Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

3. søndag etter Kristi åpenbaring, 2. rekke

Teie kirke 25. januar 2004 kl 11.00

Samtale etter gudstjenesten

Salmer

            Preludium

            Inngangsbønn «Herre, jeg er kommet inn…» (side 157)

*505    Jesus skal rå så vidt som sol

----------------------

            Tekstlesning JOH 4,27-42 JESUS OG SAMARITANERNE

            Preken + Trosbekjennelse

----------------------

            Meditasjonsmusikk

            De ti bud med forklaringer (Side 159-161 - justert)

0109    Der det nye livet lever

            Kunngjøringer

            Forbønn ved familiegudstjeneste: 3 ledd + I stillhet… (Side 143-144)

            Offer

710      Vi rekker våre hender frem (Offertoriesalme)

(Vi synger til offeret er ferdig. Etter bønn for offeret, synger vi resten av salmen.)

            NATTVERD (Side 290-296)

(På de tre menighetssvarene side 294, synger først presten, så gjentar menigheten.)

535      Vidunderligst av alt på jord

*549    Guds ord det er vårt arvegods

 

I vår blir det tre temagudstjenester i Teie kirke med overskriften «GI TROEN VIDERE».

Det blir en utvidet preken over dagens tekst, og samtale etter gudstjenesten.

Kapellan Harald Kaasa Hammer taler, og temaene er:

25. januar: «KOM OG TRO!»

14. mars: «TROS-STAFETTEN»

og 23. mai: «MÅLET I SIKTE!»

Inngangsord

Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Preken

I vår skal vi ha tre temagudstjenester med overskriften «Gi troen videre!» Det blir en utvidet preken over dagens tekst, og så samles vi til kaffe og samtale etter gudstjenesten.

«Gi troen videre!» Det er ikke for ingen ting at vi har valgt denne overskriften. Vi står foran et kjempeløft i Den norske kirke, det største løft siden konfirmasjonen og folkeskolen ble innført for 270 år siden. Vi vil bygge opp en ny kristendomsundervisning for barna våre, og Stortinget vil gi oss rammer til 315 undervisningstimer til sammen for alle barn mellom 0 og 18 år. Vi vil ikke bare gi kunnskap om troen, vi vil gi troen til barna våre og ungdommene våre, og vi vil tro sammen med dem. La oss «gi troen videre»!

Dagens prekentekst er en fortsettelse fra forrige søndag, og temaet er «Kom og tro!»

Sist søndag hørte vi samtalen mellom Jesus og en kvinne ved Jakobs brønn i Samaria. Det lå et preg av fiendtlighet over starten av denne samtalen: «Hvordan kan du som er jøde, be meg en samaritansk kvinne om vann?» Kvinnen hadde alle pigger ute. Kanskje har du alle pigger ute i dag? Eller kanskje er det noen du så gjerne vil gi det dyreste du har, noen du ser har behov for evangeliet, men så har de alle pigger ute.

Samtalen mellom Jesus og kvinnen var ikke bare preget av aggresjon. Det lå en atmosfære av skam over samtalen. Johannes er nøye med å få med klokkeslettet. Det var omkring den sjette time, klokken tolv om formiddagen, da solen stod høyest. Ingen gikk ut for å hente vann i solsteken, - ingen andre enn de som helst ikke ville møte noen.

            Samtalen var et studium i å snakke forbi hverandre, i å vrenge og vri på bilder. Det har vel mange av oss erfart, at skal vi bruke en sammenligning eller et bilde, så må det tas imot med velvilje hvis de skal forstås. Her vris og vrenges det på alt.

Samtalen var også et studium i hvordan Jesus utrettelig siktet inn mot å frelse den han snakket med. Han møtte en samaritansk kvinne på hjemmebane. Hun var så full av skam at hun lurte seg ut mens andre sov. Men hun var stolt også, - stolt av å være kvinne, stolt av brønnen og av folket sitt, og stolt av at de hadde et bønnefjell som var like viktig for dem som Jerusalem var for jødene. Hun lurte seg unna Jesu fremstøt, og flyktet inn i smiger og lure teologiske diskusjonstemaer.

Og likevel - midt i denne ampre, vanskelige samtalen, vokste det frem en erkjennelse hos henne: «Jeg ser at du er en profet… Jeg vet at Messias skal komme,og når han kommer, skal han si oss alt.» Og så sa Jesus de forløsende ord: «Det er jeg, jeg som taler med deg.»

Prekentekst

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det fjerde kapittel, fra vers 27 til 30, og vers 39 til 42:

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne.

28 Kvinnen lot nå vannkrukken stå og gikk inn i byen og sa til folk: 29 «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» 30 Da drog de ut av byen og kom til ham.

