Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

Teie kirke 23. desember 2018 kl 11

4. Søndag i adventstiden, 3. rekke

Matt 1,18-25

Salmer

92 Den store stjerna som steig i aust (Lystenning ved de fire versene.)

Samlingsbønn. Kyrie og gloria.

Sef 3,14-17 Gud jubler over Jerusalem med fryd

14 Gå, Sion, din konge i møte

2 Kor 1,18-22 I ham har alle Guds løfter fått sitt ja ... satt sitt segl på oss ... våre hjerter

339 Skriv deg Jesus på mitt hjerte

-------------

Matt 1,18-25 Budskapet til Josef

-------------

85 Hans navn skal være Jesus

Bønn (3 ledd + ”I stillhet ... I Jesu navn ber vi til deg”)

615 Vi bærer mange med oss

Nattverd

86 Navnet Jesus ... det er evig

104 I et skur ved Betlehem ... gjemt i Josefs store trøye (Ekstrasalme under nattverden)

220 Lov Jesu namn og herredom

Innledning til gudstjenesten

Kjære organist og kirketjener, velkommen til gudstjeneste på lille julaften!

(Det var det første jeg skrev da jeg satte meg ned med dagens preken J. Men i dag er det blitt klokker og tekstleser også, og ...)

For ni måneder siden feiret vi Maria budskapsdag. I dag er det Josefs budskapsdag. Vi har fått en evangelietekst som det lyser av! Fra de andre tekstene lyner det stråler inn mot evangelieteksten, og inn mot sentrum i teksten: ”Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.”

Jeg ønsker for deg at denne gudstjenesten og hele årets julefeiring må blankpusse disse ordene for deg, slik at du kan synge julekvad med glede, overbevisning og takknemlighet: ”Jeg synger julekvad, jeg er så glad så glad! Han er Frelser min! Han er Frelser min!” (Nr 28) Jesus er min frelser. Han har frelst meg fra mine synder!

Jeg vet at mange får et ullent ubehag når de hører ordet synd. Jeg ønsker at ordet synd ikke lenger skal vekke et ullent ubehag hos deg. Jeg ønsker at ordet synd skal vekke en takk og en frihetsfølelse: De syndene har Jesus frelst meg fra! Og takk for det!

Kjære menighet! Kan vi ha dette som felles prosjekt for denne gudstjenesten? La oss blankpusse disse ordene: ”Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” Gud satte himmel og jord i bevegelse for å sende oss en frelser.

La oss være stille for Gud!

3 x 3 klokkeslag.

Vi tenner de fire adventslysene mens vi synger: ”Den store stjerna som steig i aust bar bod om ein Frelsar.” (Nr 92)

Preken

Det står skrevet hos evangelisten Matteus:

Matt 1,18-25 Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. 19 Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. 20 Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: "Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. 21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder." 22 Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: 23 Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel — det betyr: Gud med oss. 24 Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone 25 og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.

Slik lyder det hellige evangelium!

Det lyner stråler inn mot evangeliet fra tekstene vi hørte fra Det gamle testamente og Det nye testamente!

Profeten Sefanja ropte det ut, 600 år før Kristus: ”Gud skal en gang juble over Jerusalem.”

Hvordan kunne jødefolket ta dette til seg den gangen? Resten av Sefanjas profeti har de samme dystre utsiktene som de andre profetene på hans tid, Nahum og Habakkuk. Guds eget folk hadde sviktet igjen og igjen, selv om de visste at de ville miste landet sitt hvis de sviktet Gud.

Gud hadde gitt dem landet som et ledd i sin frelsesplan for alle folkeslag. Landet Israel skulle være en plattform for det oppdraget Gud hadde gitt til Abraham: ”I deg skal alle jordens slekter velsignes!” 1 Mos 12,3 Jødefolket hadde fått tydelig beskjed om at landet ville tas fra dem igjen, dersom de svek sin bestemmelse. 5 Mos 4,25-26

Nå var begeret fullt: Nå skulle landet skulle tas fra dem. En stor del av folket ble ført bort til Babylon i år 587 før Kristus, og resten ble spredt ut blant folkeslagene. Deretter begynte Gud på nytt med en liten rest. Sefanja profeterte om dette: ”Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og fattig folk. De skal ta sin tilflukt til Herrens navn. ... Herren fryder og gleder seg over deg, og viser på ny sin kjærlighet.” Sef 3,12 og17 Det er denne resten av det gamle folket som en dag skal bryte ut i Sefanjas jubelsang: ”Herren din Gud er hos deg.” I dette hører vi ett av Jesu navn: Immanuel betyr ”Gud med oss”.

