Kapellan
Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
3.
søndag i advent, 2. rekke
Hvasser
kirke 11. desember 2005, kl 11.00
28,1-3 Nå tenner vi vår adventskrans
JES 40,1-8 TRØST MITT FOLK OG RYDD VEG
332,1-3 Så vide om land
2 PET 1,19-21 PROFETORDET
552 Dype, stille, sterke, milde
---------------------
MATT 11,11-19 JOHANNES ER PROFETEN
---------------------
20 Konge
er du visst
FORBØNN,
alt 1
5,6-8 Gjør døren høy
NATTVERD, alt 2
592 Kom, Frelsar, kom inn
*12 Rydd veg for Herrens komme
Sokneprest
Harald Kaasa Hammer, Teie menighet
Teie
kirke 16. desember 2007 kl 11.00
3.
søndag i advent, 2. rekke
Preludium:
Nøtterøy veterankorps: "Se"
Inngangsord
28,1-3 Nå tenner vi vår adventskrans
JES 40,1-8 TRØST MITT FOLK OG RYDD VEG
Nøtterøy veterankorps: Celebrated air av J.S.Bach
Pavane in blue
Silent
night
2
PET 1,19-21 PROFETORDET
Trosbekjennelsen
552 Dype, stille, sterke, milde
---------------------
MATT 11,11-19 JOHANNES ER PROFETEN
---------------------
12 Rydd veg for Herrens komme
FORBØNN, 3
ledd som avsluttes med "Det ber vi deg om vår Gud og Far."+
"I
stillhet..."
5,6-8 Gjør døren høy (Offertoriesalme)
NATTVERD, alt 2 (Vanlig nattverd med kneling)
20 Konge er du visst (Under nattverden)
Etter
takkebønn for nattverden,
tar
korpset plass på sine stoler for resten av gudstjenesten
56 Deilig er jorden / Nøtterøy veterankorps: Crusaders hymn
Velsignelsen
Postludium:
Mari Beck: Kort orgelstykke
Jeg regner med at det er flere enn meg som har en lengsel etter stillhet nå i adventstiden. Akkurat nå har vi en time med stillhet i kirken. La oss ta stillheten som en gave! I stillheten er det mulighet for å være lydhør. Det har nok vært et problem å få ro og lydhørhet på Jesu tid også. Flere ganger må han rope ut: «Den som har ører å høre med, hør!»
I dag har vi gode guddomsord å lytte til: dype, stille, sterke og milde guddomsord:
Måtte disse guddomsordene slå inn i oss i formiddag, dypt og stille, sterkt og mildt.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 11. kapittel, fra vers 11:
Sannelig, jeg
sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen
større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.
12 Fra døperen Johannes' dager og like til nå trenger himmelriket seg
fram, og de som trenger på, river det til seg. 13 For
alle profetene og loven har profetert fram til Johannes. 14 Og
om dere vil ta imot det: Han er den Elia som skulle komme. 15 Den
som har ører, hør!
16 Men hva skal
jeg sammenligne denne slekt med? Den ligner barn som sitter på torget og roper
til hverandre:
17 'Vi spilte
på fløyte for dere,
men dere
ville ikke danse.
Vi sang
klagesanger,
men dere
ville ikke sørge.'
18 For Johannes kom; han
verken spiste eller drakk, og folk sier: 'Han er besatt.' 19 Menneskesønnen
kom; han spiser og drikker, og de sier: 'Se, for en storeter og vindrikker,
venn med tollere og syndere!' – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter dens
gjerninger.
Slik lyder Herrens ord.
Det kunne være fristende å bruke siste del av teksten til å snakke om støy og bråk i julestria, om at vi blir immune for kjærlighet og gode ord, fordi gaver og enda finere gaver, og enda dyrere gaver, tar oppmerksomheten bort fra julens egentlige gave. Vi får så mye lyd i øret at vi ikke hører Guds hjertespråk, fra hjerte til hjerte.