            39 Mange av samaritanerne fra denne byen var kommet til tro på Jesus på grunn av det kvinnen sa da hun vitnet: «Han har sagt meg alt det jeg har gjort.» 40 Nå kom de til ham og bad ham bli hos dem, og han ble der to dager. 41 Mange flere trodde, da de fikk høre hans eget ord, 42 og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

 

Slik lyder Herrens ord.

 

Enden på denne samtalen er like forunderlig som selve samtalen. Evangeliet som nådde inn til denne skamfulle og stolte kvinnen har et ganske spesielt innhold! Hun som hadde lurt seg ut for å hente vann mens alle andre sov, nå gikk hun inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!»

 

 

Johannes er flink til å få med alle detaljene: «Kvinnen lot vannkrukken stå,» skrev han. Det er vel nærmest å tenke seg at hun lot vannkrukken stå, fordi hun hadde glemt den for noe som var blitt viktigere for henne. Men det kan også være at krukken var hennes vennlige gave til Jesus. Han hadde jo bedt henne om vann.

 

Det er litt av en forandring hos et menneske som hadde alle piggene ute! Denne fortellingen gir håp til alle som er fortvilet over sine egne pigger, og alle som er fortvilet over andres pigger når vi bare vil det gode!

            Det må ha vært en skikkelig knute inne i denne kvinnen. Men det har tydeligvis vært knuter i hele nabolaget i Sykar. Sykar var vel like stort som et nabolag på Teie, som Valhalla, Munkerekka, Høneberget eller Rosanes. Det er ikke vanskelig å forestille seg alle knutene i et lite nabolag, når kvinnen hadde hatt fem menn, og den hun nå hadde ikke var hennes mann. Det kunne skrives en hel romanserie om familielivet i Sykar. Og vi trenger ikke fantasere så mye, for akkurat den samme setningen som var frihetens setning for kvinnen, den snudde stemningen i hele nabolaget. «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» sa hun. Og mange av samaritanerne kom til tro på Jesus på grunn av det kvinnen sa da hun vitnet: «Han har sagt meg alt det jeg har gjort.»

Knuter og pigger

Jesus ble hos dem i to dager, og mange flere trodde. Det var nok ikke bare denne kvinnen som hadde pigger i dette nabolaget. Det var sikkert pigger hos alle som hadde mistet sine menn til henne, og som hadde overtatt dem igjen etterpå. Og alle barna, hva synes de om at barnevennen Jesus begynte med henne som var skyld i hele elendigheta hjemme?

            Og så kommer Jesus - midt inn i dette virvaret av knuter og pigger, og mange flere i nabolaget kommer til tro på ham når de selv får høre ham. Kanskje kjenner du din familie som et like piggete og knutete sammensurium som Sykar? Eller kanskje arbeidsplassen din er det? Kanskje tenker du: «Å, om bare Jesus kunne komme inn i min familie, inn på min arbeidsplass, og inn i mitt nabolag!»

            Hvis du tenker slik, da vil jeg be deg å flytte inn i kapittel 4 i Johannesevangeliet! Kanskje kapittelet kan gjøre at du våger å be: «Kunne du begynne med denne kvinnen i Sykar, så kan du vel begynne med meg i mitt nabolag?!»

Kom og tro!

«Kom og se!» sa kvinnen. Det er nok det lureste vi kan si. Noen vegrer seg for å komme inn på kristelige spørsmål, fordi de er redde for å bli satt til veggs. De vet at de vil tape enhver diskusjon. Lenger foran i Johannesevangeliet møter vi Filip. Han prøvde seg på en teologisk tilnærming til Natanael, og ble slått på hjemmebane. Men Filip ga seg ikke! Vi leser fra det første kapittel i Johannesevangeliet:

Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» 46 «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» 47 Jesus så Natanael komme og sa: «Se, det er en sann israelitt, en mann uten svik.» 48 «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» 49 Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» 50 «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Joh 1,45-50

 

Kan vi ikke argumentere, så kan vi invitere. Men ta med et godt råd: Inviter til noe som betyr mye for deg! Ikke inviter til noe du bare støtter opp om fordi du synes du må. Det betyr mye for andre om det de inviteres til er noe som er umistelig for deg! De vil fort merke om dette er noe du gjør av plikt, eller om det er det aller viktigste du vet!

«Et møte med Jesus»

Når jeg inviterer til tro, inviterer jeg ikke til å mene det samme som meg. Jeg inviterer deg ikke til å bytte miljø, fordi det miljøet jeg er i er så mye bedre enn det miljøet du er i. Jeg inviterer ikke til sangen og musikken fordi vi synger så mye bedre enn andre som synger. Når jeg inviterer til tro er det for at du skal møte min frelser, slik at han kan bli din frelser.

            Det kan godt være at noen kommer til Teie kirke fordi de tror det er lettere å være enige med de som går her enn med andre. Det kan godt være at noen søker miljøet og sangen og musikken i Teie kirke. Men det er ikke nødvendig å like de samme meningene, miljøet, humoren, sangen og musikken for å komme hit. Hovedsaken er at de møter vår frelser, Jesus.

