Tekstgjennomgåelse til 3. søndag i åpenbaringstiden, første rekke

Harald Kaasa Hammer 17. januar 2014

Se også www.ordet.be for flere ressurser til kirkeårsdagen

Åp 21,1-6 En ny himmel og en ny jord

Joh 2,1-11 Bryllupet i Kana

1 Mos 1,26-31 Mann og kvinne i Guds bilde (prekentekst)

Fortellingstekst: Luk 2,40-52 Jesus som tolvåring i templet

Salmeforslag

Tekstene i lys av kirkeårstiden

Åpenbaringstiden åpenbarer mer og mer av hvem Jesus er. Det er tid for å pakke ut julegavene, ta dem i bruk og gi dem plass i livet.

· Forrige søndag fikk vi en anelse av Jesu historiske betydning ved dåpen i Jordan, og bekreftelsen fra Ånden og den himmelske Far.

· Denne søndagen åpenbarer Jesus sin herlighet i korte glimt: I første rekkes evangelium skjer det i en bryllupsfest, i andre rekke i en intens samtale ved en brønn, og i tredje rekke i sin Fars favn.

· Neste søndag trer Jesus inn i Guds skapelse og frelse ved å oppfylle profetiene i møte med den blinde ved Jeriko.

Prekenteksten i lys av de andre lesetekstene

Evangeliet om bryllupet i Kana hører hjemme i åpenbaringstiden av flere grunner. Jesus gjorde sitt første tegn og åpenbarte sin herlighet. Ved å åpenbare sin herlighet i et bryllup, åpenbarte og bekreftet han også sin Fars skapervilje. Og han ga et glimt av bryllupsfesten når Gud skaper en ny himmel og en ny jord. Historien suser gjennom de tre tekstene denne dagen.

Vi har ellers ikke mange Jesus-ord om ekteskapet, vi har flere ord om bryllupsfest og om skilsmisse. Derfor har denne søndagen ofte blitt familiens søndag. Det kan det være god grunn til, bare vi ikke mister de lange linjene.

Prekentekstens kontekst

Før: Teksten er andre halvdel av det som skjer på sjette skapelsesdag. Fuglene i luften og alle levende skapninger i vannet vrimlet frem på den femte dag, og Gud velsignet dem. På sjette dag befaler først Gud at ville dyr og fe (husdyr) og alt kryp skal bæres fram av jorden, og han ga seg tid til å se at det var godt. Så starter dagens tekst.

Etter: Da mennesket var skapt og plassert i forhold til dyrene, og Gud hadde gitt føde både til mennesker og dyr, da var skapelsen av himmelen og jorden fullført, og Gud hvilte på den syvende dag, velsignet den og helliget den. Deretter kommer «den andre» skapelses-beretningen, som er mer detaljert og fortellende om menneskene og dyrene og hagen.

Tekstens klangbunn i GT

· Gud skapte mennesket til mann og kvinne. Likeverdet kommer også frem i den andre skapelsesberetningen: 1 Mos 2,18.

· Det er særlig to kapitler i GT som underbygger skapelsesberetningen: Salme 8 understreker menneskets rolle som ansvarlig forvalter over Guds skaperverk og Ordspråkene 8 får frem skapergleden og skaperfryden.

· En del miljøvernere støter seg på at mennesket er satt til å råde over de andre levende skapningene. Men det er tydelig gjennom GT at å råde og herske ikke gir rett til hersing og plaging og rovdrift. Hviledagen gjelder også feet (buskapen) ser vi i de ti bud, 2 Mos 20,10. Se også det praktiske verset i 2 Mos 23,12. Omsorg for dyrene er karakteristisk nok med i Jesu undervisning om hviledagen: Luk 14,3-5. Gud holder mennesket ansvarlig for hvordan vi behandler dyrene. Hab 2,17. Legg også merke til Jona 4,11.

