Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

6. søndag etter påske, 2. rekke

Teie kirke 23. mai 2004, kl 11.00

Prekengudstjeneste: «MÅLET I SIKTE»

Salmer

            Preludium

            Inngangsbønn «Herre, jeg er kommet inn…» (side 157)

*505    Jesus skal rå

----------------------

            Tekstlesning JOH 17,9-17 JESUS BER FOR DISIPLENE

            Preken + Trosbekjennelse

----------------------

            Meditasjonsmusikk

            De ti bud med forklaringer (Side 159-161 - justert)

203      Gud har fra evighet

            Kunngjøringer

Forbønn ved familiegudstjeneste + «I stillhet»

            Offer

533      Kristne, la oss søke sammen

(Vi synger til offeret er ferdig. Etter bønn for offeret, synger vi resten av salmen.)

            NATTVERD (Side 290-296)

(På de tre menighetssvarene side 294, synger først organisten, så gjentar menigheten.)

535      Vidunderligst av alt på jord (Under utdelingen)

0114    Dine løfter er mange (Under utdelingen)

*202    Lov Jesu namn og herredom

 

I vår har vi tre temagudstjenester i Teie kirke med overskriften «GI TROEN VIDERE».

Det blir en utvidet preken over dagens tekst, og samtale etter gudstjenesten.

Kapellan Harald Kaasa Hammer taler, og temaene er:

25. januar:   «KOM OG TRO!»

14. mars:     «TROS-STAFETTEN»

og 23. mai:  «MÅLET I SIKTE!»

Innledning til prekenteksten

Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.

 

«MÅLET I SIKTE» er tema for denne gudstjenesten. Vi skal lese fra en bønn som Jesus ba like før han nådde mål, like før han hadde fullført sin etappe gjerning på jorden og skulle ta plass på kongetribunen. Jesus virker ærlig talt litt nervøs i denne bønnen!

Kan Jesus være nervøs? Kan Jesus være bekymret?

Vi er nå i de ti dagene mellom Kristi himmelfart og pinsen. Jesus har tatt plass ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd! Der sitter han og leder kirken på veien ut til alle folkeslag med evangeliet, og han går i forbønn for oss, vi som er hans medarbeidere for evangeliet.

            Men kan han som har all makt i himmel og på jord være litt nervøs? Vi skal høre hvordan Jesus ber, når han ber for sine disipler - hvordan han ber for oss som er hans disipler i dag. La oss høre dagens prekentekst.

Prekentekst

Tekstleser: Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 17. kapittel, fra vers 9:

Jesus sa: Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. 10 Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er forherliget gjennom dem. 11 Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, likesom vi er ett. 12 Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navn du har gitt meg. Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten den ene som hørte fortapelsen til, så Skriften skulle bli oppfylt. 13 Nå kommer jeg til deg. Men dette sier jeg mens jeg er i verden, for at de kan eie min glede i fullt mål. 14 Jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. 15 Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. 16 De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. 17 Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet.                                                      

Slik lyder Herrens ord.

 

 

Ja, de spørsmålene er ikke så lette å svare på her på Guds grønne øy! De aller fleste av oss på Nøtterøy har merket så lite av verdens motstand mot evangeliet, at Jesu nervøse og bekymrete forbønn er ganske uforståelig. Den verste motstand de fleste av oss har opplevd, er den sjenanse vi føler inne i oss på kristendommens vegne.

 

Vi kan filosofere mye over hvorfor vi møter så liten motstand i verden. Er det fordi vi lever i et kristent land, så hele Norges land er som en stor kristen menighet med respekt og kjærlighet til Gud og våre medmennesker? Eller er det fordi vi har laget et gigantisk kompromiss mellom verdens selvopptatte egoisme på den ene siden og kristen kjærlighet og offervilje på den andre siden?

 

Vi kan filosofere mye over dette. «Ve dere når alle taler vel om dere;» sa Jesus, «for det samme gjorde fedrene med de falske profeter.» Luk 6,26 - Men det står også om de første kristne etter pinsedagen: «De lovet Gud, og alle satte pris på dem. Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten.» Apg 2,47 (Se også 1 Tess 4,11-12)

            Vi lever vårt menighetsliv mellom disse to ytterpunktene. Å filosofere fører sjelden til annet enn overmodighet eller mismodighet. Det som er viktigere er å søke Jesu vilje med menigheten og med hver enkelt av oss. Vi trenger å fornye vår innvielse til Jesus og vår innvielse til menigheten. Paulus skrev slik om menighetene i Makedonia:

De gav ikke bare slik vi håpet, men de gav seg selv, først til Herren og så til oss, slik Gud vil det. 2 Kor 8,5

 

På tirsdag kom jeg tilbake fra et seminar i en menighet som er et sterkt eksempel på akkurat dette. I resten av prekenen vil jeg dele noen inntrykk fra en helt spesiell menighet i California.