 

Det kan godt være at vi skal begynne med å invitere til kirken og menighetslivet og miljøet og meningene og musikken. Men om ikke det hjelper, så må vi invitere til å møte frelseren vår!

 

«Et møte med Jesus» - det høres kanskje ut som en floskel for noen. Men for noen er det akkurat det som har skjedd. Slik kvinnen fra Sykar fikk et møte med Jesus, og slik hele nabolaget hennes fikk et møte med Jesus.

            Jammen, vi kan jo ikke se ham! Nei vi kan ikke det. Men det er ikke sikkert at det ville vært så mye lettere om vi kunne se Jesus. Det var mange som så Jesus den gangen, som likevel ikke ville tro på ham. Og Jesus sa da han forlot disiplene, at det var det beste for dem at han forlot dem, for da kunne han være ved Guds høyre hånd, og sende dem Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd er Jesu egen Ånd, som gjør at mennesker også i dag kan gjøre erfaringer med Jesus. (Joh 16,7)

Vi trenger ord

De fleste av oss har nok gjort noen erfaringer med Jesus. Men jeg tror vi er fattige på ord å sette på våre kristne erfaringer. Vi mangler ord for å beskrive våre erfaringer i møte med Jesus. Vi trenger i hvert fall ord for vår egen del, for å holde fast på det vi har erfart. Og vi trenger ord for å kunne dele erfaringer med andre. Men vi trenger også en kultur for å snakke med hverandre om åndelige erfaringer.

Kanskje er vi redde for hverandre. Jeg merker i hvert fall at når noen drister seg til å si noe om sine åndelige erfaringer, så begynner de med å forsikre om at det ikke er for å skryte: «Det er ikke det at jeg er så from, men…»

Vi trenger å gi hverandre frimodighet til å dele åndelige erfaringer med hverandre. Da kan vi også si noe til andre: «Kom og se en mann som har sagt meg noe som ingen annen har turt å si til meg! Kom og tro, du også!»

Hva slags vitne ønsker du å være?

En som har svar på alt? Skulle du ønske at du kunne formulere deg så elegant og morsomt at det var en fryd å høre på deg? Ønsker du å være et uangripelig vitne om Jesus, en som ingen finner en feil på? Ønsker du å være et forbilde i vellykket kristendom? Eller er du villig til å være et forbilde på Guds nåde?

Kvinnen i teksten var ikke et forbilde i uangripelighet! Alle i Sykar kunne angripe henne. Derfor snek hun seg ut mens alle sov. Men hun vitnet om hva Jesus hadde gjort! Hun var et forbilde på Guds nåde. Tenk på hva Lise og Ludvig Karlsens venner kan vitne om, de som har vært på kjøret, og stables på beina av Evangeliesentrene. De vet at syndene deres ikke er en privatsak. De vet at de har trukket mange andre med seg i elendigheten. De kan ikke love at de er nykter i morgen. Men de vet at Jesus holder dem oppe i dag. Jeg skulle ønske at det var noen slike offentlige syndere i hver menighet! Vi trenger slike forbilder.

Ditt vitnesbyrd er enestående, enten du har en dramatisk forhistorie, eller synes den er grå og uinteressant. Finn frem til din erfaring med Jesus. Den er din, selv om du synes den er så liten og uinteressant at ingen kan ha glede av den. Den er din, og det som er mellom deg og Jesus er hans gave til deg, og gaven er akkurat så stor som han ser du kan bære. Hvis du bærer den trofast, vil han si til deg, som han sa til Natanael: «Du skal få se større ting enn dette!» Joh 1,50.

 

Lina Sandell har lært oss å synge slik:

Gjør det lille du kan, og tenk slett ikke på at så ringe og lite det er!

Hvordan skulle du da med frimodighet gå dit din mester vil sende deg her?

Er det arbeid du fikk, som en dråpe i hav, vær tilfreds at til deg han det gav!

 

Gjør det lille du kan, og glem aldri at Gud bare troskap hos alle vil se!

Og vær glad du får gå med det ringeste bud, for han selv vil bestandig gå med.

Hvilken fryd om en dag Herren sier til deg: Hva du gjorde, du gjorde mot meg!

Lina Sandell, Norsk Salmebok 748

 

Jeg vil gi to utfordringer til slutt:

For det første: Gjør vitnesbyrdet ditt klart til bruk!

Kanskje trenger det ikke være lenger enn de 8 ordene som naboene oppfattet: «Han har sagt meg alt jeg har gjort.» Eller kanskje trenger du 10-15 linjer som du kan si på 2-3 minutter. Ta med litt om barndomshjemmet ditt, om mennesker som har ledet deg på troens vei, om du føler at du er underveis eller har havnet der du vil og skal være, om sorger og gleder i troen. Hvis du tar et par timer til å skrive ned din troshistorie, skal det ikke forundre meg om du får bruk for den før mange dager er gått!

