Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
3. søndag etter påske, fri tekst
(= 2. søndag etter Kristi åpenbaring, tilleggstekst)
Teie kirke 6. mai 2001, kl 11.00
3. preken i en serie om "menigheten"
fra påske til pinse i Teie kirke 2001.
Tema: Hva er din tjeneste?
716 Gud, du er rik
Åp 2,12-17 TIL PERGAMON: Faste i troen, men gir rom for vranglæren
567 Som spede barnet drikk si mjølk
Åp 2,18-29 TIL TYATIRA: Faste i troen, men gir rom for vranglæren
451 Hjelp meg Herre Krist å strida
1 Tim 6,10-16 TA VARE PÅ DITT OPPDRAG
0114,1-3 Dine løfter er mange
---------------
Rom 12,1-8 MENIGHETEN ER JESU LEGEME I VERDEN
---------------
0114,4-5 Dine løfter er mange
FORBØNN 4 ledd som avsluttes "Det ber vi deg om vår Gud og Far" + "I stillhet…"
354 Milde Jesus
DÅP
751 Kvardagskristen vil eg vera
Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.
Menigheten er tema for alle gudstjenestene i Teie kirke fra påske til pinse. Første søndag etter påske talte jeg om "Tilgivelsens tjeneste", sist søndag om "Kjærlighetens fellesskap" og i dag er temaet "Hva er din tjeneste?".
Vi utfordrer hverandre gjennom alle disse søndagene: "Hva slags menighet drømmer du om?" Vi samtaler om våre drømmer, og henter opp nye drømmer sammen. Våre drømmer skal møte Jesu drømmer.
Hva ser kirkens Herre etter i
menigheten? Hva drømmer han om? Vi vet faktisk en del om det. Vi er så heldige
å ha syv brev fra kirkens Herre til menigheter i Lilleasia. I dag skal vi lese
brevene til Pergamon og Tyatira. Vi merker både varme og alvor i dem. "Jeg vet om dine
gjerninger," skriver han, "din kjærlighet og din tro, din tjeneste og
din utholdenhet." Åp 2,19
"Kjærlighet og tro, tjeneste og
utholdenhet." Dette er ord vi vil ta imot og holde fast i. Mellom de to
brevene, vil vi synge: "Som spede barnet drikk si mjølk, som fuglen tek
imot eit frø for livets skuld, Herre, lat oss ta imot ditt ord." Norsk
Salmebok 567
La oss
bøye oss for Gud og bekjenne våre synder...
Prekenteksten i dag leser vi i Romerbrevet i det 12. kapittel, fra vers 1:
Romerne 12,1 Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre,
til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag.
Det skal være deres åndelige gudstjeneste. 2 Og la dere ikke lenger
prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så
dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag,
det fullkomne.
3 I kraft av den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av
dere: Gjør deg ikke større tanker enn du bør, men bruk din forstand og vær
sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.
4 Vi har ett legeme, men mange
lemmer, og alle lemmene har forskjellige oppgaver. 5 På samme måte
er vi alle ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. 6
Vi har forskjellige nådegaver, alt etter den nåde Gud har gitt oss. Den
som har profetisk gave, skal bruke den slik som troen tilsier; 7 den
som har diakontjeneste, skal ta seg av sin tjeneste. Den som er lærer, skal ta
seg av læren, ,8 og den som rettleder, skal ta seg av dette; den som
gir av det han eier, skal gjøre det av et udelt hjerte. Den som er forstander,
skal være det med iver, og den som gjør barmhjertighet, skal gjøre det med
glede.
Bønn:
Kjære Jesus Kristus, kirkens Herre, se til din menighet her på Teie nå i formiddag, og se til hver enkelt av oss. Amen.
La oss
gripe fatt i to ord i dagens tekst: "Hver enkelt". Vi har snakket mye
om disse to ordene i menighetsrådet de siste årene, og på ALPHA-kursene.
"Hver enkelt."
3 I kraft av den nåde jeg har fått, sier jeg
til hver enkelt av dere: Gjør deg ikke større tanker enn du bør, men
bruk din forstand og vær sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro
som Gud har gitt ham.
"Hver
og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham." I
Romerbrevet, 1 Korinterbrev, i Efeserbrevet og i 1. Peters brev åpner det seg
en stor og viktig hemmelighet: Gud er så opptatt av hver enkelt av oss, at han
deler ut til hver enkelt helt bestemte og tilpassete porsjoner av tro,
nåde, nådegaver og oppgaver. Det kan man kalle tett oppfølging!
Han har først skapt meg, med ånd, sjel og legeme. Så har han sendt
Jesus til soning for alle mine synder for å åpne veien inn til Guds hjerte. Og
så tilpasser han det jeg kan bære av tro, nåde, nådegaver og oppgaver.
Når vi
slipper disse sannheten inn på oss, blir det om å gjøre finne ut: Hva er den
tro han har tenkt at jeg skal ha? Hvilken nåde er det han ser at jeg trenger?
Hvilke nådegaver er det han har utrustet meg med? Hvilke oppgaver har han
tiltenkt meg?