Hundre år før Sefanja levde profeten Jesaja. Allerede da varslet han om den samme katastrofale bortføringen av Israelsfolket. Også han varslet om at Gud skulle begynne på nytt med en liten rest av folket. Jes 10,22

De som hørte Jesaja fattet mot og håp om at Israels stammer igjen skulle samles, slik at landet kunne bygges opp igjen. Men det er ikke landet som er det viktigste for Guds utvalgte folk. Herren sier: "Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende." Jes 49,6.

Denne profetien ble virkelighet da Paulus ble sendt ut på sin første misjonsreise. Han minner jødene om deres bestemmelse: ”For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende." Apg 13,47. Det er ikke landet som er det viktigste for Guds utvalgte folk. Jødefolkets bestemmelse er ordene til Abraham: ”I deg skal alle jordens slekter velsignes.” Dette er blitt virkelighet når også norske slekter samler seg om juleevangeliet. Og det er blitt virkelighet nå i formiddag, når vi mottar Guds velsignelse i Teie kirke: ”I deg skal alle jordens slekter velsignes.”

Evangeliet til Josef som vi har lest i dag,

er en viktig stasjon på veien til å oppfylle jødefolkets bestemmelse: ”Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder."

Jesus kom for å bringe jødefolket forsoning med sin Gud, slik at de kunne settes inn på sporet igjen. Evangeliet ble først gitt til det jødiske folk, slik at de kunne bringe det videre til oss som hører til andre folkeslag. Paulus åpner Romerbrevet med å si: ”Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.” Rom 1,16.

Matteusevangeliet starter med frelsestilbudet til det dette spesielle folket: ”Jesus skal frelse sitt folk fra deres synder.” Og Matteusevangeliet avsluttes med utsendelsen til alle folkeslag, i det vi kaller misjonsbefalingen: Jesus trådte fram og talte til de elleve disiplene: "Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." Matt 28,18-20

I Jesus har Guds løfter fått sitt JA!

Den andre teksten vi hørte fra Det nye testamente kaster sine stråler tilbake mot dagens evangelium. Paulus skrev til menigheten i Korint at evangeliet som er forkynt for dem er like tydelig som Jesus er tydelig. Hos Jesus er det ikke ja og nei og kanskje. Jesus er et tydelig JA! Han er et JA til Guds løfter og hele Guds frelsesvilje og frelseshistorie. Gud vil grunnfeste oss og gi oss Ånden som pant i våre hjerter.

Hva betyr det å ha Ånden som pant i sitt hjerte? Jo, hør dette nøkkelverset i første korinterbrev: ”Ingen kan si: "Jesus er Herre!" uten i Den hellige ånd.” 1 Kor 12,3

Det betyr at dersom du har det minste ønske om at Jesus skal være Herre i ditt liv, da har du Den hellige ånd som pant i ditt hjerte! Det betyr at Gud har begynt sin gjerning i deg, og han har ikke gitt deg opp! ”Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn,” skrev Paulus i Romerbrevet. Rom 8,16.

Jammen! Jeg er jo ikke som Josef, det er ikke akkurat engler i mine drømmer. Nei, Gud har skapt oss til å være forskjellige – det merker vi jo hver dag! Og Jesus vil frigjøre oss fra alle skjema, så vi blir enda mer forskjellige. Da må vi ikke presse oss selv eller andre inn i skjemaet igjen. Bare vi vil ha Jesus som Herre i livet, så skal vi være åpne for all forskjellighet som Gud har skapt!

Vi må gi oss mer tid med Josef!

I dag leser vi Matteusevangeliet, som gir Josef plass. I morgen skal vi lese fra Lukasevangeliet, der har Maria stor plass. I morgendagens evangelium vrimler det av mennesker rundt barnet: en keiser og en landshøvding, alt folket som skulle innskrives i manntall, Josef og Maria, en vertshuseier og en gjeterflokk, og i tillegg en engel og en himmelsk hærskare. Alle disse viser at det lille barnet har verdensvid betydning, og lokal betydning, og personlig og kosmisk betydning. Det er folksomt i juleevangeliet, men alle de medvirkende er som lyskastere som viser Jesusbarnets betydning.

