Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
5. søndag i faste, 2. rekke (= 1. rekke)
Teie kirke
29. mars 1998 kl 11.00
Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far,
og Herren Jesus Kristus! Amen.
Det er en uke til påskeuken begynner. Vi hører gnyet fra
påsken allerede, opptakten til massenes rop: “Korsfest! Korsfest!”
Og vi merker Guds finger gjennom tekstene. Han er så aktiv i
den store påsken, at menneskene blir statister, og knapt vet hva de sier.
La oss åpne oss for Guds påske. La oss bøye oss for Gud og
bekjenne våre synder...
Like før påske vakte Jesus Lasarus opp fra de døde. Det var
som et preludium til påskedag. Likevel var det forskjellige reaksjoner, alt fra
at mange jøder kom til tro på Jesus, til at folkets ledere begynte å legge
planer om å drepe ham. (v 45 og 53) Slik bekreftes noen ord fra en fortelling
om en annen Lasarus: “Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller
ikke overbevise om noen står opp fra de døde.” (Luk 16,31)
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 11. kapittel, fra vers 45:
Johannes 11,45 Mange av jødene
som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. 46
Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. 47 Da
kalte overprestene og fariseerne Rådet sammen, og de sa: "Hva skal vi
gjøre? Denne mannen gjør mange tegn. 48 Lar vi ham holde på slik,
vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og
folket vårt." 49 En av dem, Kaifas, han som var øversteprest
det året, sa da: "Dere skjønner ingen ting. 50 Dere tenker ikke
på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket
går til grunne." 51 Dette sa han ikke av seg selv, men da han
var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for
folket. 52 Ja, han skulle ikke bare dø for folket; han skulle også
samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53 Fra denne dagen
la de planer om å drepe ham.
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet.
Amen.
Vi merker Guds finger gjennom tekstene vi har lest i dag.
Når Gud planter korset midt inn i vår historie, er vi i sentrum av Guds
frelsesplan. Dette er Guds påske og
verdens skjebnetime. Det er Gud som har styringen denne påsken. Menneskene
blir statister, og vet knapt hva de sier. Dette merker vi flere ganger i
påsketiden. For eksempel på Palmesøndag:
Johannes 12,12 Det ble kjent i den store folkemengden som var kommet til festen, at Jesus var på vei inn i Jerusalem. 13 Da tok de palmegrener og gikk ham i møte, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn, han som er Israels konge! 16 Dette skjønte ikke disiplene den gang, men da Jesus hadde fått del i herligheten, husket de at dette stod skrevet om ham, og at de hadde hilst ham slik.
I Det høye råd kunne øversteprest Kaifas argumentere
politisk så mye han ville, og han kunne tro selv at det var politikk han
bedrev. Likevel brukte Gud øverstepresten i sin frelsesplan til å bære frem en
ufrivillig profeti. For når Gud griper styrende inn i et menneskeliv eller i
historien, så ledsages det av profetier. Slike profetier er Guds proklamasjoner
av at det som nå skjer ikke er menneskeverk eller menneskevurderinger, men Guds
inngrep
Amos 3,7 For Herren Gud gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt råd for sine tjenere profetene.
I ettertid kunne apostelen Johannes se tingene i sammenheng.
Det gikk som Det høye råd hadde fryktet: Romerne kom og tok det hellige sted og
folket. Romerne knuste Jerusalem i år 70, folket ble jaget ut av landet og
spredd til alle folkeslag. Tempelet ble knust, og hele Jerusalem, så bare en
bit av tempelmuren ble stående igjen, - Klagemuren.
Dette er Guds påske
og verdens skjebnetime.
De lange linjene fra påsken, går to tusen år tilbake, til
begynnelsen av frelseshistorien. Og linjene går to tusen år fremover, til vår
tid og midt inn i vår livssituasjon.
51 Dette sa han ikke
av seg selv, men da han var øversteprest det året, talte han profetisk om at
Jesus skulle dø for folket. 52 Ja, han skulle ikke bare dø for
folket; han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.
Jesus skulle dø for det folket som Gud hadde arbeidet med i
to tusen år, og han skulle samle til
ett de Guds barn som er spredt rundt omkring. Det er vi et bevis på i Teie
kirke i dag, to tusen år etter Jesu påske.
Om vi begriper det eller ikke:
Gud har skapt hvert enkelt menneske, og han har et forhold til hvert enkelt
menneskebarn, slik foreldre har et forhold til hvert enkelt av barna sine. Om
det er to eller tolv barn, foreldre har ingen å miste. Om vi er to eller mange
milliarder mennesker, Gud har ingen å miste.
Om vi begriper det eller ikke:
Intet menneske kan komme til Kristus uten at Faderen drar ham. Gud legger
planer for å hente akkurat deg inn, og samle til ett de Guds barn som er spredt
omkring. Om du begriper det eller ikke,
så er det sånn.
Vi merker på så mange måter at Jesu kors drives ned i grunnstrukturene i skaperverket og grunnstrukturene i menneskelivet, og at Jesu kors er grunnstrukturen i Guds frelsesplan.
