På en
forunderlig måte presenterer dagens tekst rekken av tema gjennom faste- og
påsketiden: Jesu kors og våre kors, forsakelse og frukt, tjeneste og lønn,
fristelse og seier, angst og død, djevel og dom, frelse og forløsning,
oppreisning og herlighet. Men først av alt trer Jesus frem på sin vei inn i
korsets uutgrunnelige mysterium og ut i oppstandelsens forklarende lys.
Søndagens
tekst: Joh 12,24-33
20-23:
Blant dem som var kommet til Jerusalem for å tilbe under høytiden, var det noen
grekere. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: "Herre,
vi vil gjerne møte Jesus." Jesus svarte: "Timen er kommet da
Menneskesønnen skal bli forherliget.
Sannelig,
sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det
bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt
liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det
og få evig liv. Om noen vil tjene meg, må han følge meg, og der jeg er, skal
også min tjener være. Den som tjener meg, skal få ære av Faderen.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg
så si: Far, frels meg fra denne stunden? Nei, til denne stund skulle jeg komme.
Far, la ditt navn bli forherliget!" Da lød det en røst fra himmelen:
"Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det." Mengden som
stod omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: "Det var
en engel som talte til ham." Da sa Jesus til dem: "Denne røsten lød
ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal
denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg
dra alle til meg." Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han
skulle få.
Det er
tydeligvis om å gjøre for Jesus å løfte blikket vårt opp fra lidelsene, opp mot
mål og motiv som reduserer lidelsen til et middel. Lidelsen har ingen
egenverdi. Lidelse uten mål og motiv fører til selvopptatt sutring og
motløshet. Det er ikke den slags lidelse Jesus inviterer oss med inn i.
Grekerne satte himmel og jord i bevegelse
Når Jesus
velger lidelsens vei, er det for å frelse mennesker. Han velger hvetekornets
vei, han går i døden for å gi liv til mange. Men hvorfor er han så engasjert?
Hvorfor reagerer han så dramatisk på en henvendelse som virker så uskyldig?
I kapittel syv står det at jødene lurte
på om Jesus ville flytte sin virksomhet til grekerne. Nå i påsken var det
kommet noen grekere til Jerusalem. De ville gjerne møte Jesus. Da erklærte
Jesus, med vekt på ordene sine, at hvetekornet må dø for å bære frukt. Han la
ut om hva hans følgesvenner måtte vente seg av lidelser. Selv Jesus grudde seg
for det som skulle skje. Og Gud trådte til og understreket alvoret med en røst
fra himmelen. (Joh
7,35)
Kanskje ble himmel og jord satt i
bevegelse fordi dette var en avgjørende fristelse? Kanskje ville grekerne at
Jesus skulle nå resultater etter vestlige metoder: å opparbeide anerkjennelse
som ga bred tilslutning, og dermed stor innflytelse på mange menneskers
skjebne. Det var en helt annen vei til resultater som var lagt opp for Jesus:
fornedrelse, skam og korsfestelse.
Vi vet ikke hva grekerne ventet av
Jesus, eller hva de ville gi ham, men Jesus fant det i hvert fall rett å gi
noen klare meldinger. Frelsens vei er korsets vei, både for Jesus og for dem
som vil følge ham.
"Den som hater sitt liv i denne verden,
skal berge det og få evig liv"
Den som
klamrer seg til livet, går glipp av det. Den som våger å løsne grepet om livets
goder, blir et godt menneske å leve sammen med. Dette er noe som alle kan
erfare. Men Jesus går enda lenger. Den som hater sitt liv i denne
verden, skal berge det og få evig liv.
Jesus hadde ingen fiendtlig holdning
til livet og skaperverket. Tvert imot. Han understreket livets bud: Du skal
ikke slå i hjel! Jesus var jo med ved skapelsen av denne verden. Alt er blitt
til ved ham. Det åpner for glede over livet og skaperverket.
