Skoleungdomsprest Harald Kaasa Hammer, Tønsberg
5. søndag etter pinse, 1 rekke
Tjøme kirke
23. juni 1991 kl 11.00
307 Til himlene rekker din miskunnhet Gud
394 Å Jesus Krist jeg flyr til deg
709 Har vi sten i våre hender
------
787 Gjennom denne dagens timer
657 Vi bærer mange med oss
Nattverd
656 Vår lovsang skal møte deg
603 Kom la oss kjærlig vandre
Det er spent en hvelving over gudstjenesten vår i dag i salmen: Til himlene rekker din miskunnhet, Gud. Også tekstene vi har fått å dele i dag, bygger et stort spenn: fra Kain, den første som tok dommen i egne hender så han drepte sin bror, og frem til den dag da Gud selv skal dømme verden. Gjennom hele historien fra Kain og fram til dommens dag, går livsveien langs et farlig stup: DOMMEN. Vi blir stadig fristet til å dømme på forskudd. Men dommen hører Herren til.
Kjære medmennesker!
Jeg vet det kan føles fremmed for noen av oss, men kan vi ikke i dag be og be gjennom hele gudstjenesten: JESUS, GJØR MEG HELLIG OG REN! DET ER SÅ MANGE SOM TRENGER AT JEG ER DET.
Grunnlaget for denne bønnen finner vi i Titus brev 2,14: 'For Kristus gav seg selv for oss for å rense oss fra all urettferdighet, og rense oss så vi kan være hans eget folk som med iver gjør gode gjerninger.'
Prekenteksten er av de mest populære for tiden. Så populær at man begynner å lure på om folk har forstått den. Teksten er dessuten godt egnet for paraply-tilhørere. Det er ubehagelig å stå i en folkemasse ved siden av et menneske med paraply. Det står godt skjermet selv, og lar regnet dryppe ned i nakken på alle rundt seg.
Teksten er fra 'Bergprekenen' og Jesus talte til sine disipler, til sine egne. Mange mennesker kom etter hvert til og lyttet til hva han sa til sine nærmeste. La oss stå imot fristelsen til å tenke at dette skulle den og den ha hørt, dette var akkurat hva sidemannen min trenger. La oss ta ordene til oss selv: Jesus, gjør meg hellig og ren! Det er så mange som trenger at jeg er det.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det syvende kapittel, fra vers 1:
Matteus 7,1-5 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 For dere skal selv dømmes etter den over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker. 3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget? 5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.
Det er flere kjennetegn ved kristen etikk. Den kan ofte være lik annen etikk, f eks: Du skal ikke drepe, ikke lyve, ikke stjele og ikke dømme. Men det er flere ting som skiller kristen etikk fra allmen etikk:
Først og fremst er det tilgivelsens mulighet. Andre kan bare trøste med å si: 'Bedre lykke neste gang!', men vi har forsoningen som gir grunnlag for å få gjort noe med fortiden. Som en hvelving over alle bud, regler og formaninger står ordene: 'Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett' (1 Joh 1,9).
For det andre: Du skal ikke ta deg til rette. Du skal ikke blande deg inn i Guds måte og styre verden på. Du skal ikke ta dommen i egne hender.
For det tredje må vi legge merke til at budene høres helt forskjellig ut om man er i troen eller utenfor. Dersom det er liv i det nye menneske som ble født i dåpen, har det nye sanser!
Hvis det nye livet er dødd bort, føles Guds bud som et ork, men det nye mennesket gleder seg over Guds gode vilje.
Det gamle mennesket er tiltrukket av synden, mens det nye synes synden er motbydelig.
Det gamle mennesket synes menigheten er en samling rare mennesker, men det nye mennesket er smittet av Guds kjærlighet til menigheten. Dersom Gud kan elske alle de rare menneskene, er det plass til meg også!
Vi bør ransake oss selv og undersøke om vi er i troen. Vi kan lete etter disse tre sansene, for å se om det nye mennesket er sovnet helt bort i oss: Er Guds bud tunge eller gode? Er synden fristende eller motbydelig? Er menigheten håpløs eller kjær for oss?
Vi bærer både det gamle og det nye menneske med oss etter dåpen. La oss da slippe det nye menneske mer og mer frem! Et barn som bærer til dåpen innvies ikke til et liv i kristelig dressur, det blir født på ny, og vår oppgave er å lokke frem det nye livet!
Jesus vil legge sin personlighet inn i oss. Han skal ikke bare dressere mitt syndige jeg, mitt gamle menneske, til å se from og kristelig ut. Han vil ta bolig i meg og gjøre meg hellig og ny. (Ef 3,16-17)
RENSING
Dette er bakgrunnen for Jesu ord om at vi ikke skal dømme. Vi er nemlig under behandling av Gud selv, når Jesus taler til oss. Det er Gud selv som går rundt og steller med oss, han er den gode vingårdsmannen/gartneren: 'Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer' (Joh 15,1-2). Slik rensing kan være smertefull mens den står på. Jesus er ganske barsk når han underviser disiplene: Din hykler! sier han.
JESU PERSONLIGHET
Vi merker godt at det er sin egen personlighet Jesus vil legge inn i oss disipler i dette avsnittet. Like etter 'den lille bibel' sier Jesus: 'For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.' (Joh 3,17).