Det er en kunst å løfte barnet opp, så alle personene i juleevangeliet og alle tradisjonene vi har bygget opp, viser vei inn til det aller viktigste: ”Han er Frelser min! Han er frelser min!”

I dagens evangelium er det bare Josef. Og så er det en engel som viser seg for ham i en drøm. Det er stillhet og ro i dagens evangelium, – ja, en vibrerende stillhet. Josef vet vi lite om, ut over at han var tømmermann (téktonos Matt 13,55 og Mark 6,3). Han var altså håndverker.

Vi har ikke bevart et eneste ord etter Josef. Det meste vi vet om Josef har vi faktisk fra dagens prekentekst. Han trer frem i denne teksten som stødig, rettskaffen, og samtidig en som tok imot meldinger fra Gud i drømmer og fulgte dem. Matt 2,13 og 19. Lukas forteller at Josef delte Marias bekymring da tolvåringen Jesus ble borte for dem i Jerusalem, og han delte Marias undring da de fant ham i tempelet. Luk 2,48: ”Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?”

Vi vet ikke hvordan Josef reagerte på disse ordene. Kanskje var det Jesus sa en ubehagelig påminnelse om at han ikke var Jesu ordentlige far. Men uansett ble Jesus med Maria og Josef hjem, og var lydig mot dem – både mot Josef og Maria. Det er det siste vi får vite om Josef. Etter dette er han ute av historien.

Josef var rettskaffen.

Det er en flott oversettelse. Ordet betyr rettferdig. Men på norsk kan rettferdighet bli noe kaldt og prinsipielt. Josef hadde rett til å få Maria dømt for brudd på trolovelsespakten. Ja, Moseloven sa at en kvinne som fikk barn med en annen enn mannen sin skulle steines. 5 Mos 22,23-24 Josef følte at han ikke kunne fortsette samlivet med den gravide Maria – det er forståelig – men han bestemte seg for å skille seg fra henne i stillhet.

Men så kom engelen til ham i en drøm, og det er historisk sus over engelens hilsen: ”Josef, Davids sønn!” sier engelen. Josef visste nok at han var Davids etterkommer, og han visste at folket lengtet etter en frelserkonge som David. Aldri hadde Israelsriket vært større enn under David.

”Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne er av Den hellige ånd.”

Josef kjente nok ordene hos profeten Joel: ”En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de gamle skal drømme drømmer og de unge skal se syn.” Joel 3,1 Josef var en som var lydhør for sine drømmer og syner.

Josef hørte nok til den lille resten av folket som ventet på Guds time. En av dem var Anna Fanuels datter som var i tempelet da foreldrene kom dit med Jesusbarnet: ”I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.” Luk 2,38. Maria hadde slektninger av samme støpning. Helt i begynnelsen av Lukasevangeliet leser vi om Sakarja og Elisabet. De får litt av en attest: ”Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter.” Luk 1,6

Josef er vår mann!

Han viser at det er mulig å leve et rettskaffent liv. Det er mulig å leve nær Gud og hans frelsesvilje og hans frelsesplan. Han ga barnet navnet Jesus, som betyr Gud frelser. Jeg ønsker for oss alle at Jesu frelsesgjerning må være vår aller kjæreste julegave i denne høytiden!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

La oss bekjenne vår hellige tro!

Momenter

Gresk (BYZ) transkribert

Matt 1, 18 mnêstevtheisês (trolove G3423.3) synelthein (komme sammen G4905.4) hevrethê (finne (ut/igjen) G2147.4) gastri (mage G1064.2)

Matt 1, 19 dikaios (rettferdig G1342.13) avtên (han (selv) G0846.16-) paradeigmatisai, (gjøre til spott G3856.2) apolysai (sette fri G0630.18)

Matt 1, 20 enthymêthentos (ha i sinne G1760.2) idû (se! G2400.1) onar (drøm G3677.1-) efanê (la komme til syne G5316.1) Iôsêf hyios (sønn G5207.6) David fobêthês (frykte G5399.14) paralabein (ta med/til seg G3880.2) gynaika (kvinne G1135.2) gennêthen (avle G1080.12)

Matt 1, 21 texetai (føde G5088.5) de (men G1161.3-) sôsei (frelse G4982.31) laon (folk G2994-a.3) hamartiôn (synd G0266.8)

Matt 1, 22 plêrôthê (fylle G4137.25)

Matt 1, 23 Idû (se! G2400.1) parthenos (jomfru G3933.5) texetai (føde G5088.5) kalesûsin (kalle (fram/inn/på/til seg) methermênevomenon (forklare G3177.2)

Matt 1, 24 diegertheis (reise opp G1326.4) epoiêsen (gjøre G4160.9) prosetaxen (pålegge G4367.1) parelaben (ta med/til seg G3880.12)

Matt 1, 25 eginôsken (vite G1097.43) prôtotokon: (førstefødt G4416.2) kai (og G2532.2-) ekalesen (kalle (fram/inn/på/til seg) G2564.3) onoma (navn G3686.1)

Josef var ikke nevnt i Norsk salmebok 1985.