Så var det den andre utfordringen:
Tenk etter hva de som har hjulpet deg til tro betyr for deg i dag

Kanskje kan du si at det var tante og bestefar som ledet meg til Jesus. Kanskje tenker du på dem med takknemlighet og kjærlighet. Og kanskje fører arbeidet med troshistorien din til at du må ta en telefon og takke dem.

Men det kan også være at du har vokst fra den troen de gav deg. Det kan være at du kjenner motvilje mot ting du opplevde i miljøet der du kom til tro. Det kan være at du må riste av deg en del ting som preget ditt første trosmiljø. Det har med å bli voksen å gjøre, med å bli en moden kristen.

En moden kristen velger hva han og hun vil la være bestemmende i troslivet sitt. En moden kristen unnskylder seg ikke med at det var så mye kritikkverdig i barndomshjemmet, eller i ungdomsklubben. En moden kristen tar et oppgjør med det, og sier: Det var nok et skjevt og rart skilt som viste meg veien til Jesus, men jeg kom fram og han er min frelser!

Himmelmusikk

Det er himmelmusikk for alle som har prøvd å lede andre til Jesus, å høre det som naboene sa til kvinnen i Sykar:

41 Mange flere trodde, da de fikk høre Jesu eget ord, 42 og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

 

Det kan være at barna sier til oss: «Før trodde vi sammen med dere. Vi trodde fordi dere snakket om Jesus. Men nå har vi selv møtt ham, og vi vet at han er verdens frelser.»

 

Så får vi tåle at troen kan gi seg litt andre utslag hos dem enn hos oss. Kanskje kommer de til oss en dag og sier: «Nå tror vi sammen igjen i familien.» Og vi merker at troen er blitt større for oss, for vi har merket at Jesus er blitt deres spesielle venn, slik han i sin tid ble vår spesielle venn. Vi opplever at det er virkelighet det som står i Rom 10, 12: Han er rik nok for alle som kaller på ham.

 

Vi skal ikke presse noen inn i vårt mønster. Vi skal peke rett vei. Vi skal synge det om noen minutter:

Og når ordets nøkler åpner en lukket hjertegrind,

går vi et skritt til siden slik at Jesus slipper inn.

Vidar Kristensen, Salmer 97 nr 109

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.


Momenter

Kommunikasjon

Vi snakker mye om kommunikasjon i vår tid, at det vi vil ha sagt må kommunisere. Ja, jeg for min del sitter og filer og filer på ord og setninger i flere timer hver uke. Det er en viktig del av mitt fag. Og samtidig vet jeg at uansett hvor godt jeg får forklart ting, uansett hvor god orden jeg kan gi folk i hodet sitt, så er det ikke sikkert at forklaringene mine griper mennesker i viljen deres.

            Tenk på all opplysningen som har vært om røykingens farer! Tenk på all prevensjonsveiledning ungdommen fores med! Tenk på alle som røyker uansett hvor mye de vet. Tenk på alle uønskede svangerskap, uansett hvor enkelt det er å bruke prevensjon. Vi skal ikke slutte å drive opplysningsarbeid i samfunnet. Men det er den levende menneskelige erfaring som beveger andre mennesker. Det er den selvopplevde lykke eller tragedie. Det er det levende, menneskelige vitnesbyrd som beveger.

            Jeg glemmer aldri vitnemøtene i skolelaget der jeg vokste opp. Ei jente som het Gro reiste seg opp hver gang for å si noe om Jesus. Hun kom aldri lenger enn fire ord før det knøt seg for henne og kun måtte sette seg. Men hun prøvde igjen og igjen. Ingen av oss kunne unngå å merke hvordan Jesus var det dyrebareste hun eide, så dyrebart at det ble sårbart og for stort for henne.

 

Jesus prøvde seg med masse fin kommunikasjon han også, da han snakket med kvinnen ved Jakobs brønn. Han tok opp egne tema og tema som kvinnen tok opp, om tilbedelse og åndelig liv, om brønnvann og kildevann og livets vann og levende vann. Men det prellet av alt sammen. Så satte han fingeren på hennes ømme punkt, det punktet man i hvert fall ikke skal sette fingeren på hvis man skal kommunisere, nemlig moralen: «Gå og hent mannen din,» sa han. Og da løsnet det!

 

31 I mellomtiden sa disiplene til Jesus: «Rabbi, spis!» 32 «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om,» svarte han. 33 De sa til hverandre: «Har kanskje noen brakt ham mat?» 34 Men Jesus sa til dem: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk. 35 Sier dere ikke selv: Ennå er det fire måneder til de høster inn. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst. 36 Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. 37 Her er det et sant ord at én sår, og en annen høster. 38 Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i deres arbeid.»

Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.

«Gi troen videre!»

Vi lever i en spennende tid i Den norske kirke. Den norske kirke ruster seg til et trosopplæringsprogram som er så gjennomgripende at noen sammenligner det med innføringen av konfirmasjonen i 1736. Konfirmasjonen så inngrodd i folket at vi kunne tro at den hadde eksistert i hele kirkens historie. Så er den bare 270 år!

 

De som er født etter 68 har vokst opp i en skole med følgende mål «grunnlag… veiledning» De barna som er født etter 91… Ikke trosmiljø, men orientering. Også her kan det skje under!

 

Nå må vi ta ansvar. Trosopplæringsreformen.

I flere år er det gjort forsøk med dåpsskole på Torød. Forrige torsdag startet kirkeskolen på Herstad med 12 barn (et fint tall i vår sammenheng!).

Det ligger mange gode rammer: Søndagsskolen, Skolelaget, KFUK/M, yngresgrupper, misjonsgrupper, leirer og lederskoler.

Foreldre og faddere.

Drøm: Vann i gamle elvefar!

Mange som har drevet søndagsskole eller kor eller misjonsforeninger i mange år, drømmer om at unge skal gå inn og overta arbeidet. Men mange gjør den erfaringen at unge kommer til, men de lager seg andre måter å være sammen på. Dette er en prøvelse for den eldre generasjon. Vi må vise stor raushet. Vi må våge å slippe drømmen vår! Hovedsaken er at nye generasjoner finner sine kristne livsformer, ikke at akkurat det som var til velsignelse for de eldre skal være til velsignelse for de unge også.

 

Jesus taler i gåter til kvinnen - fortsetter med det overfor disiplene: «Min mat er å gjøre…»

Billedtale krever velvilje. «Du er vel ikke større enn Jakob?»

Luk 8, 9 - 10 Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. 10 Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke skjelne, og høre, men ikke skjønne.

Joh 16, 25 Det jeg nå har sagt til dere, er gåtefull tale. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale til dere i gåter, men åpent forkynne dere om Faderen.

® Den moralske siden ved evangeliet: Oppgjøret

Mal 2, 17 Dere har trettet Herren med deres ord. Dere spør: «Hva er det vi har trettet ham med?» Ved å si at alle som gjør ondt, er gode i Herrens øyne, ja, at han bryr seg om dem. Eller ved å spørre: «Hvor er Gud som dømmer?«

 

Frelsen er en offentlig sak. - Den skal tåle andres blikk. Den mine synder har gått ut over, skal ikke føle seg krenket av at Gud tilgir meg. De skal se hva frelsen har kostet Jesus!

1 Pet 1, 18 - 19 Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; 19 det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte.

 

Føre mange til rettferdighet.

Dan 12, 3 Da skal de forstandige skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.

Luk 1, 16 Mange i Israel skal han føre tilbake til Herren deres Gud.

Hebr 2, 10 For Gud som er alle tings grunn og opphav, ville føre mange barn til herlighet. Da måtte han la høvdingen som leder dem til frelsen, nå fullendelsen gjennom lidelser.

Løft blikket og se!

Nød for menneskers frelse.

Historien om mannen som var redd for at hvis han ble kristne så måtte han fortelle andre om det. ALPHA: Livsviktige spørsmål, side 157-158

Frykt for å stå i veien. Vi må regne med Jesus. Marit Knai: «Jeg hadde aldri turt å arbeide i menigheten hvis jeg ikke kunne tro at Den Hellige Ånd ryddet opp etter meg.»

Salmer 97, nr 109:

Og når ordets nøkler åpner en lukket hjertegrind,

går vi et skritt til siden slik at Jesus slipper inn.

Hvordan?

«Kom og se!» sa kvinnen. For henne ble Messias det avgjørende. Det sa Filip også, til Natanael, da det ikke nyttet med Messias-profetier i Joh 1,46 (NB Jesus i 1,39)

Gjør vitnesbyrdet ditt klart til bruk

Nå er det vår tur å gi evangeliet videre, til verdens ender og til våre nærmeste. Kvinnen ved brønnen gir oss et forbilde. Fortell ganske enkelt hva Jesus har gjort i ditt liv. Noen ser tilbake på en dramatisk omvendelse, slik som henne, fordi de har en forhistorie lik hennes, og de har et dramatisk vitnesbyrd å fortelle. Andre av oss har et mye enklere liv bak oss. Så får vi gi videre det vi har, hver enkelt av oss. Bibelen bruker store ord om dette, den kaller det en kongelig offertjeneste å spre sitt vitnesbyrd utover til andre:

1. Peters brev 2,9 Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.

 

På sin måte har han kalt hver av oss ut av mørket, og inn i sitt underfulle lys. For noen var det dramatisk, for andre gikk det umerkelig. Hovedsaken er at vi er kommet inn i hans lys.

