Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
4. søndag i faste, GT-tekst
Teie kirke 6. mars 2005, kl 11.00
Prekengudstjeneste / fellesmøte med pinsemenigheten Betel
Tema: ER GUD VÅR HERRE ELLER ET HJEMPEMIDDEL?
Preludium
Inngangsbønn «Herre, jeg er kommet inn…» (side 157)
*415 Du Far og Herre … send himmelsk dogg
----------------------
Tekstlesning 5 Mos 8,1-3 GUD LEDER GJENNOM ØRKENEN
----------------------
Meditasjonsmusikk (Evt preludering over 75 Korset vil jeg aldri svike)
De ti bud med forklaringer (Side 159-161 - justert) (Eventuell svak bakgrunnsmusikk)
75 Korset vil jeg aldri svike … på de mørke ørkengange følger siden løftets land
Kunngjøringer
951 Litaniet (Jan synger foran)
715 Himmelske Far, du har skapt oss (Under ofringen)
NATTVERD (Side 290-296)
På side 194: Kantor synger først og menigheten gjentar.
476 Vær sterk min sjel i denne tid
475 Tårnhøye bølger slår
*533 Kristne, la oss søke sammen
Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.
Vi har akkurat lagt bak oss et verdensmesterskap på ski i Oberstdorf. 7 gull tok Norge med seg hjem. Strålende resultat etter årelang trening, med mange forsakelser, oppturer og nedturer, med trening på smertegrensen og over smertegrensen, med blodsmak i munnen. Løperne får ros, og trenerne får ros, og stoltheten lyser: «Hvem teller vel de tapte slag på seirens dag?!»
Det gamle testamente er en beretning fra en 2000 år lang treningsperiode. En beretning om utvelgelse, oppturer og nedturer, trening på smertegrensen og over smertegrensen, frem til selve løpet starter. Og løpet har gått i 2000 år: Fra Jerusalem, og i hele Judea, i Samaria og like til jordens ender. (Apg 1,8) Det begynte med Abraham. Han fikk en klar melding om hva som var oppdraget og misjonen: å bringe Guds velsignelse ut til alle folkeslag, over hele jorden. Etter 2000 års trening og forberedelser kunne Jesus samle troppene, erklære treningstiden over, og la startskuddet gå: «Evangeliet,» sa Jesus, «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Matt 24,14
Prekenteksten i dag er hentet fra slutten av en slitsom treningsetappe på 40 år i ørkenen. Treneren hadde ført de utvalgte ned på null-punktet, så de skulle skjønne hvem som holder dem oppe når det røyner på. Jødefolket hadde fått øvelse i å bevare oppdraget i tider uten sikkerhet og kriselagre. De hadde lært å leve fra hånd til munn. De hadde lært å be til sin Gud: Gi oss i dag vårt daglige brød. De hadde ikke lært å be om nok forsyninger for lange tider, men å be om brød for dagen i dag. Etter 40 år skulle de inn i nye prøvelser: Nå skulle de øves i å bevare oppdraget og misjonen under rikdom og velstand og med store matlagre. Vi merker at treneren er spent. Når jødefolket kommer inn i landet, og får hendene fulle med å takle all velstanden, vil de da miste perspektivet og glemme folkeslagene?
La oss høre dagens prekentekst.
Tekstleser: Vi leser fra 5. Mosebok, kapittel 8, fra vers 1:
Alle de bud som jeg gir deg i dag, skal dere legge vinn på å holde, så dere kan leve og bli tallrike og få komme og innta det landet som Herren sverget at han ville gi deres fedre. 2 Kom i hu hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. 3 Han ydmyket deg og lot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.
Slik lyder Herrens ord.
Vi er i 5. Mosebok. Moses og folket skuet inn i det lovede land. Hvis målet bare var å komme inn i det lovede land og ta det i eie, ja da stod folket allerede foran seierspallen. Men det var 1200 år igjen til løpet skulle begynne. Landet de skulle inn i, var bare et nytt treningsområde.
