Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
6. søndag etter pinse, Aposteldagen, 2. rekke
(Evangelieteksten er valgt i stedet for oppsatt tekst)
23. juli 2000 kl 11.00 Teie kirke kl 20.00 Torød kirke
745 Det kom et gledesbud
JER 1,4-10 ALT JEG BEFALER, SKAL DU TALE
551 Herre din apostelskare
1 PET 2,4-10 ET HELLIG PRESTESKAP
567 Som spede barnet drikk si mjølk
----------------------------
MATT 16,13-20 DU ER MESSIAS, DEN LEVENDE GUDS SØNN
----------------------------
592 Kom Frelsar, kom inn
Forbønn I
537 Guds kirkes grunnvoll ene (Offertorie + Før nattverd)
Nattverd, alt 2
693 Midt i vår verden Ekstrasalme: 535 Vidunderligst av alt på jord
316 Frå sola stig og strålar (evt 604 Brødre og søstre)
Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus.
I dag er det aposteldagen i vår kirke. Det er rødfargen som dominerer kirkerommet, blodets og vitnesbyrdets farge. Det er apostlenes ord vi løfter opp denne dagen.
Gjennom dette året minnes vi stadig om de lange historiske linjer, og om det avsnitt av historiens linje som er vårt. For 2000 år siden begynte misjonens tid, og for 1000 år siden kom evangeliet til vårt folk.
Det kom et gledesbud til dette landet,
et ord om livets Gud, den ene, sanne.
I den store sammenhengen, blir vår tid så kort. Men akkurat nå er det vår tid, derfor er den så verdifull for oss. Og vi kan hente inn Guds velsignelser i tiden med takk og med sang:
Men fra vår korte dag, en sang skal stige med takk for gledens bud,
det ord om livets Gud og nådens rike. (NoS 745)
La oss åpne opp for nådens rike ved å bøye oss for livets Gud og bekjenne våre synder…
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel, fra vers 13:
Da Jesus kom til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han
disiplene: "Hvem sier folk at Menneskesønnen er?" 14 De
svarte: "Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia
eller en annen av profetene." 15 "Og dere," spurte
han, "hvem sier dere at jeg er?" 16 Da svarte Simon Peter:
"Du er Messias, den levende Guds Sønn." 17 Jesus tok til
orde og sa: "Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og
blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og det sier jeg deg:
Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal
ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du
binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal
være løst i himmelen. 20 Og han forbød disiplene strengt å si til
noen at han var Messias.
Hellige
Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Noen
bibeltekster er elektriske. De spraker når du nærmer deg dem. Dette er en av
disse tekstene.
Rammen er en av de mest idylliske i hele Jødeland. Jesus var ved Banjas i Cæsarea Filippi. Noen av dere har vel ruslet der, langs stille vannspeil under tunge, grønne trærne. Og bak ruver Hermon-fjellet med slake lier.
Der hadde Jesus en fortrolig samtale med disiplene. Jesus bekreftet hvem han egentlig er: Messias, den levende Guds Sønn. Det var slik sprengkraft i denne åpenbaringen, at Jesus forbød disiplene strengt å si til noen at det var han som var Messias, Guds salvede konge. Tiden var ikke inne enda. Folket hadde helt spesielle forestillinger om hva slags Messias de ville ha, en politisk frigjører fra romerne. Hvis de fikk vite at han var Messias, ville de komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge. (Joh 6,15) Men det stemte ikke med Guds plan. Jesus måtte fullføre Guds Messias-plan, før disiplene fikk forkynne at det var Jesus som var Guds Messias.
Jesus stiller to spørsmål.
Det første spørsmålet høres ut
som et gallup-spørsmål: "Hvem sier folk at Menneskesønnen er?" - og
disiplene svarte med en oppramsing:
"Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en
annen av profetene."
Det andre spørsmålet peker rett inn i dem han snakker med:
"Og dere," spør han, "hvem sier dere at jeg
er?" Og Simon Peter svarer: "Du er Messias, den levende Guds
Sønn." Det lyder som en lovprisning.
Det er
ikke lang vei fra Cæsarea Filippi til Den norske kirke i dag.
Det er mange gallup-spørsmål og mange gallupsvar. Alle nordmenn
har et forhold til Jesus, og har sine meninger om ham. Vi kan lene oss tilbake
og regne opp svarene: "Han tror det, og hun tror det. Og sannelig er det
noen som tror slik, og noen tror sånn. Alle forteller om troen sin i avisene
for tiden."
I dag, når vi leser og hører denne teksten, spjæres
avissiden av en pekefinger: "Men dere i Teie menighet og Nøtterøy
menighet, dere i Torød menighet. Hvem sier dere at jeg er?" Gud gi
at vi reiser oss opp fra godstolen, og svarer ham med en lovsang i stedet for
med statistikk. Og Gud gi at Jesus kan svare oss, når vi har svart ham: "Salig er du, min menighet på
Nøtterøy. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i
himmelen."