Og så blir det spennende å finne ut:
Hva er den tro han har gitt andre i menigheten? - Hvilken glede kan jeg
ha av andres tro? Hvilken nåde er det han ser at mine medmennesker trenger? Hva
kan det lære meg om nåde? Hvilke nådegaver har han gitt til mine med-lemmer på
Jesu legeme? Hvilken glede kan jeg ha av dem? Hvilke oppgaver har han tiltenkt
dem jeg er sammen med? - Og hvordan kan vi knyttes sammen, så mine svakheter
utfylles av andres utrustning, og så min styrke kan utfylle andres svakhet?
Vi leste om hvordan menigheten er
Jesu legeme på jorden. Menigheten er "ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres
lemmer". Det er en spennende måte å beskrive menigheten på. Jesus ser på
menigheten som sitt legeme, han betrakter hver av oss som en hånd eller fot som
er hans, slik jeg ser på min hånd. Den er bare min og jeg ville ikke unnvært
den for all verdens penger.
Hvilken legemsdel er du på det legemet Jesus har i din menighet? Jeg vet at jeg er en del av Jesu munn, og arbeider med ordene som skal sies. Diakonen har med Jesu hender å gjøre. Hun skal selv være en Jesu håndsrekning, og hun skal ta vare på mange villige hender i det vi kaller diakonatet. Jesus har mange hender i vår menighet, hender som folder seg, og hender som løfter, hender som stryker et kinn og hender som hamrer.
Hvilket lem er du på Jesu legeme. Kanskje føler du deg som blindtarmen? Ingen skjønner hva den er til, og hvis noen merker noe til den, så er det bare bråk! En dag skal vi få vite hva blindtarmen var til også!
Jeg håper du finner andre tilknytningspunkter til Jesu legeme enn blindtarmen. Kanskje er du en rygg som er sterk både for gode dager og tunge tak, og støtte en som sliter med ryggen sin. Kanskje er du en så tykk hud, at du kan bevare menighetens varme hjerte tross sur kritikk og oppgitt motløshet. Og slik kan vi fantasere om stødige føtter og lette føtter, om det bankende hjerte og det urolige hjerte, om det muntre smilet og det vaktsomme øyet, om den váre samvittigheten og det lyttende øret.
Når vi leter etter hver vår plassering på legemet, knyttes
vi sammen på to måter. For det første knyttes vi sammen med Jesus, - og for det
andre knyttes vi sammen med hverandre. Vi er "ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres
lemmer".
Vi kunne kanskje tro at slik
konsentrasjon om hver enkelt ville gjøre oss selvopptatte. Men det er tvert
imot. Jo tydeligere jeg får se den delen som Gud gir meg, jo tydeligere ser jeg
at jeg hører sammen med de andre delene, og jo mer avhengig blir jeg av dem.
Kanskje
synes du dette er vanskelige tanker. Du kan liksom ikke forestille deg at du
skulle være en del av Jesu legeme her på jorden. Her ligger det kanskje en
oppdagelse og venter på deg og oss alle. Kanskje går det et lys opp for en av
oss i dag. Vi leste: "La dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan
dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne."
I møte med dagens tekst kan du forvandles ved at ditt sinn fornyes, så du får
en ny dømmekraft, så du forstår hva som er Guds vilje.
Når vi
øver oss i å bruke øynene på denne måten i menighetens arbeid, tror jeg vi vil
få øye på mer av Guds fotspor i menigheten. Vi vil se mer av hva Gud holder på
med, og hva han har gjort i menigheten vår gjennom årene. Men det kan også
hende at menighetsarbeidet vil forvandles. Det vet vi ikke.
Vi kan prøve å bestemme i
menighetsrådet hva slags menighet vi ønsker å ha, og slite oss fordervet
for å prøve å få det slik vi vil, å få til det vi synes er godt,
det som er til vårt behag, det som er den fullkomne menighet i våre
øyne. Men menighetsrådet kan også be om å bli forvandlet "ved at sinnet
fornyes, så vi kan dømme om hva som er Guds vilje": det han
synes er godt, det som er til hans behag, det som er fullkomment i hans
øyne.
I menighetsrådet drømmer vi sammen,
drøfter med hverandre, og ber om å få være redskaper for Guds vilje, så han
kan bygge sin menighet hos oss.
"Hva
er din tjeneste?" Vi har alle tusen tjenester på mange ansvarsområder. Vi
har ansvar for familie og hus og hjem, for arbeide og økonomi, for å ta
skikkelig fritid og stelle fint med kroppen vår, vi har ansvar for venner og
naboskap, kommune og stat, og vi har alle del i internasjonalt ansvar for
rettferdighet og misjon. Alle disse ansvarsområdene er som sektorer i en
sirkel, som bløtekakestykker som er brede eller smale. For noen er det politiske
ansvaret nesten borte fra bevisstheten, for andre er det en stor del av livet
deres.
Ingen kan yte hundre prosent på hver
sektor, vi har jo bare hundre prosent å ta av! Derfor må hver av oss finne en
balanse som er til alles beste.
