Kapellan Harald Kaasa Hammer, Drangedal
3. søndag etter Kristi åpenbaring, 1. rekke
Drangedal kirke
25. januar 1987 kl 11.00
332,1-3 Så vide om land
2 Kong 5,1-5 og 9-15 NA'AMAN
332,4-7 Og var du enn skjult
Rom 1,16-17 EVANGELIET, EN GUDS KRAFT TIL FRELSE
331 Kom, kom og hør
------------
Joh 4,46-54 Embetsmannen i Kapernaum
------------
641,4-5 Kjærligste Jesus, du må deg forbarme
655,3-5 Vi kommer til din nattverdfest
NATTVERD
453 Kor stort min Gud
480,3-5 Synes noe meg å nytte
Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus.
I dag skal vi høre om to hedninger som får hjelp og helbredelse hos Gud: en syrisk hærfører og en kongelig embetsmann i Kapernaum. De var begge forut fr sin tid. Evangeliet var enda ikke sendt ut til alle folkeslag. Men Gud hører hvert sukk, slik vi sang i åpningsversene.
I tekstene i dag åpenbarer Jesus sin herlighet ved forunderlige helbredelser. Og det fører en hel familie inn i troen og frelsen.
La oss sitte med bønn om Jesu nævær hos oss akkurat i formiddag, så han kan høre hvert sukk fra oss, og vise sin omsorg for oss, og vår tro og vår kropp og våre familier.
La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder...
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 4. kapittel, fra vers 46:
Jesus kom nå igjen til Kana i Galilea, der han hadde gjort vann
til vin. I Kapernaum bodde en kongelig embetsmann, og hans sønn var syk. 47
Da han fikk høre at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han av sted og
bad ham komme ned og gjøre sønnen hans frisk, for gutten var døden nær. 48
Jesus sa til ham: "Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke." 49
"Herre, kom - før gutten min dør!" sa mannen. 50 "Gå
hjem, din sønn lever!" sa Jesus til ham. Og mannen trodde Jesu ord og gikk
av sted. 51 Da han ennå var på hjemveien, kom tjenerne og møtte ham,
og de fortalte at gutten hans levde. 52 Han spurte dem når det var
blitt bedre med ham. De sa: "I går ved den sjuende time gav feberen
seg." 53 Faren skjønte at det var skjedd akkurat da Jesus sa
til ham: "Din sønn lever." Og han kom til tro sammen med hele sin
familie. 54 Dette sitt andre tegn gjorde Jesus da han kom fra Judea
til Galilea.
Hellige Far,
hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
I romjula
ringte plutselig en gammel kamerat på døra, og satt ned en times tid. Jeg hadde
besøkt ham for en tid siden på sykehuset i Porsgrunn, og spurte hva som hadde
skjedd med ham siden de gang. - Jo, han hadde blitt bedt for, for han hadde en
alvorlig hjertelidelse, og det så stygt ut for ham. Men da han så ble lagt inn
for operasjon på Rikshospitalet, og var undersøkt, kom legen inn og sa:
"Ja, Gustavsen, det har skjedd noe med deg som vi ikke kan forstå. Du er
frisk, og kan bare reise hjem."
Jeg spurte kameraten min: "Hva
betyr dette for ditt trosliv?" Han stusset, og tenkte seg om, og sa:
"Jeg kjenner det som et håndtrykk fra Gud!"
Det skal ikke forundre meg om mange
av oss som er samlet her, har hatt et veldig ønske om et slikt håndtrykk. Mange
kan bli slitne av å holde fast i troen, av å gripe Jesu ord, av å gripe gavene i dåp og nattverd, og de
ber: "Tenk om Jesus kunne gripe meg, om så bare et øyeblikk!"
- Noen har en slik opplevelse med Jesus, andre har det ikke. Noen har en veldi
lengsel etter en slik opplevelse, andre føler ikke behovet så sterkt.
Vi merker på
Jesus mange ganger en utålmodighet når folk ber om tegn, og en tilbakeholdenhet
når han har gitt tegnet. Ofte sa han: "Ikke fortell det til noen."
Men ryktet kom ut og folk strømmet til. Hvorfor var Jesus så tilbakeholden av
og til? Det er ikke godt å si. Kanskje for å unngå mirakeljaget?
I Johannes 6 fortelles om da Jesus mettet 5000 ved Galileasjøen.
