Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
5. søndag etter pinse, 1. rekke
Teie kirke
22. juni 1997 kl. 1100
Salmen vi åpnet med spenner en himmel over søndagen vår og over hverdagen: Til himlene rekker din miskunnhet Gud!
Prekenteksten er en av de få rene formaningstekstene vi har som prekentekst i kirkeåret. La oss slippe teksten inn på oss, og hente lys fra de andre tekstene vi skal høre, så vi kan merke at det er Jesus som taler til oss, og at det handler om de grunnleggende sammenhenger Gud har skapt oss inn i.
La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder...
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det syvende kapittel, fra vers en:
Matteus 7,1-5 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker. 3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget? 5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.
Bønn: ...
Prekenteksten i dag er godt egnet for paraply-tilhørere. Du har sikkert opplevd å stå i en folkemasse ved siden av en med paraply? De som har paraplyen står godt skjermet selv, og lar regnet dryppe ned i nakken på alle oss rundt dem.
Teksten er fra “Bergprekenen”. Jesus samlet disiplene rundt seg, og talte til dem. Etter hvert kom det mange mennesker til, og lyttet til hva han sa til sine nærmeste. Det kan godt være at disiplene så seg rundt og tenkte: “Ha! Der fikk de noe å tenke på, - særlig han og hun! Å, nå skulle naboen min ha vært her!” La oss stå imot fristelsen til å tenke at dette skulle den og den ha hørt, dette er akkurat hva sidemannen min trenger.
Vi er paraply-tilhørere når vi sier at de som bryr seg mer enn oss er dømmesyke, og de som bryr seg mindre enn oss er likegyldige. Så kan vi gå glade hjem og si: “Endelig sa presten det som jeg har ment hele tiden! Den satt den, tenker jeg!” - Hva var vitsen med å komme til kirken, da?
I dag lærer Jesus oss en viktig side av det å leve. Kanskje kjenner du på akkurat dette for tiden, at det skjærer seg med mennesker, at det er blitt så vanskelig i familien, i naboskapet, på arbeidsplassen, med gamle venner. Da er det ekstra grunn til å legge øret inn til Jesu ord i dag.
Tekstene handler om noe som mange er veldig opptatt av for tiden, - og det settes inn i et perspektiv som er desto vanskeligere å få gehør for i vår tid. Hovedbudskapet i dagens evangelium er “Døm ikke!” Det virker som om det er blitt basis i norsk moral i dag. Men den motivasjon Jesus gir for ikke å dømme, er at vi en dag skal frem for Guds domsstol. Det er det ikke noe populært å snakke om, for tiden. Alle er vel enige om at en nasjon hvor forbrytelser ikke blir dømt og straffet, er et farlig land å bo i, og et farlig land å besøke. Likevel har mange vansker med å forsone seg med at Gud en gang skal kalle inn til dom.
Kanskje er Guds dom et av de punktene du synes er vanskelig, og du kjenner at nå er det like før du lukker igjen døren for resten av denne prekenen. Kan jeg få lov å sette en tanke inn i dørsprekken, før du lukker den helt til: Guds dom er ditt medmenneskes siste mulighet til oppreisning!
Hvis det er sant at Guds dom er mitt medmenneskes siste mulighet til oppreisning, da setter det livet mitt i et nytt lys. Da ønsker jeg å gi min neste oppreisning selv - når jeg har gjort ham urett! Og med litt svakere stemme vil jeg si: Jeg ønsker å hjelpe min neste til å komme Gud i forkjøpet, så han ikke skal komme under Guds dom. Men her er rekkefølgen helt avgjørende, slik Jesus lærer oss det: “Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.”
Jeg synes at de som har formulert kollektbønnen vi ba før tekstlesningene, har grepet Jesu ord på en god måte: “Vis oss hvordan vi kan hjelpe hverandre frem til den dagen da vi alle skal avlegge regnskap for vårt liv.” Jesus sammenligner vårt samliv med mennesker med forholdet mellom to som er på vei til en rettssak mellom dem.
Matteus 5,25 Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er med ham på veien. Ellers vil han overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel.