 

Jeg vil gjerne utfordre hver enkelt til å bruke denne søndagen til å skrive ned sitt vitnesbyrd i noen få setninger. Kanskje holder det med en setning.

·     Hvilken forandring har Jesus gjort i ditt liv?

·     Hvem var det som hjalp deg frem til Jesus?

·     Kanskje er det mer riktig å si at du er underveis til Jesus?

 

Tenk om du kunne få formulert dette vitnesbyrdet i dag, i noen få setninger. Da skulle det ikke forundre meg om du fikk bruk for det allerede i morgen. Da kunne jo Jesus sender en i din vei, som har bruk for å høre akkurat det som du har forberedt deg til å si!

 

Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy

Kurs i hverdagskristendom, Teie kirke våren 2004

25. januar 2004

Troshistorie

Å skrive sin troshistorie handler om å se Guds spor i sitt eget liv. En måte å finne disse sporene, er å skrive ned trekk fra sin egen troshistorie. Det gir helt sikkert grunn til å takke Gud for mennesker og hendelser. Kanskje får det deg til å ringe eller skrive en av dem som ha vist deg troens vei. Det er også en hjelp til å vite hva en skal si, hvis noen spør hva troen har betydd for deg.

            Det er fint om du skriver et par linjer til de spørsmålene du synes er mest aktuelle for deg. Arket du skriver på, er ditt, og det skal ikke samles inn. Du velger selv hva du vil fortelle til andre. Men å skrive sin troshistorie kan være en god forberedelse til samtale.

Momenter til din troshistorie

  1. Hvordan begynte mitt forhold til Gud?

  2. Hva har barndomshjemmet betydd?

 

  1. Hvem har jeg å takke for troen min, så langt jeg er kommet? Hvem hjelper meg å tro?

 

  1. Hvor er mitt/mine åndelige hjem?

 

  1. Kan jeg sette ord på noen av Guds gode gjerninger i mitt liv? (Count your blessings)

 

  1. Har troen forandret noe i livet mitt?

 

  1. Hvilke kriser er jeg kommet igjennom?

 

  1. Hva holder meg oppe?

 

  1. Hva er gått i stykker?

 

  1. Hva vil jeg takke for? Mine største gleder i livet er:

 

  1. Hvor har jeg mine smertepunkt? For å nærme seg smertepunktet uten å gjøre vondt verre, må man ha en ballast av gode erfaringer, en basis av takkeemner.
    Min store smerte og sorg i livet er:

 

  1. Hva kan jeg fortelle til alle andre om gleder og smerter?

 

  1. Hva kan jeg betro til en jeg stoler på om gleder og smerter?

 

  1. Hva vil jeg helst holde for meg selv om gleder og smerter?

 

  1. Hva er det vanskelig for meg selv å nærme meg av gleder og smerter?

 

  1. Hva vil jeg at en annen skal be for i livet mitt?

 

 

Gustav Jensen i Landstads reviderte salmebok nr 194

 

Takk skje dig, Guds menighet! Som en mor i kjærlighet

viste du mig livets vei og for Gud opfostret mig:

bar mig først til dåpen hen, til den store sjelevenn

som av kjød gjør ånd igjen.

 

Gav så kristenlærdom sund som sank ned i hjertets grunn,

mig ved hånd til kirke tok, åpnet helligdommens bok,

sådde i mig bønnens ord, gav mig rum ved Herrens bord -

sådan barnetroen gror.

 

La, Guds menighet, mig ei glemme hvad jeg skylder dig!

Skam, om vrak jeg dårlig slår på min arv fra tusen år!

Men - var enn min morsarv stor, nu jeg ikke mere tror

for din skyld og på ditt ord.

 

Selv jeg kjenner nu for visst verdens Frelser, Jesus Krist,

selv den store synd jeg så, byrden min som på ham lå,

selv jeg så hans øines glans under korsets tornekrans;

da min sjel jeg bandt til hans.

 

Selv han mig min synd tilgav, tvettet med sitt blod den av,

blev mig livsens kilde sann hvor min tørst jeg slukke kan,

lærte mig at Gud er ånd og i sannhets ledebånd

fører mig ved faderhånd.

 

Verdens Frelser, Herre stor, sign din menighet i nord!

Som en mor den fostre frem barn på vei til faderhjem!

Men for all ting hjelp enhver dig i ånd å komme nær,

selv å kjenne hvem du er!

(Fra 1998:)

Inngangsord ved vanlig høymesse

Kjære menighet! Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.

 

Det er tredje søndag etter Kristi åpenbaringsdag. Åpenbaringstiden er misjonstid i vår kirke. Og tekstene i dag handler om misjon inne i meg, til mine nærmeste og like til jordens ender.

