Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

5. søndag etter påske, 1. rekke, episteltekst

9. mai 1999 kl 11.00

Teie kirke

Konfirmasjon

 

Det hender at noen stopper meg og sier at de ber for meg.

Det er ganske fint. Det gir en egen trygghet.

Det kunne vært fint å vite hva de ber om, når de ber for meg.

 

Paulus skrev til efeserne og fortalte hva han ba om, når han tenkte på dem:

 

Efeserne 3,14 Jeg bøyer mine knær for Faderen. 16 Jeg ber om at han må styrke dere i det indre menneske med sin kraft og med sin Ånd, 17 så Kristus ved troen kan bo i deres hjerter, og dere kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.

 

Det er en flott bønn. Man må jo være apostel for å be om så mye bra på så få setninger!

Forbedere i kirken i dag

I dag har hver av dere konfirmanter foreldre eller foresatte og faddere med dere i kirken. De tenker nok tilbake på dåpsdagen deres for 14-15 år siden, eller for ikke så lenge siden. Foreldrene og fadderne måtte reise seg opp i kirken, før de kom frem med dere, og de måtte høre hvilken høytidelig forpliktelse de tok på seg:

Dere som i dag kommer med dette barnet til dåpen “får del i et hellig ansvar: Dere skal be for barnet og lære det selv å be,” sa presten.

 

Noen av dere vet at foreldrene deres har bedt for dere og bedt sammen med dere, - hver kveld, og ofte ellers. Dere vet at fadderne deres har vært opptatt av dere, bedt for dere, tatt dere med på søndagsskole og på barneleir. De har hatt respekt for ansvaret sitt.

“Et hellig ansvar!”

“Dere får del i et hellig ansvar,” sa presten.

·      Kanskje sitter det noen foreldre og faddere og kjenner et stikk i samvittigheten: “Vi skulle vært flinkere med det ansvaret.”

·      Og kanskje sitter det noen konfirmanter og tenker: “Det har nok ikke vært så mye bønn for meg akkurat, - verken hos mor og far eller de fadderne de fant til meg.”

 

Jeg tror ikke du skal være for rask til å tenke slike tanker.

“Alle ber!”

Det er flere som ber enn vi aner! Kona mi underviser i den videregående skole i Horten. Hver gang hun kommer til bønn i pensum, spør hun: “Hvor utbredt er det å be?” Og hver gang kommer det samme svaret: “Alle ber jo!”

            Det samme viser spørreundersøkelsene: De aller fleste mennesker ber! Enten de regner seg som kristne eller ikke. enten de tror det er noen Gud eller ikke, - det er ikke særlig logisk, men livet er ikke bare logisk.

·      Når vi kjenner oss maktesløse, så ber vi uansett hva vi tror eller ikke tror.

·      Når vi er redde for barna våre, da ber vi.

·      Og når vi ønsker det gode for barna våre, av alle krefter, da ber vi!

 

Det er ikke alle bønner som starter høytidelig med “Kjære Gud!” og slutter med “Amen!”! Mange bønner er som den bønnen vi ber i begynnelsen av alle gudstjeneste: “Herregud! Hjelp meg!” Kyrie eleison!

“Herregud!”

“Herregud!” - er det noen bønn da? Ja, det er jo akkurat det det er!

Noen ganger er det nok et misbruk av Herrens navn.

Men ofte er det en bønn som bare detter ut av oss, noe som bare kommer,

- som et sukk, når vi ikke vet hva vi skal be om!

 

Jeg tror ikke jeg tar feil, om alle foreldre og foresatte og faddere som er her i kirken, har sukket opp mot himmelen for hver av dere konfirmanter. Alle ber jo! Det skal jo noe til at den ørlille prosenten som aldri ber, akkurat skulle finnes i din familie.

            Jeg tror ikke jeg tar feil, om mang en mor og far har lagt seg med ryggen til hverandre og bedt for dere, - hver for seg, - i all hemmelighet, mange ganger.

 

Tenk om de hadde visst om hverandres bønner! Kanskje har dere kjent hverandre så lenge at dere tør å snakke med hverandre om det! En konfirmasjonsdag er en god dag til å snakke sammen: “Har du også bedt for gutten vår i alle disse årene?” Dere kan få en ganske spennende samtale når dere kommer for dere selv i kveld!

Hva har fadderne og foreldrene bedt om?

Det har nok vært mange forskjellige bønner foreldrene og fadderne har bedt for dere. De har hatt et inderlig ønske om at det må gå dere godt i livet.

·      At Gud måtte være med dere i livet.

·      At dere måtte bli bevart for ulykker.

·      At dere måtte være friske.

·      At dere måtte få gode kamerater.

·      At dere måtte bli trygge på dere selv.

·      At ingen måtte mobbe dere og ta livsmotet fra dere.

·      At dere måtte få bruke deres evner.

·      At dere måtte få gode lærere og komme på gode skoler.