Saddleback og Nøtterøy

Jeg har besøkt den største menigheten i USA, Saddleback menighet. Der er det 15 000 medlemmer som har innviet seg selv, først til Herren og så til menigheten.

            Der fikk jeg se på nært hold at Jesus ikke bare var levende opptatt av disiplene for 2000 år siden. Jeg fikk se sporene av en levende frelser og menighetsbygger, ved Guds den allmektige Faders høyre hånd, en frelser som forandrer mennesker etter sitt bilde i dag også. Og jeg fikk se enda tydeligere at det driver han med her på Nøtterøy også!

 

Saddleback menighet har vokst fra 0 til 15 000 medlemmer på 25 år. 15 000 - det er ikke flere enn det er menighetslemmer på Nøtterøy. Men der regner de som medlemmer de som går i kirken flere ganger i måneden og som har en tjeneste i menigheten. På Nøtterøy er det omtrent 4-500 som går i kirken flere ganger i måneden, og omtrent like mange som har en tjeneste i menighetsråd og diakoni, kor og foreninger.

Ikke metoder, men konsentrasjon om det viktigste

Saddleback har inspirert menigheter over hele verden til konsentrasjon om det aller viktigste. For eksempel forsamlingen i Storsalen i Oslo.

Olav de Presno som har bygget opp forsamlingen i Storsalen, var reiseleder for 33 deltagere fra Norge + to indiske biskoper vi hadde med oss. Lederen for hjemmearbeidet i Normisjon var med, og lederen for hjemmearbeidet i Misjonssambandet. Prosten i Ålesund var med, mange kjenner Svend Klemmetsby fra Tønsberg. Og ellers var vi prester og staber i lutherske kirker og organisasjoner i Norge.

Opp gjennom årene er det mange menigheter i USA som har inspirert til kirkevekst. De har som regel lagt vekt på å lære bort metoder: Gjør det sånn som oss, så skal dere oppleve vekst dere også, bare dere følger vår oppskrift. Menigheten i Saddleback vil ikke lære bort metoder. Det de vil lære bort er sin konsentrasjon om det aller viktigste. Hvis vi bare konsentrerer oss om det aller viktigste, vil vi finne hver våre metoder som passer i vår lokale menighet.

 

Og hva er så det aller viktigste? Jo, det er kjærlighetsbudet og misjonsbefalingen: Å elske Gud over alle ting og vår neste som oss selv, å gå ut med evangeliet, å døpe og gjøre mennesker til disipler, og å lære dem å holde alt Jesus har befalt oss. Altså: Gudsfellesskap, tjeneste, misjon, menighetsfellesskap og modning.

 

Gudsfellesskap, tjeneste, misjon, menighetsfellesskap og modning. Menigheten i Saddleback er rett og slett organisert med et kontor for hver av disse livsområdene i menigheten og kristenlivet. Og fordi det er så mange som kommer dit for å lære, har de fått et internasjonalt kontor.

 

Vi ligger ikke så langt unna dette mønsteret hos oss heller:

 

Forskjellen ligger i konsentrasjonen om de fem hovedsakene, og måten de fremheves på.

 

Alt er orientert rundt disse fem viktigste livsområdene. Budsjettet er satt opp i fem kapitler. Alle møter og grupper og lokaler og rapporter og kurs og prekener er disponert etter de fem hovedsakene.

Når noen vil sette i gang et tiltak - for eksempel arbeid for alkoholikere - må de først vise hvordan tiltaket handler om minst én av hovedsakene, så må de gå gjennom et kurs i de fem hovedsakene, slik at tiltakene har åpne dører til resten av menigheten. Og så får de full frihet til å sette i gang.

Kom i arbeid!

Selv om det er konsentrasjonen om det viktigste denne menigheten vil lære oss, så legger man merke til metodene deres også. Jeg skal nevne et par.

            Det har vært om å gjøre å vise at en menighet kan leve uten eget lokale. I femten år leide de seg inn i lokaler i området, i 79 forskjellige lokaler, skoler og banker og restauranter. De bar stoler og bar dem tilbake, vasket og styrte. Et lokale skal ikke få styre menigheten, verken ved å være for lite, eller ved at veggene roper: «Så få dere er!»