Men nå er vi her i kirken. Nå har vi anledning til å være lydhøre og lytte oss inn i tekstene!
En måte å åpne ørene og hjertene på, er å sikte oss inn mellom to grøfter. Jesus snakker om disse to grøftene i evangeliet i dag:
Vi kan bli lik barn som er gått trett av leken, og blir dorske og giddeløse:
· Noen forsøker å spille fløyte, men de andre gidder ikke å danse.
· Noen vil leke begravelse, men de andre gidder ikke det heller.
Vi kan hekte oss opp i ytre ting, og enten vi vil det eller ikke, så holder vi budskapet på lang avstand.
· Noen hektet seg opp i at Johannes verken spiste eller drakk, så ble de mistenksomme for det.
· Og så kom Jesus. Han både spiste og drakk. Og så var det galt. De kalte ham for en storeter og vindrikker, - ja, verre enn det: Han var venn med tollere og syndere. Men så ligger jo evangeliet i akkurat det, at Jesus er venn med tollere og syndere. Ikke for at de skal fortsette å snyte og synde, men fordi Jesus vil dem vel.
Slik kan vi også hekte oss opp i ytre ting. Vi synes at noen er så prektige at det ikke går an å ta dem på alvor. «Det kan du si,» sier vi, «du som er vokst opp så beskyttet og aldri har vært borti livets harde virkelighet.» Eller vi synes at noen er så kameratslige med stakkarer og syndere, at det ikke blir noen forskjell på rett og galt.
Når vi hekter oss slik opp i ytre ting, er det lett å bli så
selvgod og selvklok at vi ikke har bruk for noe fra andre. «Men
Visdommen har fått rett, det bekrefter dens gjerninger,» sa Jesus. Det er ikke
lett å forstå hva han mener med det. Antagelig er det et sitat fra Jobs bok,
som var godt kjent på den tiden. Det er en temmelig bitter bemerkning fra Job
til tre forståsegpåere som mente at de forstod alle ulykker som rammet Job:
Job 12,2 Ja, dere er sannelig noe
til karer! Med dere dør nok visdommen ut.
Mellom disse grøftene går det en vei. Mellom å ikke gidde å danse og ikke å gidde å gråte. Mellom å støte seg på den som ikke unner seg noe og å støte seg på dem som ikke nekter seg noe. Mellom disse grøftene går det en vei, og den heter lydhørhet. Og hva er det som er så om å gjøre at vi skal høre? Hvilket budskap er det som aldri må sløves av giddeløshet og flisespikkeri? Jo, la oss legge øret tett inn til teksten: Det er inntrådt en skjebnetime for menneskeheten og for det enkelte menneske ved at Jesus kom til jorden. Døperen Johannes var den som varslet denne skjebnetimen, og han ropte ut:
Vend om, for himmelriket er nær! Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette! Matt 3,2-3
Blant de som ventet på Guds rike, var det sterke forventninger om en ny profet som Elia, en åndsfylt profet fra 800-tallet før Kristus. Han ble tatt opp i en ildvogn til himmelen, (2 Kong 2,11) og det ble varslet at han skulle komme igjen før Herrens dag. De aller siste versene i Det gamle testamente er et løfte om at han skal komme igjen:
Mal 4,5-6 Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende. 6 Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.
En gang åpenbarte Jesus sin himmelske herlighet for disiplene på et høyt fjell. Da var det Moses og nettopp Elia han samtalte med. (Matt 17,3) Vel, dette gjør teksten ekstra interessant for en jøde. Men teksten taler også til oss om vår skjebnetime.
12 Fra døperen Johannes'
dager og like til nå trenger himmelriket seg fram, og de som trenger på, river
det til seg.
Himmelriket trenger seg fram. Dette
uttrykket er ikke så lett å oversette, men det betyr at himmelriket bryter seg
vei. På Jesu tid, samlet gjeterne sauene i grotter om kvelden, og la opp en
steinmur i grotteåpningen. Om morgenen sparket gjeterens hjelpegutt en åpning i
steinmuren, og så brøt flokken seg vei ut av grotten. Døperen Johannes var en
slik hjelpegutt for den gode hyrde. Han var en banebryter, han brøt vei for
himmelriket.