               Jødefolket har alltid vært stolte av å være Guds utvalgte folk. Men i teksten vi skal lese fra Det gamle testamente, advares folket mot selvopptatthet. Gud har større planer med dette folket enn å være et ensomt smykke i Guds skaperverk:

Jesaja 49,6 «det er ikke nok at du er min tjener som skal reise opp igjen Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til et lys for folkeslag, så min frelse kan nå til jordens ende.«

 

Når vi nå står ved enden av et årtusen, er det grunn til å spørre hvor langt dette lyset er nådd. Vi regner 12 000 folkeslag i verden. Misjonslederne våre regner med at i år 2000 er det 179 folkeslag hvor det ikke er en menighetsplantende misjonsforkynnelse. 179 av 12 000 folkeslag. Det er 1½% igjen. Vi begynner å nærme oss målet!

 

I dag skal vi høre det første vitnesbyrdet som ble gitt til et fremmed folkeslag. Det var en samaritansk kvinne som med en enkelt setning fikk en hel by på beina. Vitnesbyrdet hennes var slik: “Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort.» Hun hadde fått Guds lys inn over livet sitt, og hun stod ansikt til ansikt med sin frelser.

 

La oss bekjenne hvor vi hadde stått om Jesus ikke hadde kommet nær til oss med lys og frelse. La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder ...

Når dommen vekker tro

Dagens evangelium handler om misjon. Det handler om å gi evangeliet videre. Det er første gang noen vitner for et fremmed folkeslag om møtet med Jesus. Og det er et ganske originalt vitnesbyrd. Vi kunne jo ha tenkt oss at et godt vitnesbyrd ville være det motsatte: “Kom og se en mann som ikke bryr seg om hva jeg har gjort!» Men, nei. Det var noe annet hun sa: “Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort.» Når vi tenker etter, kan vi vel forstå at dette var noe helt nytt for henne. Flere menn i byen slo nok øynene ned når de møtte henne. Hvis de da møtte henne i det hele tatt. Hun gikk for å hente vann når solen stod på det høyeste, og alle andre holdt seg inne.

               Og så møter hun Jesus. På et helt uventet sted og på et uventet tidspunkt. Han er tørst og ber henne om vann. Jesus har all makt i himmel og på jord, - og så bryter han alle regler som gjaldt for sømmelighet: Han snakker til en fremmed kvinne, uten anstand. Han snakker med en samaritaner, - jøder omgås ikke samaritaner (v 9). Ja, det ender jo med at han tar inn hos dem et par dager.

               Jesus sitter der trygg, med all makt i himmel og på jord, - og ber om vann, og han samtaler om det viktigste i livet. Kvinnen må ha vært gløgg. Hun er rask i replikken, og dyktig til å skifte tema, når ting blir for nærgående. Men når Jesus setter fingeren på hennes sentrale livsproblem, skjer det noe med henne. Folkets lengselstone klinger gjennom sjelen hennes “Han skulle vel ikke være Messias?!» Og hun sier til Jesus: “Jeg vet at Messias kommer, og når han kommer skal han si oss alt(v 25) Det var samaritanernes Messias-forventning: at han skulle si dem alt. Det må ha vært slik at folkets lengselstone, også ble hennes lengselstone. Endelig var det en som snakket rett frem, som ikke så skamfull bort, som ikke glattet over ulykken hennes, men tok henne på alvor. På en merkelig måte ble dommen et evangelium for henne! Sannheten gjorde henne fri! “Det er godt å bli sett, men vondt å bli gjennomskuet» er det en som har sagt. (Erik Lerdahl sitert i VL 23.1.98) Men denne kvinnen var lykkelig for endelig å bli gjennomskuet.

               Dette er et ganske spesielt budskap. Det kan være at det er en som trenger akkurat et slikt budskap i dag. Er dette et budskap til en eller annen i kirkerommet? Er det en her som lever på en løgn som ingen har villet ta på alvor? Som lengter etter at noen endelig skal si sannheten om løgnen din?

Fra vitnesbyrd til selvstendig tro

Kvinnen “lot vannkrukken stå»

Johannes har mange små iakttagelser når han forteller. Han har selv sagt hvorfor han har tatt med akkurat de detaljene han har tatt med.

Johannes 20,30 Jesus gjorde også mange andre tegn for disiplenes øyne, som det ikke er skrevet om i denne boken. 31 Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

 

Det er vel nærmest å tenke seg at hun lot vannkrukken stå, fordi hun hadde glemt den for noe som var viktigere. Men det kan også være at det var hennes vennlige gave til Jesus. Han hadde jo bedt henne om vann.

Kvinnen lot vannkrukken stå, - det var ikke så viktig lenger med vannet som hun skulle hente. Hun gikk inn i byen, der hvor hun ellers snek seg rundt hushjørnene. Og hun sa til folk: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort. Han skulle vel ikke være Messias?«

               Dette gjorde et mektig inntrykk i byen. Mange kom til tro bare ved det at kvinnen fortalte om sitt møte med Jesus. Så hører vi at de dro ut for å invitere ham til å bli hos dem, og han ble der to dager, - mot alle regler.

