Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

3. søndag i advent, 2. rekke

Hvasser kirke 11. desember 2005, kl 11.00

Salmer

28,1-3   Nå tenner vi vår adventskrans             

               JES 40,1-8 TRØST MITT FOLK OG RYDD VEG

332,1-3 Så vide om land

               2 PET 1,19-21 PROFETORDET

552        Dype, stille, sterke, milde

---------------------

               MATT 11,11-19 JOHANNES ER PROFETEN

---------------------

 20         Konge er du visst                         

FORBØNN, alt 1

5,6-8 Gjør døren høy

               NATTVERD, alt 2

592     Kom, Frelsar, kom inn                      

*12        Rydd veg for Herrens komme   

 

Sokneprest Harald Kaasa Hammer, Teie menighet

Teie kirke 16. desember 2007 kl 11.00

3. søndag i advent, 2. rekke

Salmer

Preludium: Nøtterøy veterankorps: "Se"

Inngangsord

28,1-3   Nå tenner vi vår adventskrans             

               JES 40,1-8 TRØST MITT FOLK OG RYDD VEG

Nøtterøy veterankorps:   Celebrated air av J.S.Bach

                                                           Pavane in blue

                                                           Silent night

2 PET 1,19-21 PROFETORDET

Trosbekjennelsen

552        Dype, stille, sterke, milde

---------------------

               MATT 11,11-19 JOHANNES ER PROFETEN

---------------------

12          Rydd veg for Herrens komme                

FORBØNN, 3 ledd som avsluttes med "Det ber vi deg om vår Gud og Far."+

"I stillhet..."

5,6-8      Gjør døren høy (Offertoriesalme)

               NATTVERD, alt 2 (Vanlig nattverd med kneling)

20          Konge er du visst (Under nattverden)

Etter takkebønn for nattverden,

tar korpset plass på sine stoler for resten av gudstjenesten                         

56          Deilig er jorden / Nøtterøy veterankorps: Crusaders hymn

               Velsignelsen

Postludium: Mari Beck: Kort orgelstykke

Preken

Innledning til prekenteksten

Jeg regner med at det er flere enn meg som har en lengsel etter stillhet nå i adventstiden. Akkurat nå har vi en time med stillhet i kirken. La oss ta stillheten som en gave! I stillheten er det mulighet for å være lydhør. Det har nok vært et problem å få ro og lydhørhet på Jesu tid også. Flere ganger må han rope ut: «Den som har ører å høre med, hør!»

 

I dag har vi gode guddomsord å lytte til: dype, stille, sterke og milde guddomsord:

 

Måtte disse guddomsordene slå inn i oss i formiddag, dypt og stille, sterkt og mildt.

Prekentekst

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 11. kapittel, fra vers 11:

Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han. 12 Fra døperen Johannes' dager og like til nå trenger himmelriket seg fram, og de som trenger på, river det til seg. 13 For alle profetene og loven har profetert fram til Johannes. 14 Og om dere vil ta imot det: Han er den Elia som skulle komme. 15 Den som har ører, hør!

    16 Men hva skal jeg sammenligne denne slekt med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre:
    17 'Vi spilte på fløyte for dere,
        men dere ville ikke danse.
        Vi sang klagesanger,
        men dere ville ikke sørge.'
    18 For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: 'Han er besatt.' 19 Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: 'Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!' – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter dens gjerninger.

Slik lyder Herrens ord.

 

Det kunne være fristende å bruke siste del av teksten til å snakke om støy og bråk i julestria, om at vi blir immune for kjærlighet og gode ord, fordi gaver og enda finere gaver, og enda dyrere gaver, tar oppmerksomheten bort fra julens egentlige gave. Vi får så mye lyd i øret at vi ikke hører Guds hjertespråk, fra hjerte til hjerte.

 

Men nå er vi her i kirken. Nå har vi anledning til å være lydhøre og lytte oss inn i tekstene!

