Harald Kaasa Hammer:
Lukk meg i dine smerter inn. Luther forlag 2000
Dagens betraktning
Guds påske og verdens skjebnetime
Søndagens tekst: Joh 11,45-53
Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett
det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte
hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne Rådet sammen, og de
sa: “Hva skal vi gjøre? Denne mannen gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik,
vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og
folket vårt.” En av dem, Kaifas, han som var øversteprest det året, sa da:
“Dere skjønner ingen ting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett
menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.” Dette sa han ikke
av seg selv, men da han var øversteprest det året, talte han profetisk om at
Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket; han skulle
også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de
planer om å drepe ham.
Vi merker Guds finger gjennom denne teksten. Når Gud planter korset midt inn i vår historie, er vi i sentrum av Guds frelsesplan. Dette er Guds påske og verdens skjebnetime. Det er Gud som har styringen denne påsken. Menneskene blir statister, og vet knapt hva de sier.
I Det høye råd kunne øversteprest Kaifas argumentere politisk så mye han ville. Han kunne tro selv at det bare var politikk han bedrev. Men Gud brukte øverstepresten i sin frelsesplan til å bære frem en ufrivillig profeti.
Når Gud griper inn med detaljstyring i et menneskeliv eller i historien, da ledsages det av profetier. Slike profetier er Guds proklamasjoner: Det som nå skjer er ikke bare menneskeverk, det er Guds inngrep.
For Herren Gud gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt råd for sine tjenere profetene. Am 3,7
Det gikk som Det høye råd hadde fryktet: Romerne kom og tok det hellige sted og folket. Romerne knuste Jerusalem i år 70. Folket ble jaget ut av landet og spredd til alle folkeslag. Tempelet ble knust, og hele Jerusalem, så bare en bit av tempelmuren ble stående igjen, - Klagemuren.
Guds historie og vår fatteevne
De lange linjene fra påsken går to tusen år tilbake, til
Abraham og begynnelsen av frelseshistorien. Og linjene går to tusen år
fremover, til vår tid og midt inn i vår livssituasjon. Kaifas fremsa Guds
profeti, om han selv kunne fatte det eller ikke.
Kaifas talte profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket; han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.
Jesus skulle dø for det folket som Gud hadde arbeidet med i to tusen år, og han skulle samle til ett de Guds barn som er spredt rundt omkring. Det er vi et bevis på, når menigheten samles to tusen år etter Jesu påske.
Om vi fatter det eller ikke: Gud har skapt hvert enkelt menneske, og han har et forhold til hvert enkelt menneskebarn, slik foreldre har et forhold til hvert enkelt av barna sine. Om det er to eller tolv barn, foreldre har ingen å miste. Om vi er to mennesker eller seks milliarder, Gud har ingen å miste.
Om vi fatter det eller ikke: Intet menneske kan komme til Kristus uten at Faderen drar ham. Gud legger planer for å hente akkurat deg inn, og samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Om du fatter det eller ikke, så er det sånn. (Joh 6,44)
Jesu kors er hovedtegnet i vår kristne tro
Vi merker på så mange måter at Jesu kors drives ned i grunnstrukturene i skaperverket og grunnstrukturene i menneskelivet, og at Jesu kors er grunnstrukturen i Guds frelsesplan.
Barmhjertighetens forheng
Hos jødefolket var disse grunnstrukturene synlige i tempelet. Der hang forhenget som et tydelig skille mellom menneskene og Gud. Forhenget hadde Gud hengt opp i sin barmhjertighet, fordi menneskene ikke ville overleve å møte ham ansikt til ansikt. I sin barmhjertighet hadde Gud også etablert en offerordning, hvor folkets øversteprest kunne tre frem “for Herrens åsyn, foran forhenget” med blod av en okse, og “gjøre soning for Israels menighet, så de får tilgivelse.” Forhenget og offertjenesten gjorde grunnstrukturene synlige for folket. (3 Mos 4,13-20)
For folket
Jødefolket ble utvalgt til å være et frelsesfolk og velsignelsesfolk for alle folkeslag. I Jesajaboken leser vi sangene om Guds lidende tjener. Disse sangene kan forstås som at det er jødefolket som er Herrens lidende tjener, at det er jødefolkets oppgave å lide og dø for å bringe frelse og rettferd til alle folkeslag. Disse sangene samles i en oppfyllelse i Jesu påske:
Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.
Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Men fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge, og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang. Etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige når de kjenner ham; for han har båret deres synder. Derfor overgir jeg de mange til ham, de mektige skal han få til bytte, fordi han gav sitt liv i døden og ble regnet blant overtredere. Han tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere. Jes 53,5 og 10-12
At Jesus døde for folket betyr også at han døde frelserdøden som representant for sitt folk. Her er vi virkelig nede ved grunnstrukturene i skaperverket og grunnstrukturene i menneskelivet og grunnstrukturene i Guds frelsesplan. Det er ikke underlig at Paulus avslutter sine kapitler om jødefolkets plass i frelseshistorien med en åndeløs tilbedelse av Guds mysterium!
Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Hvem gav ham noe først, så han skulle få vederlag? Fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet! Romerne 11,33-36
Den gamle pakt og den nye pakt
I Hebreerbrevet beskrives Kristus som vår endelige øversteprest, som går inn i helligdommen for å gjøre renselse én gang for alle, og bli mellommann for en ny pakt. Den avløser den gamle pakt som bare var en pakt med jødefolket. (Hebr 9,11-15)
Da Jesus døde, revnet forhenget i tempelet, fra øverst til nederst. Dette avdekker for alle mennesker til alle tider, at veien til nådens trone er åpnet, - for jøder, og for alle folkeslag. (Matt 27,51; Rom 1,16)
Dette er hovedtema i Hebreerbrevet:
En øversteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. Han kan vise mildhet mot dem som feiler og farer vill, fordi han selv har menneskelig svakhet og derfor må bære fram syndoffer også for seg selv, ikke bare for folket. Ingen tiltar seg denne verdighet selv, men han blir kalt av Gud, slik som Aron. Således har heller ikke Kristus tiltatt seg den ære å være øversteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Heb 5,1-5
Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid. Heb 4,14-16
Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget. Heb 10,19-20
Forsoningens breddevirkninger
Forsoningen gjelder ikke bare mellom Gud og oss. Nå når vi nærmer oss påsken, kan vi også ha forventninger om å erfare forsoningens breddevirkninger.
På en forunderlig måte er Kaifas’ profeti to sider av samme sak: Jesus skulle dø for folket, og samle til ett de Guds barn som er spredt rundt omkring.
Vi har vel alle erfart at det kan bli vond og tragisk avstand mellom oss og noen som har stått oss nær. Det kan være småting som har fått slå rot, småting som er vokst til et tornekratt, et tornekratt som risper oss opp så snart vi prøver å gjøre noe med det. Eller det trenger ikke være småting, det kan være et skjebnesvangert svik som kaster skygger over hver dag i livet, og hvert ord som sies i rommet.
Inn i slike erfaringer planter Gud korset. Gud har drevet korset ned midt i menneskelivet, midt inn mellom våre erfaringer, midt inn mellom mennesker i konflikt. Å, om dette kunne åpenbares for noen denne påsken!
Tenk om noen i denne påsketiden kunne få se
- hvordan Gud driver Jesu kors ned i stuegulvet, i et hus hvor det ikke er godt å komme hjem lenger.
- hvordan Gud trykker korset ned tvers gjennom middagsbordet, der praten har stilnet fordi alle prøver å la være å snakke om noe som alle tenker på.
- hvordan Gud trykker korset ned gjennom ektesengen, der utroskapen har laget mange meters avstand mellom ektefellene.
- hvordan Gud trykker korset ned gjennom arkivskapet på kontoret, som rommer noe som ingen må oppdage.
Tenk om begge parter kunne få se Jesus på korset, midt mellom oss, midt i bruddet og sorgen og savnet og sviket: “Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd!”. Guds påske er så dramatisk at den går rett inn i det mest dramatiske vi kan oppleve i livet. (Joh 1,29)
Der, på korset, ser vi en som tar oss på alvor. Der tas sviket på alvor, bruddet, savnet og sorgen. Hvis begge parter kunne få se både sine egne synder og motpartens synder naglet til korset, da kunne veien ligge åpen for forsoning. På korset skjer det en soning som legger grunnlag for forsoning. All annen forsoning er skjør forsoning. En forsoning som baserer seg på glemsel, er en skjør forsoning. En forsoning som baserer seg på et løfte om å late som fortiden er borte, er en skjør forsoning. Men en forsoning som baserer seg på soning, er en forsoning med klippefast grunnlag.
Vi trenger alle at påsken vi skal inn i, må bli til forsoning! Vi må trenge inn i soningens mysterium og soningens breddevirkninger. Soningen som gir forsoning med Gud, kan åpne for forsoning med mennesker.
Et nytt menneskesyn
Så kjenner vi ikke lenger noen bare slik mennesker gjør. Og har vi kjent Kristus slik, gjør vi det ikke lenger. Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til. Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. 2 Kor 5,16-18
Disse versene gir oss en ny og spennende måte å nærme oss mennesker på. Når jeg tar med i betraktning at Jesus er død og oppreist for den jeg nå snakker med, da blir vårt møte annerledes. Jeg skal se etter det nye hos ham, hva Jesus har gjort med ham, lokke det frem og elske det frem. Men jeg skal ikke oppmuntre det gamle menneske, det som fikk sitt dødsmerke i dåpen, den gang min neste ble tegnet med korsets tegn.
La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Heb 10,24