Alle mennesker
får smake lidelser, enten det er konstante lidelser, lidelsesperioder eller
akutte smerter. Smertene skaper stønn og sukk, men de leter også etter ord. Jeg
trenger ord til å forstå lidelsen med, et språk så jeg kan dele erfaringer med
andre.
Til tider har kristne før oss vært
flinkere til å finne ord for sine lidelser, og talt med hverandre om lidelsens
betydning. Det ligger skatter gjemt bak årstallene i Den norske kirkes
salmebøker. I 15 salmer kalles kristnes lidelser for kors. De fleste av disse
salmene er skrevet fra 1646 til 1765 og i en periode midt på 1800-tallet. Tre
salmer er fra vår tid.
(Norsk
Salmebok nr 75, 105, 241, 452, 462, 468, 482, 534, 598, 682, 689 og 848. Salmer
97 nr 9, 35 og 124.)
Å kalle lidelser for kors, er å knytte dem
sammen med Jesu lidelser. Mange har funnet hjelp i å snakke om det indre og det
ytre kors. Det ytre kors er det jeg kan velge å løfte opp
eller å legge fra meg. Det er lidelser jeg bærer fordi jeg er kristen, og som
jeg kan bli kvitt ved å fornekte troen. Det ytre kors er andres motstand og
forfølgelser på grunn av troen. Men det er også mitt personlige oppgjør med
synden, og mitt nei til det som ødelegger Guds vilje. Det indre kors er
lidelser jeg selv ikke kan hindre: sykdom, sorg og død som jeg deler med resten
av verden, og "kors og trengsel" som Gud legger på meg for å oppdra
meg som kristen. Det indre kors er tema i tredje fasteuke.
Mellom respekt og forakt
Fra den
første menighets tid kom det ulike reaksjoner på troen og menigheten. Ganske fort
var Jesu gamle fiender i sving med tiltak mot Jesu etterfølgere. På pinsedag
gjorde noen narr, men senere satte alle pris på de kristne.
Paulus formaner menigheten til å holde
fred med alle, og å søke et stille og fredelig liv. Men han formaner også til å
ta på seg lidelsen. (Apg
2,13 og 47; 4,1-7; Rom 12,18; 1 Tim 2,2; 2 Tim 2,3)
Vi skal glede oss i tider hvor troen og
menigheten nyter respekt. Samtidig ligger det en uro under fredelige tider: Er
det mangelfull forkynnelse og vår feighet som gjør at andre lar oss i fred? Er
en sunn frykt for å komme på tvers av Guds planer blitt avløst av frykt for
mennesker og frykt for vårt gode navn og rykte?
Alle
som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt. 2 Tim 3,12
Ve dere når alle taler vel om dere; for
det samme gjorde fedrene med de falske profeter. Luk 6,26
Martyrenes blod er kirkens såkorn
Frelsen ble
grunnlagt ved lidelser og ser ut til å bli hurtigst utbredt ved lidelser. Det
er mange underlige fortellinger om det i misjonshistorien. Jesus la frem en
misjonsplan for disiplene før han forlot dem. De skulle være vitner i
Jerusalem, Judea, Samaria og like til jordens ender. Og hvordan startet
misjonen til disse stedene?
Samme
dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle
unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria. De som var spredt
omkring, drog rundt og forkynte evangeliet. Apg 8,1 og 4
Paulus ble
jaget fra by til by, og ført i lenker til Rom. Rettssakene ble viktige
muligheter til forkynnelse. Jesus forberedte og utrustet disiplene til
vitnetjeneste i anklageboksen. Mye av språkbruken i Johannesevangeliet er
hentet fra rettsalen. (Matt 10,16-20; Apg
26,28; Joh 16,8)
En følsom samvittighet
En del av
kors-lidelsene kommer av at Gud stemmer samvittigheten, så den blir mer lydhør
enn den var før.
Å
finne seg i uforskyldte lidelser fordi en er bundet til Gud i sin samvittighet,
det er godt i Guds øyne. 1
Pet 2,19
Det blir om å
gjøre for en kristen å bygge opp om lov og rett, i stedet for å henge med i
det-er-lov-å-prøve-seg-kulturen. Det er smertefullt å velge en annen vei enn
våre nærmeste. Vi kan komme inn i vanskelige situasjoner, hvor vi må velge
mellom lojalitet mot arbeidsgiveren og lojalitet med arbeidskameratene.
Et kompliment fra Satan?
Vi skal gi
våre omgivelser alle mulige grunner til å respektere Gud og hans ord og kirken.
Men det behøver ikke være noen ulykke for evangeliet at det blir forfølgelse og
motstand. Det kan tvert i mot bety at mennesker blir berørt av forkynnelsen, så
de reagerer. Satan har ikke noe i mot fred og ro rundt de kristne. Han reiser
seg først når han blir truet. Motstand kan være et godt tegn, og et uttrykk for
at det er viktig det vi driver på med.
Bli ikke sentimental
Vi skal ikke
sutre over lidelsen, når det er lidelser på grunn av vår kristne bekjennelse.
Vi har jo selv valgt å bære korset. Dermed er vi gått inn en ny livssammenheng,
og kan vurdere lidelser på en annen måte. Jakob utfordret sine medkristne til å
møte prøvelsene med en sportslig innstilling. (Jak 1,2-3; Apg 5,41)
Vi skal heller ikke smykke oss med
martyrglorie og andres medlidenhet. Det ytre kors bærer vi i følge med Jesus.
Han er et forbilde i å sette lidelsen i rett perspektiv. På langfredag var det
mange kvinner som jamret og gråt over ham. De kunne vært en trøst, midt i
lynsjestemningen.
Men
Jesus snudde seg mot dem og sa: "Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men
gråt over dere selv og deres barn." Luk 23,28
Det som ennå mangler
Det gir en
veldig styrke å kjenne fellesskap med Jesu lidelser, når motstanden kommer. (Hebr 5,7-9; 1 Pet
4,13; Gal 6,17)
Da
kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og
blir ham lik idet jeg dør som han -måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra
de døde! Fil
3,10-11
Paulus så
sine lidelser for troen som en utfylling av Jesu lidelser.
Nå
gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi
lidelser, utfyller jeg på min egen kropp; jeg lider for hans legeme, kirken. Kol 1,24