Jeg må ta med ett punkt til om dommen, før vi går videre i teksten. Det er forunderlig hvordan Gud knytter dommen opp mot vårt liv i møte med andre.
1 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker.
Vi møter det igjen i Fadervår:
Forlat oss vår skyld, som vi óg forlater våre skyldnere. Matt 6,12.
Dette varsler at dommen kommer til å bli veldig nær. Det blir ikke ukjente paragrafer med liten skrift vi skal dømmes etter. På dommens dag skal ingen være i tvil om at dommen er rettferdig!
Vi skal glede oss over at mennesker har grepet hovedbudskapet i Jesu ord i dag: “Døm ikke!” Men vi må ha med fortsettelsen, ellers blir det misbruk av Jesu ord. Dagens evangelium er ikke at vi ikke skal bry oss om hva andre gjør, det betyr ikke at vi ikke har noe med om andre roter livet til for seg selv og andre.
Jesus gir oss en klar oppskrift på å leve ansvarlig:
·
Fjern først bjelken i ditt eget øye. Ikke ved å hevde din uskyldighet og rettferdighet, men
ved å la Jesus gjøre deg rettferdig. Lukas 10,29 Men den andre ville
rettferdiggjøre seg og spurte: "Hvem er så min neste?"
· Ikke gi hverandre opp! Fordøm ikke!
· Led hverandre ut av synden! Vi trenger å se klart for å fjerne flisen av den andres øye.
Vi har flere ord for det Jesus setter lyset på i dag: Hykleri, smålighet, dømmesyke og baksnakkelse.
· Hykleri: Å bruke maske. En hykler er en som gir seg ut for å være noen annet enn han egentlig er selv. Når en anklager andre for noe som en har vel så mye av selv. Tenk på Andy Cap, en tegneseriefigur. Kona hans har nesten fått ham med til kirken, men så snur han ved døra og sier: Det er bare hyklere der inne! Da tar Florrie et godt tak i nakken hans og sier: Da kan de sikkert få presset inn en til!
· Smålighet: Så trang verden at det bare er det vi gjør som er riktig, alle de andre tar feil.
· Dømmesyke: Når enkelte mennesker må finne noe surt å si om andre. Det er nok riktig å kalle det en sykdom, for den opptrer som en betennelse, som sprer seg jo mer den irriteres. Likevel må vi ikke slutte å kalle det en synd, for vi skal ikke ta ansvaret fra den som forsurer sine omgivelser på den måten.
· Baksnakkelse: Det er få ting som forgifter en menighet slik som når slarv og baksnakkelse griper om seg. Det er farlig å snakke stygt om et annet menneske! Det er farlig å kritisere. Det er ekstra farlig fordi det greske ordet for baksnakkelse er diaballo. Ordet er trukket sammen på norsk til djevel. Den som baksnakker, låner munnen sin til djevelen!
· Jakob skriver slik: “Tungen settes i brann av helvete.” (Jak 3,5). Og Jesus sier: “Det er ikke det som kommer inn i munnen, som gjør mennesket urent, men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent.” Biskop Utnem i Agder sa det slik en gang: “De fleste som våkner opp i helvete, er kommet dit fordi de ikke kunne passe kjeften sin!”
· Som med så mange synder, finnes det standard unnskyldninger blant folk: “Jeg sier bare min ærlige mening!” eller “Jeg har sagt det til ham selv også, derfor kan jeg si det til dere!” Synden blir ikke mindre farlig fordi om jeg finner unnskyldninger for den. Snarere tvert i mot.
· Det kan fort utvikle seg en kultur i nabolaget og på arbeidsplassen, at en sitter og snøfter over alle som steller seg så dumt. Da er det viktig å høre ekkoet i fariseeren som Jesus fortalte om i Lukas 18,11: Fariseeren stilte seg opp og bad slik: "Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der.”
Den ene grøfta ved den smale vei heter hykleri, smålighet, dømmesyke og baksnakkelse. Det er en grøft på den andre siden av stien også, og den heter likegyldighet. “Er jeg min brors vokter?” Ved siden av slagordet “Døm ikke!”, er Kains spørsmål også blitt et typisk slagord i vår tid: “Er jeg min brors vokter?”