Det er
ikke alltid lett å finne denne balansen. I perioder av livet kan én sektor
dominere hele livet. Det kan være nødvendig og riktig i perioder, og det kan
bli helt galt.
Yrket og karriæren kan ta så mye tid og tanke, at hjem og familie bare blir en støttefunksjon, og resten av livets sektorer blir bare vonde samvittigheter.
Familien kan bli sentrum i livet, så yrket bare blir en måte å skaffe penger på.
Seiling kan også bli sentrum i et menneskeliv, så både yrkesliv og familieliv må innrettes etter vinden og været.
Menneskers frelse kan bli en så altoppslukende lidenskap, at arbeidsplassen bare blir en misjonsmark. Det kan bli for ensidig, - men det kunne godt vært mer nød for menneskers frelse iblant oss!
Gud vil
ikke være en sektor av livet vårt, enten sektoren hans er bred eller smal, fet
eller mager. Gud er ikke en fritidsbeskjeftigelse blant flere andre. Gud
vil være sentrum i livets sirkel. Gud vil favne hele vårt liv.
Hvis vi har troen plassert midt i
livets sirkel, så inviterer vi Gud inn i hele livet, med alle livets sektorer.
Troen er ikke en sektor av livet. Men mange har menighetsarbeid
som en stor og god sektor i livet, og bruker mye tid i menigheten. Andre har
fått oppgaver som gjør at de bare så vidt er innom menigheten for å hente kraft
til å klare hverdagen, - noen må nøye seg med bare å vite at menigheten er der.
Det er ikke slik at Gud bare er interessert i den sektoren som
heter menighet, og resten får vi begrense så godt vi kan. Gud har skapt hele
oss, og han holder hvert menneskeliv og hele verden i sine hender. I hustavlene
i Det nye testamente viser han sin vilje og sitt mål med alle livets sektorer.
Der åpenbarer han sin vilje for ekteskapet og familien, for arbeidsliv og
samfunnsliv og menighetsliv. I alt dette skal vi gjøre vår tjeneste "som
for Herren".
Når jeg
spør så konkret "Hva er din tjeneste?", er det både for din egen del
og for min del. Jeg spør fordi Gud har delt ut spesielle oppgaver, og han
formaner oss til å ta vare på det oppdraget han har gitt hver enkelt av oss.
Jeg tror at hver enkelt kan finne frem til sin spesielle tjeneste for Gud, en
tjeneste som Gud vil at akkurat du skal se som din spesielle oppgave, én
oppgave blant alle de andre du har, en oppgave som ligger nær hjertet ditt,
og som ligger nær Guds hjerte.
Det kan være at den hjertesaken i en periode av livet ditt
er å pleie din syke far. Det kan være at det er å kjøre en nabo til "Åpen
dag". Det kan være å be for søndagens forkynnelse. Det kan være å sørge
for at det er kaker til kirkekaffen. Og det kan være å dekorere lysestakene vi
gir til dåpsbarna.
Jeg ønsker for hver av oss at vi må kunne si: Min oppgave og
hjertesak er å …, og den oppgaven vil jeg ta vare på inntil det blir klart at
jeg skal over på en annen oppgave.
Høres
dette stressende ut? Det er to forhold som gjør det avstressende å høre til i
Guds rike. For det første har Gud gitt hvilen et eget bud. Gud har gitt
oss en hel dag i uken til å hvile fra vårt arbeid, og nyte skaperverket, slik
han gjør det. Hvis vi bruker hviledagen til å streve, er vi på kollisjonskurs
med vår Skaper. For det andre formanes jeg til å ta vare på mitt oppdrag
så det holdes rent og uangripelig, slik vi leste det i Paulus' formaninger til
Timoteus. 1Tim 6,14 Det betyr at jeg sier nei til nye oppgaver som
kan true min hovedoppgave og hjertesak.
Når vi går
inn i disse tankene om menigheten, kan det være at vi må legge ned noe som det
bare er mas med, så folk kan frigjøres til den oppgave Gud har tilmålt den
enkelte. Jeg er viss på at hvis hver enkelt har en oppgave som han kaller for
sin, så vil menigheten være Guds menighet, sunn og frisk, og til glede for Gud
og mennesker.
Rundt i verden finnes det nå mange millioner små armbånd med fire bokstaver på "WWJD" - "What Would Jesus Do?" "Hva ville Jesus gjort", - sist jeg hørte et tall, var det solgt 16 millioner slike armbånd. Det er fantastisk å tenke på at mange millioner ser disse bokstavene hver gang de løfter hånden. Dette spørsmålet kan samle livets småbiter, alle våre sektorer og ansvarsområder inn i troen: "Hva ville Jesus ha gjort akkurat nå?" Dette er en moderne greie. Men slik har norske kristne lært å spørre gjennom flere generasjoner. I 1908 skrev Matias Orheim:
Når då eg spør meg kvar arbeidsdag: Kva ville Jesus vel gjere?
Så gjev han livsmod og arbeidslag, så livet provar mi lære.
Norsk Salmebok 750, vers 2
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.