Mellom to grøfter

En måte å åpne ørene og hjertene på, er å sikte oss inn mellom to grøfter. Jesus snakker om disse to grøftene i evangeliet i dag:

 

Vi kan bli lik barn som er gått trett av leken, og blir dorske og giddeløse:

·       Noen forsøker å spille fløyte, men de andre gidder ikke å danse.

·       Noen vil leke begravelse, men de andre gidder ikke det heller.

 

Vi kan hekte oss opp i ytre ting, og enten vi vil det eller ikke, så holder vi budskapet på lang avstand.

·       Noen hektet seg opp i at Johannes verken spiste eller drakk, så ble de mistenksomme for det.

·       Og så kom Jesus. Han både spiste og drakk. Og så var det galt. De kalte ham for en storeter og vindrikker, - ja, verre enn det: Han var venn med tollere og syndere. Men så ligger jo evangeliet i akkurat det, at Jesus er venn med tollere og syndere. Ikke for at de skal fortsette å snyte og synde, men fordi Jesus vil dem vel.

 

Slik kan vi også hekte oss opp i ytre ting. Vi synes at noen er så prektige at det ikke går an å ta dem på alvor. «Det kan du si,» sier vi, «du som er vokst opp så beskyttet og aldri har vært borti livets harde virkelighet.» Eller vi synes at noen er så kameratslige med stakkarer og syndere, at det ikke blir noen forskjell på rett og galt.

 

Når vi hekter oss slik opp i ytre ting, er det lett å bli så selvgod og selvklok at vi ikke har bruk for noe fra andre. «Men Visdommen har fått rett, det bekrefter dens gjerninger,» sa Jesus. Det er ikke lett å forstå hva han mener med det. Antagelig er det et sitat fra Jobs bok, som var godt kjent på den tiden. Det er en temmelig bitter bemerkning fra Job til tre forståsegpåere som mente at de forstod alle ulykker som rammet Job:

Job 12,2 Ja, dere er sannelig noe til karer! Med dere dør nok visdommen ut.

 

En skjebnetime

Mellom disse grøftene går det en vei. Mellom å ikke gidde å danse og ikke å gidde å gråte. Mellom å støte seg på den som ikke unner seg noe og å støte seg på dem som ikke nekter seg noe. Mellom disse grøftene går det en vei, og den heter lydhørhet. Og hva er det som er så om å gjøre at vi skal høre? Hvilket budskap er det som aldri må sløves av giddeløshet og flisespikkeri? Jo, la oss legge øret tett inn til teksten: Det er inntrådt en skjebnetime for menneskeheten og for det enkelte menneske ved at Jesus kom til jorden. Døperen Johannes var den som varslet denne skjebnetimen, og han ropte ut:

Vend om, for himmelriket er nær! Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette! Matt 3,2-3

Et høydepunkt i frelseshistorien

Blant de som ventet på Guds rike, var det sterke forventninger om en ny profet som Elia, en åndsfylt profet fra 800-tallet før Kristus. Han ble tatt opp i en ildvogn til himmelen, (2 Kong 2,11) og det ble varslet at han skulle komme igjen før Herrens dag. De aller siste versene i Det gamle testamente er et løfte om at han skal komme igjen:

Mal 4,5-6 Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende. 6 Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.

 

En gang åpenbarte Jesus sin himmelske herlighet for disiplene på et høyt fjell. Da var det Moses og nettopp Elia han samtalte med. (Matt 17,3) Vel, dette gjør teksten ekstra interessant for en jøde. Men teksten taler også til oss om vår skjebnetime.

En banebryter

12 Fra døperen Johannes' dager og like til nå trenger himmelriket seg fram, og de som trenger på, river det til seg.

 

Himmelriket trenger seg fram. Dette uttrykket er ikke så lett å oversette, men det betyr at himmelriket bryter seg vei. På Jesu tid, samlet gjeterne sauene i grotter om kvelden, og la opp en steinmur i grotteåpningen. Om morgenen sparket gjeterens hjelpegutt en åpning i steinmuren, og så brøt flokken seg vei ut av grotten. Døperen Johannes var en slik hjelpegutt for den gode hyrde. Han var en banebryter, han brøt vei for himmelriket.

