Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
Teie kirke 2. juli 2006 kl 11.00
4. søndag etter pinse, 2. rekke
943 Måne og sol
DÅP (6 barn)
618 Fylt av glede (ett vers, og så et vers mellom hver dåp)
Fadervår ikke her, men ved nattverden
453 Kor stort min Gud (etter dåpen)
JES 65,1-2 HERREN KALLER SYNDERE
055 Som når et barn
----------------
LUK 15,11-32 DEN BORTKOMNE SØNN
----------------
047 Det er makt i de follede
FORBØNN I
657 Vi bærer mange med oss
NATTVERD alt 2 (Vanlig nattverd med beger)
Orgelet tier under «Fred være med dere» etter hver ring
0103 Når jord og himmel møtes her (under utdelingen)
071 Tett ved sida mi går Jesus (under nattverden)
064 Jeg vil prise min gjenløser
307 Til himlene rekker
Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus.
Velkommen til dåp! Velkommen dere som er familie og faddere og venner. I dag skal barnet deres lukkes inn i Guds rike. Det er en frelsens dag i familiene. Tenk om det kunne være en av oss andre også, som slo følge med barna inn i Guds rike i dag! Det er en som venter på deg!
I dag skal vi lese om den bortkomne sønn. Han kom til seg selv og sa: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. La oss gjøre som den bortkomne sønn. La oss sammen bøye oss for Gud og bekjenne våre synder...
I dag skal vi døpe seks barn. Vi skal lese og høre sterke ord om hva som skjer med disse barna i dåpshandlingen. Et sakrament er en hellig handling hvor Gud gjennom et synlig tegn gir oss sin usynlige nåde. Vannet i dåpen frelser oss, slik Noahs familie ble frelst gjennom vann. (1 Pet 3,20-21) I dåpen får vi Den hellige ånd, vi blir Guds barn, og vi lukkes inn i Guds menighet på jorden. Dette går langt over vår forstand.
Noen prøver å få dåpen inn i forstanden, og prøver seg med logiske overveielser. «Hvis vi er Guds barn etter dåpen, hvem sine barn er vi da før dåpen?» kan vi spørre. «Er vi djevelens barn?» Ja, det høres logisk ut. Men det høres forferdelig ut, også! Når vi bruker vår logiske sans er det lett å glemme noe. Våre logiske tanker blir for trange. Vi glemmer at alle er skapt av Gud. Det er utgangspunktet.
Det finnes noen som er djevelens barn. I noen kulturer overlater de barna sine til djevelen, eller de tar barna sine med inn i djeveldyrkelse. Det er forferdelig! Vi ønsker å holde barna våre langt borte fra de onde krefter. Derfor sier vi nei til djevelen når vi bærer barna til dåp, vi forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen.
Men vi kan ikke si at alle som ikke er Guds barn er djevelens barn. Vår logiske sans strekker ikke til. Vi trenger at Gud åpenbarer livets sammenhenger for oss. Med vår logikk glemmer vi at Gud er verdens skaper og skaper av alle mennesker. Alle er skapt av Gud. Men alle mennesker trenger å bli frelst tilbake til vår skaper. Hele menneskeheten er kommet bort fra sin skaper. Vi trenger å komme hjem! - slik at Gud ikke bare er vår skaper, men slik at han også kan få være vår himmelske Far. Jesus er kommet for å hente oss hjem til vår himmelske Far. Forrige søndag leste vi om hvordan Jesus fant frem til Sakkeus og frelste ham. «I dag er frelsen kommet til dette hus,» sa Jesus. «Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem!»
Jesus er kommet for å frelse, men han trenger seg ikke på. Vi får anledning til å velge. Slik står det i Johannesevangeliet:
Joh 1,11 Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. 12 Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
I dag er frelsen kommet til deres hus, dere som er kommet med barna til dåp. Jeg håper dere som er foreldre og faddere vil gjøre hva dere kan for å holde barna hjemme hos Gud, at de ikke roter seg bort fra sin himmelske Far. Denne menigheten og hele vår kirke vil stå sammen med dere og tro sammen med dere og barna deres!