Når en leser hvilken situasjon Kain var i da han sa dette, kan det få en til å fryse på ryggen. (1 Mos 4,9) Han hadde akkurat drept sin bror. Og Gud spurte hvor broren var. Kain spilte uskyldig: “Er jeg min brors vokter?” Det er ikke rart at fredsprisvinner Elie Wiesel gjentar og gjentar: Kjærlighetens motsetning er ikke hat, men likegyldighet.
Vi må innrømme at det er en hårfin balanse mellom ikke å dømme, ikke å bry seg, og ikke å bry seg om. Det blir trangt og svett hvis alle skal mene noe om alt jeg gjør, enten det involverer dem eller ikke. Men prisen for å ha sitt privatliv i fred, er ofte ensomhet. Parallelt med at “Døm ikke!” er blitt vår fremste nasjonaldyd, er ensomhet blitt vår nasjonalsykdom.
· Det er lettvint å si “Du skal ikke dømme!” og vise romslighet mot en som tar seg friheter, - og så glemme dem som betaler for friheten.
· Det er lett å vise forståelse for en som opplever den store kjærligheten hos en ny kvinne, og si at det er en privatsak hva han gjør på fritiden, - men da må jeg slippe å se kona hans i øynene, og slippe å se hva utroskapen gjør med hennes menneskeverd. Og så må jeg slippe å se barna hans i øynene, og naboens barn som mister tryggheten på sin egen far. Hver gang vi tar oss friheter, er det andre som betaler!
· Det er lett å dra på skuldrene over svart arbeid, men det blir litt annerledes når en blir presentert for regnestykket. Hver måned betaler hver av oss 500 kr ekstra i skatt for å dekke opp andres skatteunndragelser. Jeg prøver å betale min skatt med glede, men de 500 ekstra synes jeg det er surt på betale.
Det finnes en smal vei mellom de to grøftene, dømmesyke og likegyldighet. Den heter omsorg for livet og fellesskapet. Når en annen gjør noe som ødelegger for andre, og gjør det vanskelig å ha et åpent forhold til ham, da er det flere måter å takle det på på en renslig måte.
1. Utgangspunktet må være at det er risikabelt å kritisere. Derfor er det også stramme regler for det i Det nye testamente: Først skal du gå til ham på tomannshånd, så ta med deg ett eller to vitner, og så til slutt legge det fram for menigheten (Matt 18,15-17).
2. Det finnes det en byggende kritikk: Jeg går rett til den det gjelder og forteller om mine reaksjoner. Av psykologien har vi lært at det er bedre å komme med jeg-budskap enn med du budskap: “Jeg synes det ble vanskelig da du...” i stedet for “Du ødelegger med den måten å være på...” Det er sikkert klokt å nærme seg hverandre på den måten. Da gir jeg den andre anledning til å forklare. Kanskje bunner det hele i en misforståelse. Eller samtalen kan sette i gang en god prosess, som bygger fellesskap om rett og galt.
3. Når denne måten å gjøre det på er låst, eller låser seg, er det en annen mulighet. Jeg kan komme til Gud og klage. Jeg kan gå til en av hans tjenere og bruke hans øre som Guds øre, og hente råd fra ham. Å gå til en sjelesørger og klage, er ikke baksnakkelse, det er å åpne sitt hjerte for Gud.
Dette er ikke minst en dør for dem som har opplevd
himmelropende urett. Vi har et viktig ord i Rom. 12,19. Det setter en dør åpen
for den som har opplevet en himmelropende urett, som har mistet troen på at det
finnes rett og rettferdighet i denne verden. Der står det slik: “Ta ikke hevn,
mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører
meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.”
Her
blir det tydelig at Gud ikke bare trekker på skuldrene over uretten i verden.