41 Mange flere trodde, da de fikk høre hans eget ord, 42 og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.«

 

Er ikke dette himmelsk musikk? Mange av oss har fortalt barna våre eller elevene våre om Jesus. Vi har kanskje gått med en uro inne i oss: “Tenk om vi ikke lar dem få kjenne Jesus, slik han virkelig er! Tenk om de tror bare på grunn av det vi sier. Kanskje kommer de til å si farvel til Jesus hvis de blir sure på oss en gang?» Og så har noen av oss merket at barna har fått et selvstendig forhold til Jesus. Ja, kanskje de synes at den kristendommen vi formidlet var for bleik. Nå har de selv møtte ham, og de vet at han er verdens frelser. - Hvis barna våre kommer og sier noe sånt, da får gleden oss til å holde munnen tett igjen. Det er det samme om de synes vi er dumme, bare Jesus er blitt stor for dem!

 

Vi er ikke ute etter å verve tilhengere, - vi er ute etter at mennesker skal bli frelst!

Det er vel kjent at Jesus alltid bruker uttrykket etterfølgere. Han sier aldri at han forlanger beundrere, tilbedende beundrere eller tilhengere.

                    INNØVELSE I KRISTENDOM nr III del VI av Søren Kierkegaard (1813-55)

Det som er viktigst for Jesus

Det er en gripende fortelling, dette, å lese om Jesus og kvinnen, om de som kommer til tro ved hennes vitnesbyrd, og så får de møte Jesus selv, og knytte sin tro direkte til ham. Dette engasjerte Jesus slik, at da disiplene kom med mat, er det som han har glemt både mat og drikke. Det er som han begynner på igjen med disiplene. Akkurat som det ble et spill av forbisnakkelser med kvinnen om livets vann og brønn-vannet, slik snakker han forbi disiplene om brød og arbeid. Og så lar han dem få innblikk i det han er mest opptatt av:

               31 I mellomtiden sa disiplene til Jesus: «Rabbi, spis!» 32 «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om,» svarte han. 33 De sa til hverandre: «Har kanskje noen brakt ham mat?» 34 Men Jesus sa til dem: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk. 35 Sier dere ikke selv: Ennå er det fire måneder til de høster inn. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst. 36 Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. 37 Her er det et sant ord at én sår, og en annen høster. 38 Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i deres arbeid.»

Lær meg å skue med ditt blikk
hvert folk som liv og grenser fikk (Norsk Salmebok 518,2)

Jesus inviterer disiplene til å se det som han ser. Han ser at evangeliet akkurat er sådd i den samaritanske byen, og han ser at det høstes inn allerede samme dagen. Det som kan ta hundre år i en by eller i en slekt, skjedde denne dagen på én formiddag. Han ser flokken av hvitkledde samaritanere komme ut fra byen, ut til brønnen, for å møte Jesus selv.

Å høste der andre har sådd

Jesus vet at det som høstes denne dagen, er sådd gjennom mange hundre år. Samaritanerne stammet fra de jødene som ble igjen da de fleste ble bortført til Babylon 6-700 år tidligere. Samaritanerne ble sett ned på av jødene, fordi de hadde blandet seg med andre folkeslag. Men de hadde tatt vare på skriftene og løftene på sin måte, - og det har de faktisk gjort til denne dag.

               Jesus sendte disiplene ut for å høste det som var sådd i folket gjennom 2000 år, - Guds ord og Guds løfte, som hadde ligget i folket helt fra Abrahams dager. Nå skulle disiplene få være med på å høste fruktene av det som andre hadde arbeidet med gjennom 2000 år.

               Vi lever i en menighet, og i slekter, hvor Guds ord har vært sådd i 1000 år. Når et menneske kommer til tro, gjelder det om at vi ikke mister perspektivet. Ofte finner vi tilbake til en bestefar som har bedt trofast for sine barn og barnebarn, eller tilbake til en oldemor, en tante eller en fadder, - en som hadde tid til å ta barna på fanget og lese og synge. Gud velsigne hver og en av dere som en gang har hatt et barn på fanget, som har lest om Jesus eller sunget en sang eller salme med barnet. Jeg unner hver av dere en dag å oppleve at dette barnet kommer springende mot deg, og slår armene om deg. Og så kjenner du samtidig andre armer som holder rundt deg og barnet. Det er han eller hun som høstet det som du sådde, - som brakte barnet frem den siste biten til Jesus.

 

Løft blikket, kjære venner! Prøv å se mennesker slik Jesus ser dem! Prøv å se menigheten slik Jesus ser den! Prøv å se den verdensvide kirke slik Jesus ser den!