Men den neste gang han kommer, så kommer han for å dømme, slik vi bekjenner det hver søndag: '...skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde...'. (Apg 10,42)
DØM IKKE FØR TIDEN
Ordene betyr: Døm ikke før tiden! Så lenge Gud kan vente med dommen, må vi kunne vente.
For å ta det helt konkret: Foreldre fristes ofte til å si til barna: 'Du skal nå alltid søle! Det går ikke én dag uten at du ødelegger noe! Du er umulig! Det er så typisk deg! Det er ikke håp for deg!' Slik setter vi barna i boks, uten åpning til forbedring. Selvsagt håper vi å vekke dem til protest ved å trekke slike konklusjoner, vi håper de skal reise seg og motbevise det vi sier. Men det vekker bare fortvilelse!! Dom vekker fortvilelse!
Paulus så så mange typer barneoppdragelse på sine reiser, og skriver i Ef 6,10: 'Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje'.
Når vi fristes til slike dommer over barna våre eller andre mennesker, da er vi inne på et farlig område:
Vi tar oss til rette, og feller en dom som Gud har ansvar for. Tenk på Kain som drepte Abel. Han ble misunnelig fordi Abels offerrøk steg opp til Gud og var til behag for ham. Han tok saken i egen hånd, og felte dødsdom over Abel, og drepte ham.
Vi blander oss inn i Guds dom, og dømmer før tiden. Det er bare Gud som kan dømme, for han ser alt. I Rom 12,19 står det slik: 'Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.'
EN DØR FOR DEM SOM HAR OPPLEVD HIMMELROPENDE URETT
Rom 12,19 setter en dør åpen for den som har opplevet en himmelropende urett, som har mistet troen på at det finnes rett og rettferdighet i denne verden. Her blir det tydelig at Gud ikke bare trekker på skuldrene over uretten i verden. Da han skulle gjøre opp med den, var det ikke bare å slå en strek over det som hadde vært. Det var heller ikke bare en raus Fader-favn hvor alle sorger druknet. Nei, han la all verdens urettferdighet på sin egen Sønn, og ofret hans dyre legeme og blod (1 Pet 1,18-19). Slik demonstrerer han for all verden at han ikke tar lett på urettferdigheten, og slik sones urettferdigheten. På korset kan den som har opplevd den himmelropende urettferdighet, se at Gud tar det vonde på alvor.
Denne døren er åpen for de av oss som har opplevd grove overgrep. Men døren er ikke for den som ønsker smålig hevn og som hisser seg opp over småting som ikke kommer opp imot det de selv har gjort mot andre. Jesus taler om bjelken og flisen, og disse ordene bør klinge i ørene våre når hevntankene kommer.
BAKSNAKKELSE
Det er få ting som forgifter en menighet slik som når slarv og baksnakkelse griper om seg. Det er farlig å snakke stygt om et annet menneske! Det er farlig å kritisere. Det er ekstra farlig fordi det greske ordet for baksnakkelse er 'diaballo'. Ordet er trukket sammen på norsk til djevel. Den som baksnakker, låner munnen sin til djevelen! Jakob skriver slik: 'Tungen settes i brann av helvete' (Jak 3,5). Biskop Utnem i Agder sa det slik: 'De fleste som våkner opp i helvete, er kommet dit fordi de ikke kunne passe kjeften sin!'. Og Jesus sier: 'Det er ikke det som kommer inn i munnen, som gjør mennesket urent, men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent.
Som med så mange synder, finnes det standard unnskyldninger blant folk: 'Jeg sier bare min ærlige mening!' eller 'Jeg har sagt det til ham selv også, derfor kan jeg si det til dere!'
Synd blir ikke mindre farlig fordi om jeg finner unnskyldninger.
DEN ANDRE GRØFTA
Det finnes en grøft på den andre siden av stien også, og den heter likegyldighet. 'Er jeg min brors vokter?' Legg merke til at det var Kain som sa dette første gangen! (1 Mos 4,9) Og det like etter at han hadde drept Abel. Det er ikke rart at fredsprisvinner Elie Wiesel gjentar og gjentar: Kjærlighetens motsetning er ikke hat, men likegyldighet.
DEN SMALE VEI
Det finnes en smal vei mellom de to grøftene, dømmesyke og likegyldighet. Det finnes en byggende kritikk:
For det første finnes det en byggende kritikk: Jeg går rett til den det gjelder og forteller om mine reaksjoner.
For det andre kan jeg komme til Gud og klage. Jeg kan gå til en av hans tjenere og bruke hans øre som Guds øre, og hente råd fra ham.
Noe så risikabelt som å kritisere, er det stramme regler for i Det nye testamente: Først skal du gå til ham på tomannshånd, så ta med deg ett eller to vitner, og så til slutt legge det fram for menigheten (Matt 18,15-17).
AVSLUTNING
Det er kanskje størst fristelse til å kritisere når det ikke er tvil om at en annen har stelt seg dumt. Men da settes vår kristendom på prøve:
For det første at jeg ikke dømmer, fordi mennesker ikke skal gjøre det.
For det andre at jeg lokker frem det nye livet jeg fikk i dåpen, at Jesu sinnelag slipper til i mitt sinn, han som ikke kom for å dømme verden, men for å frelse den.
I Rom 14,12-13 står det slik: Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv. La oss altså ikke dømme hverandre! Fell heller den dom at ingen må få sin bror til å snuble og falle.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.