·      At Gud måtte være med dere i livet.

Den nest viktigste bønnen

Dette er gode bønner. Det er slike bønner vi skal be for barna våre og ungdommene våre. Å be om at Gud må bevare oss og barna våre og å be ham velsigne oss og barna våre, det er bønner som vi har fra Bibelen. Å be om at Jesus må være med konfirmanten vår, er den nest viktigste bønnen vi kan be. Slike bønner skal vi be for alle våre, hver dag.

Den viktigste bønnen

Men hva er den viktigste bønnen?

Den nest viktigste bønnen er at Jesus skal være med konfirmanten vår på hans og hennes vei gjennom livet.

Den viktigste bønnen er at konfirmanten vår skal være med Jesus på hans vei gjennom livet.

 

Jesus sa til disiplene sine, da han sendte dem ut: “Se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.” Det er et godt løfte. Jesu løfte gir oss frimodighet til å be: “Vær med fadderbarnet mitt. Jeg håper du har tid til å være med henne også!”

 

Jesus sa: “Se, jeg er med dere!”. Men Jesus sa også: “Følg meg!”. Derfor er den aller viktigste bønnen for konfirmanten at han og hun må bli med i Jesu følge.

 

Jesus er på vei til stadig nye mennesker og folkeslag med evangeliet og rettferdigheten. Og han vil ha oss med på den veien. Han vil ikke bare drysse trygghet og velsignelser over våre planer, han vil ha oss med inn i sine planer. Det er det største som kan hende oss. Da kommer vi inn i det mest meningsfulle i hele verden: å bringe frelse og rettferdighet til våre nærmeste medmennesker og til de fjerneste folkeslag.

Kjære foreldre og foresatte og faddere!

Hittil har det vært mest nærliggende å be Jesus være med konfirmantene. Nå er tiden inne til å be for konfirmantene at de må være med Jesus. Det kan vi be om.

 

Dagen i dag er en gylden anledning til å få orden på vårt forhold til Jesus, vi også, vi som ber for konfirmanter.

Det skylder vi konfirmantene vi har bedt for. Og det skylder vi oss selv.

 

Det er ingen grunn til å slutte å be for konfirmantene.

Og det er ingen grunn til å slutte å be for oss selv.

 

Kjære himmelske Far. Vi ber om at du må styrke oss i det indre menneske med din kraft og med din Ånd, så Kristus ved troen kan bo i våre hjerter, og vi kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Amen.

 


 

Jeremia 29,8  Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: La dere ikke narre av profetene og spåmennene som er hos dere, og bry dere ikke om det dere drømmer! 9 For det er løgn det de spår dere i mitt navn. Jeg har ikke sendt dem, lyder ordet fra Herren. 10  Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babylonia, skal jeg se til dere. Jeg vil gjøre det jeg har lovt, og føre dere tilbake til dette sted.

 

Jeremia 29,11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. 12  Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. 13 Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, 14 lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende lagnaden for dere og samle dere fra alle de folk og steder som jeg har drevet dere bort til, lyder ordet fra Herren. Og jeg vil la dere komme tilbake til det stedet jeg førte dere bort ifra.

 

Efeserne 3,16 hina då hymin kata to plutos tæs doxæs avtu dynamei krataiåthænai dia tu pnevmatos avtu eis ton eså anthråpon,

Efeserne 3,18 Da kan dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, 19 ja, kjenne hele Kristi kjærlighet, som er mer enn noen kan fatte, og bli fylt av hele Guds fylde. 20 Han som virker i oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår, 21 ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og i alle evigheter! Amen.

 

For et par uker siden traff jeg en diakon i Sandefjord, som fortalte meg noe som jeg hadde glemt for lenge siden.

 

Diakonen fortalte at hun og jeg hadde ledet en barneleir sammen. Jeg var prest i Drangedal, og hadde med meg en gjeng med 10-12-åringer. De skulle hjelpe med oppvasken etter tur. Men så var det en gutt som nektet blankt å vaske opp. Da tok jeg ganske enkelt og løftet ham opp, og holdt ham inn til veggen og sa: “Jeg slipper deg ikke ned igjen før du går og vasker opp.” Han holdt ut ganske lenge. Men jeg holdt ut lenger.

            Diakonen hadde denne gutten i gruppa si, og lurte på hvordan gutten tok behandlingen han hadde fått. Neste gang skulle de snakke om bønn. Første spørsmål var om de hadde noen som ba for dem. En etter en fortalte om en bestemor eller en tante, eller en fadder eller en nabo som de visste om. Men denne gutten visste ikke om noen. Han kunne ikke komme på noen som ba for ham. Han ble ulykkelig, og alle de andre i gruppa ble ulykkelige. Men så var det et lyst hode som kom på noe: “Presten, han som løfta på deg, han ber for deg, for han sa at han ba for oss alle sammen.” “Jammen, da har jeg jo en som ber for meg da,” sa gutten. Og så kunne de snakke om noe annet.