Før dåpen snakket jeg om at forstanden kan være for trang til å begripe sannheten om menneskelivet og om Gud. Det går an å ha for trange hjerter også. I prekenteksten i dag utfordres våre trange hjerter. Vi skal lese om en barmhjertig far som lengter etter sin bortkomne sønn, og vi skal lese om en bitter storebror som synes det er urettferdig at familiens sorte får skal få komme hjem igjen. Vi kan skjønne hvorfor storebroren har fått et trangt hjerte. Men så er det kjærligheten, da! Guds farskjærlighet kan smelte et trangt hjerte.
Evangeliet i dag er Guds lengsel etter å frelse hver enkelt. Det er ikke bare plass for deg hos Gud. Du er etterlengtet. Vår himmelske Far har en lengsel så sterk at han ser etter deg, og er urolig for deg inntil du er kommet hjem igjen.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15. kapittel, fra vers 11:
Jesus
sa: «En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til faren: `Far, gi meg den delen av formuen som
faller på meg.` Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den
yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort
formuen sin i et vilt liv.
14 Men da han hadde satt alt over
styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han og søkte tilhold hos
en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å
gjete svin. 16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene
åt, og ingen ga ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa:
`Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går
her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet
mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være
som en av leiekarene dine.` 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren. Da han ennå var langt
borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp
sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: `Far, jeg har syndet
mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.` 22 Men faren sa til tjenerne sine:
`Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på
fingeren og sko på føttene. 23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise
og holde fest. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet
bort og er funnet igjen.` Og så begynte festen og gleden.
25 Imens var den eldste sønnen ute på
markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. 26 Han ropte på en av karene og
spurte hva som var på ferde. 27 `Din bror er kommet hjem,` svarte han, `og din far har slaktet
gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.` 28 Da ble han sint og ville ikke gå
inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. 29 Men han svarte faren: `Her har jeg
tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke
engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer
hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du
gjøkalven for ham!` 31 Faren sa til ham: `Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt
er ditt. 32 Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var
død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.`»
Slik lyder Herrens ord
Hvor er du i denne teksten?
- Kjenner du deg igjen i den bortkomne sønn?
- eller i den hjemmeværende sønn?
- eller i faren, fordi du bekymrer deg for et av barna dine?
- eller kjenner du deg igjen i Jesus som forteller denne historien fordi han sliter med noen som murrer i stedet for å lengte etter menneskers frelse?
Den yngste sønnen hadde rotet det skikkelig til for seg. Først hadde han brukket opp familiens næringsgrunnlag ved å ta ut arven sin på forskudd. Og så hadde han sløst bort arvesølvet i et vilt liv. Han hadde ført skam over familien. Faren kunne ikke lenger med stolthet fortelle om barna sine. De hadde fått et åpent sår i familien.
Den yngste sønnen var ikke bare en stakkar. En stakkar er vi vant med å synes synd på. Men det var han selv som hadde ødelagt livet sitt. Han kunne ikke skylde på andre. Han var uten unnskyldning. Han hadde satt alt over styr, med åpne øyne. Han hadde sølt bort sin del av arvesølvet, med store konsekvenser for faren og for broren sin som var odelsgutt. Det var ikke rart at broren var sur.
Kanskje har noen her i kirken en slik omvendelseshistorie,
- eller kanskje er du ikke kommet så langt som han enda. Du vet at det en dag må komme til en omvendelse, men du er ikke er kommet til deg selv enda.
- eller så føler du deg like nedpå, selv om du ytre sett beholder maska. «Folk skulle bare visst hvordan jeg er innerst inne, da ville ingen ha hilst på meg.»
For mange av oss betyr denne fortellingen noe for vissheten om vår frelse. Jesus sikter dypt nok til å nå oss med sitt evangelium. Jesus graver dypt ned i bøtta, ned under de fleste av oss! Han griper ikke bare ned under stakkarer. Han strekker seg helt ned til dem som har ødelagt livet sitt med åpne øyne.
Det er mer enn nok tilgivelse for den enkelte av oss. - Eller kjenner du det ikke slik? Er korsfestelsen for lite til å sone dine synder?
Det er et
nydelig trekk i denne fortellingen. Farens lengsel gav sønnen verdi og
verdighet. På en vakker måte kommer dette fram i Henrik Ibsens Peer Gynt. Peer
Gynt var jo nettopp gutten som vendte hjem etter å ha satt livet over styr, -
både for seg selv og for andre. Det lå mange ulykkelige mennesker igjen i
kjølvannet hans.