I 2013 er han kommet inn ved oversettelse til norsk - altså ikke i originalen:

Nr 55: Svein Ellingsens oversettelse Midt i hårdest vinter: ”Ingen hørte Josefs bønn ... Josef og Maria kneler der.”

Nr 104 Hans-Olav Mørks oversettelse I et skur ved Betlehem: ”gjemt i Josefs store trøye”.

Josefs ættetavle

I Luk 3,23-38 går linjen fra Josef bakover til Adam, via Josefs far Eli, og via Davids sønn Natan.

I Matt 1,1-17 går linjen fra Abraham til Josef, via Davids sønn Salomo, frem til Jakob som far til Josef. Det oppsummeres i vers 17: Altså er det i alt fjorten slektsledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortføringen til Babylon og fjorten ledd fra bortføringen til Babylon og fram til Kristus.

Fra www.katolsk.no:

Jesu fosterfar. Skytshelgen for Universalkirken, for Mexico (1555), Filippinene (1565), Canada (1624), Bøhmen (1654), Bayern (1663), Østerrike (1675), Peru (1828), for Tirol, Steiermark og Kärnten, Osnabrück og Köln; for brorskap og ordensfellesskap oppkalt etter ham; for arbeidere og håndverkere, særlig tømmermenn og snekkere; for kirkegårdsgravere, vedhoggere og ingeniører, for familier, oppdragere, ektepar og familiefedre, barn, unge og foreldreløse; for alle slags hjem og hospitser; for boligsøkende, reisende og forviste, regnskapsførere og fullmektiger, arbeidere, sosial rettferdighet og reisende; for jomfruelighet, for de døende og for en god død, for mennesker i fortvilte situasjoner, mot tvil og fristelser

Josefs minnedag er den 19. mars og har rang som høytid (solemnitas). Den kan flyttes ut av fasten hvis den nasjonale bispekonferansen bestemmer det. Opphavet til dagen er usikkert, men det kan være at den bevisst er lagt i nærheten av Herrens bebudelse den 25. mars. I det gamle Roma ble festen for Minerva feiret denne dagen. Hun var gudinne for håndverkerne, noe som kan ha gjort at dagen ble overtatt av Josef. Festen ble tatt opp i den romerske kalenderen i 1479 av fransiskanerpaven Sixtus IV. ... Men spredningen og populariteten til denne festen og dens rang som høytid er for en stor del takket være den hellige Teresa av Ávila, som dediserte moderhuset til sin reformerte karmelittklostre i Ávila til ham, og ofte anbefalte hengivenhet til ham i sine skrifter. Ignatius av Loyola fremmet også hans kult. Pave Gregor XV innførte i 1621 kirkeplikt på hans festdag, men det er ikke særlig utbredt i dag.

Den salige pave Pius IX utnevnte ham i 1870 til «Universalkirkens beskytter», og oppmuntret også hans «patronatsfest», senere «høytidsdag», på tredje onsdag etter påske. Denne festen ble erstattet av pave Pius XII i 1955 med en fest den 1. mai for St. Josef, «arbeideren», senere «håndverkeren», innført som en motvekt mot sosialistenes feiring av dagen. Pave Leo XIII proklamerte ham som modell for fedre i 1889. Den hellige pave Johannes XXIII foretok den første forandring som er gjort i messens Canonbønner på tusen år, ved den 13. november 1962 å forordne at Josefs navn skulle føyes til like etter Marias. I øst er det ingen egen minnedag for Josef, men han feires sammen med Maria som Kristi foreldre den 26. desember.

Josef avbildes i middelalderens kunst sjelden alene, men nesten alltid sammen med Maria og Jesus. Ofte har han Jesusbarnet på skulderen. Han avbildes ofte med en lilje for renhet, eller med en tømmermanns verktøy.