· I teksten gis menneskene bare å spise av planter og trær. I Noah-pakten utvides dette til også å gjelde kjøtt. Se 1 Mos 9,1-7.

Teksten i punkter

1. Gud bestemmer seg for å skape mennesker til å råde over alle andre levende skapninger.

2. Gud skapte mennesket i sitt bilde, til mann og kvinne.

3. Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare, bli mange, legg jorden under dere, dere skal råde over alle andre levende skapninger.

4. Som føde ga Gud mennesket planter og trær med frø i, og han ga dyr og fugler grønne planter å spise.

Språklige innspill

· Vers 26: Menneske (hebraisk: adam). Kollektiv forståelse. I vers 27 står det at Gud skapte mennesket (adam) som mannlig (zakar) og kvinnelig (neqeba). Etter hvert brukes adam som egennavn for mannen. I Bibel 2011 skjer det først i 4,25, det kunne godt skjedd allerede i 2,7 eller i 3,8.

· Vers 26: Bilde (sælæm) og avbilde, etterligning (demut) har omtrent samme betydning: i vår skikkelse. Fil 2,6 og Joh 1,18.

· Vers 27: Å skape (hebraisk: bara’) brukes bare om Gud, og det er et verb uten middel, altså uten «noe» som han skaper av. I den andre skapelsesberetningen brukes ordet å danne. 2,7.

· Vers 28: Velsignelse (beraka) gjelder alle levende skapninger (se vers 22) og betyr å gi både liv og fruktbarhet, og senere også frelse.

· Vers 28: Ordet for å råde/herske (hebraisk: rada) er et annet enn ordene i 1,16 og 3,16. Rada kan bety undertvinge, temme, styre. Se til saken Salme 32,8.

Momenter til overveielse

· Teksten er en åpenbaring for menneskene av Guds suverene skaperkraft og omsorg for sin skapning, og at han er den eneste Gud vi har å elske og tjene.

· Skapelsesberetningen sammenfattes i Salme 33,9: «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der.» og Hebr 1,3: «Han bærer alt ved sitt mektige ord.» Vi skal være stolte av å være Ordets kirke i en tid hvor ordene er sterkt devaluert. Han som er Ordet, kan gjenreise ordenes betydning også i vårt folk.

· Mange har spekulert på hvem Gud planlegger sammen med i vers 26. Noen tenker på treenigheten, noen på englene, andre at det må være majestetisk flertall, eller rett og slett overveielsens flertall, som når vi sier «Skal vi se … Jeg tror jeg gjør det slik.» Vekslingen fra «vårt bilde» til «sitt bilde» behøver ikke ha dypere mening, men det er en utfordring å la dette stå åpent. Kanskje vil det bli viktig eller opplagt for noen som kommer etter oss.

· Fellesskap handler om mer enn mennesker og Gud. I 1 Mos 2,19-20 får mennesket være med å gi navn (= funksjon) til dyrene. Den sterke vektleggingen av fellesskapet med dyrene, både de som er skapt til fe/husdyr og de ville dyr, er en tankevekker til vår tids opptatthet av miljøet. Fokus på de levende skapningene er livsnært og mer konkret enn ozonhull og CO_2, som blir for abstrakt for de fleste av oss.

· Fellesskap handler også om naturen. Legg merke til at mennesket regnes som en nødvendig del av skaperverket i 2,5.

· Vårt forvalteroppdrag er tydelig i Skaperens ord om at mennesket skal legger jorden under seg og råde over alle andre levende skapninger.

· Vannet og Ånden i skapelsesberetningen (1,2) sier noe om det livs- og verdensnære i Guds skapelse og frelse. Joh 3,5 og Tit 3,5.

· Gud ga mennesket liv og ga det mat å spise. Også nattverden er knyttet til våre grunnleggende livsbehov, ved det enkle måltidet, som også er et måltidsfellesskap.

· I møte med Guds skaperverk stilles jeg i en bekjennelsesituasjon (status konfessionis). Måten jeg forvalter skaperverket uttrykker min tro på Skaperen. Se Ordspr 14,31 og 17,5.