Mi 2,12-13 Jeg vil samle dere alle, Jakob. Jeg vil
samle Israels rest, føre dem sammen som sauer i en kve, som en bøling på beite,
- en støyende flokk av mennesker. 13 Han
som bryter vei, går foran dem; de trenger gjennom porten og drar ut av den. Deres
konge går foran dem, Herren selv går i spissen for dem.
Luk 16,16 Loven og profetene hadde sin tid fram til Johannes. Fra da av
forkynnes det gode budskapet om Guds rike, og alle trenger på for å komme inn.
For oss betyr det at evangeliet bryter seg vei gjennom historiens stengsel og gjennom nasjonenes grenser og alle begrensninger som holder oss borte fra Guds rike. Ja, det betyr at evangeliet vil bryte vei, så vi kan slippes fri og ut i vårt rette element, ut i Guds rause skaperverk og ut i hans gode vilje med våre liv og alt som er skapt.
Disse ordene åpner opp for nye perspektiver på hele skaperverket. Paulus skriver med profetisk lysglans i Romerbrevet åtte:
Rom 8,21-23 Det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. 22 Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag. 23 Og ikke bare det, men også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt.
Det er mange underlige ting å grunne på i dagens prekentekst. Ikke minst åpningsordene:
Sannelig, jeg sier dere: Blant dem
som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen
Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.
Døperen Johannes var en banebryter for vår store hyrde, og for hele flokken. Har du hatt en slik banebryter i ditt liv? En mor eller en onkel, eller kanskje et stort ideal, en kjendis som har vist at det går an å stå midt i vår tid og tro på Gud. Nå har vi stillhet rundt oss, så vi kan takke Gud for slike mennesker. Kanskje er også du en slik banebryter, en modell og et forbilde for et annet menneske? Vi kan komme til å få oss noen gledelige overraskelser på dommens dag! Kanskje noen møter oss der og sier: "Hadde det ikke vært for deg, så hadde aldri jeg vært her!"
Men uansett hvor store forbildene kan være: Det aller viktigste er å komme inn i himmelriket. Den minste i himmelriket er større enn alle store personligheter på jorden, for de eier evigheten.
Jeg vet ikke hvilke ord du trenger mest i dag, om det er de dype eller stille eller sterke eller milde. Men her og nå er vi i vår skjebnetime, for nå deler vi evangeliet, og her lyder de dype og stille, de sterke og milde guddomsordene.
2 Pet 1,19 Profetordet er lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter.
Jes 40,1-2 «Trøst, trøst, mitt folk, tal vennlig til…» min menighet!
Matt 11,15 Den som har ører å høre med, hør!
Jes 40,3 Rydd vei for Herren!
Matt 12,18-20 Se, min tjener som jeg har utvalgt, han som jeg elsker og har behag i. Jeg vil legge min Ånd på ham, og for folkeslagene skal han kunngjøre hva rett er. 19 Han skal ikke trette og ikke rope, og ingen skal høre hans røst i gatene. 20 Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slokke en rykende veke, inntil han har ført retten fram til seier.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Hva
menes med sitatet til slutt i teksten: 'Men Visdommen har
fått rett, det bekrefter dens gjerninger' ? Det kan være at dette var en del av
et ordspråk som var så innarbeidet og kjent at det bare var nødvendig å si
første del av det. For eksempel, slik vi gjør på norsk når vi sier: «Bedre føre
var!» Opprinnelig er det første del av ordspråket: «Bedre føre var enn etter
snar.» Ordspråket har vært så innarbeidet at det var nok å si de første ordene.
Og så har en gjort det så lenge at folk ikke lenger har visst hva som var
fortsettelsen. Det menes kansklje noe slikt som: "Dere er nok de eneste i
verden som er så kloke!"