Treneren var spent på om folket ville tåle velstanden, slik de nå hadde lært å tåle ørkenen. Lenger ute i samme kapitlet leser vi:
Når du får spise deg mett, skal du prise Herren din Gud for det gode landet han har gitt deg. Når du kan spise deg mett, når du bygger fine hus og får bo i dem, da vokt deg så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, av trellehuset. 5 Mos 8,10,12,14
Jeg har ikke så mye greie på idrett. Men det aner meg at når noen er tatt ut på landslaget, da overtar ledelsen ansvaret for kost og losji, og vel så det. Løperne skal slippe å bekymre seg for annet enn trening og seier. Betingelsen er selvsagt at løperen trener trofast, stiller opp hver gang laget samles, lytter til treneren og fokuserer på målet. Hvis løperen fokuserer på alt hun får gratis, og mister målet av syne - ja, da er det ikke lenge før hun er ute av landslaget, og blir overlatt til seg selv.
Vi kjenner historien om jødefolket i det lovete land. Det tok ikke lang tid før folket hadde glemt sitt oppdrag og sin misjon. Med lynets fart vente de seg til velstanden, og glemte Herrens ord. Enda han hadde sagt det så tydelig:
«Landet er mitt,» sier Herren, «og dere er fremmede og gjester hos meg.» 3 Mos 25,23
Moses advarte jødefolket mot å ta landet for gitt. Han advarte dem mot å tro at landet var deres, uansett.
Dere skal få barn og barnebarn og bo lenge i landet. Dersom dere da handler så ille at dere lager gudebilder i en eller annen skikkelse og således gjør det som er Herren deres Gud imot og vekker hans harme, vil dere snart bli utryddet av det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan. Det tar jeg himmel og jord til vitne på! Dere får ikke leve lenge der, men vil gå helt til grunne. Herren vil spre dere blant folkene. Bare en liten rest av dere vil bli igjen blant de folkeslagene Herren fører dere bort til. 5 Mos 4,25-27
«Kom i hu!» sa Moses da de stod på grensen til det lovete land. «Husk - og glem ikke! - hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti årene i ørkenen!» Og Moses gav dem årlige fester og høytider for at de skulle huske. Men likevel: de glemte og glemte.
Gud talte til folket på mange måter gjennom 700 år. Men da folket ikke forstod noe annet språk, tok Gud fra dem landet, og sendte dem i eksil til Babylon. Gud sendte dem til symbolet på menneskelig overmot til alle tider, - til Babylon, der Babels tårn ble bygget av mennesker og knust av Herren.
Dette er den tragiske siden av Det gamle testamente. Men vi vil ikke at dette skal bli Norges tragiske historie også, eller den tragiske historien om Teie menighet!
Profeten Jesaja talte til folket i eksil. Ingen profet talte som ham om jødefolkets misjon, om velsignelsen som skulle spres til alle folkeslag, helt ut til jordens ender. Misjon kan skje på to måter. Den ene er at Gud samler alle folk og tungemål rundt et kraftsenter. Den andre måten er at Gud sender mennesker ut med evangeliet. Hør hva Jesaja skriver:
(Så sier Herren:) Jeg … kommer for å samle alle folk og tungemål. De skal komme og se min herlighet. Jeg gjør et tegn iblant dem og sender noen av dem som er berget, ut til folkene - Tarsis, Put, Lud, Mesjek, Rosj, Tubal og Javan - og til de fjerne kyster som ikke har hørt om meg og ikke har sett min herlighet. De skal forkynne min herlighet blant folkeslagene. Jes 66,18-19
Men folket lyttet ikke til Jesaja. De drømte bare om å komme tilbake til Jerusalem, og sang om at folket skulle samles og reises og få sin verdighet tilbake. Jesaja måtte gjenta og gjenta hva som var oppdraget og misjonen:
«Det er ikke nok!» sier Herren! «Det er ikke nok at du er min tjener som skal reise opp igjen Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til et lys for folkeslag, så min frelse kan nå til jordens ende.» Jes 49,6
Disse ordene kaster lys over jødefolket i dag. Jødefolket er utvalgt og trent gjennom tusener av år til å bringe velsignelse ut til verdens ender, ut til alle andre folkeslag. Det er folkets oppdrag og misjon. Det er ikke nok at de har inntatt landet på nytt. De har en tjeneste som venter i alle folkeslag. (Rom 11,12 og 25; Apg 15,16-17)
Men disse ordene om Guds forunderlige frelsesplan kaster også sitt lys inn i Teie kirke og inn over vårt folk i dag. Vi er et folk som er tatt inn i Guds store marsjordre. Vårt folk har vært med å virkeliggjøre Jesajas' profeti, at Gud vil ta ut noen fra folkeslagene og sende dem ut til nye folkeslag. (Jes 66,19) Da vi bygde vårt eget land fra 1814, bygde vi samtidig vårt oppdrag og misjon, - først med misjon til jødefolket for å gi dem evangeliet tilbake - og siden misjonsselskap etter misjonsselskap, til vi ble et av verdens største misjonsland i forhold til folketallet. Men så er vi blitt en velferdsstat. Vi har den velstanden som jødefolket drømte om i 5. Mosebok. I dag er vi blitt «det lovede land» som mange folk ønsker å komme inn i.
