kan den føre til at jeg må ta en kamp mot farer
som først ble tydelige for meg under fasten. Fasten er å løfte opp gode ting,
og lufte ut synd som kan ligge under de gode tingene. Det kan være gudløshet og
adspredelse som har gjort at Gud er blitt fjern fra tankene mine. Det er så
lett å slippe tvil og vantro, motløshet og flagrende utålmodighet inn på seg,
så gudsforholdet renner bort i grøfta.
Fasten kan også bli en opprydning i
"døde gjerninger", unødvendige åndelige vaner, ting en bare gjør og
venter at andre skal gjøre.
Hvor
mye mer skal da ikke Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så
vi kan tjene den levende Gud. Kristus har jo i kraft av en evig Ånd båret seg
selv fram som et lyteløst offer for Gud. Hebr 9,14
Faste er en øvelse i å velge det viktigste
Faste er ikke
bare bønn med ekstra innlevelse. Fasten er tid til stillhet. Fasten er å løsne
båndene til det som holder oss fast og som vi holder fast i. Fasten er en
øvelse i frihet.
Det kan være at fastetiden gir mot til
å selge hytta eller båten, fordi jeg våger å innse at gleden er mindre enn
vedlikeholdet, og at medmennesketid er for dyrebar å ofre på ensomt
vaktmesterarbeid.
Fastevarianter
Noen kan
oppnå noe av fastens hensikt ved å avstå fra andre ting enn mat. For noen er
det en god øvelse i frigjøring å kutte ut TV-titting, sjokolade eller
kjøttmiddager. De som trener mye, kan kanskje trenge å skru ned tempoet, for å
ha mer tid til familien og til lesning og bønn.
For noen kan fasten være å ta ut den
ferien han aldri tar ellers, - eller å ta en ferie uten de vanlige
ekstratingene som både koster og tapper kreftene. En avveksling kan være å
prioritere ektefellen, eller la den ene ektefellen disponere tiden.
Fasten er en innvielse
Under fasten
blir det naturlig å søke Gud på en annen måte enn ellers. Noen går inn i en
faste for å søke råd og visdom foran viktige valg i livet. Fasten gir en
annerledes konsentrasjon i bønn, - ja, fasten kan være en del av en bønnekamp,
slik kong David fastet og ba for sønnen sin. I Det gamle testamente har vi
eksempel på at hele folket kalles til faste som ledd i fornyelse av
Gudsforholdet. (2
Sam 12,16; Joel 1,13-14)
Jesus ble av Ånden ført ut i ørkenen
for å settes på prøve, før han gikk inn i sin hovedgjerning. Det er nok riktig
at djevelen kom med sine fristelser i den mest sårbare fasen av fasten, da
sulten hadde kommet igjen. Men det kan godt være at fasten var ment som en
forberedelse til fristelsen, ved fortrolig fellesskap med Faderen.
Det passer aldri!
Faste har
alltid et element av kamp i seg. Man må bestemme seg for å faste og ta et valg.
Hvis en skal vente til det passer, er det omgivelsene som har styringen.
Jesus var en gang på besøk hos Marta og
Maria. Det er tankevekkende å legge merke til hvordan Jesus tar Maria i
forsvar, når hun velger å lytte til Jesus fremfor å hjelpe søsteren å stelle i
huset.
Jeg har knapt hørt en tale om dette
besøket, uten å få et forsvar for Marta. Det er så nærliggende for oss at
husarbeidet må gjøres. Jesus forsvarte ikke Marta. Han forsvarte Maria. Det illustrerer
at det ofte er en smertefull prioritering å få tid med Jesus. Hvis en skal
vente til det passer, så passer det bare i teorien. I praksis passer det aldri.
En realistisk prioritering innebærer at noe må forsømmes. (Luk 10,38-42)
Hykleri
Det er lett å
bli selvopptatt når en faster, og det er fristende å nyte andres beundring for
at en klarer det. Selvopptatthet og hengivelse går ikke sammen. Det ender i
hykleri, i dobbeltspill. Hykleri betyr å bære maske, å skjule sitt sanne jeg
bak en fasade. Det er påfallende hvor aggressiv Jesus er mot alt hykleri. (Matt 23,23; Sal
51,8; Jak 3,17)
Under fasten
bør en være varsom med å ta store avgjørelser. Hvis det som blir viktig under
en faste, ikke tåler at fasten brytes, da stikker ikke den nye erkjennelsen
dypt nok i personligheten. Resultatet blir stress, vond samvittighet og
hykleri.
"Din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg"
Når man er på
det "frommeste" og mest selvutslettende, så avviser man all tale om
ære og lønn. Jesus er ikke så from. Han har vært med å skape oss, og har gitt
oss æresbegreper og rettferdighetssans som viktige elementer i en sunn
personlighet. Hvis Jesus får lede oss inn til menneskets dypeste bestemmelse,
nemlig som Guds medarbeidere og venner på hans jord, - da hører også ære og
lønn med. Men den som søker ære av mennesker og ikke av Gud, han lever på
kollisjonskurs med sin bestemmelse i livet.
Lønn eller nåde?
Jesus sa at
"din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg." Dette kan kjennes
som en motsetning til hans tale om nåde. Hvis vi ikke får våre tanker om nåde
til å stemme med Jesu tale om lønn, da har vi funnet et tankeområde som trenger
justering. Det er ikke sikkert at vi finner en logisk forbindelse mellom de to
ordene. Da må de to ordene stå der, til vi finner logikken. Ordene står i
Bibelen, logikken er i vårt hode.
Sammenheng i tilværelsen
Talen om lønn
er en trøst til dem som treller i urettferdige strukturer. Det finnes en
sammenheng i tilværelsen. En gang skal uretten brytes ned, og de som har lidd
urett skal reises opp til verdighet. Det er dommens evangelium. (Mal 3,5; Åp 22,12; 2 Pet 3,13)
Dere
må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene,
skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå
opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom. Joh 5,28-29
Rettferdighet eller meningsløshet?
Kanskje er
talen om lønn et svar på disiplenes følelse av meningsløshet. Det er ikke for
ingenting at Jesus kaller disiplene til oppbrudd. Det er for å oppnå noe, både
i saligheten og her på jorden.
Jesus
svarte: "Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre
eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for
evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen: her i tiden hus, brødre,
søstre, mødre, barn og åkrer - men også forfølgelser - og i den kommende verden
evig liv. Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli
de første." Mark
10,29-31
For Gud er ikke urettferdig, så han
glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å gi
hjelp til de kristne, nå som før. Hebr 6,10