Kanskje
nøler vi med å svare som Peter. Kanskje blir vi sittende i lenestolen, trekker
litt på skuldrene, og svarer: "Jeg vet ikke helt hva jeg skal si! Jeg er
blitt så forvirret i det siste. Før trodde jeg at Bibelen var en åpenbaring fra
min Far i himmelen. Men nå… Når så mange kloke folk leser Bibelen på
forskjellig måte, så blir jeg helt matt! Det er blitt lenge siden jeg åpnet min
egen Bibel."
Kjære menighet! Jeg tror dette er
vår tids største ulykke! Jeg vil si så sterkt jeg kan: La ikke noen ta Bibelen
fra deg! La ingen professor eller prest eller biskop ta Bibelen fra deg!
Jeg er
trygg på at hvis du leser Bibelen som den er skrevet, og samtaler med andre i menigheten
om det du leser, så er du på den tryggeste trosveien som finnes. Da vil du bli
fulgt opp av Gud selv, han vil sende sin hellige Ånd inn i ditt hjerte og
bevare deg.
Hvis menigheten slutter å lese i Bibelen, opphører vi å være en
luthersk kirke. Da blir vi kasteballer mellom professorer, prester og biskoper.
En luthersk kirke har Det nye testamente som sin eneste autoritet. Bibelen skal
ligge oppslått midt i menigheten. Prestenes oppgave er å åpne Bibelen på
menighetens fang, så alle kan se selv. Vi skal vise hvordan Det gamle
testamente peker frem mot Det nye testamente, og vise hvordan Det nye
testamente oppfyller det som ble forberedt i Det gamle testamente, og hvordan
Det nye testamente er livets ord for oss helt til Jesus kommer igjen. Det nye
testamente er de ord Jesus gav sine apostler. I Det nye testamente lærer vi
"å holde alt det Jesus har befalt"
apostlene. (Matt 28,18-20)
I det
øyeblikk noen sier at de og de avsnitt i Det nye testamente ikke gjelder i dag,
da flyttes autoriteten over fra apostelordene til den som vurderer og sorterer
apostelordene. Da blir mennesker autoriteter i stedet for Bibelen. Da sier
noen: "Jeg holder meg til Josephsen!" og andre sier: "Jeg holder
meg til Hammer!" Noen sier: "Jeg holder meg til Bækken!" og
andre sier: "Jeg holder meg til Woie!" - Og så er uværet løs!
Jeg
forstår godt at enkle menighetslemmer kan føle seg forvirret når biskopene
deler seg i et flertall og et mindretall, de som skulle bevare troen og læren
og enheten i kirken. Når ikke de kan bli enige om hva Bibelen sier,
hvordan kan da vi på grasrota vite hva som er rett?
Vi trenger
at Jesus retter pekefingeren mot hver enkelt av oss: "Men dere,
hvem sier dere at jeg er?"
Da Peter
kom med sin bekjennelse og sin lovsang, ble han omfavnet av Jesus:
"Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt
og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og det sier jeg
deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter
skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler;
det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på
jorden, skal være løst i himmelen."
Vi vet godt at Peter ikke hadde funnet fotfeste enda. Etter våre beregninger var han ikke moden for en slik fullmakt som Jesus gav ham. Men Peters bekjennelse var sann. Og han så den rette veien: På Jesus, Messias, den levende Guds Sønn. På grunnlag av denne bekjennelsen ga Jesus ham himmelrikets nøkler! Det var ikke småtteri. Så lenge kirkens ledere kan holde det samme blikk-festet som Peter hadde, kan Jesus betro oss frelsens tjeneste i verden.
Det er
ganske mange som er fortvilet over hva som skjer i kirken for tiden, - og som
kjenner seg matte i møte med Bibelen. Bibelen er blitt så vanskelig.
"Vanskelig" er blitt et kjerneord i vår tid. Vi kolliderer mot dette
ordet, og mister motet. Ordet "vanskelig" er som proppen i badekaret.
Plopp! sier det, og så renner kraften ut.
La meg
nevne tre vanskelige ting:
"Det
er så vanskelig med alt jeg ikke forstår i Bibelen."
Vi trenger å møte denne påstanden med kloke ord. Mark Twain sa en gang: "Mange klager over alt de ikke forstår i Bibelen. Jeg strever mere med alt jeg forstår i Bibelen." Hvis vi begynner å leve etter de tingene vi forstår, vil det vi ikke forstår plage oss mindre.
Jeg spurte doktor Einar Lundby en gang, om han mente at alle skulle oppleve å bli ledet av Gud på så overveldende måte som han ble. Han dro litt på det, og svarte: "Det kan nok være at flere skulle ledes slik, - men de kan begynne med de ti bud!"