Men vi må erkjenne at da velferdssamfunnet ble en realitet, da sank engasjementet for oppdraget og misjonen. Nå er det lutfattige land som Nigeria som er de store utsendere av misjonærer i vår tid.
Vi må ikke miste motet, fordi om Norge rykker ned på listen over utsendelsesland i verdensmisjonen. Statistikken skal få oss til å våkne til ny fokusering på oppdraget og misjonen. Det er lov å glede seg over lyse trekk i bildet. Teie menighet hadde en økning i kirkesøkningen i 2004. Fremmøtet til vanlige gudstjenester økte med 15% i forhold til året før.
Hvordan kan vi bevare vårt fokus på vårt oppdrag og vår misjon, mens vi har hendene fulle med å takle velstanden? Jeg vil komme med en advarsel og en oppmuntring. Først en advarsel:
Da jødefolket mistet misjonsperspektivet, ble Gud redusert fra å være himmelens og jordens og misjonens Herre, til å være jødefolkets hjelper. De ba ham om hjelp til å oppnå sine mål. Gud ble folkets hjelpemiddel til velstand.
Det er all grunn til å ransake vår tro og våre bønner. Har vår velstand gjort at Gud er blitt et hjelpemiddel for oss? En som først og fremst skal høre våre bønner og hjelpe oss i all nød? Er det slik at vi vil ha hans omsorg og at han skal gi oss mest mulig gratis, mens oppdraget og misjonen er blitt borte for oss? Tenker vi på oss selv som Guds yndlinger i verdenssamfunnet, at han skal sløse alt godt ut over oss? Nei, jeg tror ikke vi tenker på oss selv som yndlinger, - men det er fare for at vi oppfører oss som om vi var det! Eller tenker vi på oss selv som hans tjenere og medarbeidere for evangeliet, at han tar ansvar for kost og losji, så vi skal slippe å bekymre oss for annet enn treningen og oppdraget og seieren?
Det er fare for at vi i forkynnelsen har redusert Gud til et hjelpemiddel, en som skal sørge for vår velferd, så vi får et lettvint og bekymringsløst liv.
Hvis Guds mål med oss bare hadde vært å øse ut over oss all mulig lykke og velferd, da hadde han for lengst tatt oss ut av denne verden, og satt oss over i himmelens rike. Men vi har en jobb å gjøre, vi har et oppdrag og en misjon, og vi trenger hans daglige treningsøkter for å dyktiggjøres til det aller viktigste i verden: at mennesker rundt oss skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.
Martin Luther sier i en preken om Jesu utsendelse av disiplene (Joh 20,19-31):
«Dette er den første og den største kjærlighetsgjerning
at en kristen - når han er blitt en troende - skal beflitte seg på å føre andre
mennesker til troen … Tjen og hjelp enhver, for ellers har dere ikke noe å
gjøre på jorden!