Hva kan da Jesus mene med å hate sitt
liv? Når vi leser slike radikale utsagn, må vi ta med det som også står
skrevet i Bibelen. Målet med å hente frem det Bibelen ellers sier, er ikke å
slå noen bibelord i hjel med andre bibelord. Vi ønsker å lytte til hele
Bibelen, så våre læresetninger kan tåle å møte alle deler av Bibelen. I lys av
hele Bibelen, skal vi så slippe den enkelte radikale utfordring inn på oss. (Matt 4,7)
I
Lukasevangeliet er ordet for hate oversatt på en annen måte:
Om
noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og
barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min
disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min
disippel. Luk
14,26-27
Noen
ganger må vi velge det beste i stedet for det gode
Jesus brukte dramatiske
ord om dramatiske valgsituasjoner. Vi kan få et så krampaktig forhold til Guds
gode gaver at vi kommer på tvers av Guds gode vilje. Det er jødefolket et
tydelig tegn på. Da Guds utvalgte folk kunne forkaste Guds Sønn, ble det klart
at de hadde fått et fordreid forhold til Gud og hans gaver. Derfor
markerte Jesus at de måtte hate sitt jordiske liv for å berge det evige liv.
Slik er det også hvis familien misbruker familiebåndene til å presse oss bort
fra troen. Da skal vi lyde Gud mer enn mennesker. (Apg 5,29)
En nøkkel til å vurdere om vi har en fordreid
kjærlighet til livet, er vårt forhold til det evige liv. Hvis vissheten om det
evige liv kaster glans over hverdagen, da har vi et sunt forhold til livet.
Hvis tanken på det evige liv forstyrrer oss, da har vi et fordreid forhold til
livet.
Jesus kaller oss inn i en tjeneste hvor
vi kan risikere å måtte ofre det jordiske liv for å vinne det evige liv. Det er
ikke mange av oss som må gjøre et slikt valg. Men vissheten om hva som er
viktigst, setter hverdagslivet inn i evighetsperspektiv.
"Der jeg er, skal også min tjener være"
Når vi ber
Jesus om hjelp, kan vi be på to måter: "Jesus, vær med meg" eller
"Jesus, la meg få være med deg".
Den første bønnen har solid bakgrunn i
Guds ord. Et av Jesu navn er "Immanuel, det betyr Gud med oss." (Matt 1,23) En bønn om at Jesus må være med oss,
faller lett i munnen. Vi ønsker hans omsorg, og lengter etter at han skal gi
oss trygghet i livet vårt.
Den andre bønnen sitter nok lenger
inne. Hvis vi ber om å få være nær Jesus, så innebærer det å være med ham på hans
vei mot herligheten. På den veien må vi noen ganger bli med ham inn i angsten,
i motgangen og fornedrelsen.
Vi
er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham; så skal vi
også få del i herligheten sammen med ham. Rom 8,17
Det som ennå mangler
Jesus har
fullført soningen for våre synder ved sin lidelse i stedet for oss. Men verdens
frelse er ikke fullført. Den skal nå formidles til alle verdens folkeslag.
Dermed er heller ikke lidelsene avsluttet. Slik som han led, må vi regne med
lidelse i hans følge. Jesus ber oss huske på det.
Husk
at jeg sa: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de
også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på
deres. Joh
15,20
Nå gleder jeg meg over mine lidelser
for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, utfyller jeg på min egen
kropp; jeg lider for hans legeme, kirken. Kol 1,24
"Nå er min sjel fylt av angst"
Jesu lidelser
var ikke et guddommelig skuespill. Det var ekte lidelse.
Jesus
tok med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru. Mark 14,33
Han kom i dødsangst og bad enda mer
inderlig, så svetten falt som bloddråper til jorden. Luk 22,44
Vi kan kjenne
oss igjen i disse malende beskrivelsene av angsten. Jesus viser slektskap med
oss. Han har kjent angsten i kroppen. Han kan støtte oss i angsten, og hjelpe
oss igjennom.
Jesus gikk ikke utenom angsten, men inn
i den. Vi kan komme til å oppleve ny angst i hans følge. Paulus skrev noe om
hva vi kunne vente oss. Han hadde selv opplevd det, og han hadde erfart Jesu
kjærlighets bærekraft midt i angsten.