Når vi konsentrerer oss om det vi forstår, vil det vi ikke forstår få passende proposjoner.
Norsk undervisning
har i stor grad vært dominert av problemorientert læring. Det kan være
nyttig å diskutere problemer, bare det ikke tar plassen for det daglige livet.
"På det jevne, på det jevne, ikke i det himmelblå, - der har livet satt
deg stevne." (Bjørnson?)
"Det vanskelig
med så mange tolkninger."
Det er faktisk ikke så mange tolkninger. Men det er noen som hevder at vi ikke skal lyde ordene som står der og som alle kan lese. Det er der stridens sentrum er i dag. Det er ikke først og fremst Bibelens tolkning de lærde strides om i dag, men Bibelens autoritet, ikke så mye debatt om bibelstedenes betydning som deres forpliktelse.
"Det er
så vanskelig å lese Bibelen, for det kan være farlig å ta alt i Bibelen
bokstavelig."
Det finnes kanskje noen som tar skade av å ta bibelord bokstavelig. Det er kanskje noen som plukker ut ett bibelord, og så tar de på seg skylappene. Så lenge jeg kan huske, har jeg ikke møtt noen bibellesere som er så naive. Det er jo en gammel historie om en som leste: "Judas gikk hen og hengte seg… Gå du bort og gjør likeså." Det er en typisk skremmehistorie.
Noen advarer mot "fundamentalisme". Det er et skremmeord. Det advares mot kristen fundamentalisme og islamsk fundamentalisme, - og derfor mot å ta Bibelen bokstavelig. Men det må svares med kloke ord på slik skremsel: Det er en grunnleggende forskjell på dem som er villige til å dø for sin tro, og de som er villige til å drepe for sin tro!
Min erfaring er at det finnes løsninger på vanskelige spørsmål i Bibelen. Jeg møter mennesker som har helt andre oppfatninger enn meg, - men når vi får satt oss ned og har begynt å lese bibeltekster sammen, skjer det noe med oss.
Kjære
venner! La oss ikke gjøre livet og troen vanskeligere enn nødvendig. Det ER to
ting vi kan gjøre:
Vi må ikke gjøre bibellesningen vanskeligere enn den er. La meg nevne tre grunnpillarer i vår bibellesning:
Jesus fylte apostlene med sin egen hellige Ånd, og forkynte dem sin siste vilje. I begynnelsen av Apostlenes gjerninger skrev Lukas slik om evangelieboken sin:
Apostelgjerningene 1,1 I min første bok, skrev jeg om alt det
Jesus gjorde og lærte fra begynnelsen av 2 og til den dag han ble
tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde gitt sine
påbud til de apostler han hadde utvalgt. 3 … i førti dager viste
han seg for dem og talte om det som har med Guds rike å gjøre.
Det gjaldt apostlene først, men det gjelder også oss som tar til oss apostlenes ord:
Johannes 14,23 Jesus svarte:
"Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal
elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham."
Jesus har ikke bare gitt sitt ord til apostlene, for at de skulle gi det videre til oss. Han følger med fra verdens beste utkikkspunkt, ved Faderens høyre hånd, og han ber. Han ber ikke bare for apostlene, men for oss som nå hører og leser deres ord i Det nye testamente. Slik ba Jesus til sin himmelske Far:
Johannes 17,1 Far! 6 Jeg har åpenbart ditt navn for de
mennesker du gav meg fra verden. De var dine, og du gav meg dem, og de har
holdt fast på ditt ord. 8 Jeg har gitt dem de ord du gav meg, og de
har tatt imot dem. 20 Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem
som ved deres ord kommer til tro på meg.
Disse tre
grunnpillarene har vi når vi leser vårt Nye testamente: Vi leser de ord Jesus
gav apostlene, Jesus ga sterke løfter til dem som holder fast på disse ordene,
og Jesus ber for oss når vi leser og hører dem.
Jeg
drømmer om at den kristne samtale må få en ny blomstring. Det går an å slå på
koppen når vi er samlet, og spørre om vi kan snakke om noe i troen som opptar
oss, et bibelord vi lurer på, og noe vi strever med når vi ber. - Jeg vet at
mange blir glade for en slik anledning til å snakke om det de fleste går og
tenker på for seg selv.
Og da skal vi erfare at Jesus mente det når han sa: "Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem!" Matt 18,20 Det står så fint om disiplene, da de samtalte om hva som hadde skjedd etter oppstandelsen: Mens de talte om dette, stod Jesus midt iblant dem og sa: "Fred være med dere!" Luk 24,36
La oss be!
Kom, Frelsar, kom inn og lys du din fred i vårt hjarta og sinn!
Ja, tolk med din kjærleik det levande ord, så vert denne staden
ein himmel på jord!
NoS 592
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.