Mi 2,12-13 Jeg vil samle dere alle, Jakob. Jeg vil samle Israels rest, føre dem sammen som sauer i en kve, som en bøling på beite, - en støyende flokk av mennesker. 13 Han som bryter vei, går foran dem; de trenger gjennom porten og drar ut av den. Deres konge går foran dem, Herren selv går i spissen for dem.

Luk 16,16 Loven og profetene hadde sin tid fram til Johannes. Fra da av forkynnes det gode budskapet om Guds rike, og alle trenger på for å komme inn.

 

For oss betyr det at evangeliet bryter seg vei gjennom historiens stengsel og gjennom nasjonenes grenser og alle begrensninger som holder oss borte fra Guds rike. Ja, det betyr at evangeliet vil bryte vei, så vi kan slippes fri og ut i vårt rette element, ut i Guds rause skaperverk og ut i hans gode vilje med våre liv og alt som er skapt.

Hele skapningen lengter

Disse ordene åpner opp for nye perspektiver på hele skaperverket. Paulus skriver med profetisk lysglans i Romerbrevet åtte:

Rom 8,21-23 Det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. 22 Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag. 23 Og ikke bare det, men også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt.

Johannes var en banebryter

Det er mange underlige ting å grunne på i dagens prekentekst. Ikke minst åpningsordene:

Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

 

Døperen Johannes var en banebryter for vår store hyrde, og for hele flokken. Har du hatt en slik banebryter i ditt liv? En mor eller en onkel, eller kanskje et stort ideal, en kjendis som har vist at det går an å stå midt i vår tid og tro på Gud. Nå har vi stillhet rundt oss, så vi kan takke Gud for slike mennesker. Kanskje er også du en slik banebryter, en modell og et forbilde for et annet menneske? Vi kan komme til å få oss noen gledelige overraskelser på dommens dag! Kanskje noen møter oss der og sier: "Hadde det ikke vært for deg, så hadde aldri jeg vært her!"

            Men uansett hvor store forbildene kan være: Det aller viktigste er å komme inn i himmelriket. Den minste i himmelriket er større enn alle store personligheter på jorden, for de eier evigheten.

I dag!

Jeg vet ikke hvilke ord du trenger mest i dag, om det er de dype eller stille eller sterke eller milde. Men her og nå er vi i vår skjebnetime, for nå deler vi evangeliet, og her lyder de dype og stille, de sterke og milde guddomsordene.

 2 Pet 1,19 Profetordet er lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter.

Jes 40,1-2 «Trøst, trøst, mitt folk, tal vennlig til…»  min menighet!

Matt 11,15 Den som har ører å høre med, hør!

Jes 40,3 Rydd vei for Herren!

Matt 12,18-20 Se, min tjener som jeg har utvalgt, han som jeg elsker og har behag i. Jeg vil legge min Ånd på ham, og for folkeslagene skal han kunngjøre hva rett er. 19 Han skal ikke trette og ikke rope, og ingen skal høre hans røst i gatene. 20 Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slokke en rykende veke, inntil han har ført retten fram til seier.

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Momenter

Hva menes med sitatet til slutt i teksten: 'Men Visdommen har fått rett, det bekrefter dens gjerninger' ? Det kan være at dette var en del av et ordspråk som var så innarbeidet og kjent at det bare var nødvendig å si første del av det. For eksempel, slik vi gjør på norsk når vi sier: «Bedre føre var!» Opprinnelig er det første del av ordspråket: «Bedre føre var enn etter snar.» Ordspråket har vært så innarbeidet at det var nok å si de første ordene. Og så har en gjort det så lenge at folk ikke lenger har visst hva som var fortsettelsen. Det menes kansklje noe slikt som: "Dere er nok de eneste i verden som er så kloke!"