· Skapelsen fremstilles som Guds kjærlighetsgjerning, ikke minst ved hans glede over det han har skapt: «Og se, det var svært godt». Se Ordspr 8,30-31 og Luk 2,14.

· Når Gud skaper himmel og jord på ny, skaper han den nok like vakker som første gang.

· Hva sier skapelsesberetningen om hvordan Gud er, og hva han egentlig vil med menneskelivet?

· Hvor mye av dette er gått i stykker ved syndefallet og i oppgjøret etterpå?

· Hvilke elementer gir skapelsesberetningen til en livsforståelse?

Momenter til prekenen

· Denne søndagen er en mulighet til å åpne skapelsesberetningens skjønnhet, både for oss selv og for våre tilhørere. For mange er skjønnheten hakket i stykker av ørkesløse diskusjoner om seks dager eller 13,7 milliarder år. Dette er vår urhistorie, og vi trenger å lytte varsomt, uten øyeblikkelig å presse budskapet inn i bokser vi kan håndtere med vår skolebakgrunn.

· Det er en utfordring for predikanten å unngå å havne i diskusjonens uføre. Da lammes budskapet til tilhørerne. Et forsiktig sideblikk til diskusjoner er greit, for å gi prekenen bakkekontakt. Men det må ikke stjele oppmerksomheten fra budskapet. Vi kan for eksempel si at spørsmålet om de seks skapelsesdagene og de teorier som vitenskapen har for tiden, kan løses med 2 Pet 3,8. Men det er nok mer aktuelt å si at dagene i skapelsesberetningen tilhører en annen sjanger. Det er som når vi snakker om et helt liv som ett år, om ungdommens vår og livets høst, - eller som ett døgn, om middagshøyden og livets kveld. Vi sier fremdeles at solen går opp, selv om alle vet at det er jorden som ruller. Vi får et fattigere språk dersom vi ikke får lov å snakke slik lenger.

· Skapelsesberetningen er breddfullt av budskap til vår tids mennesker, og til alle tider!

· Men det er nødvendig å si at det har skjedd et brudd mellom Guds skapte paradis og vår livsvirkelighet. Noen argumenterer logisk, som om vår logiske evne kom helskinnet gjennom syndefallet. Noen argumenterer ut fra hva de mener er kjærlighet, som om vår kjærlighetsevne kom uskadd fra syndefallet. Noen opphøyer naturen, som om naturen kom uskadd fra syndefallet.

· Hva som skjedde og hvilke konsekvenser det fikk, er beskrevet i kapittel 3 og 4. Men det er fremdeles Guds verden vi lever i, og vi er under Guds kall og tiltale, og vi bærer fremdeles paradisdrømmen. Luk 23,43 og Åp 2,7.

· Vårt forvalteroppdrag er tydelig i Skaperens ord om at mennesket skal legger jorden under seg og råde over alle andre levende skapninger.

· På en underlig måte går det en linje fra frukten Gud gir menneskene til føde, og frem til Guds gjenskapte paradis med livets tre, og bladene som er til legedom for folkene. Åp 22,2.

· Dette er vår felles urhistorie som mennesker, enten den er tatt imot i tro eller ikke. Når Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4), så er ikke det uttrykk for imperialisme, men å frelse alle hans egne skapninger tilbake til vårt felles opphav.

· Teksten kaller oss til å gå med respekt og takknemlighet ut i Guds skaperverk, og gjøre det til en gudstjeneste å ta ansvar for alle hans skapninger.

En mulig avslutning på prekenen

· «Så går vi frimodig i tjenesten inn i ly av din utstrakte arm!» (Norsk salmebok 2013 nr 715 / Norsk salmebok 1985 nr 716)

· Vi skal gå med respekt og takknemlighet ut i Guds skaperverk, og gjøre det til en gudstjeneste å ta ansvar for alle hans skapninger.