Men Solveig hadde ventet trofast på Peer, både vinter og vår: «Kan skje vil det gå både vinter og vår, og neste sommer med og det hele år. Men jeg skal nok vente, det vet jeg for visst, for det lovet jeg jo sist.»
Når Peer endelig vender hjem i siste akt, nedbrutt over livet sitt, spør han: «Hvor var jeg, med Guds stempel på min panne?» Og Solveig svarer: «(Du var) I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet.» Solveigs lengsel gav Peer verdi og verdighet.
Noen kjenner seg selv igjen i den hjemmeværende sønn. Den eldste broren ble sint. Han syntes det ble gjort mye stas på han som hadde ruinert familien. Det var urettferdig! Og rent juridisk hadde han helt rett. Men her handler det om kjærlighet, farskjærlighet og familiekjærlighet.
Faren gikk ut til den eldste sønnen og prøvde å overtale ham til å
komme inn til festen. «Min sønn!» sa han til den hjemmeværende sønnen. Han
vedkjente seg den eldste sønnen sin også, selv om han hadde så trangt hjerte.
Det var ikke bare den bortkomne sønn som opplevde at faren kom ham i møte.
Faren ville ha begge sønnene med i gleden.
«Du er alltid hos meg,» sa faren til han som hadde vært hjemme hele tiden. Det er godt å ha vært hos sin far hele livet. Men det kan virke kjedelig. Den yngste broren hadde en mer dramatisk livshistorie. Når vi har levd et kjedelig liv, og synes litt synd på oss selv for det, da er det lett å få et trangt hjerte. (Vi kan tenke at kanskje trenger vi å oppleve ulykken for å se lykken, men det er en kostbar lærdom!)
Legg merke til de levende replikkene. Det er som å høre såre sutretoner fra vår egen tid. Og dette er sagt for 2000 år siden! Selvopptatt sutring er dypt menneskelig, og har vært det til alle tider.
Sønnen: «Her har jeg…, og aldri har jeg… men meg har du ikke gitt så mye som et kje… Men straks denne sønnen din kommer hjem, da slakter du gjøkalven.»
Faren: «Din bror var død og er blitt levende, han var kommet bort, men er funnet igjen.»
Den eldste
sønnen murret. Murring er det motsatte av nød for
menneskers frelse. Den
hjemmeværende sønn trengte å nypreges av farens barmhjertighet, av Jesu
frelsesvilje og hyrdesinn. Han trengte å få øye på broren sin!
«Om du tålmodets lekse må lære, » ta da modell av faren i denne fortellingen. Hent styrke fra ham!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Rembrandts maleri «Den fortapte sønn«, - og Henri J M Nouwens bok «Den bortkomne sønn vender hjem» (Verbum 1995)
Emanuel Vigelands mosaikk av den bortkomne sønn i Åh stiftsgård. Noen syntes sønnen ble for elendig, men Vigeland sa: «Hvis en ikke kan komme så elendig, så kan heller ikke jeg komme.»
Historien
om «Yellow ribbons».
Salme 51 er Davids syndsbekjennelse. «Mot deg alene har jeg syndet,» sa han til Gud. (v 6) Det var godt at David innså at det han hadde gjort hadde såret Gud, men han burde ha tenkt på kvinnen og på mannen hennes også. Da er det større erkjennelse hos den bortkomne sønn:
Da kom han til seg selv og sa: «Jeg vil bryte opp og gå til min
far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg.» Lukas 15,17-18. Les
også 4 Mos 21,7; 2 Sam 11 og 12
Det er for lettvint når mange i vår tid sier at å tilgi er å glemme, og at Gud ikke bryr seg om hva vi har gjort, og at han elsker med en betingelsesløs kjærlighet. Gud bryr seg både om min verdighet og mine medmennesker.
Noen som kommenterer denne fortellingen, sier at faren ikke oppførte seg som en far, men som en mor. Det er en farlig tankegang. Hvis en tillegger alle myke egenskaper til mødre, og oppfordrer fedre å bli slik som mødre, da underbygger en tankene om at fedre bare er fraværende og harde. Vi trenger å bygge opp igjen de bibelske beskrivelser av fedre, og farsegenskaper. Mødre er gode å ha: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn?!» Jes 49,15 Men fedre skal ikke prøve å bli mødre Vi skal bli gode fedre, med vår himmelske far som forbilde!