 

Et annet grep er musikken. Menigheten har gjort noen bevisste valg når det gjelder musikk. Hvis alle typer musikk skal inn i én gudstjeneste, vil ingen bli fornøyd - akkurat som ingen vil lytte til et radioprogram med alle typer musikk. Derfor har de fem parallelle gudstjenester. En for rockerne - der ville G2-barna kommet til sin rett. En for gospel - der ville Gospelensemblet glidd rett inn. En med stille visesang - Nina Dittmann ville egnet seg der! Og en med flotte korprestasjoner og en snert av humor - der ville Ungdomskantoriet kunne utfolde seg. Og så en utendørs kafé-variant med overføring av gudstjenesten på skjermer under taket.

 

Jeg vil også nevne et annet eksempel: I Saddleback har de avskaffet alle komiteer og utvalg. De har bare arbeidsgrupper. Det er ingen som sitter og tenker ut hva andre skal gjøre. De som tenker ut noe, må gjøre det selv. Det blir ikke satt i gang noe nytt før det melder seg noen som vil lede arbeidet. Det er ingen som prøver å finne noen til å gjøre noe som ledelsen har funnet på. Når det ikke er noen som vil lede lenger, blir tiltaket lagt ned. Det var godt så lenge det varte, og nå er tiden ute. Ja, sånn tenker de faktisk om menigheten også: Den har vært til glede for mange, det er det viktigste, og når Gud ikke har bruk for den lenger, så er tiden over. Det trengs mange slags menigheter fordi vi er så mange slags mennesker. Defrfor er det riktig at menigheter kommer og går. - Her lugger det kraftig i oss som tilhører menigheter som er 1000 år gamle!

Saddleback menighet består av alminnelige mennesker

Det går an å bli imponert og miste motet når en møter en menighet i slik fremgang som Saddleback. Men det virket ikke slik. Min kjærlighet til Nøtterøy og Teie ble bare større og varmere! Ikke minst fordi mennesker er mennesker alle steder.

            Saddleback betyr salrygget, og har nok navn etter noen salryggete åser i vest. Det er ikke noe spenstig navn på en menighet, akkurat. Og han som har vært ledende prest i denne menigheten så ut som en middeladrende norsk rørlegger, med bomullsbukser og fargerik sommerskjorte. Rick Warren drømte om å bli misjonær, men ble drabantbyprest. Han sliter med en hjernesykdom som svekker synet hans. Men han har innviet sitt liv til Guds bruk. Vi merker Guds hånd og fotspor i menighetens historie. Presten er rikt utrustet, det er det ikke tvil om, men det er Gud som blir stor i denne menigheten, ikke presten.

Ja, hvilken rolle spiller egentlig presten i denne menigheten?

Jeg hadde trodd at jeg skulle møte en administrerende direktør for et kjempemaskineri, og så møtte jeg en som bare var prest. Han konsentrerte seg om sin oppgave: å utruste kristne til tjeneste. Time etter time over masse bibeloversettelser og teologiske kommentarer og lærebøker i prekenkunsten. Og time etter time med å gjøre preken og undervisning og disippelkurs så begripelige som mulig, med hjelp til å forstå hva Gud vil meg med denne teksten, og hjelp til å sette Guds vilje ut i livet. Hver preken skulle gi svar på tre spørsmål: Hva? Hva så? Og hva nå? - Hva sier teksten? Hva vil teksten med oss? Hvordan skal vi komme i gang med å gjøre det? - Altså: Hva? Hva så? Og hva nå?

            Forkynnelsen hadde et klart mål: At mennesker skulle bli forvandlet. I Det nye testamente står det at vi blir forvandlet til Jesu bilde ved å se hans herlighet. Ja, vi formanes til å la oss forvandle ved at sinnet fornyes. (2 Kor 3,18; Rom 12,2)

Vi møtte hundrevis av forvandlede mennesker, mennesker som var løst ut av rusavhengighet og seksualavhengighet, gjeldsslaver og misbrukte mennesker. 70 % av de som nå kommer med i menigheten, kommer fra disse gruppene. Det var en avvendt alkoholiker som foreslo arbeid blant belastede mennesker, og tok ansvar for å lede det.

Vi prester ble advart mot å overta menighetens arbeid!

Prestens oppgave er ikke å overta de fem livsområdene - gudsfellesskap, tjeneste, misjon, menighetsfellesskap og modning. Vår oppgave er å utruste menigheten til å leve i disse fem livsområdene. I Efeserbrevet leser vi:

Herren satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere. Han gjorde det for å utruste de kristne så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp. Ef 4,11-12

 

En prest skal ikke overta arbeidet i en menighet, han skal utruste andre til tjeneste.