Da han skulle gjøre opp med den, var det ikke bare å slå en strek over det som
hadde vært. Det var heller ikke bare en raus Fader-favn hvor alle sorger
druknet. Nei, han la all verdens urettferdighet på sin egen Sønn, og ofret hans
dyre legeme og blod (1 Pet 1,18-19). Slik demonstrerer han for all verden at
han ikke tar lett på urettferdigheten. Slik sones urettferdigheten. På korset
kan den som har opplevd den himmelropende urettferdighet, se at Gud tar det vonde
på alvor.
Denne
døren er åpen for de av oss som har opplevd grove overgrep. Men døren er ikke
for den som ønsker smålig hevn og som hisser seg opp over småting som ikke
kommer opp imot det de selv har gjort mot andre. Jesus taler om bjelken og
flisen, og disse ordene bør klinge i ørene våre når hevntankene kommer.
Dette kaster lys over Jesu budskap “Døm ikke!” Ordene betyr: Døm ikke før tiden! Så lenge Gud kan vente med dommen, må også vi kunne vente.
For å ta det helt konkret: Foreldre fristes ofte til å si til barna: “Du skal nå alltid søle! Det går ikke én dag uten at du ødelegger noe! Du er umulig! Det er så typisk deg! Det er ikke håp for deg!” Slik setter vi barna i boks, uten åpning til forbedring. Selvsagt håper vi å vekke dem til protest ved å trekke slike konklusjoner, vi håper de skal reise seg og motbevise det vi sier. Men det vekker bare fortvilelse!! Dom vekker fortvilelse! Det er noe alle lærere vet: Ironi kommer det ikke noe godt ut av, om det er aldri så fristende å bruke.
Paulus så så mange typer barneoppdragelse på sine reiser, og skriver i Ef 6,10: “Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje”.
Når vi fristes til slike dommer over barna våre eller andre mennesker, da er vi inne på et farlig område:
1. Vi tar oss til rette, og feller en dom som Gud har ansvar for. Tenk på Kain som drepte Abel. Han ble misunnelig fordi Abels offerrøk steg opp til Gud og var til behag for ham. Han tok saken i egen hånd, og felte dødsdom over Abel, og drepte ham.
2. Vi blander oss inn i Guds dom, og dømmer før tiden. Det er bare Gud som kan dømme, for han ser alt. Vi leste fra Rom 12,19: “Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.”
Det er kanskje størst fristelse til å kritisere når ingen er i tvil om at en annen har stelt seg dumt. Men da settes vår kristendom på prøve:
1. For det første vises min kristentro ved at jeg ikke dømmer, fordi det ikke er menneskers sak å felle dom over andre.
2. For det andre vises min kristentro ved at jeg lokker frem det nye livet jeg fikk i dåpen, slik at Jesu sinnelag slipper til i mitt sinn, han som ikke kom for å dømme verden, men for å frelse den.
Når Jesu gir disiplene bergprekenen, så setter han disiplene under Guds behandling. Gud er vingårdsmannen som går rundt og steller med oss, han er den gode gartneren: “Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer” (Joh 15,1-2). Slik rensing kan være smertefull mens den står på. Jesus er ganske barsk når han underviser disiplene: “Din hykler!” kunne han si til sine egne disipler.
Vi merker godt at det er sin egen personlighet Jesus vil legge inn i oss disipler i dette avsnittet. Like etter “den lille bibel” sier Jesus: “For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.” (Joh 3,17).
Men den neste gang han kommer, så kommer han for å dømme, slik vi bekjenner det hver søndag: “...skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde...”. (Apg 10,42)
Når Jesus sier “Døm ikke!”, er det ikke for å avlyse all ansvarlighet i verden, men for å si hvor ansvaret ligger. Gud skal dømme, og vi skal ikke dømme før tiden!
Når jeg besøker sørgehjem etter et dødsfall, og de pårørende skal si noe om den avdøde, merker jeg at det fineste de kan si er: “Han sa aldri noe stygt om noen. Hvis han ikke fant noe positivt, sa han heller ingen ting.” Det er tydelig at dette har gjort et sterkt inntrykk på dem, og er et kostelig minne.
I Rom 14,12-13 står det slik:
Så
skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv. La oss altså ikke
dømme hverandre! Fell heller den dom at ingen må få sin bror til å snuble og
falle.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.