Salmenes bok 103,13 Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.
Det er ganske tankevekkende å se hva som vektlegges de
gangene Gud omtales som far i Bibelen. Da fremtrer han som en som legger planer
og velger ut; han gir sine barn nåde, miskunn, fred, kjærlighet og tro; han
styrker barna sine i deres indre menneske; han vil ikke at noen av de små skal
gå fortapt; han holder sønnen i sin favn og omtaler ham med stolthet,
kjærlighet og velbehag, reiser ham opp og setter ham ved sin høyre hånd; han
elsker og bevarer; han er et forbilde for sine barn; han er streng mot den som
ikke vil tilgi sin bror. 1 Pet
1,2; 1 Tim 1,2; Ef 3,14-16; Matt 18,14; Joh 1,18; 2 Pet 1,17; Ef 1,20; Jud 1;
Matt 5,44-45; Ef 5,1; Matt 18,35
Gjennom disse bibelstedene blir det klart at når Gud omtales som Far, er det ikke et speilbilde av farsrollen i bibelsk tid. Det bibelske farsbilde er et korrektiv til samtidens fedre og barn, slik det er korrektiv til vår tids fedre og barn.
Ellers er det interessant at i Det gamle testamente knyttes Gud som Far sammen med at han skaper alle mennesker, mens i Det nye testamente er det de som tar imot Jesus som blir Guds barn. Mal 2,10; Joh 1,12
Har du en bror som hindrer deg? «Skal du være en kristen liksom?»
Kanskje du har denne broren inne i deg? Du vil antagelig oppleve at alle gleder seg hvis du vender om til Gud. Og hvis du nå skulle oppleve den murringen som du er så redd for, - er ikke frelsen verdt denne murringen? Ja, kanskje er din omvendelse det som skal til for at de som murrer skal komme til Jesus, de også!
Noen tenker mest på den hjemmeværende sønn når de leser denne teksten. De fleste som plasserer seg slik i fortellingen, snakker vel helst om andre, om de dømmesyke. La oss snakke for oss selv! Det finnes ikke noe mer dømmesykt enn å snakke om andre som er dømmesyke! «Dom som sier dom er domme, dom er domme dom!»
20 Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og hans syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. - og han sa til tjenerne: «Skynd dere!» - 27 Han slaktet gjøkalven fordi han hadde fått sønnen frisk hjem igjen.
Det snakkes mye om åndelig lengsel i vår tid. Kanskje er det også mye åndelig lengsel, - både blant dem som lever langt fra Gud, og blant oss som lever nær ham. Uansett har jeg inntrykk av at vi strever med å få til å samtale med hverandre om våre lengsler. Det er godt å vite at det ikke er vår lengsel som setter Gud i gang.
Jesaja 65,1 Jeg hadde svar for dem som ikke spurte, jeg var å
finne for dem som ikke søkte meg. Til
et folk som ikke påkalte meg, sa jeg: «Her er jeg! Her er jeg!» 2 Hele
dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk, som vandret på onde veier og
fulgte sine egne tanker.
Legg merke til sønnens bekjennelse. «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg!» sa sønnen. Han innså at synd ikke bare er å gjøre noe jeg ikke får lov til. Synden går ut over noen. Når jeg synder, da krenker jeg et medmenneske. Men jeg krenker også Gud i himmelen, som bryr seg om det medmennesket. Derfor er det helt rett å si: «Jeg har syndet mot Himmelen og mot deg.» Synden krenker også min egen verdighet, og jeg krenker Gud som i sin himmelske visdom ville noe annet med mitt liv enn at jeg skulle krenke mine medmennesker.
Farens kjærlighet betyr ikke at han ikke bryr seg om hva sønnen har gjort. Faren legger ikke fingrene i mellom når han beskriver hva som har skjedd: «Denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen!» Men faren vedkjenner seg at gutten fremdeles er sønnen hans: «Denne sønnen min,» sier han.
Hvis du i et lynglimt kan se den bortkomne sønns fars ansikt, da har du sett Gud. (Johannes Møllehave)