Hvem
kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult,
nakenhet, fare eller sverd? Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som
har elsket oss. Rom
8,35 og 37
Jesu smerter og våre smerter
Dagens tekst
knytter forbindelse mellom våre smerter og Jesu lidelse og død. Jesus henvender
seg ikke bare til vårt ønske om å bli frelst og om å få fred med Gud. Nei, han
taler til våre smerter og savn, både våre egne og de vi bærer sammen med verden
og sammen med samfunnet, på arbeidsplassen og i hjemmet. Han taler også til de
smerter og savn vi bærer i menigheten. Det er rom for alle slags smerter i Jesu
smerter.
Noen av våre smerter er det forløsning
fra her og nå. Noen smerter får en annen farge når de kobles til Jesu smerter.
Det kan også hende at vi får smerter vi ikke hadde før, ved å slå følge med
Jesus.
"En røst fra himmelen"
Tre ganger lød
det en røst fra himmelen over Jesus. Det var da han ble døpt i Jordan, da hans
guddom ble åpenbart for disiplene på fjellet, og så her i Jerusalem i påsken. (Matt 3,17 og 17,5)
Slik talte en god Far til sin Sønn
foran den avgjørende etappen i frelseshistorien. Gud talte så menneskene rundt
Jesus skulle vite hvem som egentlig hadde styringen. Det kunne de fort glemme.
I påsken var det mange aktører med svært så sprikende motiver.
"Nå skal denne verdens fyrste kastes ut"
Når Jesus
proklamerer denne dommen over djevelen, betyr det et kall til oss å velge side
her og nå. Vi må velge hvor vi vil ha vår identitet. Vil vi høre Herren til og
la ham prege vår ferd i denne verden, eller vil vi leve under dommens
perspektiv, og ha dommen som overskrift over livet?
Det skjer ingen tvangsfrelse. Jesus
møter menneske etter menneske, og legger frem for oss frelsen eller
fortapelsen. Han lar hver enkelt velge, om jeg vil sette min tro til ham, eller
om jeg vil bære mine synder selv og fortsette mot min selvforskyldte fortapelse.
"Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg"
Jesu ord har
mangedobbelt betydning. Å løftes opp fra jorden betyr først at han skal løftes
opp fra jorden på korset. Men ordene sikter videre frem mot at han skal reises
opp fra fornedrelsen, og løftes opp til Faderens høyre hånd. Jesus makter å
knytte alle betydningene sammen. Slik ga han oss et mysterium med på veien, et
mysterium som åpner seg dypere og dypere ettersom vi får lys over
frelseshistorien.
Samling på korset
Å følge Jesus
er å følge ham på korsveien. Han vil dra oss opp på sitt kors, og han vil at vi
skal ta våre egne kors opp og følge ham.
Når vi stiller oss ved Jesu kors, vet
vi at det er på grunn av våre synder at han henger der. Det er våre synder som
er naglet fast til korset. Det betyr også at de andre vi møter der, er i samme
situasjon. På korset er alle våre synder tydelige, både mine og andres. Det gir
oss et nytt fellesskap. Ved nattverdbordet kan vi merke det samme, når vi ser
oss rundt.
To kjærlighetserklæringer
Teksten har
to sterke kjærlighetserklæringer: "der jeg er, skal også min tjener
være" og "jeg skal dra alle til meg".
Dette dype
ønske om fellesskap kommer også frem i den lengste bønnen i Det nye testamente.
Det er betryggende å vite hva Jesus er opptatt av når han sitter ved Faderens
høyre hånd og ber for oss.
Far,
jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får se
min herlighet, som du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll
ble lagt. Joh
17,24
Vi kunne ha
tenkt oss at Jesus lengtet etter å slippe å ha alle menneskene rundt seg. Av og
til ble han jo ganske oppgitt over dem. Men nei, hans dypeste ønske er å ha
sine hos seg.
Og
når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake
og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere
veien.
Joh 14,3-4