Jesus kom ikke for å gjøre oss lykkelige - lykken hører først og fremst saligheten til. Jesus kom fordi det er en jobb å gjøre i denne verden. Verden skal frelses. Jesus lover oss sitt nærvær og sin omsorg og sin trening, og for øvrig kan vi vente «blod, svette og tårer». Han vil trene oss både i lidelse og i overflod, slik han trente Paulus:
Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alle ting er jeg innviet, både å være mett og å være sulten, ha overflod og lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Fil 4,12-13
Jeg vil gi et råd, som alle kan følge: Sørg for at misjon
har en plass i livet ditt, liten plass eller stor plass!
Du kan delta når det er offer til misjon i gudstjenesten. Paulus formaner oss til å bestemme oss hver søndag morgen for hva vi skal gi. (1 Kor 16,2) Jeg vet ikke hvordan du har det. Men jeg har lagt merke til at hvis jeg bestemmer meg før jeg går i kirken hvor mye jeg skal gi, i stedet for å åpne lommeboka først når ofringen begynner, da har jeg med å legge i offerkurven.
Du kan også melde deg inn i en fast givertjeneste til misjon. Vi har jo en slik ordning her i menigheten også, til menighetenes misjonsprosjekt. Velg et misjonsselskap som ligger ditt hjerte nærmest! - enten det er bibelmisjon, nødhjelpsmisjon, skolemisjon, helsemisjon eller evangeliseringsmisjon. Finn en misjonær å be for, og sett opp et bilde på kjøleskapet til en daglig påminnelse. Dette er noe alle kan gjøre, enten det betyr 20 kroner i måneden eller 200, to minutter i uken eller to timer.
På denne måten har du åpnet en dør til Guds frelsesplan, og så kan det skje store ting etter hvert. Da er ikke Gud bare et hjelpemiddel lenger. Da blir han Herre og du blir tjener, da blir Jesus lærer og du blir disippel. Da blir han trener og du blir en løper i verdens viktigste løp.
Gud lot jødefolket få trening i lidelse i ørkenen, leste vi. Hva var vitsen?
2 Kom i hu hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. 3 Han ydmyket deg og lot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.
Å ydmyke andre er ikke pent. Det er sadistisk. Det vet alle som har opplevd ydmykelser. Det finnes bare en unnskyldning for å ydmyke andre, og det er hvis man er trener og har inngått en pakt med løperne, en avtale om allsidig og målrettet trening. Jødefolket hadde flere ganger fått valget, og de hadde sagt ja! Ydmykelse er en nødvendig del av treningen, når en skal lære å tåle motgang og smerte, og få øvelse i å stole på at en blir fulgt opp og tatt vare på. I ydmykelsen kommer det også til syne hva som er det aller viktigste i livet, om det er misjonen og oppdraget, eller om det er eget velvære.
I en av kirkebønnene våre, ber vi: «Du oppdrar oss for ditt rike med kors og trengsel.»
Det er en helt annen måte å tenke på enn det vi lærer i velferdssamfunnet. Velferdssamfunnet er bygget på helsebegrepet i Verdens helseorganisasjon, at helse er full fysisk, psykisk og sosial velvære. Når et slikt helsebegrep ligger til grunn for norsk helsevesen, ja, da er det lenge før vi får tid til å tenke på andre menneskers nød! Velferdssamfunnet lærer at lidelse er et fremmedelement som skal fjernes med alle midler.
Likevel er det slik, at uansett hvor mye som utredes og bevilges, så får visst alle sin porsjon av lidelse.
Alle har sitt, stort eller litt,
himlen alene for sorgen er kvitt.