Etter det trakk han seg bort, for han skjønte at de ville komme og føre ham
bort med makt og gjøre ham til konge. (6,15)
Så har vi de som fikk en overflatisk tro på grunn av tegnene. I
kapittel 8 fortelles det om noen av dem. Da de hørte hva Jesus hadde å
forkynne, snudde de om og tok opp steiner for å kaste på ham. (8,59)
Og så har vi de som ikke ville tro. Da fariseerne og
overprestene fikk høre at han hadde vakt Lasarus opp fra de døde, vendte de
ikke om til ham. De fikk fart i planene om å drepe Jesus. (11,53)
Men likevel:
Overfor dem som var velvillige overfor ham, var han raus med tegn og under. Han
helbredet hele byer der han kom, og helbredet så lettvint at også vi kan bli
forskrekket! To helbredelser i Johannesevangeliet skjedde med personer som ikke
engang visste hvem Jesus var! Vi leser om det i kapittel 5 (vers 12-13) om den
syke ved Betesda-dammen, og i kapittel 9 (vers 12.25.35-38) om den blindfødte.
Det kan være nyttig for oss å minnes
om dette, vi som legger så sterk vekt på troen, og tror at vi tror for lite når
det ikke skjer under.
Ja, til og med i dagens tekst står
det at embetsmannen fra Kapernaum først etter at underet hadde skjedd, kom til
tro med hele sin familie.
Midt i
teksten står et underlig vers. Jesus virker så avvisende:
48 Jesus sa til ham: "Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke."
Men mannen
stod på. Han begynte ikke å diskutere:
49
"Herre, kom - før gutten min dør!" sa mannen.
Og Jesus hjalp.
Vi merket noe av det samme i teksten forrige søndag, om bryllupet i Kana. Jesus avviste sin mor og sa: "Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?" - Men så gjorde han sitt første under der i bryllupet.
Og tenk på Peter, da han prøvde å gå på vannet og begynte å synke. "Så lite tro du har!" sa Jesus. Man han hjalp ham opp. (Matt 14,31)
Og tenk på den kana'aneiske kvinne i Sør-Libanon i Matteus kapittel 15 (vers 21-28). Hun beleiret Jesus med sine bønner, og kjempet om sin datters helbredelse, og Jesus hjalp. Ja, ikke bare det, han berømmet hennes tro.
Synes du at Jesus er avvisende? Kanskje er disse avsnittene i Bibelen akkurat for deg. Stå på!
Vi forstår ikke alltid Jesu vurderinger. Han kan virke påholden og avvisende. Men en ting går igjen i alle disse avvisningene: Jesus hjelper!
Tenk på patriarken Jakob som kjempet med Herren selv, og sa: "Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!" (1 Mos 32,26)
For mange er det dype problemer i troslivet, det jeg har vært inne på i dag. Jeg skal ikke glatte over disse problemene, men antyde noe som kanskje kan være en vei og et svar: Da barna våre var små og vi gikk og leide langs veien, og skulle gå over veien, - da kjente jeg etter om de holdt fast i hånden min. Hvis hånden deres bare lå slapp i min, slapp jeg grepet mitt, og straks grep de fatt i min hånd. Først da hadde vi fast nok grep til å krysse veien sammen.
En jødisk historie fra 1700-tallet forteller noe av det samme:
En elev spurte Baal-Shem-Tov: "Hvordan kan det ha seg at en som klynger seg til Gud og vet seg nær ham, plutselig står igjen alene og vet at han er fjern?"
Baal-Shem forklarte: "Når en far vil lære sin lille sønn å gå, stiller han ham først foran seg mellom de utstrakte armene sine, for at han ikke skal falle. Og så går gutten mellom de utstrakte armene frem mot faren. Men når gutten er nesten fremme ved farens bryst, trekker faren seg litt tilbake, fremdeles med armene strakt ut på begge sider av gutten, - og slik fortsetter det, og slik lærer den lille å gå."
(Lengselens barn, jødiske visdomsfortellinger gjenskapt av Martin Buber, Aschehoug 1970, side 29. "Nær og fjern" Israel Ben Elieser, Baal-Shem-Tov. Baal-Shem levde i Ukraina 1700-1760 og var den første zaddik i den moderne chassidsmens historie og den som hele bevegelsen gikk ut fra. (side 7) Baal-Shem (Herrens navn) var et vanlig navn på en mystiker, en høyt innvidd. Tov (god) er tilnavn fordi Rabbi Israel aldri misbrukte navnet til magi.)
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.