 

Hvis for eksempel jeg skulle dominert Teie menighet med min utrustning til undervisning, da ville alt bli orientert rundt bibelkunnskap og vekst i kristenlivet. Vekst er bra, men hvis vekstcellene får overtaket i kroppen, kaller vi det kreft.

Eller hvis en prest får dominere menigheten med sin interesse for bønn og gudstjeneste og liturgi, da vil tjenesten og fellesskapet og misjonen og kunnskapen lide. Store deler av Den norske kirkes økonomi er bestemt av antall gudstjenester, gudstjenestesteder og begravelser. Hvis vi reduserer antall gudstjenester, vil staten redusere antall prester på Nøtterøy. Det er alltid en fare for at økonomien styrer oss, i stedet for at vi styrer økonomien. Det er farlig for en menighet hvis offentlige forskrifter og bevilgninger får styre og regulere menighetslivet. Hvis ikke menigheten er våken, blir det til at noen få ansatte forretter gudstjenester, dåp, konfirmasjon, vielser og begravelser, men alle andre ser på. Da har bønnen, gudstjenesten og liturgien mistet mye av sin hensikt.

Hvis en prest bare er opptatt av å skape godt fellesskap med hyggekvelder, menighetsturer og husbesøk, og får dominere menigheten, - da vil det bli ganske koselig i menigheten, men kunnskapen, misjonen, tjenesten og bønnen vil lide.

Hvis presten bare er opptatt av å fortelle andre om Jesus, på gata og i butikken, vil det til slutt bare være han som forteller om Jesus.

Hvis presten bare går og treffer folk der de er, og gir ly til uteliggere og har et bankende hjerte for alle som har det vondt, da vil det til slutt være bare han som viser omsorg i menigheten.

 

Prestenes oppgave er ikke å overta ett av de fem livsområdene eller alle sammen. Vår oppgave er å undervise om de fem livsområdene, og utruste menighetslemmene til å leve i disse fem livsområdene. Vi skal ikke ta arbeidet fra menighetslemmene, men utruste dem til tjenesten.

 

Heldigvis er det ikke slik at prestene på Nøtterøy driver butikken alene, hver med sine særinteresser. Vi har brennende sjeler for gudstjeneste og medmenneskelig omsorg, for barne- og ungdomsarbeid, for misjon både ute og i nabolaget, og mange som gjør sitt for at det skal være trivelig å tilhøre menigheten. Vi har mange frivillige og ansatte som har stor myndighet og innflytelse på menighetslivet.

            Men vi trenger å komme videre. Kanskje ligger nøkkelen i en fornyet konsentrasjon om det aller viktigste, Guds gode vilje for menighetens fem livsområder? Da kan det bli sant om oss som er disipler i dag, det vi leste at Jesus sa om disiplene den gang: «Jeg er forherliget gjennom dem!»

Til slutt: Hva? Hva så? Hva nå?

Jesus sendte sine disipler ut i verden og han sender oss ut i verden. Og han ber for oss - så engasjert at han virker både nervøs og bekymret: « 15 Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. 16 De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. 17 Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet.»

Hva så?

Vi trenger nok en fornyelse av vårt forhold til verden, så vi ikke blir oppslukt av den, men holder fast på vår tjeneste for verden: Å bringe Guds kjærlighet, frelse og rettferdighet til verden!

Hva nå?

Jo, jeg vil gjerne at vi blir enige om én kursendring denne uken. Hver gang vi skal til å åpne munnen, ber vi en stille bønn: «Gud, kan du velsigne den jeg møter?» Enten det gjelder hun som sitter i kassen på Meny, eller sjefen på kontoret, naboer og slektninger, en jeg har kollidert med eller en som ser så sur ut, eller den første jeg møter når jeg våkner. «Gud, kan du velsigne den jeg møter?» Kan vi være enige om at vi skal prøve? Og så legger vi merke til hva som skjer!

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

 

La oss reise oss og styrke hverandre i troen!

La oss bekjenne vår hellige tro!


Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,

himmelens og jordens skaper.

 

Jeg tror på Jesus Kristus,

Guds enbårne Sønn, vår Herre,

som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,

født av jomfru Maria,

pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet,

fór ned til dødsriket,

stod opp fra de døde tredje dag,

fór opp til himmelen,

sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd,

skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

 

Jeg tror på den Hellige Ånd,

en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn,

syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.