Thomas Kingo, Norsk Salmebok 463
Det er rett at vi skal lindre nød, og holde oss friske og i form. Men vi burde lære oss å lytte til lidelsene våre. Kanskje er de også ledd i Guds øvelse og prøvelse. Jeg tror ikke Gud har sendt alle lidelser, - det er mange kilder til lidelse i verden! - men Gud kan vende hver enkelt påkjenning til en øvelse og en prøvelse. Slik skrev Paulus, som så visst hadde fått sin porsjon av lidelser:
Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Rom 8,28
Husker du Josef og brødrene hans i Det gamle testamente? Brødrene ville bli kvitt ham. Men da de møtte ham igjen som sin redningsmann, sa han:
Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv. 1 Mos 50,20
Vi har hatt to fantastiske, gamle tanter i vår familie. Den ene satt så ofte med begge hender på stokken og fortalte om fjerne og nære slektninger. (Selv hadde hun vært med å identifisere en fetter som falt ved Verdun i første verdenskrig.) Ofte kunne hun stanse opp i fortellingen og si, ganske stille: «Hun var et prøvet menneske!» Hun sa det med andakt og ærbødighet. «Han var prøvet!» Det var som en adelstittel.
Skal jeg og du forstå livet vårt ut fra dagens prekentekst? Skal vi forstå alle påkjenninger som prøvelser fra Gud? Er hver eneste belastning jeg opplever i livet en prøvelse som er spesialsendt av Gud til akkurat meg? Er hver sykdom og flis i fingeren, hver ydmykelse på arbeidsplassen og hvert ubehag med naboen, hver urolig tanke i hodet mitt og all frykt for hva som kan skje, - er det prøvelser fra Gud?
Jeg tror vi skal være forsiktige med å svare raskt på slike spørsmål, - både med ja og nei! Men jeg tror det er rett å svare såpass tydelig: Jo mer innviet ditt liv er til Gud, jo mer hans misjon og oppdrag preger dine valg og verdier, desto mer kan du ta hver dag med dens fryd og smerte fra Guds hånd. Jo mindre Gud er et hjelpemiddel, og jo mer han får være Herre i ditt hjerte, desto mer kan du tenke at han har deg i sin husholdning, at han har deg med på laget, at han vil ta hånd om det du trenger, så du kan slippe å bekymre deg for annet enn trening og det oppdrag han har gitt deg: å være med å utbre hans rike på jorden. «Søk først Guds rike, » sa Jesus. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg (mat og klær).» (Matt 6,33)
Hver gang det er nattverd i gudstjenesten, er det som en hilsen fra dagens prekentekst. Folket var prisgitt Gud og hans omsorg i ørkenen. Og Gud gav dem manna fra himmelen:
Da duggen gikk bort, fikk de se et fint, kornet lag bortover ørkenen. Det var som fint rim på marken. Israelittene kalte det manna. Det var hvitt som korianderfrø og smakte som honningkake. 2 Mos 16,14 og 31
Dette brødet fra himmelen gav dem nok næring for hver enkelt dag. Bare for en dag av gangen, pluss en ekstrarasjon for hviledagen. Slik lærte de å be «Gi oss i dag vårt daglige brød!»
Jesus talte om at han var det sanne brød fra himmelen, og han innstiftet et lite måltid som en stadig påminnelse om frelsen og om hans omsorg for alle som går på frelsesveien og leder andre på vei til frelsen.
Nattverden er det minste måltid vi kan tenke oss, noe helt annet enn overfloden i kjøleskapet og på kjøpesenteret. Men nattverden er en stadig påminnelse, og en hjelp til å komme inn i et rett forhold til vår Gud og Frelser.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
La oss bekjenne vår hellige tro!
Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus,
Guds enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde tredje dag,
fór opp til himmelen,
sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen
for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allmenn kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv.
Amen.
Prekenteksten vår i dag handler om hvordan Gud setter jødefolket på prøve, og dermed berører den en bønn i Fadervår: «Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde!»
På norsk er å prøve og å friste to forskjellige ting. Men de to ordene kommer antagelig fra det samme ordet på gresk. Ordet PEIRADSO kan dreies både mot prøve og friste. Og i Bibelen er det det samme ordet.
Vi står foran en ny bibeloversettelse. En del av oss husker da Ungdomsoversettelsen kom for 40 år siden, og hvordan vi holdt igjen, for det var jo den gamle oversettelsen vi hadde lært bibelord utenat på, med «I» og «Eder» og «saktmodighet». Så kom likevel den nye oversettelsen, og plutselig forstod vi det vi hadde lært utenat. Jeg tror det gikk opp et lys for mange av oss da vi begynte å lese en tekst som var forståelig. Plutselig kunne alle lese Bibelen og begripe hva som står. Og vi hadde en oversettelse å legge i hendene på barna våre.