Hos jødefolket var disse grunnstrukturene avdekket i tempelet. Der hang forhenget som et tydelig skille mellom menneskene og Gud. Forhenget hadde Gud hengt opp i sin barmhjertighet, fordi menneskene ikke ville overleve å møte ham ansikt til ansikt. I sin barmhjertighet hadde Gud også etablert en offerordning, hvor folkets øversteprest kunne tre frem “for Herrens åsyn, foran forhenget” med blod av en okse, og “gjøre soning for Israels menighet, så de får tilgivelse.” (3 Mos 4,13-20, lesetekst) Forhenget og offertjenesten gjorde grunnstrukturene synlige for folket.
I
Hebreerbrevet beskrives Kristus som vår endelige øversteprest, som går inn i
helligdommen for å gjøre renselse én gang for alle, og bli mellommann for en ny
pakt. Den avløser den gamle pakt som bare var en pakt med jødefolket. (Hebr
9,11-15, lesetekst)
Jødefolket ble utvalgt til å være et frelsesfolk og
velsignelsesfolk for alle folkeslag. I Jesajaboken leser vi sangene om Guds
lidende tjener. Disse sangene kan forstås som at det er jødefolket som er
Herrens lidende tjener, at det var jødefolkets oppgave å lide og dø for å
bringe frelse og rettferd til alle folkeslag. Disse sangene samles i en
oppfyllelse i Jesu påske:
Jesaja 53,5 Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.
Også i den forstand døde Jesus for folket, at han døde
frelserdøden som representant for sitt folk. Her er vi virkelig ved
grunnstrukturene i skaperverket og grunnstrukturene i menneskelivet og
grunnstrukturene i Guds frelsesplan. Det er ikke underlig at Paulus avslutter
sine kapitler om jødefolkets plass i frelseshistorien med en åndeløs tilbedelse
av Guds mysterium:
Romerne 11,33 Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier! 34 Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? 35 Hvem gav ham noe først, så han skulle få vederlag? 36 Fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet!
Da Jesus døde, revnet forhenget i tempelet, fra øverst til
nederst. (Matt 27,51, Mark 15,38, Luk 23,45) Dette avdekker for alle mennesker
til alle tider, at veien til nådens trone er åpnet, - for jøder, og for alle
folkeslag (Rom 1,16) Dette er hovedtema i Hebreerbrevet:
Hebreerne 5,1 En øversteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder.
Hebreerne 5,2 Han kan vise mildhet mot dem som feiler og farer vill, fordi han selv har menneskelig svakhet 3 og derfor må bære fram syndoffer også for seg selv, ikke bare for folket. 5 Således har heller ikke Kristus tiltatt seg den ære å være øversteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. 4,14 Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! 15 For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. 16 La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid. 10,19 Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. 20 Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget.
Forsoningen gjelder ikke bare mellom Gud og oss. Nå når vi skal inn i påsken, ønsker jeg for oss alle at vi må få erfare noe av forsoningens breddevirkning.
På en forunderlig måte er Kaifas’ profeti to sider av samme sak: Jesus skulle dø for folket, og samle til ett de Guds barn som er spredt rundt omkring.
Vi har vel alle erfart at det kan bli vond og tragisk avstand mellom oss og noen som har stått oss nær. Det kan være småting som har fått slå rot, småting som er vokst til et tornekratt, et tornekratt som risper oss opp så snart vi prøver å gjøre noe med det. Eller det trenger ikke være småting, det kan være et skjebnesvangert svik som kaster skygger over hver dag i livet, og hvert ord som sies i rommet.
Inn i slike erfaringer planter Gud korset. Gud har drevet korset ned midt i menneskelivet, midt inn mellom våre erfaringer, midt inn mellom mennesker i konflikt. Jeg skulle ønske at dette kunne åpenbares for noen denne påsken!
Tenk om noen kunne få se
· hvordan Gud driver Jesu kors ned i stuegulvet, i et hus hvor det ikke er godt å komme hjem lenger,
· hvordan Gud trykker korset ned tvers gjennom middagsbordet, der praten har stilnet fordi alle prøver å la være å snakke om noe som alle tenker på,
· hvordan Gud trykker korset ned gjennom ektesengen, der utroskapen har laget mange meters avstand mellom ektefellene,
· hvordan Gud trykker korset ned gjennom arkivskapet på kontoret, som rommer noe som ingen må oppdage.
Tenk om begge parter kunne få se Jesus på korset, midt mellom oss, midt i bruddet og sorgen og savnet og sviket: “Se der Guds lam som bærer verdens synd!”. Guds påske er så dramatisk at den går rett inn i det mest dramatiske vi kan oppleve i livet.
Der, på korset, ser vi en som tar oss på alvor. Der tas sviket på alvor, bruddet, savnet og sorgen. Hvis begge parter kunne få se både mine synder og motpartens synder, naglet til korset, da kunne veien ligge åpen for forsoning. På korset skjer det en soning som legger grunnlag for forsoning. All annen forsoning er skjør forsoning. En forsoning som baserer seg på glemsel, er en skjør forsoning. En forsoning som baserer seg på et løfte om å late som fortiden er borte, er en skjør forsoning. Men en forsoning som baserer seg på soning, er en forsoning med klippefast grunn.
Jeg ønsker for oss alle, at den påsken vi nå skal inn i, må bli til forsoning! At vi må trenge inn i soningens mysterium, og soningens breddevirkninger. At soningen som gir forsoning med Gud, kan åpne for forsoning med mennesker.
God påske, hver og en av dere!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.