Nå kommer en ny oversettelse, og forhåpentlig kommer det til å gå nye lys opp for oss!
Fadervår er den teksten det har stått mest om etter at forlaget ble lagt frem, og særlig den sjette bønn: «Led oss ikke inn i fristelse!» Denne bønnen har alltid vært vanskelig å forklare. Kan det være meningen at Gud tenker på å friste oss, og at vi må be ham å la være? Eller har de gamle oversettelsene vært gale? «La oss ikke komme i fristelse!» er ett av forslagene til oversettelse. På en måte demper den oversettelsen tanken på at Gud skulle friste oss. Vi ber heller om at han må verge oss mot fristelser og frelse oss fra det onde.
Når en oversetter fra ett språk til et annet, er det alltid en fristelse å forenkle og glatte ut ting som er vanskelige å forstå. Da kan en komme til å gjøre noe galt mot teksten. Det kan være at det ligger en hemmelighet gjemt i bønnen, som vi mister hvis vi glatter den ut. Det kan jo være at bønnen betyr at Gud ikke må gi oss opp. I Romerbrevet leser vi om noen som ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, og da overlot Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft, til deres urenhet og begjær. (Rom 1,21-28) I Fadervår kan vi be om at Gud ikke må gi oss opp, at han ikke må overgi oss til alt vi er så svake for, men at han må frelse oss fra det onde. Når vi slipper fristelsene inn på oss, setter vi Guds overbærenhet på prøve. Det er risikabelt!
«Alle de bud som jeg gir deg i dag,» sa Moses. «Alle de bud som jeg gir deg i dag, skal dere legge vinn på å holde, så dere kan leve.»
Kan Moses sine bud overføres til vår menighet i dag? Nei det skal de ikke! Budene som Moses gav satte jødefolket inn i den gamle pakt. Jesus kom og gav oss en ny pakt, et nytt testamente. I Bibelen som i arveretten er det slik at et nytt testamente setter det gamle ut av kraft. Det hører til barnelærdommen vår: Vi deler Bibelen i Det gamle testamente og Det nye testamente, og Det nye testamente setter Det gamle testamente ut av kraft. I Hebreerbrevet står det helt tydelig:
Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Men det som holder på å bli gammelt og foreldet, vil snart være borte. Hebr 8,13. Se også Gal 4,22-26; Hebr 8,6-11 og Hebr 9,1 og 10-11
Det tydeligste tegnet på at Det gamle testamente er opphevet er at menigheten ikke skal bruke Det gamle testamentes paktstegn, omskjærelsen. Vi fikk et nytt paktstegn, nemlig dåpen. Kol 2,11-12.
Jesus gav oss en ny pakt. Den har også sine bud, men de budene er ikke som en politisk grunnlov for et folk, de er hans kjærlighetsbud for sin menighet. Jesus bekreftet de ti bud, for de hørte til Guds nådepakt med sitt folk. Men Jesus bekrefter ikke alle forskriftene og de politiske lovene i Det gamle testamente.
Den gamle pakt er foreldet, men boken om den gamle pakt er likevel umistelig for en kristen og for den kristne kirke. Det gamle testamente handler ikke bare om en periode av Guds historie med jødefolket; det dreier seg om Guds historie med menneskeheten og med hele skaperverket. Guds pakt med jødefolket var en nådepakt, selv om folket på Jesu tid hadde fått et så forsteinet forhold til pakten at den isolerte og slo i hjel. (2 Kor 3,6) Vi kan vi hente mye nåde og livsforståelse i Det gamle testamente. Det gamle testamente var de første kristnes Bibel. Der lærte de Gud og hans frelsesplan å kjenne, der fant de personer de kunne kjenne seg igjen i, og de fant bønner for sorg og glede, for lengsel og takknemlighet. Det kan vi også!